Erik Werenskiold

Engsmelle, 1892

Erik Werenskiold/Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Erik Werenskiold var en norsk maler og tegner. Han var en av de sentrale naturalistiske malerne i Norge i 1880-årene, og utviklet i dette tiåret et nasjonalt orientert folkelivsmaleri. Telemarksjenter (1883) og En bondebegravelse (1883–1885) er gode eksempler. Like kjent er han for sine illustrasjoner til Asbjørnsens og Moes folkeeventyr (i perioden 1879 til 1887), og til Snorres kongesagaer (1896–1899). Fra omkring 1905 endret Werenskiolds maleri seg, inspirert blant annet av Cézanne, mot en formalt forenklet og dekorativ stil.

Werenskiold var født i Eidskog, og vokste opp i Kongsvinger. Han ble elev av Julius MiddelthunTegneskolen i 1873 og en kort tid av Axel Ender. Høsten 1875 reiste han til München, for å studere ved akademiet i byen. München var nå blitt den tyske byen de fleste norske kunstnerne søkte seg til. Her studerte han først tegning under Ludwig Löfftz, før han vinteren 1876/1877 tok fatt på maleri-studier under Wilhelm Lindenschmit. Fra studietiden i München finner vi bilder som Kvinnelig halvakt (1877, KODE Kunstmuseene i Bergen) og portrettene av faren og Doffen Dahl.

Møtet med det franske friluftsmaleriet, særlig Charles François Daubigny, på en fransk utstilling i München i 1879, overbeviste Werenskiold om dets overlegenhet fremfor det tyske ateliermaleriet. Under innflytelse av det franske maleriet lysnet fargene i Werenskiolds bilder, og bildet Solskinn Pipping (1879) regnes som innledningen til hans vending mot naturalismen. Han kom likevel til å bli boende i München fram til nyåret 1881, og utviklet friluftsmaleriet videre, som i de to versjonene av Et møte (1880 og 1881). Den siste versjonen av bildet fikk en svært god mottakelse da det ble stilt ut i Kristiania (Oslo) våren 1881. Bildet viser et møte mellom en slåttekar og to unge jenter, og temaet med mennesker i friluft kom til å bli et velkjent tema i Werenskiolds bilder i årene framover. 

Februar 1881 reiste Werenskiold til Paris, hvor han kunne studere den franske naturalistiske kunsten nærmere. Han ble ikke bofast der, men besøkte byen årlig fram til 1885. Vinteren 1888/1889 tilbrakte han også i Paris, da han studerte tegning under Alfred Roll og Léon Bonnat

Når Werenskiold ikke var i Paris, tilbrakte han tiden i Norge, i Oslo, Sandvika og fra 1896 på Lysaker. Fra 1883 bodde han om somrene i Telemark og skapte her en moderne, realistisk folkelivsskildring. Han viste sin kjærlighet til fremstillingen av barn i bilder som Gjetere, Tåtøy (1883, Nasjonalmuseet) og Telemarksjenter (1883, Nasjonalmuseet). I 1885 var bildet En bondebegravelse (1883–1885) hovedverket på Høstutstillingen, og en kritiker som Andreas Aubert berømmet bildet for dets sanne og kjærlighetsfulle framstillingen av det norske folket og den norske naturen. Werenskiold ble gjennom sine fremstillinger av norske folketyper og naturen i Telemark sett som en fornyer av det nasjonale maleriet. 

Ved siden av friluftsbildene utmerket Werenskiold seg som portrettmaler. En lang rekke ypperlig karakteriserte portretter danner til sammen et helt pantheon av kjente nordmenn: 

Sammen med Christian Krohg og Frits Thaulow ble han en ledende skikkelse i den hjemlige kulturkampen, fryktet som polemiker og en klar og målbevisst organisator. Han var en av initiativtakerne til Kunstnernes høstutstilling i 1882, som to år senere fikk statlig støtte og ble Statens årlige kunstutstilling, eller Høstutstillingen som vi kjenner den som i dag. 

Werenskiolds kunstneriske gjennombrudd kom i vel så stor grad med hans tegninger. Han var han en av illustratørene til Asbjørnsens nyutgivelse av Norske Folke- og Huldre-eventyr (1879), og viste her sitt store talent med sine første, mesterlige eventyrtegninger. Han var i arbeidet inspirert av en studiereise til Vågå sommeren 1878. Sammen med Theodor Kittelsen fortsatte han fra 1882 dette arbeidet, og illustrerte Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn (utgitt i tre bind, 1883 - 1887). Werenskiold skapte dermed det første klassiske verk i norsk illustrasjonskunst, en verden av fine virkelighetstrekk og fantasifull levendegjørelse av folketroens troll og nisser, av stemning og humor, uttrykt med suveren sikkerhet i pennetegningens fine strek (utgitt samlet i Werenskiolds Samtlige tegninger og studier til Norske Folkeeventyr, 1910).

Hans tegninger til praktutgaven av Snorres kongesagaer (1896–99) og Jonas Lies Familien på Gilje (1903–1904) utgjør nye høydepunkter i norsk tegnekunst. I 1908 begynte Werenskiold å radere, 10 år senere tok han opp litografiet, og nådde også her langt. 

Somrene 1886 og 1887 dannet Werenskiold og noen av hans kolleger fra München-tiden et kollektiv på Gården Fleskum i Bærum. Sammen med Werenskiold var dette malere som Christian Skredsvig, Kitty Kielland, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Disse to somrene på Fleskum innleder nyromantikken i norsk kunst, og det var først og fremst bildene til Kielland og Peterssen som viste vei for det nye stemningsmaleriet, med interessen for å framstille det spesielle lyset i en norsk sommernatt. Werenskiold holdt fortsatt fast ved sin naturalistiske stil, men rundt 1890 skjer det en utvikling imot det nyromantiske stemningslandskapet også i hans kunst. 

Med sterkere vekt på tonefinhet og lyrisk stemningsinnhold og en større og enklere form malte han i 1890-årene landskaper som Høst (1891), Sommeraften i Kviteseid (1893) og Skysshesten (1894), og inntagende barneskildringer som Olivia og Solstreif (1891), Ventende barn (1893) og Søsken (1897).

Etter 1900 orienterte Werenskiold seg gradvis bort fra naturalismen og stemningsmaleriet, og mot en dekorativ flatekunst. Arbeidet med utsmykningen av Fridtjof Nansens spisestue i «Polhøgda» (Liti Kjersti 1902–1907) førte ham inn på det dekorative, og han tegnet en rekke utkast til låsbeslag, vev, bokutstyr og billedsøm (utført av hans hustru).

Møtet med Paul Cézannes og Vincent van Goghs kunst i Berlin og Paris 1908 åpnet nye koloristiske muligheter for ham, og i bilder som Lomen kirkegård (1908) og Bjørn Bjørnson instruerer (1910) har fargen en ny vitalitet og volumskapende evne. I denne mer summariske, kjølig lysende, maleriske stil oppstår i Werenskiolds siste 30 år en lang rekke portretter, figurkomposisjoner ofte med arbeidsmotiver eller sosiale emner (Middagen 1920–1930, Lensekara 1938), landskaper fra Lysaker og høyfjellet, blomsterbilder og så videre, og han tok etter 1920 også opp aktmaleriet (Badet 1925).

Nasjonalgalleriet i Oslo eier 30 malerier og flere hundre tegninger og grafiske blad av ham, museene i Bergen 29 malerier og ca. 100 svart-hvitt-arbeider. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. En samling av hans artikler, Kunst. Kamp. Kultur utkom i 1917.

  • Svedfelt, Torsten: Erik Werenskiolds konst, 1938
  • Østby, Leif: Erik Werenskiold, 1977, isbn 82-09-01489-7
  • Østby, Leif: Maleren og tegneren Erik Werenskiold 1855-1938, 1985, isbn 82-990568-8-8

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.