Gotikk. Katedralen i Amiens, vestfronten. Kirken ble påbegynt ca. 1220.

SCODE. begrenset

Med gotikken kom strebesystemene som gjorde de høye hvelvene og de tynne gjennombrutte veggene mulig. Detalj fra katedralen i Burgos.

SCODE. begrenset

Gotikk. Et av de fine glassmaleriene i katedralen i Chartres.

SCODE. begrenset

Gotikk, betegnelse på den stilperioden som rådde i senmiddelalderen mellom den romanske perioden og renessansen, ca. 1150–1525 nord for Alpene, ca. 1250–1420 i Italia.

Navnet.Gotikken var under renessansen den vanlige betegnelse på den foregående tids stil, særlig brukt av billedhuggeren Lorenzo Ghiberti. Navnet henspiller på det som kunsthistorikeren Giorgio Vasari kalte goter, dvs. germanerne, hvis kunst ble ansett for barbarisk.

Den gotiske stil er knyttet til katedralbyggingen i Île-de-France på begynnelsen av 1100-tallet, og viser seg fullt utviklet første gang i St.-Denis-kirken 1140–43, oppført under abbed Sugers ledelse.

I Frankrike deles gotikken gjerne i tre stilistisk og konstruktivt betingede faser, unggotikk 1140–90, også kalt style transitionnel; høygotikk 1190–1225, også kalt style rayonnant, og sengotikk 1250–1300 til renessansen, den såkalte style flamboyant.

I Storbritannia begynte gotikken først på slutten av 1100-tallet, i Tyskland først ca. 1225, i Norge ca. 1250, om enn stilen spores fullt utviklet i katedralen i Trondheim etter 1180, øyensynlig formidlet av erkebiskop Øystein etter tilbakekomsten fra England.

I Storbritannia inndeles stilen på helt annen måte enn på kontinentet, først early English, også kalt first pointed eller early Plantagenet, som dekker perioden 1189–1307 (1190–1300). Gotikkens annen utviklingsfase strekker seg fra 1307 til 1377 (1300–80), og kalles decorated style eller middle pointed, Edwardian, later Plantagenet eller geometrical. Siste periode 1377–1485 (1380–1480) kalles vanligvis perpendicular,men også late pointed eller late Lancastrian. Man taler også om en Tudorperiode 1485–ca. 1550. I Spania ble stilen sterkt oppblandet med mauriske elementer; i Italia fikk den aldri helt fotfeste.

Den gotiske stil er klarest avgrenset i arkitekturen både i forhold til den foregående romanske stil og til den etterfølgende renessanse, så vel som i den trinnvise utvikling. I maleri og skulptur er overgangene jevnere.

Med den gotiske stil utvikles en helt ny konstruksjon, hvelvets toppunkt heves og oppdeles i bårne kapper og bærende ribber, trykket fra disse forplantes til støttepilarer. På denne måten blir veggenes bærende funksjon mindre og vinduene kan gjøres større, og det blir mulighet for glassmaleri. I annen fase utvikler gotikken seg mot større helhet, søyleknippene smeltes inn i det arkitektoniske hele, emporene forsvinner, knektene strekker seg i ett fra gulv til tak, og strebebuene opptar trykket og leder det over til strebepilarene.

Kirkenes konstruksjon vrenges på denne måten. Fialer skjøt opp på tak og strebepilarer, spissgavler over vinduene, masverk i vinduene, profiler på listverk osv. ble tilspisset, og overalt kom det inn ornamentale eller figurale detaljer, overveiende plantemotiver som fra midten av 1200-tallet ble stadig mer naturalistiske. Samtidig ble hvelvene rikere inndelt og selve romfordelingen mer variert.

Katedralene i Paris, Reims og Chartres står som de fornemste representanter for gotikken i Frankrike, mens det langstrakte kirkehus med rett avsluttet kor utvikles i England med katedralene i Salisbury, Canterbury, Wells og Lincoln. Hallkirken utvikles i denne periode, særlig i Tyskland.

I sengotikken utvikles de konstruktive ledd mot ornamentale former, samtidig som en flammende og rik dekor bemektiger seg hele byggverket. Mens de kirkelige oppgaver dominerte på det eldre stadium, fikk det verdslige i slott, rådhus, privatboliger osv. stadig bredere plass samtidig med en stigende naturalisme i billed- og prydkunst, hvorved renessansen i vesentlig grad ble forberedt.

Her fikk man et vekselspill mellom en naturalistisk person- og kroppsgjengivelse og en draperibehandling som til sine tider kunne være særdeles selvstendig i forhold til skikkelsene. Med disse egenskaper kunne menneskefigurene anvendes til sannferdige skildringer, og de kunne tillempes etter arkitekturen, som de i stor utstrekning tjente til å smykke.

Foruten mennesker og dyr, stundom fabelvesener, var ornamentmotivene på den ene side geometriske og arkitektoniske; på den annen side vegetabilsk prydverk fra den hjemlige planteverden: eikeløv, kløverblad, eføy osv. Akantusranker o.l. av klassisk herkomst finnes også.

Utviklingen går hele tiden mot større naturalisme, bedre perspektivisk gjengivelse, bedre proporsjonering og ledigere holdning, samtidig som figurene løser seg ut av den arkitektoniske helhet mot større skulptural selvstendighet.

Gotisk skulptur fikk sitt fornemste uttrykk i katedralportalenes rike figurutsmykning. Innledningen finner man i Chartres' vestportal fra 1100-tallet, og høydepunktet i søndre og nordre portal fra begynnelsen av 1200-tallet.

Høygotikken fremtrer ved katedralene i Paris, Amiens og Reims, naturalistisk i behandlingen av kropp og draperier, men allikevel aristokratisk, lyrisk stemningsfull og klassisk ren i formen. Mer robust og dramatisk psykologisk inntrengende og individuell er den tyske skulptur som når høydepunktet på 1200-tallet i Bamberg- og Naumburgdomen, for så i slutten av århundret å bli til en sterkt ekspressiv uttrykkskunst. Ca. 1250 nås den vel avbalanserte contraposto, og figuren bøyes inn under en rytmisk bue fra fot til isse, den såkalte «skjønne stil». På 1300-tallet blir relieffet dypere, draperiene skjærer seg inn i kroppsmodelleringen ved tunge tverrfolder, og sammen med de frie bevegelser oppstår det en sterk plastisk virkning av barokk karakter, men samtidig med kraft og tyngde som hos Claus Sluter i Tyskland.

I malerkunsten som helhet finner man en klar parallell til utviklingen innen skulpturen. Selv om den abstrakt-høytidelige gull-bakgrunnen er i bruk på hele 1300-tallet som en reminisens fra bysantinismen, fører linjen allikevel tydelig fra denne stivt hieratiske stilen frem til gotikken med dens myke linjespill og naturalistiske oppfatning. Den er klarest uttrykt i Sienaskolens lyriske maleri på 1200- og 1300-tallet, men den som fører utviklingen lengst er allikevel florentineren Giotto. Hos ham er tendensen til koloristisk helhetsvirkning, perspektivisk romvirkning og sammenheng mellom figurene brakt så vidt at maleriet i neste omgang kan ledes fra gotikk til renessanse.

Som naturlig er i katedralene med de store vinduene, ble veggmaleriet i stor utstrekning avløst av glassmaleriet. Til gjengjeld kom de malte altertavlene til på 1300- og 1400-tallet, utformet tidligst og rikest i Italia, som også hadde det frodigste freskomaleriet. Lettest er det imidlertid å følge stilutviklingen i bokmaleriet, og da spesielt det franske, som var det ledende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.