gotikk

Midtskipet i Amiens, 133 m langt og 42,3 m høyt, sett mot koret.

Gotisk maleri med en stilisert fremstilling av Karl den store, St. Denis’ krønike, 1275. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

Notre-Dames' vestside.

Gotikk. Et av de fine glassmaleriene i katedralen i Chartres.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Gotikk. Katedralen i Amiens, vestfronten. Kirken ble påbegynt ca. 1220.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Med gotikken kom strebesystemene som gjorde de høye hvelvene og de tynne gjennombrutte veggene mulig. Detalj fra katedralen i Burgos.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Gotikk er den stilperioden som rådde i senmiddelalderen mellom den romanske perioden og renessansen. I områdene nord for Alpene var den gotiske perioden cirka 1150–1525, mens i Italia var den cirka 1250–1420.

Faktaboks

Uttale
gotˈikk
Også kjent som
gotisk arkitektur

Navnet 'gotikken' var under renessansen den vanlige betegnelsen på den foregående tids stil, særlig brukt av billedhuggeren Lorenzo Ghiberti. Navnet henspiller på det som kunsthistorikeren Giorgio Vasari kalte goter, det vil si germanerne, hvis kunst ble ansett for barbarisk.

Arkitektur

Den gotiske stilen er knyttet til katedralbyggingen i Île-de-France på begynnelsen av 1100-tallet, og viser seg fullt utviklet første gang i St.-Denis-kirken 1140–43, oppført under abbed Sugers ledelse.

I Storbritannia begynte gotikken først på slutten av 1100-tallet, i Tyskland først cirka 1225, i Norge cirka 1250, om enn stilen spores fullt utviklet i katedralen i Trondheim etter 1180, øyensynlig formidlet av erkebiskopen Øystein Erlendsson etter tilbakekomsten fra England. I Spania ble stilen sterkt oppblandet med mauriske elementer. I Italia fikk den aldri helt fotfeste i arkitekturen.

Inndeling

I Frankrike deles gotikken gjerne i tre stilistisk og konstruktivt betingede faser:

  • unggotikk 1140–90, også kalt style transitionnel
  • høygotikk 1190–1225, også kalt style rayonnant
  • sengotikk 1250–1300 til renessansen, den såkalte style flamboyant

I Storbritannia inndeles stilen på helt annen måte enn på kontinentet, først early English, også kalt first pointed eller early Plantagenet, som dekker perioden 1189–1307 (1190–1300). Gotikkens annen utviklingsfase strekker seg fra 1307 til 1377 (1300–80), og kalles decorated style eller middle pointed, Edwardian, later Plantagenet eller geometrical. Siste periode 1377–1485 (1380–1480) kalles vanligvis perpendicular,men også late pointed eller late Lancastrian. Man snakker også om en Tudorperiode 1485–ca. 1550.

Den gotiske stilen er klarest avgrenset i arkitekturen både i forhold til den foregående romanske stil og til den etterfølgende renessanse, så vel som i den trinnvise utvikling. I maleri og skulptur er overgangene jevnere.

Katedralenes konstruksjon

Med den gotiske stilen utvikles en helt ny konstruksjon, hvelvets toppunkt heves og oppdeles i bårne kapper og bærende ribber, trykket fra disse forplantes til støttepilarer. På denne måten blir veggenes bærende funksjon mindre og vinduene kan gjøres større, og det blir mulighet for glassmaleri. I annen fase utvikler gotikken seg mot større helhet, søyleknippene smeltes inn i det arkitektoniske hele, emporene forsvinner, knektene strekker seg i ett fra gulv til tak, og strebebuene opptar trykket og leder det over til strebepilarene.

På denne måten vrenges kirkenes konstruksjon. Fialer skjøt opp på tak og strebepilarer, spissgavler over vinduene, masverk i vinduene, profiler på listverk osv. ble tilspisset, og overalt kom det inn ornamentale eller figurale detaljer, overveiende plantemotiver som fra midten av 1200-tallet ble stadig mer naturalistiske. Samtidig ble hvelvene rikere inndelt og selve romfordelingen mer variert.

Katedralene i Reims, Chartres og Notre-Dame i Paris, står som de fremste representantene for gotikken i Frankrike. Det langstrakte kirkehuset med rett avsluttet kor utvikles i England med katedralene i Salisbury, Canterbury, Wells og Lincoln. Hallkirken utvikles i denne perioden, særlig i Tyskland.

I sengotikken utvikles de konstruktive leddene mot ornamentale former, samtidig som en flammende og rik dekor bruke i hele byggverket. Det verdslige fikk etter hvert bredere plass med slott, rådhus, privatboliger osv., samtidig med en stigende naturalisme i billed- og prydkunst, som i vesentlig grad forberedte renessansen.

Skulptur

I skulpturkunsten fikk man i gotikken et vekselspill mellom en naturalistisk person- og kroppsgjengivelse og en draperibehandling som til sine tider kunne være særdeles selvstendig i forhold til skikkelsene. Med disse egenskapene kunne menneskefigurene brukes til sannferdige skildringer, og de kunne tilpasses etter arkitekturen, der de i stor utstrekning ble brukt til utsmykning.

Foruten mennesker og dyr, og av og til fabelvesener, var ornamentmotivene på den ene side geometriske og arkitektoniske; på den annen side vegetabilsk prydverk fra den hjemlige planteverden: eikeløv, kløverblad, eføy osv. Akantusranker og lignende av klassisk herkomst finnes også.

Utviklingen går hele tiden mot større naturalisme, bedre perspektivisk gjengivelse, bedre proporsjonering og ledigere holdning, samtidig som figurene løser seg ut av den arkitektoniske helheten mot større skulptural selvstendighet.

Gotisk skulptur fikk sitt fremste uttrykk i katedralportalenes rike figurutsmykning. Innledningen finner man i Chartres' vestportal fra 1100-tallet, og høydepunktet i søndre og nordre portal fra begynnelsen av 1200-tallet.

Høygotikken fremtrer ved katedralene i Paris, Amiens og Reims, naturalistisk i behandlingen av kropp og draperier, men allikevel aristokratisk, lyrisk stemningsfull og klassisk ren i formen. Mer robust og dramatisk psykologisk inntrengende og individuell er den tyske skulpturkunsten som når høydepunktet på 1200-tallet i Bamberg- og Naumburgdomen, for så i slutten av århundret å bli til en sterkt ekspressiv uttrykkskunst. Cirka 1250 nås den vel avbalanserte contraposto, og figuren bøyes inn under en rytmisk bue fra fot til isse, den såkalte «skjønne stil». På 1300-tallet blir relieffet dypere, draperiene skjærer seg inn i kroppsmodelleringen ved tunge tverrfolder, og sammen med frie bevegelser oppstår det en sterk plastisk virkning av barokk karakter, men samtidig med kraft og tyngde som hos Claus Sluter i Tyskland.

Maleri

I malerkunsten som helhet finner man en klar parallell til utviklingen innen skulpturen. Selv om den abstrakt-høytidelige gull-bakgrunnen er i bruk på hele 1300-tallet som en reminisens fra bysantinismen, fører linjen allikevel tydelig fra denne stivt hieratiske stilen frem til gotikken med dens myke linjespill og naturalistiske oppfatning. Den er klarest uttrykt i Sienaskolens lyriske maleri på 1200- og 1300-tallet, men den som fører utviklingen lengst er allikevel florentineren Giotto. Hos ham er tendensen til koloristisk helhetsvirkning, perspektivisk romvirkning og sammenheng mellom figurene brakt så vidt at maleriet i neste omgang kan ledes fra gotikk til renessanse.

Som naturlig er i katedralene med de store vinduene, ble veggmaleriet i stor utstrekning avløst av glassmaleriet. Til gjengjeld kom de malte altertavlene til på 1300- og 1400-tallet, utformet tidligst og rikest i Italia, som også hadde det frodigste freskomaleriet. Lettest er det imidlertid å følge stilutviklingen i bokmaleriet, og da spesielt det franske, som var det ledende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg