Veving, framstilling av tekstiler (vevnader) i en såkalt vevstol, ved sammenbinding av to sett trådsystemer som krysser hverandre vinkelrett.

Det ene trådsystemet, som går i vevnadens lengderetning, kalles varp (renning) og er i vevstolen opplagt på en bom hvor trådantallet kan nå opp i flere tusen, avhengig av hvor bred og hvor tett vare man vever. Hver enkelt varptråd er ført gjennom en såkalt hovel, dvs. et «øye» i en wire.

Hovlene er i sin tur hengt opp gruppevis i såkalte skafter, det vil si rammer som kan heves og senkes. Etter hovlene passerer varptrådene vevskjeen, en slags kam med ståltinner, som fordeler trådene regelmessig og holder dem i faste posisjoner under vevingen. Videre føres varpet over brystbommen og endelig inn på tøystokken.

Det andre trådsystemet kalles veft (innslag) og legges inn i skillet som dannes mellom hevede og senkede varptråder. Ved konvensjonell veving føres vefttråden inn med en skyttel som holder tråden opplagt på en liten spole. Etter at veften er ført gjennom skillet, slås det inn mot vevnadsfronten med vevskjeen. Deretter veksler varptrådene posisjon og danner et nytt skille, samtidig som veften bindes.

Mønsteret for krysningspunktene mellom varp og veft kalles vevnadens binding. Den bindingstekniske eller mønstertekniske enheten i vevnaden som gjentas under veving, kalles en rapport.

Man skjelner mellom tre grunnbindinger:

  1. Toskaftbinding,også kalt lerretsbinding, som er den enkleste og hvor vefttråden går regelmessig over og under annenhver varptråd, mens neste vefttråd går omvendt.
  2. Kyperbinding(twill, diagonal), hvor bindepunktene går på skrå av varens lengderetning og danner markerte skråstriper.
  3. Satengbinding,hvor bindepunktene ligger mer isolert fra hverandre og hvor de to trådsystemene er framtredende på hver sin side av vevnaden.

Gjennom varianter og kombinasjoner av disse grunnbindingene kan man framstille utallige typer av mønstrete vevnader. Variasjonsmulighetene blir også mange gjennom valg av materiale, konstruksjon, tykkelse og farger i trådene.

Bindingsmønsteret styres i vevstolen av mekanismen som beveger skaftene samt av tredemønsteret, dvs. hvordan varptrådene er tredd gjennom hovlene på de forskjellige skaftene. Bindingens rapport er begrenset av antallet skafter som får plass i vevstolen. I en håndvevstol heves og senkes skaftene med et sett pedaler (trøer), mens mekaniske vevstoler får skaftebevegelsene fra en eksentermaskin eller en såkalt dobby (skaftmaskin). Ved jacquard-veving, som brukes til mer komplisert mønsterveving, f.eks. damask, har vevstolen ikke skafter, og hovlene er knyttet til en såkalt jacquard, en maskin som styrer varptrådene enkeltvis eller i mindre grupper. Med dette system oppnås nær sagt ubegrensede mønstringsmuligheter.

For spesielle vevnader anvendes to eller flere sett varp som f.eks. ved frottéveving, hvor den ene av to varp, kalt polvarp, mates fram mye hurtigere enn grunnvarpet, slik at den danner løkker i varen. Med en lignende teknikk veves tepper av Wilton-typen, men her skjæres løkkene opp etter vevingen og danner en flosset overflate.

Flamsvevnad eller tapisserier, gobeliner og annen billedvev utføres på en enkel, vanligvis opprettstående vevstol (haute lisse), men også på liggende vevstol (basse lisse). Arbeidstegningen, den såkalte kartongen, festes bak varpet.

Vevstolen er i sin mest primitive form minst 5000 år gammel. Varpet var da utspent mellom to kjepper. Veveren holdt selv den ene, mens den andre var festet med et par pinner til bakken.

Veving i industriell målestokk kom i gang etter oppfinnelsen av den mekaniske vevstol, ved briten Edmund Cartwrights patent i 1784. Denne maskinen kunne erstatte 10 håndvevstoler og møtte en voldsom motstand hos håndveverne. I 1791 brente de ned verdens første mekaniske veveri i Manchester. Den mekaniske vevstolen bygger på samme prinsipp som håndvevstolen, men skaft, skyttel og vevskje drives mekanisk, først med okser og vannhjul, senere med dampmaskin og elektromotor som drivkraft.

I sin konvensjonelle form, med bruk av skyttel for innlegging av veftgarnet, utviklet den mekaniske vevstolen seg veldig lite de første 150 årene. Såkalte automatstoler dukket først opp for alvor etter andre verdenskrig. Det var halvautomatiske maskiner som stoppet ved trådbrudd og skiftet veftspole i skyttelen (evt. hele skyttelen), uten avbrudd i vevingen. Senere kom egne spoleautomater som sørget for kontinuerlig mating av skytlene med veftspoler.

Automatvevstolene medførte at en vever kunne betjene et større antall maskiner, opptil over hundre, mot tidligere en eller to. Samtidig økte maskinhastigheten, og dette førte til kraftig produktivitetsøkning i veveriene.

I den konvensjonelle mekaniske vevstolen er en vesentlig del av energiforbruket og støyutviklingen forbundet med skyttelen. Det ble derfor lenge arbeidet med å utvikle skyttelløse vevstoler. De første som kom på markedet, tidlig i 1950-årene, var såkalte griper-prosjektilmaskiner, og senere er flere grupper kommet til: stang-griper-maskiner, bånd-griper-maskiner, vannjet-maskiner og luftjetmaskiner.

Felles for alle skyttelløse vevemaskiner er at skyttelen med sin lille veftspole er erstattet av en mekanisme som fører inn veftgarnet direkte fra en stor garnspole som kan inneholde opptil 3–4 kg garn. Skyttelen i en vanlig vevstol går fram og tilbake og legger veften i sløyfer som danner faste, bundne såkalte jarekanter i vevnaden. De skyttelløse vevstolene legger heller inn enkeltlengder av vefttråd, alltid fra en og samme side. Endene av hver veftlengde må derfor festes ved jaren på en eller annen spesiell måte, f.eks. med slyngtrådbinding eller med en såkalt innleggsjaremekanisme.

Griper-prosjektilmaskinen bruker et slags prosjektil med klemmeanordning, som griper vefttråden fra en innmatingsmekanisme, fører den gjennom trådskillet, slipper tråden og vender tilbake til utgangsposisjonen via en transportbane under veven. Hver maskin har en serie slike prosjektiler som kan skytes over varebanebredder på over 5 meter, med en hastighet opptil 1100 veftmeter per min. På de brede maskinene er det mulig å veve flere varebaner samtidig.

Gripermaskinene finnes i tre hovedvarianter: stive stanggripere, teleskop-stanggripere og fleksible gripere eller båndgripere. I alle variantene sitter en klemmeanordning foran på griperstangen. Denne griper vefttråden fra innmatingsmekanismen og fører den midtveis inn i trådskillet, hvor en lignende griperstang, innført fra motsatt side, overtar vefttråden og trekker det videre gjennom skillet. Samtidig returnerer innføringsstangen til utgangsposisjonen, for å gjenta operasjonen. Gripermaskinene er mer begrenset i bredden (ca. 3 m) og hastigheten kan komme opp i vel 600 veftmeter per min.

I vannjetmaskinene skytes vefttråden gjennom skillet med en høytrykks vannstråle. Det brukes bare ca. 2 ml vann per skudd, og hastigheten kommer opp i over 600 skudd per minutt (1000 veftmeter). Maskinbredden er begrenset til ca. 2,5 m. Vannjetmaskinene er kun egnet for veving av syntetiske garn som tar opp lite vann. De har oppnådd meget stor utbredelse for veving av såkalte filamentvarer.

Luftjetmaskinen skyter vefttråden inn med trykkluft fra en eller flere dyser langs trådbanen. Maksimalbredde og hastighet er omtrent som for vannjetmaskinen. Trykkluftforbruket er ganske høyt, ca. 20 m3 per time. Denne maskintypen egner seg for så vel spunnet garn som filamentgarn.

Skyttelløse vevstoler får stadig større innpass i veveriene, særlig i de mest industrialiserte land, men verdens vevstolpark domineres fortsatt av skyttelstolene, og utviklingen av vevemaskiner fortsetter mot stadig mer høyproduktive og automatiserte typer. Maskinene blir etter hvert mer støysvake og mindre energikrevende, men samtidig mer raffinerte og kompliserte i teknisk henseende, bl.a. med såkalt multifase-veving og triaxial-veving. Ved førstnevnte skjer det en kontinuerlig innlegging av vefttråder med en serie små prosjektiler som følger på hverandre i en rekke «lommer» i varpskillet, i en bølgebevegelse. Slike maskiner får en veldig høy produksjonskapasitet, men et like begrenset bruksområde i form av massevarer med enkle konstruksjoner.

I triaxial-veving brukes tre sett trådsystemer som krysser hverandre i 60 graders vinkler, mot 90 graders vinkel i vanlig veving. Dette gir varer med helt spesielle egenskaper med hensyn til fleksibilitet og styrke. Denne veveteknikken har særlig interesse for framstilling av såkalte tekniske tekstiler, f.eks. duk til fallskjermer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.