humanisme

Dante Alighieri er en representant for renessansehumanismen. Dante i sitt arbeidsværelse. Utsnitt av Luca Signorellis freske i domkirken i Orvieto.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus, som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

Faktaboks

Uttale
humanˈisme
Etymologi
til human

Humanismen kommer til uttrykk både politisk, kulturelt og kunstnerisk. Politisk og kulturelt legger humanismen stor vekt på dannelse gjennom vitenskap, menneskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet og moralfilosofisk tenkning. Kunstnerisk legger humanismen stor vekt på det ekte og naturlige mennesket og dets livssituasjon. Fellesnevneren er at mennesket er i fokus og selv ansvarlig for kunnskap, verdier og moral, at alt skal underlegges en grundig kritisk undersøkelse ved hjelp av fornuft og praksis, og at menneskets egenverdi og verdighet ikke bør krenkes.

Opprinnelse

De første humanister, eller representanter for det som senere ble kalt humanisme, dukket opp under renessansen i Italia, først og fremst i Firenze, i overgangen mellom 1300- og 1400-tallet. Dette kalles ofte renessanse-humanismen. De brøt på mange måter med middelalderens skolastikere, og deres fokus på naturfilosofi. De fikk en fornyet interesse for antikkens greske kunst, kultur og dannelsesidealer. De klassiske greske og romerske tekstene, blant andre Cicero sine verker, ble studert med ny og kritisk interesse, med sterkt fokus på originaltekster og -kilder, og den klassiske greske kunsten ble forsøkt etterliknet og perfeksjonert.

Kjente representanter fra den Italienske renessanse-humanismen er skribenter som Dante, Petrarca, Poggio, Mirandola, Boccaccio, og Valla, samt kunstnere som Donatello, Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael.

Det var først i Tyskland på 1800-tallet at denne italienske bevegelsen fikk navnet humanisme, og ble kategorisert som en egen holdning og tankeretning. Av viktighet for navngivelsen og utformingen av selve begrepet ‘humanisme’ bør nevnes den tyske filosofen og teologen Immanuel Friedrich Niethammer (1766-1848). Andre viktige europeiske humanister etter den italienske renessanse-humanismen er for eksempel tyske Erasmus av Rotterdam, engelske Thomas More, og franske Michel de Montaigne. Erasmus la stor vekt på studiet av bibelske tekster på grunnspråk, samt oversettelser til folkespråkene, Mores mest kjente verk, Utopia, beskriver et idealsamfunn med mennesket i fokus, mens Montaigne plasserte mennesket i sentrum for kunnskap og verdier.

Humanistiske fag

Både renessanse-humanismen og humanistiske strømninger i dets kjølevann la stor vekt på dannelse av mennesket gjennom humanistiske fag. Humanismen er slik nært beslektet med dagens humanistiske fag, som historiefagene, språkfagene, litteratur, filosofi og etikk, som fikk sin samlebetegnelse humaniora på universiteter i Tyskland på 1800-tallet. De humanistiske fagene er først og fremst studier av mennesker og deres avtrykk, men bidrar også med de dannelsesidealer som strekker seg tilbake, via renessansen, til antikkens greske kultur, kunst og filosofi. Fellesnevneren er at mennesket står i fokus.

Humanisme og religion

Historisk sett har humanisme og religion vært nært knyttet sammen ved at de fleste humanistiske tenkere også har vært religiøse tenkere, men det kan og blir stadig vekk diskutert om humanisme slik det forstås i dag er forenlig med forskjellige former for religiøs tenkning, for eksempel Kristendom og Islam. Hvis Gud er den grunnleggende kilden til kunnskap og verdier, så vil noen hevde at det dermed oppstår en konflikt mellom humanisme og religion, fordi mennesket da flyttes vekk som utgangspunkt og sentrum for kunnskap og verdier. Andre vil hevde at det allikevel er opp til mennesket å finne frem til verdiene og kunnskapen, og at mennesket allikevel har en ukrenkelig egenverdi, og at det ikke nødvendigvis er en konflikt mellom humanisme og religion.

Noen skiller derfor mellom en form for sekulær humanisme på den ene side, og en religiøs form for humanisme på den andre siden.

Humanisme i Norge i dag

Human-Etisk Forbund er i dag både en nasjonal og internasjonal representant og forkjemper for humanismen, men da først og fremst en sekulær form for humanisme.

I tillegg til Human-Etisk Forbund, er også Nansenskolen og Humanistforbundet offisielle representanter for humanismen i Norge i dag. Human-Etisk Forbund og Humanistforbundet definerer humanismen som et livssyn.

Humanismen er i dag en del av Norges offisielle verdigrunnlag, nedfelt i den norske grunnloven, hvor det står at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». I formålsparagrafen for norske skoler og barnehager står det at de «skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»

Litteratur

  • Hareide, Dag: Humanisme, 2011
  • Law, Stephen: Humanism: a very short introduction, 2011

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg