Retorikk, tradisjonelt definert som kunsten å tale for å overbevise, samt tradisjonen som forteller hvordan dette kan læres og videreformidles. I bredere forstand er retorikk a) kunsten å overbevise med språklige midler, både muntlige og skriftlige, b) praktiske råd for hvordan man kan lære seg denne kunsten, og c) teorier om hvordan språklig overbevisning foregår, og om de filosofiske og etiske problemstillingene dette medfører.

Moderne retorikk bygger i all hovedsak på den vestlige retoriske tradisjonen. Denne har sine røtter i antikken og er den eldste kommunikasjons- og språkvitenskapelige tradisjonen vi kjenner. Ifølge tradisjonen ble retorisk praksis særlig viktig under demokratiet i Syrakus fra om lag 460 fvt., der landeiere som hadde mistet eiendommene sine, ble gitt anledning til å argumentere for sine krav. Med fremveksten av det delvis demokratiske styresettet i Athen ble retorikkens betydning større. Det var avgjørende å kunne uttrykke seg virkningsfullt, og dette forutsatte kunnskap om hvordan en taler påvirker tilhørerne. Sofistene tilbød seg å lære denne kunnskapen bort mot betaling. Det ble skrevet en rekke avhandlinger om retorikk i antikken, der særlig Aristoteles, Cicero og Quintilian utmerket seg.

Fra den greske opprinnelsen har retorikken vært en sentral del av utdanningssystemet og språklæringen i mange, først og fremst europeiske, land. Dette gjelder gjennom retorikkens hellenistiske og romerske fase, gjennom middelalderen, renessansen og den tidligmoderne perioden. I disse periodene er de sentrale navn Boethius, Petrus Ramus og Philipp Melanchton.

Fra 17- og 1800-tallet av ble retorikken mindre sentral i europeisk kultur. Denne utviklingen settes gjerne i sammenheng med to separate utviklingstrekk: utviklingen av moderne naturvitenskap og fremveksten av et romantisk kultursyn. Vitenskapens nye idealer fordret et minst mulig kunstferdig språk, med færrest mulig språklige ornamente. Dermed ble retorikkens tradisjon for opplæring gjennom imitasjon og øvelse, samt dens vektlegging av språket som kunnskapsbærer, mindre relevant. Den samme tendensen ble styrket ved at romantikken vektla individuell originalitet som kunstnerisk kvalitetskriterium. Retorikk ble i denne perioden særlig forbundet med kunstferdig og blomstrete språk, og satt opp som motsetning til det gjennomsiktige og klare, men også til det autentiske og skapende.

Retorikken, som favnet både vitenskapen og kunstens språk, fikk dermed gradvis et mindre kunnskapsfelt, og det er i denne perioden vi ser bakgrunnen for formuleringer som «tom retorikk». Ettersom romantikken vant grunnen innen de ulike kunstartene, ble retorikken angrepet fra annet hold – her ble de faste språklige vendingene og formene mistenkeliggjort, ettersom det romantiske kunstsynet baserte seg på ideen om den fullkomment originale kunstner og dikter. Etter hvert ble også flere av retorikkens tradisjonelle kjerneområder, opplæring i skrivekunst og sjangerlære, favnet av språkfag – «norsk» i Norge, «English language and literature» i England og så videre.

Utover 1900-tallet ble det imidlertid vekket en fornyet interesse for retorikk fra flere humanvitenskapers og samfunnsvitenskapers side. Dette skyldtes delvis den språklige vendingen innen flere fag – altså en økt bevissthet rundt språkets betydning for å formidle et bestemt syn på verden – men også den teknisk-politiske utviklingen som innebar at tekst og tale kunne formidles til et massepublikum i et helt annet omfang enn før. Massemedienes betydning ble klar både gjennom kommunikasjonsstrategiene til demokratisk valgte ledere som Franklin Roosevelt og diktatorer som Adolf Hitler; i begge tilfeller viste vekslingen mellom tradisjonelle taler for store folkemøter og bruken av det nye radiomediet at analyser av kommunikasjon og virkemidler var viktig for å forstå politikken og samfunnet.

Et vesenstrekk ved den nye fokuseringen på retorikken er at det legges mindre vekt på hvordan en tale eller tekst skal bygges opp. I stedet brukes retorikken som et kritisk redskap, for i og med at all språkbruk har et retorisk innslag, kan kunnskaper om retorikk brukes til en kritisk vurdering av den informasjonen som blir gitt i ulike medier. Den moderne retorikken ser både på betingelsene for og rammene rundt språklig kommunikasjon. Den grenser mot psykologien når den tar for seg hvordan mennesker blir overbevist eller overtalt, mot sosiologien og statsvitenskapen når den undersøker språkets rolle i politiske og sosiale prosesser, og mot filosofien når den ser på språkets betydning for hvordan vi forstår verden rundt oss.

Retorikkfaget har endret seg mye i årenes løp og har en rekke underdisipliner. Noen av disse er orientert mot hovedsakelig teoretiske spørsmål, andre mot historisk undersøkelse og analyse. Her beskrives deler av det klassiske retoriske systemet, som først og fremst var et praktisk redskap for utforming av overbevisende tekst eller tale. Varianter av det samme systemet går ofte igjen i skriveopplæring innen andre tradisjoner. Det klassiske systemet gir en oppskrift i form av en arbeidsrekkefølge, en standardstruktur for en overbevisende tekst, samt en oversikt over midler til overbevisning.

I det klassiske systemet inngår fem arbeidsfaser, hvorav den mest kjente trolig er elocutio (fremstilling eller stil). I tillegg finner vi inventio, som tar for seg oppleting og fremstilling av de argumentene som tjener en sak, dispositio, som består av ordning eller disposisjon av talens ulike elementer, memoria, som består i å lære talen utenat, og endelig actio, som henviser til selve fremførelsen med stemmebruk, holdning, gester og så videre.

Med utgangspunkt i disposisjonen utvikles talens deler: exordium, narratio, argumentatio og peroratio. Dette er henholdsvis innledningen, saksfremstillingen, argumentasjonen og oppsummeringen. Grunntanken består i at leseren/tilhøreren skal ledes gjennom et resonnement på kyndigst mulig vis, og dermed også få et bestemt perspektiv på spørsmålet som står under debatt. Modellen er ikke vesensforskjellig fra «fisken» som brukes i norskfaget – en fortelling må ha et hode, en kropp og en hale.

Det klassiske retoriske systemet tar også hensyn til bevismidler, som deles inn i etos, talerens karakter, logos, sakens innhold, og patos, tilhørernes følelser. Slik sett er retorikken en tidlig form for kommunikasjonsteori, som forsøker å kartlegge de faktorene som muliggjør og påvirker språklig kommunikasjon.

Det finnes flere forskjellige vitenskapsteoretiske tilnærminger til retorikken, som selv har en lang tradisjon for å stille etiske og prinsipielle spørsmål rundt retorisk virksomhet. En fruktbar tilnærming kan være å se på de sentrale spenningene innad i faget: Er retorikken begrenset til verbalspråk eller favner den også bilder og andre virkemidler? Er den spesifikt orientert mot et bevisst forsøk på å overtale noen til noe eller tar den for seg alle slags virkemidler som former vårt blikk på verden? Kan retorikken være en etisk reflektert tradisjon eller er den en ren verktøykasse som kan brukes til hva som helst? Er den først og fremst et teorifag eller et sett med håndverksmessige ferdigheter?

Disse spørsmålene har mange forskjellige svar og er blitt stilt i mange forskjellige sammenhenger siden antikken. Allerede Platon anklaget sin tids utøvende retorer og retorikklærere, sofistene, for å ha et instrumentelt og uetisk forhold til faget sitt. Ifølge Platon var sann og god retorikk mer eller mindre identisk med dyptpløyende filosofisk undersøkelse (dialektikk), mens den mest utbredte formen for retorisk praksis var overfladisk, villedende og skadelig for samfunnet.

Blant dem med etisk retorikkforståelse finner vi for eksempel Aristoteles og Cicero. For Aristoteles innebærer den retoriske dannelsen også dannelse av en en moralsk bevisst samfunnsaktør, og han kritiserte sofistene for å ha neglisjert dette elementet. Cicero forsvarte retorikken mot Platons angrep ved å hevde at en god taler er et godt menneske som taler fremragende. Han understreker at det å beherske retorikk og bare retorikk ikke er tilstrekkelig for å bli oppfattet som klok. Dette ligger imidlertid ikke så langt fra Platons posisjon; Platon vektlegger at det å kjenne det sanne og det gode er forutsetningen for å kunne bedrive sann og god retorikk.

På mange måter går denne debatten til kjernen av retorikkens status som disiplin: Er den et fag alene eller et støttefag? Ofte blir svaret et kompromiss. Det finnes sider ved det å bedrive språklig kommunikasjon som ikke kan reduseres til det man kommuniserer om: Noenlunde det samme innholdet kan formidles på forskjellige måter, men det er ikke tilfeldig hvilken uttrykksform man velger. Samtidig er det nytteløst å bare gå til retorikken for å få vite hvordan man skal overbevise noen. Den første retoriske arbeidsfasen, inventio, består i å lete etter relevante momenter innen temaet som skal behandles. Et krav om fagkunnskap finnes dermed allerede innbakt i det retoriske systemet.

Tilsvarende er etiske og filosofiske problemer tett innvevd både i retorisk praksis og i retorisk teori. Det er selvfølgelig mulig å bruke retoriske virkemidler for å fremme en etisk forkastelig sak, men det er like mulig å fremme en tilsvarende sak med argumenter som kan klassifiseres som «filosofiske» eller «prinsipielle». Slik bærer retorikken sin historie på ryggen – selve ordet har ofte en klang av noe negativt, men slik er også en høy grad av teoretisk selvrefleksjon blitt drevet frem.

  • Andersen, Øivind: I retorikkens hage, 1995, isbn 82-00-21969-0, Finn boken
  • Conley, Thomas. M. (1990): Rhetoric in the European Tradition. University of Chicago Press, London.
  • Eide, Tormod: Retorisk leksikon, 2004 (1. utg. 1990), isbn 82-430-0306-1, Finn boken
  • Fafner, Jørgen: Retorik, klassisk og moderne: indføring i nogle grundbegreber, 2005 (1. utg. 1977), isbn 87-500-3854-0, Finn boken
  • Johannesen, Georg: Rhetorica Norvegica, [2. utg.], 2001, isbn 82-02-21946-9, Finn boken
  • Kjeldsen, Jens (2006): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Spartacus, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. januar 2016 skrev Lars Nygaard

Jeg har kommentarer til noen av formuleringene:

1) "Med fremveksten av demokratiet i Athen, der enhver fri mann kunne velges til byrådsmedlem, ble retorikkens betydning større."

Det stemmer vel ikke. Man ble valgt til rådet ved loddtrekning. Overtalelse fikk sin betyning i ekklesia (det det var mange ting som ble bestemt ved avstemninger) og i domstolene.

2) "den parallelle fremveksten av moderne naturvitenskap og det romantiske kultursynet".

De to tingene vokste ikke akkurat fram parallelt: det romantiske natursynet kom en god del senere (selv om naturvitenskapen naturligvis fortsatte å utvikle seg i denne perioden).

3) "For Aristoteles innebærer den retoriske dannelsen også en moralsk aktør"

Denne formuleringen gir ikke mening. Menes at den retoriske dannelsen har "et moralsk element"?

4) exordium, narratio, argumentatio og peroratio

Man må naturligvis forenkle i en oversiktsartikkel,men jeg har ikke inntrykk av at noen av de klassiske retorikerne opererte med dette firdelte systemet. Enten var det enklere (Aristoteles) eller mer utviklet (Cicero og Quintillian).

mvh,
Lars Nygaard

30. mai 2016 skrev Jan Grue

Hei Lars, takk for innspill. Noen av endringene du foreslår vil være nokså dyptgripende, og som du påpeker - her handler det om å ta hensyn til oversiktsartikkelens formål kontra faghistorisk presisjonsnivå. De enkleste endringsforslagene dine skal jeg ta inn nå.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.