dyreornamentikk

Dyreornamentikk. Detalj av stavkirkeportal fra Ulvik (ca. 1130–50), en av våre best bevarte portaler hva detaljene angår. Motivene er romanske, komposisjonen er basert på regelmessig bølgende planteranker, med sidegrener arrangert i jevne sirkler. De illsinte dragene spreller i kjente åttetallsløkker. Toplansrelieffet er høyt, mykt rundet og modellert. Historisk museum, Bergen.

Av /NTB Scanpix ※.
Ishtar-porten er en dobbelport i den nordre delen av bymuren rundt det gamle Babylons tempelområde og gamleby. Bilde fra en rekonstruksjon med originale materialer i Pergamonmuseet i Berlin.
Ishtar-porten
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Under folkevandringstiden (rundt 400–800 evt.) oppstod det på svensk grunn en fantasifull og teknisk høytstående dyreornamentikk, kalt Vendelstil. Bildet viser en bronseplate med sagnmotiv i Vendel-stil fra Torslunda på Öland.

Vendelstil
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dyreornamentikk er ornamentikk eller prydkunst hvor dyr eller deler av dyr inngår som vesentlige bestanddeler.

Historikk

I det gamle Egypt er behandlingen av slike motiver overveiende realistisk, selv om dyremotiver ble anvendt også utenom friskulpturen. I sumerisk kunst opptrer derimot ornamentalt behandlede dyrebilder som friser, blant annet på teglstein, i strengt symmetrisk, «heraldisk» arrangement. Også de babylonske løve- og dragerelieffer i farget glasert teglstein får en ganske streng ornamental utforming, mens bronsealderkunsten på Kreta bygger på både naturalistisk iakttagelse og rytmisk bestemt flatedekorasjon. Motivene var særlig blekkspruter og andre sjødyr.

I gresk kunst møter vi på 600-tallet fvt. et sterkt orientalsk innslag, som i vasemaleriet gir seg uttrykk i en rekke dekorative dyremotiver: løver, antiloper, fugler, dessuten griffer, sfinkser og andre fabeldyr. I den rike persiske kunstblomstring under sassanidene fikk de strengt heraldisk utformede, orientalske dyremotiver en renessanse, blant annet i vevnader og metallarbeider, og impulser derfra opptas både i bysantinsk og spansk-maurisk kunst.

En særpreget og fantasifull dyrestil finner vi i tiden ca. 700 til 400 fvt. hos de skytiske folkeslag i Sør-Russland. Enkelte forskere har ment at denne relieffkunst i metall via gotiske stammer ble den viktigste inspirasjonskilde for den senere nordiske dyreornamentikk, mens andre ser klassiske impulser, formidlet gjennom senromersk provinskunst, som det avgjørende.

Nordisk dyreornamentikk

Omkring 500 evt. skaper nordgermanske folkegrupper en dyreornamentikk med stor kraft og originalitet. Den kjennetegnes av dyrekropper som bukter seg etter flatens og rytmens krav, og har en strengt flatefyllende karakter.

I sin første fase, Salins stil 1 på 500-tallet, folkevandringsstilen, forekommer den i Vest-Europa fra Italia til England. Blant de skandinaviske land er stilen vanligst i Norge. Gode eksempler er de store fibulaene (bøylenåler) med sammenflettede dyr i kraftig relieff. Øst-Skandinavia ble senteret for en mer flatebetont, elegant slynget stil, inspirert også av antikke båndfletningsmønstre, som kombineres med dyrehoder. Den går lenge parallelt med den første, men får sin blomstring noe senere i den svenske eldre Vendelstil fra 600-tallet. Den tredje stilen, yngre Vendelstil, fra 700-tallet, er derimot fellesnordisk og forekommer bare i Norden. Det er en flatestil med raffinert båndfletning, som truer med helt å oppløse dyrekroppene i sløyfer og fliker.

Etter år 800 fører den karolingiske renessanse med seg en fornyelse av nordisk dyreornamentikk, som vi blant annet møter i yngre Osebergstil med dens merkelige, plastisk utformede gripedyr. Ca. 900 etterfølges Osebergstilen av Borrestilen i Norge, mens Jellingstilen dominerer i Danmark, med bånddyr og stilisert løve, med sterkt irsk innslag. I Norge møter vi i begynnelsen av 1000-tallet Ringeriksstilen , hvor vegetabilske motiver spiller like stor rolle som dyremotivene, mens Sverige har sin Runstensstil med ormlignende skriftbånd.

I den norske Urnesstil fra slutten av århundret møter vi tilsvarende stiltrekk. I norske stavkirkeportaler med drakekamper får dyreornamentikken sin siste, store blomstring på nordisk grunn, samtidig med at dyremotiver gjennom bysantinsk-orientalsk kunst tas opp ute i Europa.

Et annet sentrum for dyreornamentikk var keltisk, særlig irsk kunst. Den utvikler seg her i stadig samspill med den nordiske.

Dyreornamentikk utenfor Europa

Ornamentale dyrefremstillinger kjennes fra de fleste deler av verden, men har hos enkelte folkegrupper hatt en særlig fremtredende plass i billedkunsten.

Spesielt kan deler av Øst- og Sørøst-Asia og enkelte nordamerikanske indianergrupper fremheves for sin rike ornamentale behandling av dyremotiver.

Flere steder i Melanesia finnes eksempelvis stiliserte forfedrefremstillinger sammen med en gjengivelse av neshornfuglens hode. Det er i dette tilfelle fruktbarhetssymbolikk som knytter de to motivene sammen. Tolkningen av et motivs meningsinnhold viser som regel større variasjon fra folkegruppe til folkegruppe og fra individ til individ jo mer abstrakt formspråket er. Selv om samme motiv har stor geografisk spredning, behøver ikke derfor betydningen være den samme. Utbredte symboler som fugler, slanger, kattedyr og visse mytiske figurer med zoomorfe trekk har ofte samme grunnbetydning i forskjellige områder. Slike motiver formidler mange ganger en dyptpløyende symbolikk som man ikke kan forstå bare ved å spørre seg om hva de forestiller. Eksempler på dette er den kinesiske draken, slangen med fjærhammen i det gamle Mexico og fregattfuglen på østkysten av Ny-Guinea. Hos puebloindianerne i Arizonas og New Mexicos ørkenland er likeledes regnfuglen en gjennomgangsfigur.

Dyreornamentikkens utforming avhenger både av kulturelt betingede stilforskjeller, av materiale, teknikk og formålet med fremstillingen. Av særegne utforminger kan nevnes australiernes og andre folkegruppers røntgenperspektiv, hvor skjelett og indre organer tegnes opp innen omrisset av motivet, og split representation, hvor et dyr sett forfra kan splittes opp i to motstående dyr sett i profil. Hos en og samme folkegruppe finnes på samme tid variasjoner i ornamental utforming så vel som i betydningsinnhold, og det gir vanligvis liten mening å diskutere om den ene uttrykksform er eldre enn den annen. Dyreornamentikken har i den tredje verden ofte mistet sin opprinnelige funksjon, men som inspirasjonskilde for både turistkunst, folkekunst og mer offisielle kunstretninger lever den på sine steder videre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg