abstrakt kunst

Solskulptur av Arnold Haukeland, 1970. Høvikodden, Bærum.

Abstrakt kunst © /KF-arkiv ※. Vernet verk

Geometrisk reduksjon preger russeren Kasimir Malevitsjs tidlige bilder. Suprematisk bilde nr. 50, 1915. Olje på lerret, 97 × 66 cm. Stedelijk Museum, Amsterdam. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Abstrakt kunst av . Falt i det fri (Public domain)

Abstrakt kunst er en betegnelse på retninger i moderne kunst som i billedfremstillingen helt avstår fra eller sterkt reduserer de figurative funksjonene.

Begrepet

Etter den første verdenskrig ble Kandinskijs bilder mer geometriserte og kan virke som splintrede krystaller i sterke farger mot ensfarget, ofte nøytral bakgrunn.

Gul-rød-blå av . Falt i det fri (Public domain)

Begrepet abstrakt kunst er i dag omdiskutert. En rekke kunstnere hevder at deres kunst heller er et resultat av et konkretiseringsarbeid. Kunstverket skal ikke avbilde en virkelighet, men være et objekt i seg selv, og utformingen styres av konstruktivistiske former eller fargeflater. Begrepet er også terminologisk sett noe uklart fordi nesten hvert land har sin egen benevnelse på det samme fenomenet. Omkring første verdenskrig ble abstrakt kunst kalt «absolutt kunst». I dag brukes blant annet «non-objectivism» i USA. I Frankrike brukes «art non-figuratif», i Sverige «abstrakt kunst» eller «konkret kunst». I Norge benyttes både uttrykket «abstrakt kunst» og «nonfigurativ kunst».

Historikk

Paul Klee hadde en personlig, halvt surrealistisk, halvt abstrakt stil.
A Young Lady´s Adventure av . Falt i det fri (Public domain)

Den første søken mot abstraksjon kom under art nouveau-perioden med sin langt drevne lek med abstrakte ornamentformer. Kubismen hadde i sine første faser oppløst den vanlige gjenstandsfremstillingen i et fasettlignende og abstrakt formspråk. Henimot 1910 vokste abstrakt kunst frem som en ytterliggående konsekvens av Pablo Picassos og Georges Braques eksperimenter. Samtidig kom russeren Vasilij Kandinskij frem til sine figurløse og musikalske billedkomposisjoner, den første rene abstrakte kunst, datert 1910, samme år som han utformet det teoretiske grunnlaget for abstrakt kunst i boken Über das Geistige in der Kunst, utgitt i 1912.

Blant retningens pionerer er også den tyske dyremaleren Franz Marc og sveitseren Paul Klee. Både Klee og Kandinskij arbeidet med maleriet på et musikalsk plan. Omtrent samtidig arbeidet futuristene med abstraksjonens problemer gjennom bevegelsesmomentenes oppløsning, og i 1911–1912 ble München-gruppen Der Blaue Reiter dannet med Kandinskij som den sentrale personligheten. I 1912 skapte så Paris-kubistene Robert Delaunay og František Kupka den første franske abstrakte kunsten, den såkalte orfismen.

To hovedretninger

Den plangeometriske retningen ble rendyrket av hollenderne Piet Mondrian og Theo van Doesburg. Her Victory Boogie Woogie av Piet Mondrian, 1942–1944.
Victory Boogie Woogie av . Falt i det fri (Public domain)
Kasimir Malevitsj´Suprematisme bygger på sammenstilling av sirkler, kvadrater og lignende i bevegelsesfylte komposisjoner
Suprematisme av . Falt i det fri (Public domain)

På den ene siden oppstod det en overveiende spontan, ekspressiv og fabulerende tendens, som Kandinskij representerte i begynnelsen. Den utviklet seg senere i mange retninger og avfødte nye, mer eller mindre beslektede tendenser: abstrakt ekspresjonisme, abstraction lyrique, tachisme, art informel og action painting. Karakteristisk for denne mer ekspressive retningens representanter, for eksempel Jackson Pollock, Willem de Kooning og Asger Jorn, er at de gjerne uttrykker seg følelsesmessig og intuitivt. Billedhuggerne Constantin Brancusi, Hans Arp og Henry Moore dyrket et mer organisk preget formspråk; deres skulpturer viser nær tilknytning til organiske strukturer i naturen.

Ved siden av denne hovedstrømningen utviklet det seg en rekke «konstruktive» retninger: konstruktivisme, neoplastisisme, suprematisme, konkret kunst, op-kunst, minimal art og nygeometrisk kunst. Disse retningenes utøvere holder fast ved en gjennomreflektert, rasjonell orden og avviser all naturinspirert abstraksjon til fordel for strengt geometriske formelementer. Fra 1913 utvikles retningen gjennom russeren Kasimir Malevitsj' suprematisme, som bygger på sammenstilling av sirkler, kvadrater og lignende i bevegelsesfylte komposisjoner. Denne retningen inspirerte igjen den russiske gruppen non-objektivister, også kalt konstruktivistene, grunnlagt i 1917, bestående av blant andre El Lisitskij, Vladimir Tatlin, Naum Gabo og Antoine Pevsner. Den plangeometriske retningen ble rendyrket av hollenderne Piet Mondrian og Theo van Doesburg og førte omkring 1920 til neoplastisismen. Disse mer eller mindre rent konstruktivistiske og geometriske abstrakte retningene står i et nært forhold til moderne arkitektur og ble i 1931 samlet i den franske Abstraction-Création-gruppen med kunstnere som Auguste Herbin, Hans Arp og Albert Gleizes.

I motsetning til de geometriske retningene skapte Amédée Ozenfant og Le Corbusier purismen i 1920, hvor det etableres et forhold til de ytre objekter, men i en typisert og abstrakt form. Innen skulpturen hadde russeren Alexander Archipenko før 1920 arbeidet seg frem mot en abstrakt kunst i sin såkalte «negative skulptur», hvor det tomme rom i selve skulpturen virker med som plastisk element, mens rumeneren Constantin Brancusi skapte sterkt skjematiserte fugleskulpturer. Surrealismen tilførte så i slutten av 1920-årene den abstrakte kunsten nye impulser ved blant annet en sterk, fantasifylt deformering av naturformer og gjenstander som føres inn som billedelement. Blant de mest kjente kunstnere som i 1930-årene bekjente seg til abstrakt kunst er Pablo Picasso, Vasilij Kandinskij, Hans Arp, Joan Miró, Constantin Brancusi, Alberto Giacometti og Henri Laurens.

Utviklingen fortsatte i 1940-årene under inspirasjon av Paul Klee, Vasilij Kandinskij og Piet Mondrian, og førte i 1945 til sammenslutningen Réalités Nouvelles – en fortsettelse og utvidelse av Abstraction-Création. Sentrale kunstnere her var Auguste Herbin, Alberto Magnelli, Jean Dewasne og Victor Vasarely. Som den første fasen var båret av russere, er blomstringen ikke minst preget av franske kunstnere, med Paris som sentrum. I USA var det også i 1940- og 1950-årene en rik utvikling med New York-skolen og abstrakt ekspresjonisme, hvor New York gjorde Paris rangen stridig som sentrum for abstrakt kunst.

I kjølvannet av neo-geo-kunsten i 1980-årene har vi sett en fornyet interesse for abstrakt maleri. Mye av det som er blitt laget, har hatt en polemisk brodd mot tidligere abstrakt kunst.

Norden

Maleri av Thorvald Hellesen, Nasjonalmuseet, 1920.
Malri av . Falt i det fri (Public domain)

Også skandinaviske kunstnere har markert seg innen de abstrakte retningene. Fra 1920- og 1930-årene kan nevnes svenskene Otto G. Carlsund og Gösta Adrian-Nilsson, den danske Francesca Clausen, finnen Birger Carlstedt, islendingen Finnur Jónsson samt Thorvald Hellesen, Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel fra Norge. 1940- og 1950-årene fostret betydelige kunstnere som Richard Mortensen og Robert Jacobsen fra Danmark, Lars-Gunnar Nordström og Sam Vanni fra Finland, Svavar Guðnason og Gerður Helgadottir fra Island, Olle Bertling og Olle Bonniér fra Sverige samt Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg, Ramon Isern, Lars Tiller, Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland fra Norge. Fra slutten av 1970-årene var det en fornyet interesse for abstrakt kunst. En rekke internasjonale utstillinger kastet nytt lys over fenomenet abstrakt kunst, og en rekke glemte kunstnere ble trukket frem i lyset. Utstillingen «Konkret i Norden 1907–1960» ble vist i de nordiske landene i 1987–1988.

Litteratur

  • Gooding, Mel: Den abstrakte kunst, 2002
  • Moszynska, Anna: Abstract art, 1990, isbn 0-500-20237-0, Finn boken
  • Rosenthal, Mark: Abstraction in the twentieth century, 1996, isbn 0-8109-6890-8, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg