Barbizonskolens landskapsmaleri innledet en ny tid i kunsten. Til denne kretsen hørte Jean-François Millet (1814–1875), som med enkel patos skildret fransk hverdagsliv, men retningens bannerfører var Gustave Courbet med sitt radikale program og maleriske begavelse. Det nye friluftsmaleriet var overveiende innstilt på farge- og lysvirkninger og danner derfor en naturlig forutsetning for impresjonismen.
Impresjonismens direkte forløper er Édouard Manet (1832–1883) med sin dristige penselføring og begynnende frigjøring av fargen. Sitt navn fikk retningen etter et soloppgangsbilde, Impression, soleil levant (1872), malt av retningens mest typiske eksponent, landskapsmaleren Claude Monet (1840–1926). Dens viktigste representanter for øvrig var figurmaleren Edgar Degas (1833–1917), kvinneskildreren Auguste Renoir (1841–1919), landskapsmalerne Alfred Sisley (1838–1899) og Camille Pissarro (1830–1903) og stilleben- og landskapsmaleren Paul Cézanne (1839–1906). Impresjonismen omfattet også flere kvinner, i første rekke Berthe Morisot og amerikanske, Frankrike-bosatte Mary Cassatt, men også Eva Gonzalés (1849–1883) og Marie Bracquemond (1840–1916). Litt utenfor kretsen stod maleren og karikaturtegneren Henri de Toulouse-Lautrec (1864–1901). Til sammen stilte impresjonistene ut åtte ganger, i ulike konstellasjoner, i årene 1874–1886.
Impresjonismen fikk sitt skulpturale uttrykk hos Auguste Rodin (1840–1917) i hans lidenskapelige, stemningsmettede kunst, mens Paul Albert Bartholomé (1848–1928) søkte tilknytning hos eldre, stillferdige idealer. Camille Claudel ble kjent for kraftfulle og kontrastrike skulpturer i bronse og marmor.
Georges Seurat og Paul Signac førte impresjonismen i maleriet ut i den ytterste teoretiske konsekvens, basert på en pointillistisk penselteknikk kalt neoimpresjonisme. Men de betegnet en utvikling i dekorativ retning som i tiden før og etter 1900 fant utløp i symbolisme og lineær ekspresjonisme og omfatter særpregede personligheter som Paul Cézanne, nederlenderen Vincent van Gogh, Paul Gauguin og autodidakten Henri Rousseau.
Fra Rousseau utgikk naivismen, som ble fortsatt på 1900-tallet av André Bauchant (1873–1958), som var historieskildrer, Louis Vivin (1861–1936) og Camille Bombois (1883–1970), med sin minutiøse detaljbehandling. Fra Gauguin og Pont-Aven-gruppen rundt 1890 utgikk symbolismen, cloisonnismen og syntetismen, den siste av betydning for 1890-årenes lineære og dekorative utvikling. Fra denne stammen utgikk også gruppen Les Nabis, stiftet i 1892, med blant andre Paul Sérusier, Maurice Denis, Pierre Bonnard og Édouard Vuillard.
Paul Cézanne, som hadde stått impresjonismen nær, utviklet en strengt oppbygd kunst som forener de abstrakte prinsippene i klassisk tradisjon med det frie maleriske billeduttrykk. Hans arbeider skulle komme til å bety mye for 1900-tallets billedkunst.
Allerede omkring 1900 trakk Paris til seg kunstnere fra hele verden. Mange levde størstedelen av sitt liv der, som Chaïm Soutine, Juan Gris, Joan Miró, Marc Chagall og Amedeo Modigliani.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.