Surrealisme, bevegelse innen litteratur, kunst og film som stod frem omkring 1920. Betegnelsen stammer fra Guillaume Apollinaires skuespill Les Mamelles de Tirésias (1917), som hadde undertittelen drame surréaliste. Retningens litterære program ble formulert av André Breton i det første (1924) og andre (1930) surrealistiske manifest. Retningen vendte seg mot alle kunstneriske uttrykk som bygde på ytre erfaring og hevdet at de sanneste forutsetninger for å skape kunst lå i underbevisste og instinktive opplevelser, «de vitale og skapende impulser», drømmenes lokkende verden. I Bretons manifest heter det: «Samfunnet bør rette seg etter menneskene. Moralen bør rette seg etter driftene. Kunsten bør innrette seg etter den uhemmede inspirasjon.»

Er du interessert i surrealismen innenfor ulike felt kan du lese artiklene:

Mens surrealismen i sin innledende periode 1919–24 først og fremst var en litterær bevegelse, ble billedkunsten den dominerende kunstform fra omkring 1925. Breton utgav sine synspunkter på billedkunsten i Le Surréalisme et la peinture (1928). I 1930 utgav han det andre surrealistiske manifestet: Kunstneren skulle, med intellektets hjelp, skape en syntese av drøm og virkelighet, av bevissthet og ubevisshet. Paris var bevegelsens sentrum, med unntak av årene 1940–45, men de fleste av kunstnerne kom fra andre land enn Frankrike. Et av unntakene var André Masson, betydelig i surrealismens første fase.

Italieneren Giorgio de Chirico regnes som en av foregangsmennene til bevegelsen med sine «metafysiske» bilder. Den første surrealist-utstillingen ble holdt i Paris 1925. I 1929 hadde Salvador Dalí sin debututstilling i samme by. Hans hallusinatoriske drømmelandskaper, malt med skarpe detaljer i en gammelmesterlig akademisk stil, påvirket sterkt den surrealistiske bevegelsen. Blant de ledende surrealistiske kunstnerne i 1920-årene foruten Dalí var Max Ernst, René Magritte, Yves Tanguy, Joan Miró, Hans Arp og Alberto Giacometti. Selv Picasso ble av Breton regnet med til bevegelsen.

Surrealistenes uttrykksform var svært uensartet, men i 1930-årenes malerier finnes flere felles trekk, for eksempel øde, ørkenlignende drømmelandskaper og amorfe organiske former som kan minne om knokler og skjelettdeler. Årene 1925–40 regnes som den surrealistiske kunstens store periode, blant annet med en rekke tekniske oppfinnelser, for eksempel frottage (Max Ernst) og rayogrammet (Man Ray).

Karakteristisk for surrealismens kunst er kombinasjonen av ulike gjenstander i nye og overraskende konstellasjoner. Som lyrikeren Comte de Lautréamont uttrykte det: «Vakkert som det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord.» I 1930-årene spredte surrealismen seg internasjonalt med utstillinger i København og Praha 1935, i London og New York 1936 og i Paris og Amsterdam 1938. Etter den annen verdenskrig samlet Breton de surrealistiske kunstnerne til en ny manifestasjon i Paris 1947, og bevegelsen vedvarte som en sammenholdt kraft helt til hans død i 1966.

I Danmark var Freddie og Vilhelm Bjerke-Petersen de mest konsekvente surrealister, i Sverige den såkalte Halmstadgruppen og Eric Grate, etter krigen Imaginisterna og Endre Nemes. I Norge malte Karen Holtsmark og Bjarne Rise enkelte surrealistiske bilder i 1930-årene, og visse surrealistiske trekk har gjort seg gjeldende hos Erik H. Johannessen, Kai Fjell, Arne Ekeland og Hannah Ryggen.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.