postmodernisme (billedkunst)

Sandro Chia. Skulptur i støpt bronse, 1988.

Av /©Chia, Sandro/BONO.

Artikkelstart

Postmodernismen kom i bildekunsten til syne i 1970- og 1980-årene som en pluralisme i medier og uttrykksformer. Den blir sett i sammenheng med multimedia og bruken av ny teknologi i kunst, med kunstformer som konseptkunst og postkonseptualisme, og med uttrykk som installasjon, performance og ulike former for appropriasjon. Ikke minst har postmodernismen vært et forsøk på å bryte ned grensene mellom høykultur og populær- eller såkalt lavkultur.

Ulike betydninger

I generell forstand kan man hevde at postmodernisme handler om en reaksjon mot modernismens formalisme og universalisme; dens forventning om originalitet og autentisitet, og ideen om «kunst for kunstens skyld». Postmodernisme har i billedkunsten likevel hatt ulike, og til dels motstridende, betydninger.

Figurative former

På den ene siden ble postmodernisme forbundet med nyfigurative kunstretninger og en anything goes-holdning, som opptrådte som et brudd med den modernistiske abstraksjonen som mange opplevde som stadig mer ortodoks og puritansk. Man ville bort fra regler og ensretting. Særlig så man dette i det nyekspresjonistiske maleriet som med både ironi, humor og stort alvor tok i bruk kjente figurative former, med referanser til kunsthistorien som estetiske virkemidler. Eksempler ses i de italienske transavanguardia-kunstnernes arbeider (Sandro Chia, Mimmo Paladino, Francesco Clemente), i det tyske, såkalt heftige maleriet (Jörg Immendorff, Martin Kippenberger, Georg Baselitz) eller i amerikansk nyekspresjonisme (Julian Schnabel, David Salle) og blant de såkalt new image-kunstnerne (Philip Guston, Susan Rothenberg (1945–2020), Jonathan Borofsky).

En mediekritisk og anti-metafysisk postmodernisme

Barbara Kruger, Untitled (I shop therefore I am), 1987. Kruger tilegner seg massemedias bilder i undersøkelser av makt, konsumkultur, identitet og seksualitet.
Av /Scanpix.

På motsatt hold kom postmodernismen til uttrykk i en mer medie- og institusjonskritisk, analytisk kunst. 1960-årenes konseptkunstnere hadde utmerket seg med å i stor grad ha utdannelse fra universiteter, og la grunnlag for en større grad av språklig og intellektuell tilnærming i kunstproduksjonen. Særlig i amerikansk kunst og kunstkritikk fikk introduksjonen av postmoderne teori med dens strukturkritikk, begreper om original og kopi, og ideer om «opphavsmannens død», et stort nedslag.

For eksempel de amerikanske «Pictures Generation»-kunstnerne benyttet seg i likhet med de nyekspresjonistiske malerne av sitater fra og gjenbruk av kunstneriske stiler, såkalt appropriasjon. Men der nyekspresjonismen og dens avgreninger fremsto som følelsesladet, apolitisk og subjektiv, med et metafysisk og mytisk innhold, var denne andre formen for postmodernisme anti-metafysisk og politisk, og rettet seg mot samtidige problemstillinger, som institusjonskritikk eller feministiske perspektiver på kunsthistorien. Dels fremmet den avsløringer av retorikken i populærkulturens og massemedienes bilder, som i Barbara Krugers slagordpregete plakatkunst eller Cindy Shermans fotografiske serie Untitled Film Stills (1977–1980). Dels åpnet den for en undersøkelse av kunstverdenens makthierarkier, som i Louise Lawlers fotografier fra museumssamlinger.

Kunstverkets kontekst

Jeff Koons' bruk av kitsch-estetikk kan knyttes til postmoderne ideer. Porselensskulpturen Michael Jackson and Bubbles fra 1988 er i Astrup Fearnley Museets eie.

Koons, Jeff
Av /※.

Det lar seg altså vanskelig gjøre å peke på en bestemt stil eller et bestemt innhold i kunst som betegnes som postmoderne. «Postmodernisme» kan brukes i beskrivelsen av så ulike kunstnere som Anselm Kiefers dystre oppgjør med nazitidens Tyskland, Jeff Koons' bruk av readymades og kitsch-objekter med referanser til amerikansk forbruks- og populærkultur, Gerhard Richters fotorealistiske maleri, eller Sherrie Levines konseptuelle avfotograferinger av andre fotografers verker.

En karakteristikk er likevel at kunstverket i en postmoderne tid ble forstått i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer, til forskjell fra modernismens fokusering på dets formale egenskaper. Det innebærer at et kunstverk ikke blir forstått som å eksistere uavhengig av verden rundt, men må tolkes i lys av faktorer som institusjoner, historie, samfunn, kjønn og resepsjon. Denne ideologiseringen av bildet flytter oppmerksomheten fra billedflaten til det som ligger utenfor; interessen flyttes fra hvordan et kunstverk er laget til hvordan det fungerer og inngår i ulike sammenhenger.

Postmodernisme i norsk kunst

Olav Christopher Jenssens maleri Fra Ingensteds (1984) er eksempel på postmodernisme i 1980-årenes norske kunst. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.

© /KF-arkiv ※BONO 1997.
Lisens: Vernet verk

I norsk kunst så man postmoderne tendenser særlig i 1980-årenes maleri, hos kunstnere som Hanne Borchgrevink, Olav Christopher Jenssen, Bjørn-Sigurd Tufta og Arvid Pettersen. Ekspresjonistiske landskaper og arketypiske former i en nordisk, romantisk tradisjon gjorde stort utslag i norsk billedkunst i disse årene, men også ironi og pastisjer over kitsch-estetikk, og spill med ulike kunstneriske sjangere og paradokser, som hos Hilde Vemren og Bjørn Ransve. Også de ulike grupperingene figurative og tradisjonalistiske malere som motsatte seg 1950- og 1960-årenes modernistiske abstraksjon, fra Johannes Vinjum og Eilif Amundsen til Frans Widerberg, Odd Nerdrum og Bjørn Ransve, kan forstås innenfor en postmoderne ramme.

I skulptur er Kjell Erik Killi Olsens fabulerende figurasjon, og den symbolske materialbruken hos kunstnere som Per Barclay og Camilla Wærenskjold (født 1963), eksempler på postmoderne impulser. Også det internasjonale prosjektet Skulpturlandskap Nordland, med sine mange eksempler på arkaiske symboler og geometriske figurer i form av portaler, husformer, pyramider, søyler og obelisker, fremstår i ettertid som en utpreget postmoderne estetikk.

Siste halvdel av 1980-årene så introduksjonen av postmoderne teori også i den norske kunstdiskursen. Blant annet tidsskriftet UKS – Forum for samtidskunst under redaktørene Stian Grøgaard og George Morgenstern brakte oversettelser av tekster av og intervjuer med sentrale teoretikere, kunstnere og postmoderne kritikere. Med 1990-årene kom en økt interesse for teori blant unge kunstnere. Postkonseptuelle, sosiale, relasjonelle og identitetsutforskende strategier; performance; iscenesatt og digitalt manipulert fotografi, og ulike former for multimedial kunst skulle prege norsk kunstliv de neste par tiårene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg