gotikk

Den gotiske stilen er knyttet til katedralbyggingen i Île-de-France på begynnelsen av 1100-tallet, og viser seg fullt utviklet første gang i St.-Denis-kirken 1140–43, oppført under abbed Sugers ledelse.

I Storbritannia begynte gotikken først på slutten av 1100-tallet, i Tyskland først cirka 1225, i Norge cirka 1250, om enn stilen spores fullt utviklet i katedralen i Trondheim etter 1180, øyensynlig formidlet av erkebiskopen Øystein Erlendsson etter tilbakekomsten fra England. I Spania ble stilen sterkt oppblandet med mauriske elementer. I Italia fikk den aldri helt fotfeste i arkitekturen.

I skulpturkunsten fikk man i gotikken et vekselspill mellom en naturalistisk person- og kroppsgjengivelse og en draperibehandling som til sine tider kunne være særdeles selvstendig i forhold til skikkelsene. Med disse egenskapene kunne menneskefigurene brukes til sannferdige skildringer, og de kunne tilpasses etter arkitekturen, der de i stor utstrekning ble brukt til utsmykning.

Foruten mennesker og dyr, og av og til fabelvesener, var ornamentmotivene på den ene side geometriske og arkitektoniske; på den annen side vegetabilsk prydverk fra den hjemlige planteverden: eikeløv, kløverblad, eføy osv. Akantusranker og lignende av klassisk herkomst finnes også.

Utviklingen går hele tiden mot større naturalisme, bedre perspektivisk gjengivelse, bedre proporsjonering og ledigere holdning, samtidig som figurene løser seg ut av den arkitektoniske helheten mot større skulptural selvstendighet.

Gotisk skulptur fikk sitt fremste uttrykk i katedralportalenes rike figurutsmykning. Innledningen finner man i Chartres' vestportal fra 1100-tallet, og høydepunktet i søndre og nordre portal fra begynnelsen av 1200-tallet.

Høygotikken fremtrer ved katedralene i Paris, Amiens og Reims, naturalistisk i behandlingen av kropp og draperier, men allikevel aristokratisk, lyrisk stemningsfull og klassisk ren i formen. Mer robust og dramatisk psykologisk inntrengende og individuell er den tyske skulpturkunsten som når høydepunktet på 1200-tallet i Bamberg- og Naumburgdomen, for så i slutten av århundret å bli til en sterkt ekspressiv uttrykkskunst. Cirka 1250 nås den vel avbalanserte contraposto, og figuren bøyes inn under en rytmisk bue fra fot til isse, den såkalte «skjønne stil». På 1300-tallet blir relieffet dypere, draperiene skjærer seg inn i kroppsmodelleringen ved tunge tverrfolder, og sammen med frie bevegelser oppstår det en sterk plastisk virkning av barokk karakter, men samtidig med kraft og tyngde som hos Claus Sluter i Tyskland.

I malerkunsten som helhet finner man en klar parallell til utviklingen innen skulpturen. Selv om den abstrakt-høytidelige gull-bakgrunnen er i bruk på hele 1300-tallet som en reminisens fra bysantinismen, fører linjen allikevel tydelig fra denne stivt hieratiske stilen frem til gotikken med dens myke linjespill og naturalistiske oppfatning. Den er klarest uttrykt i Sienaskolens lyriske maleri på 1200- og 1300-tallet, men den som fører utviklingen lengst er allikevel florentineren Giotto. Hos ham er tendensen til koloristisk helhetsvirkning, perspektivisk romvirkning og sammenheng mellom figurene brakt så vidt at maleriet i neste omgang kan ledes fra gotikk til renessanse.

Som naturlig er i katedralene med de store vinduene, ble veggmaleriet i stor utstrekning avløst av glassmaleriet. Til gjengjeld kom de malte altertavlene til på 1300- og 1400-tallet, utformet tidligst og rikest i Italia, som også hadde det frodigste freskomaleriet. Lettest er det imidlertid å følge stilutviklingen i bokmaleriet, og da spesielt det franske, som var det ledende.

• Arkitektur i Frankrike
• Arkitektur i Storbritannia
• Arkitektur i Tyskland
• middelalderen
• arkitekturhistorie
• kunsthistorie