Kunst i Frankrike

Paleolittisk kunst. Kvinneskulptur av mammutben fra Lespugue, Sør-Frankrike. Musée de l'homme, Paris.

Kvinneskulptur av ukjent kunstner/SCODE. Falt i det fri (Public domain)

Det er bevart en rekke hulemalerier fra tiden mellom cirka 25 000 og 10 000 år fvt i Sør-Frankrike (paleolittisk kunst), se Lascaux og Ardèche. I distriktet Les Eyzies ble det også funnet skulpturale hestefremstillinger i en impresjonistisk-naturalistisk stil som det ikke finnes maken til i forhistorisk tid.

I kelternes stormaktstid fra 400 til 300-tallet fvt. stod jernarbeidene i forgrunnen, våpen og verktøy av vakker, rasjonell form og med nøkternt utstyr. I ornamentikken spilte mønstre av spiral- og bølgelinjer hovedrollen, dernest stiliserte dyrefigurer, særlig villsvin.

Gjennom Cæsars erobring (59–50 fvt.) fikk romersk kunst feste. I tillegg utviklet det seg i billedkunsten og særlig i kunstindustrien en gallisk-romersk provinskunst. Tallrike marmorsarkofager (de eldste fra slutten av 200-tallet evt.) er vitnesbyrd om kristendommens innflytelse. Om enn sterkt redusert fortsatte de antikke tradisjoner etter folkevandringene i vekselvirkning med de germanske erobreres smak, samtidig som den livlige kommersielle og religiøse forbindelse med den kristne Østen påvirket kunsten sterkt. Begge deler førte til en utpreget ornamentalisering.

Den karolingiske renessansen blomstret på 800-tallet etter at Karl den store hadde søkt å fornye den klassiske tradisjon. Kirkene ble oppført nærmest i tilknytning til typer som liturgien hadde skapt, men kanskje vel så betydningsfullt var det at det menneskelige legeme ikke bare fikk en bredere, men etter antikkens mønster den viktigste, plass i kunsten. Dette viste seg først og fremst i bokkunst, dernest i elfenbensplastikk, gullsmedkunst og annet håndverk.

Gjennombruddet for fransk gotisk skulptur var den rike skulptursmykningen av den såkalte kongelige portal på Chartres-katedralens vestfront (ca. 1145–1164). Som høydepunktet for fransk gotisk skulptur regnes søndre og nordre portal på Chartres-katedralen fra begynnelsen av 1200-tallet, skulpturutsmykningen ved Notre-Dame og Sainte-Chapelle i Paris fra rundt 1250, og skulpturutsmykningen av katedralene i Amiens og Reims.

I første del av 1100-tallet skapte abbed Suger det første store arbeidet innen glassmaleri i St.-Denis i Paris. De fleste store katedraler i Nord-Frankrike fikk storslåtte glassmalerier, men bare i Chartres er hele serien av glassmaleri bevart intakt.

Bokmaleriet fikk et oppsving med universitetets fremvekst i annen halvdel av 1200-tallet, spesielt i Paris.

I 1360-årene var en virkelighetstro persongjengivelse toneangivende både i maleri og skulptur. Inspirert av nederlandsk kunst brakte fransk kunst ikke bare gjengivelse av menneskekroppen til gjennombrudd, men også fremstillingen av livet og naturen, blant annet i Pol de Limbourg og hans brødres månedsbilder i Très Riches Heures du Duc de Berry (1413–1416). Især ved hoffet til hertugen av Burgund fikk kunstnere fra Flandern og tilgrensende distrikter rikelig arbeid.

Deres stil gjorde seg også gjeldende i Avignon og ved kong Renés hoff. Enguerrand Charonton fra Laon og Nicolas Froment ble dermed de sentrale skikkelsene i en provençalsk kunst som dessuten viste italiensk renessansepåvirkning. For Loireskolens malere, Jean Foucquet, Moulinsmesteren og andre kom særlig dette elementet til å spille en vesentlig rolle.

På billedkunstens område slo renessansen igjennom ved hjelp av de italienske kunstnere Frans 1 innkalte, spesielt Rosso Fiorentino, Francesco Primaticcio og Nicolò dell'Abate. Disse manieristene smykket kongens hovedslott med stukkrelieffer, malerier og så videre og grunnla Fontainebleauskolen.

Overgangen fra gotikk til ungrenessanse kan sees i arbeider av Claus Sluter (død 1406), Claus Werve (død 1439) og Michel Colombes (cirka 1430–cirka 1520). Franskmennenes interesse for eleganse og gratie ble nå fremtredende, først og fremst i skulpturen. De tre store renessanseskulptører er:

  1. Jean Goujon – 1510–1572
  2. Pierre Bontemps – 1507–1568
  3. Germain Pilon – 1537–1590

Malerkunsten ble representert av blant andre Jean Cousin den eldres (1490–1560) figurkomposisjoner, og av Jean Clouets (1480–1541) og hans sønn François Clouets (1510–1572) portretter.

På 1600-tallet var utviklingen innen malerkunsten, som tidligere hadde spilt en relativt beskjeden rolle, størst. Kobberstikket ble fornyet blant annet av den skarpe samfunnsskildrer Jacques Callot (1592–1635) og portrettøren Robert Nanteuil (1623–78).

Etter at den italienske, og til en viss grad den flamske kunsten hadde dominert fransk kunst, fikk man fra rundt 1650 en spesifikk nasjonal fransk barokk. Mest epokegjørende ble landskapslyrikeren Claude Gelée, kalt Lorrain (1600–1682), og Nicolas Poussin (1594–1665), som begge var bosatt i Roma. Gjennom sine klare komposisjoner arbeidet Poussin den klassiske linje frem.

Andre malere som inntar en sentral plass på denne tiden, er Philippe de Champaigne (1602–1674) og den Caravaggio-inspirerte Georges de la Tour (1593–1652).

Maleri- og skulpturakademiet (1648) og arkitektakademiet (1671), begge i Paris, kom til i denne tiden, dessuten det franske akademi i Roma (1666). Disse institusjonene ble blant annet redskaper for eneveldets utforming av en strålende representasjonskunst, tjenlig til å gi overbevisende uttrykk for «Solkongens», Ludvig 14s, makt. Sitt samlingspunkt fikk den franske barokk (Louis-quatorze-stilen) i Versailles-slottet, oppført i 1668–1710.

Rokokkoen vokste frem i Frankrike omkring 1710–1720. Før 1720 hadde den funnet sin asymmetriske karakter i Juste Aurèle Meissonniers mønstre, som ble brukt som utgangspunkt for romdekorasjoner. Antoine Watteau (1684–1721) fikk betydning med sine tidlige dekorative arbeider. Han utviklet en malerisk rokokko, og ble de galante festers maler. François Boucher (1703–1770) og Jean-Honoré Fragonard (1732–1806) forvandlet høytidelige antikke emner til idylliske og ofte dristige motiver.

En mer intim og hverdagslig atmosfære dominerer på hele 1700-tallet. Den fremste av de borgerlige malerne var Jean-Baptiste Chardin (1699–1779). Hans intime hverdagsbilder og stilleben vitner om nederlandsk påvirkning. Pastellen ble svært populær, og portrettmaleren Maurice Quentin de La Tour (1704–88) laget banebrytende portretter i denne teknikken.

Elegant festivitas og gratie preget skulpturen hos billedhuggere som Robert le Lorrain (1666–1743), Jean-Baptiste Pigalle (1714–85), Étienne Maurice Falconet (1716–91) og Edmé Bouchardon (1698–1762). Jean-Baptiste Lemoyne (1704–78) utførte spirituelle portrettbyster og Jean-Antoine Houdon (1741–1828) er kjent for sine skarpt karakteriserte portrettstatuer og byster av samtidens kjente.

En fornyet interesse for antikken utviklet seg på slutten av 1700-tallet. Arkeologiske undersøkelser og opposisjonen mot rokokkoens svermeri brakte på ny klassisismen i forgrunnen, i strengere og renere form enn tidligere. Den klassiske ideologis mest konsekvente talsmann var Jacques Louis David (1748–1825). Han ble med den franske revolusjon politisk ledende innen kunstlivet. Han skapte historiske og representative komposisjoner, men utviklet også en hverdagslig realisme som fikk stor betydning for tidlig 1800-tallskunst.

François Gérard (1770–1837) og Antoine-Jean Gros (1771–1835) som blant annet skildret Napoleons hærtog, gikk i Davids fotspor. Davids elev Jean Auguste Dominique Ingres (1780–1867) ble ledende innen en formstreng klassisisme med romantiske trekk.

Antoine-Jean Gros innledet en romantisk dynamisk fargekunst, som fikk sitt gjennombrudd med Théodore Géricault (1791–1824). Retningens ledende maler var Eugène Delacroix (1798–1863), blant annet inspirert av engelskmannen John Constable. Levende, skiftende farger erstattet den tørre, kjølige koloritt hos klassisismen. En mellomstilling inntok Théodore Chassériau (1819–56) og Gustave Moreau (1826–98). Det monumentale freskomaleriet fikk en betydelig representant i Pierre Puvis de Chavannes (1824–98).

Landskapskunsten fikk økende betydning på 1800-tallet. Camille Corot (1796–1875) startet som klassisk realistisk landskapsmaler, men laget mot slutten av sitt liv bilder med svært frie penselstrøk. Han samarbeidet med en del yngre kunstnere som fra 1830-årene samlet seg i Barbizon. Disse kom til å danne Barbizonskolen, som dyrket «le paysage intime». Bak den realistiske tendensen lå blant annet inntrykk fra Gustave Courbets (1819–1877) kunst. Han gikk inn for en kunst med hverdagslige motiver, i motsetning til den klassiske tradisjonens oppdiktede billedverden. Blant satiriske tegnere stod Honoré Daumier (1808–78) i spissen for en både kunstnerisk og sosial opposisjon i sine litografiske illustrasjoner.

Den betydeligste av romantikkens billedhuggere var François Rude (1784–1855), mester for relieffet Marseillaisen på den store triumfbuen i Paris, og dyreskulptøren Antoine Louis Barye (1795–1875). Jean-Baptiste Carpaux (1827–1875) fortsetter romantikkens skulptur i realistisk retning.

Barbizonskolens landskapsmaleri innledet en ny tid i kunsten. Til denne kretsen hørte Jean-François Millet, som med enkel patos skildret fransk hverdagsliv, men retningens bannerfører var Gustave Courbet med sitt radikale program og maleriske begavelse. Det nye friluftsmaleriet var overveiende innstilt på farge- og lysvirkninger, og danner derfor en naturlig forutsetning for impresjonismen.

Impresjonismens direkte forløper er Édouard Manet (1832–1883) med sin dristige penselføring og begynnende frigjøring av fargen. Sitt navn fikk retningen etter et soloppgangsbilde, Impression, soleil levant (1872), malt av retningens mest typiske eksponent, landskapsmaleren Claude Monet (1840–1926). Dens viktigste representanter for øvrig var figurmaleren Edgar Degas (1833–1917), kvinneskildreren Auguste Renoir (1841–1919), landskapsmalerne Alfred Sisley (1838–1899) og Camille Pissarro (1830–1903) og stilleben- og landskapsmaleren Paul Cézanne (1839–1906). Litt utenfor kretsen stod maleren og karikaturtegneren Henri de Toulouse-Lautrec (1864–1901). Til sammen stilte disse kunstnere ut åtte ganger i årene 1874–1886.

Impresjonismen fikk sitt skulpturale uttrykk hos Auguste Rodin (1840–1917) i hans lidenskapelige, stemningsmettede kunst, mens Paul Albert Bartholomé (1848–1928) søkte tilknytning hos eldre, stillferdige idealer.

Georges Seurat og Paul Signac førte impresjonismen i maleriet ut i den ytterste teoretiske konsekvens, basert på en pointillistisk penselteknikk kalt neoimpresjonisme. Men de betegnet en utvikling i dekorativ retning som i tiden før og etter 1900 fant utløp i symbolisme og lineær ekspresjonisme, og omfatter særpregede personligheter som Paul Cézanne, nederlenderen Vincent van Gogh, Paul Gauguin og autodidakten Henri Rousseau.

Fra Rousseau utgikk naivismen, som ble fortsatt på 1900-tallet av André Bauchant, som var historieskildrer, Louis Vivin og Camille Bombois, med sin minutiøse detaljbehandling. Fra Gauguin og Pont-Aven-gruppen ca. 1890 utgikk symbolismen, cloisonnismen og syntetismen, den siste av betydning for 1890-årenes lineære og dekorative utvikling. Fra denne stammen utgikk også gruppen Les Nabis, stiftet 1892, med blant andre Paul Sérusier, Maurice Denis, Pierre Bonnard og Édouard Vuillard.

Paul Cézanne, som hadde stått impresjonismen nær, utviklet en strengt oppbygd kunst som forener de abstrakte prinsippene i klassisk tradisjon med det frie maleriske billeduttrykk. Hans arbeider skulle komme til å bety mye for 1900-tallets billedkunst.

Allerede omkring 1900 trakk Paris til seg kunstnere fra hele verden. Mange levde størstedelen av sitt liv der, som Chaïm Soutine, Juan Gris, Joan Miró, Marc Chagall og Amedeo Modigliani.

I 1905 dukket en gruppe malere opp, som snart fikk tilnavnet Les Fauves på grunn av sin ekspressive og voldsomme fargebruk. Lederen for fauvistene var Henri Matisse, og til gruppen hørte André Derain, Raoul Dufy, Othon Friesz, Albert Marquet, Georges Rouault og Maurice de Vlaminck. Deres kunst fikk stor betydning for internasjonal kunst.

Georges Braque utviklet sammen med Pablo Picasso kubismen med utgangspunkt i Cézannes kunst. Denne retningen var også inspirert av afrikansk kunst. Andre sentrale kubister var Robert Delaunay, Raymond Duchamp-Villon og Marcel Duchamp. Sistnevnte kom også til å spille en viktig rolle i kunstutviklingen i tilslutning til dadaismen. Mange franske malere var påvirket av kubismen i en eller annen av dens former, blant dem Juan Gris, Fernand Léger med sin rør- og robotkunst, André Lhote, som gav retningen en roligere og mer akademisk utforming, og til slutt teoretikeren Amédée Ozenfant, som førte retningen ut i en konstruktiv arkitektonisk stil.

Surrealismen vokste frem i Paris i begynnelsen av 1920-årene. André Breton utformet retningens første manifest i 1924, hvor han tok avstand fra alt som bygget på ytre erfaring og i stedet førte inn det ubevisste som inspirasjonskilde. De fremste surrealister er Giorgio de Chirico, Marc Chagall, Joan Miró og Salvador Dalí. Blant franskmennene er Yves Tanguy og André Masson de sentrale skikkelser med tilhengere som Jean Lurçat og Lucien Coutaud. Den annen surrealistiske fase begynte i 1928–1929 med Bretons andre manifest og Dalís gjennombrudd i Paris.

Omkring 1930 dukket en «nysaklighet» opp i kunsten med Le retour au réel (Tilbake til virkeligheten). Plastiske og komposisjonelle problemer kom i forgrunnen. Blant de fremste er André Dunoyer de Segonzac, Roger Chapelain-Midy, André Planson, Jean Aujame, Jules Cavaillés og Jacques Despierre. I 1935 ble retningen reorganisert under navnet Forces Nouvelles (Nye krefter). Maleriet skulle renses for uekte virkemidler, både farge og form fikk asketisk karakter. De ledende var Pierre Tal-Coat, som snart brøt ut, samt Georges Rohner og Henri Janot, med et kjølig og klart maleri, hvor det ble gjort rede for alle detaljer og dybdeforhold. Blant andre som hørte til retningen, var Jean Lasne og Bob Humblot.

En konstruktivistisk strømning gjorde seg gjeldende i Paris allerede i 1920-årene, med utgangspunkt i Le Corbusier og Amédée Ozenfant. Etter 1945 vant den konstruktivistiske retningen frem, blant annet med den årlige utstillingen Salon des Réalités Nouvelles i 1946–1956, og tidsskriftet Art d'Aujourd'hui i 1949–1955. Også galleriene begynte å interessere seg for deres kunst. Galerie Drouin hadde i 1945 utstillingen L'Art Concret, senere ble Galerie Denise René et nytt samlingspunkt. Det som karakteriserte denne gruppen kunstnere var en streben etter rene, ofte geometriske former. Gruppen bestod av en kjerne på 20 kunstnere, blant andre Victor Vasarely, Serge Poliakoff, Auguste Herbin, Jean Dewasne og Alberto Magnelli.

Våren 1941 tok maleren Jean-René Bazaine initiativet til utstillingen Vingt jeunes peintres de tradition française. Her deltok malere som Alfred Manessier, Gustav Singier og Jean le Moal, kunstnere som kom til å danne kjernen i en gruppe kunstnere som, ved siden av de «konkrete», dominerte fransk kunstliv i etterkrigstiden. Som deres «Chef d'école» er det naturlig å trekke frem Roger Bissière. Han hadde sitt utspring i kubismen, men da han begynte å male igjen etter å ha vært uten syn i fem år, var det i form av lysfylte maleriske transformasjoner av naturinntrykk. Også de fleste av gruppens andre malere hadde utgått fra et kubistisk maleri, men beveget seg etter hvert over i grenselandet mellom sansbar virkelighet og abstraksjon, alle med utspring i naturinntrykk.

I tillegg til de allerede nevnte oppstod en rekke andre abstrakte retninger i etterkrigstidens Paris, blant annet såkalt informell kunst, lyrisk-abstrakt kunst, tachisme og abstrakt ekspresjonisme. Det såkalte informelle maleri omfattet også grupperinger som action-malerne, art brut og COBRA-bevegelsen, og man støter på sentrale navn som Jean Dubuffet, Jean Fautrier, Georges Mathieu og Serpan. Dubuffet utviklet et eget program for såkalt «rå kunst» (art brut) inspirert av barn og psykisk syke. Samtidig var mange av «klassikerne», som Léger, Matisse, Picasso, Chagall og Miró, fortsatt sentrale i kunstlivet i etterkrigstidens Paris.

Den abstrakte tradisjonen er blitt ivaretatt og videreført av Pierre Soulages, Albert Bitran, Olivier Debré, Martin Barré, Hans Hartung, Genevieve Asse og Daniel Buren. Jean Michel Meurice, Simon Hantaï, Claude Viallat og Christian Jaccard har tatt i bruk tekstiler og nye materialer i sin kunst, mens Vladimir Veličkovič og Gerard Titus-Carmel ofte har brukt figurative elementer i sine arbeider. Martial Raysse og Daniel Spoerri har bearbeidet popkunsten, mens Robert Combas, Gerard Garouste og Jean-Charles Blais representerte nyfigurasjonen som kom til å dominere europeisk og amerikansk malerkunst fra slutten av 1970-årene.

Jean Tinguely er kjent for sine bevegelige skulpturer og Nike de Saint-Phalles for sine popkunst-inspirerte arbeider. César har laget skulpturer av sammenpressede bilvrak og happeninglignende expansions, støpemasse i ferd med å stivne. Arman er blant annet kjent for sine tredimensjonale collager, som ofte er bygd opp med instrumenter. Jesus Raphael Soto, Vassilakis Takis, Daniel Spoerri, Pol Bury og Julio le Parc har vært mest opptatt av lys, lyd og bevegelse i sine arbeider.

Fra 1960-årene hadde den amerikanske kunsten og kunstverden for alvor begynt å konkurrere med den franske om ledelsen. Men i løpet av 1970- og 1980-årene hadde kunstens internasjonalisering nådd så langt at polariseringen USA–Frankrike (New York–Paris) ikke lenger var aktuell. Paris er fortsatt en viktig by for internasjonalt kunstliv og utdannelse. Centre Pompidou i Paris viser moderne installasjoner. Den internasjonale postmodernistiske kunsten har sine røtter i franske forbilder fra omkring 1950.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.