– 6. Solbriller, eller snøbriller, brukt under utok-fangsten på ettervinteren.

Anon. begrenset

Inuit, fellesbetegnelse på alle de polarfolkene som taler dialekter av henholdsvis øst- og vest-eskimoisk språk, og som tradisjonelt er blitt kalt eskimoer. Av alle opprinnelige amerikanere er inuit de mest asiatiske i fysisk type, språk og generell tilpasning. De er også den eneste folkegruppen som har representanter på begge sider av Beringstredet. I 2000 var det i overkant av 2000 inuiter i Russland, ca. 50 000 i Alaska, 35 000 i Canada og 50 000 på Grønland.

Inuitene holder til i arktiske og subarktiske strøk på den vestlige halvkule – fra Grønland i øst til Tsjuktsjer-halvøya i vest – et 11 000 km langt område. Spredt utover dette umåtelige territoriet finner vi forholdsvis små lokalsamfunn, som til tross for markerte variasjoner i sin tradisjonelle tilpasning alle bærer et visst ensartet preg. En rekke sentrale kunnskaper og ferdigheter synes å ha vært felles for alle inuiter. Kajakken og konebåten er f.eks. kjent fra Beringstredet til Øst-Grønland. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle inuiter er kajakkbyggere og selfangere. Naturvilkårene og resurstilgangen på stedet avgjør hvilke teknikker og produksjonsmåter som er mest hensiktsmessige. Ved Point Barrow i Alaska er hvalfangst av stor betydning, netsilikgruppen ved King William Land kombinerer selfangst og reinsdyrjakt sesongmessig, mens caribou-inuit ved Chesterfield Inlet helt har konsentrert seg om innlandsjakt på reinsdyr og moskusfe. Vi kan se på disse variasjonene som spesialiseringer innenfor et mønster.

For inuitene var universet en enhet uten de sondringer europeere finner naturlige. Kontraster som liv og død, drøm og virkelighet, begynnelse og slutt hadde ingen mening. Tid, rom og eksistens ble sett på som punkter på et kontinuum, eller som forskjellige faser av eller aspekter ved en samlet helhet. Og det var denne helheten som var virkelig. På samme måte skilte de ikke det mulige fra det umulige. Under de rette omstendigheter var alt mulig. Slike vilkår ble bl.a. skapt av sjamanen, angekok, når han brukte sin rammetromme for å komme i transe. Da kunne han foreta sine reiser til den oversanselige verden (i vår språkbruk), hente informasjon om fremtiden eller diagnostisere sykdom.

Ifølge inuitenes verdensanskuelse om helhet og enhet består det et spesielt bånd mellom mennesker og dyr, basert på den forestilling at dyr er menneskene moralsk og intellektuelt overlegne. Av medynk med menneskene lar dyrene seg fange. De må også overtales og blidgjøres, bl.a. gjennom magiske handlinger.

Det er vanskelig å avgjøre om inuitene var blant de senere innvandrergruppene til det amerikanske fastlandet under siste istid, fordi de sporene som finnes etter de første amerikanerne gir få holdepunkter om etnisk/kulturell identitet. Det man vet, er at det lenge før 8000 f.Kr. eksisterte en sibirsk-amerikansk paleo-arktisk tradisjon som reflekterer en tid da Alaska var en utløper av Asia mot isveggen i øst. Dette området var isfritt, og funnene synes å tilkjennegi bosetning av eskaleut tundra-jegere, forfedrene til de senere aleuter og inuiter (eskaleut = eskimo-aleut).

Omkring 6000 f.Kr. hadde noen av innvandrerne nådd så langt sørvest som Umnak-øya i Aleutene. Senere ble hele det vestlige Alaska gradvis befolket. Funn tyder på at forskjellige redskapskomplekser vant innpass og ble spredt langs kysten og delvis innover i landet. På 2000–3000-tallet f.Kr. har bærere av den sibirske såkalte Arctic Small Tool-tradisjonen tatt området i besittelse. Disse jaget først og fremst caribou og moskusfe og spredte seg forholdsvis raskt over hele det arktiske Amerika til Grønland. I det østlige området utviklet denne tradisjonen seg til den såkalte Dorset-kulturen (ca. 800 f.Kr.).

I mellomtiden skjedde forandringer i vest. Både i Sibir og Alaska fant det sted en overgang til en mer utpreget kystorientering. Fangst av sjøpattedyr og bruk av spekklamper ble viktig. Denne tilpasningen har fått navnet Norton-tradisjonen. Særlig i den sørlige delen må folkemengden ha økt betraktelig. Her skaffet laksefisket et godt næringsgrunnlag og forutsetning for en mer permanent bosetning, noe eksistensen av bl.a. pottemakeriet avspeiler.

Ved vår tidsregnings begynnelse utvides redskapsforrådet. Polerte skiferblad overtar på bekostning av flekkede steinodder. Fremfor alt utvikles ben- og hvalrosstann-teknologien. Stadig nye redskaper, ofte rikt dekorert, dukker opp: fiskekroker, spesialredskaper for fuglefangst og, ikke minst, mer forseggjort utstyr for sjøpattedyrfangst, deriblant hval. Denne intensiveringen av en vellykket kysttilpasning, kalt Beringhav-aspektet av Thule-tradisjonen, får etter hvert betydning for hele eskaleutområdet. Noe senere dukker Thule-elementer opp på Aleutene – omtrent samtidig med at også Grønland kommer under Thule-stilens innflytelse.

Det var inuiter/yuiter og aleuter preget av Thule-livsstilen de første europeerne møtte. Det var kanskje ikke så merkelig at man oppfattet inuit-kulturen som homogen – en ensartethet som skjulte flere historiske utviklingslinjer. Senere ble man oppmerksom på de mange lokale tilpasningsformer, og hvordan disse hadde sammenheng med tidligere teknologiske faser og suksessive spredninger av folk og kunnskaper. Arkeologene har avdekket hvor innovasjonene fant sted og hvordan de spredte seg, og har dermed gitt oss noen holdepunkter for å forstå fremveksten av et kulturelt fellesrepertoar.

Denne reserven av ideer og ferdigheter har åpenbart gitt inuitgruppene et internt potensial for å overleve under de mest ekstreme vilkår. For alle inuitene gjelder det at de stedlige resurser er utnyttet til fullkommenhet. Det er karakteristisk at de første europeiske oppdagelsesreisende måtte overta inuitisk vinterutstyr og lære seg alle inuit-«knepene» for i det hele tatt å komme seg velberget gjennom ekspedisjonene sine.

Nedenfor følger en summarisk oversikt over en del kulturelementer som stod sentralt hos inuitene:

1. Kajakk, énmannsbåt beregnet til fangst på sjøpattedyr. Kajakken forekommer i flere utforminger, som alle er konstruert av et treskjelett (ofte drivtømmer) trukket med selskinn.

2. Umiak eller konebåt, en stor, åpen, skinntrukket farkost brukt til transport av folk og utstyr. Den kan også anvendes til hvalfangst.

3. Hundeslede for transport på isen av utstyr og folk (særlig barn). Sleden trekkes av 5–10 hunder (huskier) og kan også brukes under jakt.

4. Hus av forskjellig materiale og utforming:

A) Igloo, kuppelformet vinterhus av hardpakket snø (bygningsteknisk prinsipp: «ekte bue», se også igloo).

B) Torvgamme med varierende trekonstruksjoner.

C) Steinhus, halvt underjordisk med tak av steinheller i såkalt «falsk bue»-konstruksjon, dekket med jord og torv (jfr. igloo ovenfor).

D) Telt (sommertelt), konisk eller kuppelformet bolig av trespiler/påler dekket med skinn.

5. Maupok-fangst eller pustehull-jakt: Jegeren venter ved selens pustehull med harpun og spesielle redskaper som setter ham i stand til å bestemme hullets beskaffenhet og avsløre når selen er i anmarsj.

6. Utok-fangst: Jegeren kryper bortover isen mot byttet, idet han etterligner selens bevegelser. (Den «moderne» inuit skjuler seg gjerne bak en skjerm av hvitt tøy forsynt med skyteskår for moderne rifle.)

7. Solbriller av tre med smale spalteåpninger, til beskyttelse av øynene mot den sterke ettervintersolen under utokfangsten.

8. Harpuner av forskjellig størrelse (tyngde) overensstemmende med bruken: kajakk- eller umiakfangst på sel, hvalross og hval på den ene siden, og maupok/utok på den andre.

9. Spekklampe av kleberstein for oppvarming og koking.

10. Kastetre for harpun (atlatl).

Ellers kan nevnes en rekke andre ferdigheter som har betydning innenfor bestemte lokaliteter: jakt med lanse og/eller pil og bue på bl.a. moskusfe, caribou, ulv, bjørn, rev og jerv, videre en rekke fisketeknikker og fuglefangstmetoder, dessuten spesielle strategier i fangsten på hval, hvalross og sel.

Inuitene hadde utviklet en rekke selfangstmetoder utover dem som allerede er nevnt, bl.a. nett i åpen råk eller under isen. Det er tilgangen på resurser, isens beskaffenhet, strømforhold osv. som bestemmer hvilke fangstformer som er mest hensiktsmessige. Hvalrossen har f.eks. en meget begrenset utbredelse, og hvalen våger seg sjelden inn i farvann som er isbelagt store deler av året.

Stort sett har de inuitene i det subarktiske området som har kunnet forfølge en kystorientert tilpasning, vært noe heldigere stilt enn sine frender i de arktiske strøk. Dette gjelder Alaska-folkene i vest og Labrador-inuitene og grønlenderne i øst. Den motsatte ytterlighet er representert av de såkalte innlands-inuitene i det sentrale tundraområdet. For dem har tilværelsen ofte fortonet seg nokså hasardiøs. Derimot har naboene, som f.eks. netsilik med sin sesongmessige flytting mellom innland og kyst, funnet frem til et balansert livsmønster uten for store svingninger i matforsyningen. Deres tradisjonelle årssyklus er nøye avpasset resursvekslingen i området: pustehullfangst om vinteren, reinsdyrjakt om sommeren, med rikt laksefiske imellom.

Sosial differensiering og utkrystallisering av egne høvdingstatuser hører hjemme i de vestlige, subarktiske kysttilpasningene, mens uformelt lederskap ved den dyktigste (ofte eldste) jegeren karakteriserer det sentrale området, der for øvrig den eneste spesialistfunksjon innehas av sjamanen (angakok).

Også når det gjelder bosetningens størrelse og permanens finner vi den samme tendensen: Lengst i vest og på Grønland støter man på større landsbyer, mens det høyarktiske området er preget av mindre grupper som foretar sesongmessige flyttinger mellom vinter- og sommerboplasser. Her er den organisatoriske fleksibiliteten maksimal, idet bosetningsgruppens størrelse vil variere i forhold til de krav resursutnyttelsen i en lokalitet under en sesong stiller til mannskap, arbeidsfordeling og, ikke minst, konsumfordeling. Typisk nok dannes det store igloo-landsbyer for over 100 personer midtvinters under pustehullfangsten, som blir mer effektiv når mange jegere kan oppsøke og fordele seg på pustehullene i et bestemt område. Utover ettervinteren og våren oppløses landsbyen i mindre grupper som jakter på solbadende sel oppå isen. Sommerens elvefiske er heller ikke særlig mannskapskrevende, bl.a. fordi en enkelt families medlemmer av begge kjønn og alle aldere kan delta. Først under høstens cariboujakt er det hensiktsmessig med et større antall samarbeidende jegere. Tradisjonelt ble dette samarbeidet organisert gjennom slektskaps- og vennskapsrelasjoner. Dette innebar at jegerne inngikk avtaler om gjensidig hjelp og støtte, bl.a. med besøk over lange avstander og med utveksling av koner.

Kulturkontakt og nye livsformer. Bare få inuitgrupper opprettholder nå en livsstil som minner om de tilpasningsformene vi her har skissert. Allerede ca. 1000 e.Kr. kom grønlenderne i kontakt med nordmenn og islendinger, selv om den egentlige koloniseringen først tok til etter 1720, omtrent samtidig med den russiske koloniseringen av Sør-Alaska.

Samtidig har en bedre utbygd helsetjeneste (epidemikontroll o.l.) gitt forutsetninger for folkevekst og således medvirket til å forrykke balansen mellom befolkning og resurser. Dette har gjort nye livbergingsmåter og organisasjonsformer nødvendige, bl.a. er samvirke i markedsføringen av fiske- og fangstprodukter blitt innført i Sibir (1930), Canada (slutten av 1940-årene) og på Grønland (1962). Særlig i Canada har samvirkelagene også organisert produksjon og omsetning av kunsthåndverk. Siden omkring 1900 har man med vekslende hell forsøkt å innføre tamreindrift i Alaska og Canada. Etter at villreinstammen på Grønland nærmest var utryddet, har man også der forsøkt med tamreindrift, men sauehold synes å ha slått bedre an. I Alaska drives nå laksefiske på industriell basis, mens havfiske stadig spiller en større rolle på Grønland.

Denne omlegningen av produksjonslivet har ført til større befolkningskonsentrasjon på tettsteder, som dermed har fått behov for nye arbeidsplasser. Mange har tatt lønnsarbeid ved industri- og militæranlegg i amerikansk Arktis. Noen forsøker seg som sesongarbeidere. Men for svært mange i Alaska og Canada har offentlig understøttelse fra staten vært viktig for husholdsøkonomien, selv om de i kortere eller lengre perioder er i stand til å forsørge seg selv ved jakt og fangst.

Flere steder har inuitene muligheter for skolegang. Over alt var det misjonærer som startet undervisningen. Den er i dag overtatt av statlige myndigheter som driver kostskoler der befolkningen ikke er fastboende. Felles for skolevesenet, enten det dreier seg om Russland (og tidligere Sovjetunionen), USA, Canada eller Grønland, er at det er bygd opp på premisser som er fremmede for inuitene. Det er karakteristisk at morsmålundervisningen alltid har vært sterkt forsømt eller tilsidesatt.

Etnopolitikk. De senere årene har ikke fortonet seg særlig gunstige for inuitenes kamp for sine rettigheter. Arktis har fått fornyet interesse på grunn av sine mineralforekomster. Oljejakten har lenge vært i full gang, med borerigger og med oljeledninger som legges tvers over viltets trekkveier.

Samtidig har imidlertid inuitenes (og indianernes) politiske bevissthet vært økende. Under et møte med den kanadiske regjeringen i 1976 fremla representanter for inuitene i Canada et forslag om utskillelse av et nytt territorium, Nunavut ('Vårt land'), på ca. 1,9 millioner km2, fra Northwest Territories. De krevde å få anerkjent eiendomsretten til 1/3 av Nunavut, som i alt omfatter det østlige arktisk Canada, Keewatin- og Baffin-regionene, sentralkysten, øyene i Hudson Bay og lenger nord, foruten de vestlige arktiske områdene rundt Mackenzie-deltaet, dvs. omtrent det tradisjonelle inuit-territoriet. Nunavut ble opprettet i 1999.

I tråd med slike bestrebelser finner man en voksende bevisstgjøring gjennom egne opplysningsorganer, aviser og tidsskrifter. Inuitene er også aktive i World Council of Indigenous Peoples (WCIP). I 1977 stiftet inuiter fra Grønland, Canada og Alaska Inuit Circumpolar Conference (ICC), en organisasjon som har fått konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd. I 1995 ble representanter for de russiske inuitene opptatt som ordinære medlemmer av organisasjonen. ICC arbeider med suverenitetsspørsmål og med problemer forbundet med tradisjonelle næringsrettigheter. Bl.a. fører de en innbitt kamp mot restriksjoner på jakt og fangst, f.eks. EUs forbud mot import av pelsdyr tatt med saks.

I enkelte viktige spørsmål er det oppstått splittelse mellom ulike inuitgrupper. Bl.a. vil noen ha slutt på all oljeboring, mens andre vil tillate slik virksomhet mot garanti om beskyttelse av bestemte territorier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.