Imperialisme er en politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon. Imperialisme betegner også ulike politiske tankeretninger, idéer eller teorier om det samme.

Selv om begrepet er relativt nytt (se nedenfor), har imperialisme som politikk vært praktisert fra de tidligste tider. Det romerske keiserdømme var – gjennom de latinske begrepene imperator og imperium – opphav til betegnelsen. Keiserdømmet var også et tidlig eksempel, men ikke det første, på imperialistisk politikk.

Mange andre eksempler på imperialistisk praksis finnes, helt fram til våre dager. Med islam på 600-tallet etter vår tidsregning oppsto en religiøs og militær imperialisme, utgått fra Arabia, som i løpet av et knapt århundre la under seg det meste av Midtøsten, Nord-Afrika og Den iberiske halvøy. Disse områdene ble siden gjennom flere hundre år styrt av kalifer – politiske herskere over et religiøst fundert rike, kalt kalifat.

En kristen motbevegelse, inspirert av Paven og Vatikanet, startet såkalte korstog fra Europa for med militære midler å gjenerobre bibelske steder i Levanten fra muslimsk kontroll. Korstogene pågikk sporadisk over et par århundrer fra sent 1000-tall etter vår tidsregning og hadde bare begrenset suksess. 

Kristen imperialisme er tydeligere illustrert ved de spanske og portugisiske erobringer i Amerika, Afrika og Asia.

Senere kom den økonomisk motiverte handelsimperialismen under konkurrerende nederlandsk, britisk og fransk ledelse, som opprettet hver sine separate koloniriker. (Se også nedenfor.)

Som eksemplene viser, er et særegent trekk ved imperialismen opprettelsen av kolonier, fjerntliggende områder styrt fra det imperialistiske sentret. Politikken kalles også gjerne kolonialisme.

Imperialismen utviklet seg i nær sammenheng med kolonialismen.

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

av KF-bok. begrenset

Uttrykket imperialisme er likevel forholdsvis nytt. Det kan ikke spores lenger tilbake enn til 1800-tallet. Det ble (ifølge Online Etymology) først brukt i 1826 i betydningen «å tale for imperium eller keiserdømme» i sammenheng med Napoleon.

Uttrykket ble imidlertid først populært senere, i forbindelse med det framvoksende britiske imperium. Begrepet er registrert første gang i ordboken Oxford English Dictionary i 1878, i den form som er beskrevet her.

Snart ble uttrykket imperialisme brukt i britisk debatt om bestrebelsene på å knytte det britiske imperium tettere sammen politisk, økonomisk og kulturelt, på britiske premisser. I denne sammenheng ble imperialismen sett på som positiv: Et sivilisert samfunn skulle sivilisere andre samfunn som var «mindre siviliserte». En av forkjemperne for dette var Cecil Rhodes.

Fra Storbritannia spredte idéen seg til andre stormakter, der den ble omsatt i praktisk politikk i konkurranse med britene. Andre stormaktsregjeringer lot seg snart overbevise om at nettopp deres sivilisasjon var minst like god som den britiske og derfor fortjente å utbres over verden. Erobring av kolonier var metoden.

Den første bølgen av kolonisering anført av Spania og Portugal fra 1500-tallet hadde fått motgang gjennom de latinamerikanske kolonienes frigjøring på tidlig 1800-tall. Men Portugal, Spania og Nederland hadde vært tidlig ute med kolonier andre steder, i Asia og Afrika.

Det samme hadde Frankrike og Storbritannia. Nå begynte kappløpet om de resterende områdene, primært i Afrika og Asia. Det tyske keiserriket hadde kommet sent på banen og mente de hadde fått for liten del av kaken.

Belgia trengte seg fram i Kongo. Det russiske tsarveldet hadde allerede tidligere bredt seg ut over Sentral-Asia og Kaukasus. Japan økte sin innflytelse i Korea, tradisjonelt en kinesisk klientstat, og gikk i 1894 til seierrik krig mot Kina i Korea. Andre stormakter grep sjansen i og med denne demonstrasjonen av Kinas svekkelse og krevde utvidete muligheter for handel

Slik gikk det til at en idé om «rettmessig ekspansjon» ble typisk for en historisk periode fra siste del av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. Ofte kalles denne perioden imperialismens tidsalder.

I denne sammenheng fulgte USA en litt annen bane enn andre stormakter, ettersom landet var oppstått i frigjøringskamp mot britisk kolonivelde. USA anså seg dermed beslektet med de koloniene som ennå ikke hadde klart å frigjøre seg.

USA lanserte derfor også den såkalte Monroedoktrinen i 1823 for å begrense europeiske kolonimakters rolle på det nord- og søramerikanske kontinent. Monroedoktrinen gjorde det samtidig mulig for USA å ha et friere spillerom på den vestlige halvkule, særlig etter hvert som landet oppnådde stormaktsstatus.

USA var på 1800-tallet også sterkt påvirket av tanken om at de hadde en «Manifest Destiny», altså at det var forutbestemt at USA skulle styre det nordamerikanske kontinent fra kyst til kyst med en «siviliserende» begrunnelse.

Monroedoktrinen og Manifest Destiny ble på denne måten to viktige elementer i framveksten av en imperialistisk politikk også i USA. En sterk innflytelse fra rundt 1890 hadde også marinehistorikeren Alfred T. Mahan, som med bakgrunn i studier av britisk og fransk marinepolitikk beskrev hva som krevdes for at USA med sin marine skulle kunne hevde seg som verdensmakt.

USAs gjennombrudd som stormakt regnes også fra denne tiden, da de beseiret Spania i den spansk-amerikanske krig i 1898 og overtok mange spanske kolonier.

I samme tidsrom – før første verdenskrig – vokste de sosialistiske bevegelsene seg store i de samme stormakter, skjønt de ennå ikke hadde fått makten i regjering noe sted. Deres rolle var derfor ennå protest og opposisjon.

For sosialistene ble en imperialistisk politikk sett på som noe ensidig negativt, et middel for å holde arbeiderklassen og de fattige nede. Flere forfattere kom med sterke bidrag til kritikken av imperialismen, blant andre Rudolf Hilferding med Finanzkapital og John A. Hobson med Imperialism – a Study.

Den mest innflytelsesrike teori fra et sosialistisk perspektiv var likevel trolig Vladimir Lenins pamflett Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium, som først ble utgitt i 1917. Lenin bygget på både Hilferding og Hobson.

Ifølge Lenin var det storbankenes samarbeid med produksjonskapitalen som ved hjelp av monopoler ble drivkraften bak imperialismen og førte til stormaktenes aggressive koloniseringspolitikk.

Dette var, ifølge Lenin, kapitalismens høyeste stadium, som også var den siste fasen før kapitalismens sammenbrudd i en allmenn krig mellom stormaktene. Første verdenskrig, som pågikk mens Lenin skrev, kunne ses som et talende bevis på hans resonnement.

En alternativ teori om imperialismen ble lansert av Joseph Schumpeter i boken The Sociology of Imperialism fra 1918. Han avviste at imperialismen hadde noe å gjøre med kapitalismen. Schumpeters alternative teori var at imperialismen mest er uttrykk for uhemmet aggresjon som drives for sin egen skyld og har sin rot i en krigerklasse, en militær overklasse som spiller en hovedrolle i stormaktenes styresett.

Etter hvert ble begrepet imperialisme brukt mer allment, det vil si om all ekspansiv stormaktspolitikk. Første verdenskrig ble for mange beviset på imperialismens enorme skadevirkninger.

Framveksten av demokrati og folkerett i tiden som fulgte, forsterket dette inntrykket. Likevel fantes det fortsatt på 1920-tallet mennesker som så imperialismen som en inspirasjon.

Fascismen ga praktisk imperialisme et nytt oppsving i Italia, Tyskland og Japan. Andre verdenskrig ble en ny, gigantisk konfrontasjon mellom stater som drømte om verdensherredømme.

Blant de allierte som nedkjempet disse fascistiske og nazistiske imperialistene var det flere land som selv enten søkte å forsvare restene av sine gamle imperier, som Storbritannia og Frankrike, eller som var på vei til å opprette et nytt, som Sovjetunionen.

Det sovjetiske imperiet i Øst- og Sentral-Europa ble opprettet med militærmakt, ble styrket ved nitid politisk overvåkning og kontroll, og varte fra 1945 til 1991. Sovjetimperiet har satt dype spor hos Russlands naboer som etter sin frigjøring ved  Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 søkte beskyttelse gjennom medlemskap i NATO og EU

I tiden etter andre verdenskrig ble også USAs politikk av mange ansett som imperialistisk, men da i en mer indirekte betydning. Mange på venstresiden var overbevist om at USA som stat dro fordel av landets ledende stilling i verdensøkonomien fordi dette tillot amerikanerne å utnytte fattige land gjennom amerikanske selskapers internasjonale investeringer.

Det finnes et bedre uttrykk for dette enn imperialisme, nemlig hegemoni, det vil si, en dominans som følger av en overlegen posisjon og som ikke primært bygger på militær makt.

USA som stat fikk etter andre verdenskrig kontrollen over produksjonslivet i store deler av verden uten å behøve å gå til militære inngrep. De vesteuropeiske statene åpnet seg i denne perioden for USAs ledende rolle på en måte som historikeren Geir Lundestad har kalt «Empire by Invitation» i en forskningsartikkel i Journal of Peace Research fra 1986. Amerikanerne trengte seg ikke på, de kom på invitasjon.  

Denne formen for indirekte kontroll ble tema for flere nye bidrag til teoriene på området, blant annet fra Andre Gunder Frank med The Development of Underdevelopment fra 1966 og fra Johan Galtung med artikkelen «A Structural Theory of Imperialism» fra 1971. Ofte ble disse teoriene også kalt dominansteori.

I dag blir uttrykket imperialisme brukt kritisk og negativt. Ennå kan selve fenomenet eksistere i stormaktenes praksis. 

Fremdeles forsøker stater på ulike måter å forme andre stater i sitt eget samfunnsbilde. Flere stormakter viser nye tegn til ekspansjon, blant dem Kina med sin politikk i Sør-Kina-havet og Russland med den politikk som har vært ført overfor Ukraina, Moldova og landene i Kaukasus under Putin-regimet.

USA, NATO og EU har sammen ført flere kriger i denne perioden med en normativ begrunnelse, nemlig å forbedre situasjonen i et land der demokrati og menneskerettigheter ikke fantes eller var alvorlig tilsidesatt: Kosovokrigen i 1999, Krigen i Afghanistan fra 2001 til 2014, Irak-krigen (2003–2011). Begrunnelsen var for mange observatører lite overbevisende i tilfellet Irak.

Likevel er disse eksemplene neppe å regne som imperialisme i den betydning som brukes her, ettersom kontrollen over disse landene ikke har vært tatt fra dem.

I tillegg til imperialisme som militær ekspansjon snakker vi også om kulturell imperialisme. Spredningen av vestlig kultur, ikke minst populærkultur, kaller noen kulturell imperialisme.

FNs Menneskerettserklæring av 1948 gir uttrykk for universelle verdier, prinsipper som har krav på gyldighet over hele jordkloden, blant annet like rettigheter for kvinner og menn og for minoriteter av alle overbevisninger.

Mange land i den ikke-industrialiserte del av verden har likevel hevdet at disse prinsippene snarest gir uttrykk for et vestlig verdihegemoni, og altså er en form for kulturell imperialisme.

I vestlige land som Norge står forsvaret av menneskerettigheter like fullt sterkt og oppfattes som en grunnbjelke i landets kulturelle arv.

  • Imperialisme i Online Etymology Dictionary, en engelskspråklig etymologisk ordbok.
  • Jordheim, Helge, red.: Imperium. Imperialisme, 2008 (Begreper i historien)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.