Dyreornamentikk, ornamentikk eller prydkunst hvor dyr eller deler av dyr inngår som vesentlige bestanddeler.

I det gamle Egypt er behandlingen av slike motiver overveiende realistisk, selv om dyremotiver ble anvendt også utenom friskulpturen. I sumerisk kunst opptrer derimot ornamentalt behandlede dyrebilder som friser, blant annet på teglstein, i strengt symmetrisk, «heraldisk» arrangement. Også de babylonske løve- og dragerelieffer i farget glasert teglstein får en ganske streng ornamental utforming, mens bronsealderkunsten på Kreta bygger på både naturalistisk iakttagelse og rytmisk bestemt flatedekorasjon. Motivene var særlig blekkspruter og andre sjødyr.

I gresk kunst møter vi på 600-tallet fvt. et sterkt orientalsk innslag, som i vasemaleriet gir seg uttrykk i en rekke dekorative dyremotiver: løver, antiloper, fugler, dessuten griffer, sfinkser og andre fabeldyr. I den rike persiske kunstblomstring under sassanidene fikk de strengt heraldisk utformede, orientalske dyremotiver en renessanse, blant annet i vevnader og metallarbeider, og impulser derfra opptas både i bysantinsk og spansk-maurisk kunst.

En særpreget og fantasifull dyrestil finner vi i tiden ca. 700 til 400 fvt. hos de skytiske folkeslag i Sør-Russland. Enkelte forskere har ment at denne relieffkunst i metall via gotiske stammer ble den viktigste inspirasjonskilde for den senere nordiske dyreornamentikk, mens andre ser klassiske impulser, formidlet gjennom senromersk provinskunst, som det avgjørende.

Omkring 500 evt. skaper nordgermanske folkegrupper en dyreornamentikk med stor kraft og originalitet. Den kjennetegnes av dyrekropper som bukter seg etter flatens og rytmens krav, og har en strengt flatefyllende karakter.

I sin første fase, Salins stil 1 på 500-tallet, folkevandringsstilen, forekommer den i Vest-Europa fra Italia til England. Blant de skandinaviske land er stilen vanligst i Norge. Gode eksempler er de store fibulaene (bøylenåler) med sammenflettede dyr i kraftig relieff. Øst-Skandinavia ble senteret for en mer flatebetont, elegant slynget stil, inspirert også av antikke båndfletningsmønstre, som kombineres med dyrehoder. Den går lenge parallelt med den første, men får sin blomstring noe senere i den svenske eldre Vendelstil fra 600-tallet. Den tredje stilen, yngre Vendelstil, fra 700-tallet, er derimot fellesnordisk og forekommer bare i Norden. Det er en flatestil med raffinert båndfletning, som truer med helt å oppløse dyrekroppene i sløyfer og fliker.

Etter år 800 fører den karolingiske renessanse med seg en fornyelse av nordisk dyreornamentikk, som vi blant annet møter i yngre Osebergstil med dens merkelige, plastisk utformede gripedyr. Ca. 900 etterfølges Osebergstilen av Borrestilen i Norge, mens Jellingstilen dominerer i Danmark, med bånddyr og stilisert løve, med sterkt irsk innslag. I Norge møter vi i begynnelsen av 1000-tallet Ringeriksstilen, hvor vegetabilske motiver spiller like stor rolle som dyremotivene, mens Sverige har sin Runstensstil med ormlignende skriftbånd.

I den norske Urnesstil fra slutten av århundret møter vi tilsvarende stiltrekk. I norske stavkirkeportaler med drakekamper får dyreornamentikken sin siste, store blomstring på nordisk grunn, samtidig med at dyremotiver gjennom bysantinsk-orientalsk kunst tas opp ute i Europa.

Et annet sentrum for dyreornamentikk var keltisk, særlig irsk kunst. Den utvikler seg her i stadig samspill med den nordiske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.