postmodernisme (billedkunst)

På den ene siden ble postmodernisme forbundet med nyfigurative kunstretninger og en anything goes-holdning, som opptrådte som et brudd med den modernistiske abstraksjonen som mange opplevde som stadig mer ortodoks og puritansk. Man ville bort fra regler og ensretting. Særlig så man dette i det nyekspresjonistiske maleriet som med både ironi, humor og stort alvor tok i bruk kjente figurative former, gjerne med referanser til kunsthistorien, som estetiske virkemidler.

Eksempler ses i de italienske transavanguardia-kunstnernes arbeider, blant andre Sandro Chia, Mimmo Paladino og Francesco Clemente; i det tyske, såkalt heftige maleriet og kunstnere som Jörg Immendorff, Martin Kippenberger og Georg Baselitz, eller i amerikansk nyekspresjonisme – Julian Schnabel, David Salle – og blant de såkalt new image-kunstnerne som Philip Guston, Susan Rothenberg (1945–2020) og Jonathan Borofsky.

På motsatt hold kom postmodernismen til uttrykk i en mer medie- og institusjonskritisk, analytisk kunst. 1960-årenes konseptkunstnere hadde utmerket seg med å i stor grad ha utdannelse fra universiteter, og la grunnlag for en større grad av språklig og intellektuell tilnærming i kunstproduksjonen. Særlig i amerikansk kunst og kunstkritikk fikk introduksjonen av postmoderne teori med dens strukturkritikk, begreper om original og kopi, og ideer om «opphavsmannens død», et stort nedslag.

For eksempel de amerikanske «Pictures Generation»-kunstnerne benyttet seg i likhet med de nyekspresjonistiske malerne av sitater fra og gjenbruk av kunstneriske stiler og allerede eksisterende bilder, såkalt appropriasjon. Men der nyekspresjonismen og dens avgreninger fremsto som følelsesladet, apolitisk og subjektiv, med et metafysisk og mytisk innhold, var denne andre formen for postmodernisme anti-metafysisk og politisk, og rettet seg mot samtidige problemstillinger, som institusjonskritikk eller feministiske perspektiver på kunsthistorien. Dels fremmet den avsløringer av retorikken i populærkulturens og massemedienes bilder, som i Barbara Krugers slagordpregete plakatkunst eller Cindy Shermans fotografiske serie Untitled Film Stills (1977–1980). Dels åpnet den for en undersøkelse av kunstverdenens makthierarkier, som i Louise Lawlers fotografier fra museumssamlinger.

• les mer om kunst i USA
• les mer om kunst i Tyskland

Det lar seg altså vanskelig gjøre å peke på en bestemt stil eller et bestemt innhold i kunst som betegnes som postmoderne. «Postmodernisme» kan brukes i beskrivelsen av så ulike kunstnere som Anselm Kiefers dystre oppgjør med nazitidens Tyskland, Jeff Koons' bruk av readymades og kitsch-objekter med referanser til amerikansk forbruks- og populærkultur, Gerhard Richters veksling mellom abstrakt og fotorealistisk maleri, eller Sherrie Levines konseptuelle avfotograferinger av andre fotografers verker.

En karakteristikk er likevel at kunstverket i en postmoderne tid ble forstått i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer, til forskjell fra modernismens fokusering på dets formale egenskaper. Det innebærer at et kunstverk ikke blir forstått som å eksistere uavhengig av verden rundt, men må tolkes i lys av faktorer som institusjoner, historie, samfunn, kjønn og resepsjon. Denne ideologiseringen av bildet flytter oppmerksomheten fra billedflaten til det som ligger utenfor; interessen flyttes fra hvordan et kunstverk er laget til hvordan det fungerer og inngår i ulike sammenhenger.