Spirene på Torpo kirke og Torpo stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Torpo stavkirke

Torpo stavkirke og «nykirken»

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Bare skipet er bevart av stavkirken, koret ble revet da kirken ble tatt ut av tjeneste

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Torpo stavkirke er en stavkirke i Torpo i Ål kommune, i Viken fylke, tidligere Buskerud. Med utgangspunkt i treskurden og analyse av årringer i tømmeret har flere forskere datert Torpo til de siste tiårene av 1100-tallet eller omkring 1200. Bruntjæret ligger stavkirken vegg i vegg med den hvitmalte nykirken fra 1880. Det skiferkledde spiret rager opp midt på taket, der den korte og høyreiste stavbygningen er sentrert rundt den kraftige takrytteren og den spisse tårnhjelmen.

I Torpo, som i resten av Hallingdal og andre steder i siste halvdel av 1800-tallet, gikk den gamle stavkirken ut av bruk da menigheten bygde ny. Fortidsminneforeningen fikk kjøpe den gamle i 1880, men da var koret allerede revet. Materialene ble dels brukt i den nye kirken, dels solgt på auksjon. Skipet i stavkirken ble stående og åpningen mot det nedrevne koret kledd igjen.

Stavkirken har hevet midtrom, og omgangsveggene omgir midtrommet på alle fire sider. I begge langveggene er det satt inn to store vinduer i nyere tid. Hjørnestavene er sponkledde øverst, og sørveggen har liggende panel oppunder takskjegget, tydelige spor etter hvor høyt de nedrevne svalgangstakene gikk. Takflatene er tekket med uregelmessige skiferheller. Skipet har vangeportaler i vest og sør, begge med grunne, åpne bislag.

Kirkens utseende før koret ble revet er kjent gjennom oppmålingstegninger og skisser av arkitekt Georg Andreas Bull fra 1853.

Vegg i vegg, side om side, ligger stavkirken og «nykirken» i Torpo

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Stavkonstruksjon

Vinduene fra 1800-tallet gir godt lys i kirkerommet. Alt løst inventar ble fjernet da kirken gikk av bruk. De lave benkene langs veggen er fra middelalderen. Kirkebenker ble ikke vanlig før etter reformasjonen

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Takrytteren er bygget inn i det gamle takverket, her er mye bjelkelag og tømmermannsarbeid. Under tønnehvelvet har det vært et galleri

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Omgangsveggenes sviller hviler på en steinmur uten mørtel og er tappet inn i hjørnestavene, som står på flate steinheller. Veggplankene har not og fjær og står i not i svillen og i omgangsveggenes stavlegjer. Stavlegjene hviler i kløftete utsparinger i toppenden av hjørnestavene. Midtrommet bæres av 14 staver, tre mellomstavpar i lengden og to mellomstavpar i bredden. Alle stavene er forankret i grunnstokkene, det vil si at de står ubrutt i full høyde fra gulv til tak, et trekk Torpo er alene om blant stavkirkene. Stavene har karakteristiske firkantete terningkapiteler med skjoldformete flater og påspikrete kraftige profiler over. Naturvokste bueknær er satt inn over kapitelene og stiver av stavene innbyrdes, samtidig som de danner en nedre arkaderekke. Over buene er stavene ytterligere avstivet med en horisontal tang og diagonale planker i kryss, andreaskors. Som i Hopperstad er det tang bare under andreaskorsene, mens for eksempel Borgund og Gol har tang både over og under. Under midtromsveggenes sviller er det satt inn en øvre buerekke. Øverst i midtromsveggene har mellomstavene den vanlige avbladningen, tungen, som avsluttes med utskårne masker.

Takverket består av sperrebind med sperre, saksesperre og hanebjelke, med innfelt mønsås og sideås. Sperrebindene er avstivet med bueknær mot midtrommets stavlegjer. Hvert sperrebind korresponderer med midtrommets mellomstaver. Alle konstruktive ledd er prydet med enkle svertete profiler. I den øvre arkaderekken er det brukt dobbeltprofil, og andreaskorsene har utskårne bladfliker.

Mot øst har omgangsveggen to mellomstaver, en på hver side av den tidligere åpningen mot koret. Begge har sylindriske kapiteler med rankeskurd. Fra kapitelene springer en bue over koråpningen, i dag bevart bare som to mindre segmenter. Over kapitelhøyde har stavene trekantet avbladning med maskehode, på samme måte som mellomstavene i midtrommet.

Arkitekt og stavkirkeforsker Jørgen Jensenius har foretatt en systematisk analyse av kirkens målforhold og mener at byggerne har brukt en trekant der sidene har forholdet 3:4:5, for å utlede bygningens hovedmål. Skipet har forholdet 4:5 mellom bredde og lengde, mens forholdet mellom bredde og lengde i midtrommet er 3:4.

Spor i mellomstavene og i den østre midtromsveggen gir målene på det opprinnelige korets bredde og høyde og viser at det hadde hevet midtrom. Det opprinnelige koret ble utvidet til samme bredde som skipet, muligens allerede på 1200-tallet, da kirken fikk nytt lektorium. Det var dette utvidete koret som ble revet i 1880. Koret hadde portal mot sør, et par mellomstaver i langveggene og hjørnestaver i øst, og var avsluttet med en grunn apsis med sylindrisk opp- bygg og kjegleformet hjelm. Lengden var om lag 3/5 av skipet. Takverket var enklere enn skipets, og trolig hadde koret tønnehvelvet himling.

En runeinnskrift på et inventarstykke forteller at «Torolf gjorde denne kirke». Med seg hadde han ni andre navngitte. Også i nabokirken i Ål var det en innskrift som fortalte at Torolf bygde kirken, men ingen av de andre navnene fra Torpo går igjen. Det er pekt på muligheten for at det er samme byggmester som har stått for begge kirkene, og at han har hatt med seg ulike byggelag og treskjærere. Hypotesen er omdiskutert på grunn av ulike dateringer og stilhistoriske forhold.

Interiør

Baldakinen bæres av små søyler med samme form på baser og kapiteler. Bjelken er underlag for det forsvunne lektoriegulvet. Fargene gir liv til det trehvite interiøret.

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Det amputerte kirkerommet er gjennomlyst og renskåret. Veggene og søylerekkene står trehvite, gulvflaten er åpen, og de veggfaste middelalderske kirkebenkene er bevart. Et omriss i gulvet foran koråpningen markerer en middelaldergrav, trolig for en standsperson. På den gjenpanelte koråpningen henger en slags erstatning for en altertavle, noen innrammete dekorerte planker. På gulvet nedenfor står en jernbeslått kiste fra middelalderen som en litt tvetydig hentydning til et alter. Her er heller ingen prekestol. Inventaret forsvant da kirken ble nedlagt og overtatt av Fortidsminneforeningen. I det hele ville det vært et nakent, for ikke å si ribbet kirkerom om det ikke var for det store tønnehvelvet mellom midtromsstavene i øst. Hvelvet er omtalt som et hovedarbeid i norsk middelaldersk monumentalmaleri og har vært en del av et lektorium, et skriftlesningsgalleri, et par meter over gulvet i østenden av skipet.

Lektoriet har kommet til en stund etter at kirken sto ferdig. Tydelige spor viser at skipet tidligere har hatt to sidealtre, ett på hver side av korbuen, med hvelvet overdekning og vegger på tre sider, ikke ulikt alterbaldakinen i Hopperstad. Koret og skipet har vært skilt med en vegg med portal og galleri over. Galleribrystningen er i dag i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, og har solide rundbuete dvergarkader og et overstykke med en spinklere, gjennombrutt ranke. Motivene og den stilmessige utførelsen tyder på at galleribrystningen er samtidig med kirken. Brystningen ble flyttet og brukt om igjen da tønnehvelvet og det nye lektoriet ble oppført i skipet. Samtidig ble trolig alternisjene revet for å gi plass til nyervervelsen.

Lektoriehvelvet

Tønnehvelvet fyller godt i skipet selv uten galleri og brystning. Stavene på hver side av den gjenlukkete korbuen har sylindriske utskårne kapiteler

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Hvelvets gavlfelt har tre parvise figurer på rombemønstret bakgrunn. Øverst svever to engler med røkelseskar, nederst to som sørger, Maria og Johannes. Maria er flankert av symbolet for den seirende kirken, Ecclesia, med seiersfane, Johannes av den blindete og gråtende synagoge med brukket lanse. Korsfestelsen mangler, men sannsynligvis har det stått et alter foran med et krusifiks. Midt i hvelvet troner Kristus i majestet omgitt av de fire livsvesener og flankert av sine meddommere på dommens dag: seks apostler øverst i hvert sidefelt. De nedre feltene på hver side forteller om den hellige Margaretas martyrium, hun som ikke ville gifte seg med den hedenske prefekten Olybrius. Hun holder fast ved sin tro til tross for utførlig skildret mishandling som ender med at hun blir halshogd på ordre fra den onde og trolig sjalu beileren. Den oppbyggelige fortellingen ender som den bør: Margaretas sjel i form av en due flyr til himmelriket, mens Olybrius’ misdannete sjel velfortjent tas hånd om av en smådjevel.

Hvelvet i Torpo er det eneste som er bevart i noen stavkirke, men lektorier har ikke vært uvanlig, verken i stavkirker, som Uvdal, eller i steinkirker, som Kinn og Eidfjord. I hvilket omfang de også hadde dekorerte hvelv, er vanskelig å si. Men monumentalmaleri kan ikke ha vært en sjeldenhet; det nærmeste fantes i nabokirken i Ål før den ble revet. I dag er det i Kulturhistorisk museum. Fra den nedrevne stavkirken Årdal i Sogn er det bevart en malt alterbaldakin, nå på Bergen Museum. Middelalderkirken i Vestre Slidre i Valdres har fremdeles sitt malte tønnehvelv i tre, mens takdekorasjonene i Vang stavkirke, som ble flyttet til nåværende Polen, er kjent bare fra skisser. Alterbaldakinen i Hopperstad er et annet eksempel på fortellende figurmaleri, om enn i mindre målestokk. Av det bevarte monumentalmaleriet på tre i Norge, er Torpo av det fremste, trolig utført omkring midten eller siste halvdel av 1200-tallet.

Det meste av lektoriet er revet, sannsynligvis etter reformasjonen, trolig for å gi plass til prekestol på sørsiden av skipet. Brystningen og en utskåret vange som kan ha hørt til en lektorietrapp, ble satt sammen og brukt som kirkebenk fram til kirken gikk ut av bruk.

Treskurd

Vestportalen er mindre forvitret enn sørportalen, men har som denne en rett avsluttet døråpning som her er skjult av dørbladet. Søyleskaftene ble økset av da dørbladet ble snudd på 1800-tallet

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken har to vangeportaler i behold, noe værbitte og tjærefylte, men fortsatt fullt leselige. Begge er av den lett gjenkjennelige Sogn-Valdres-typen, med dyrehoder nederst som spyr rankestengler som sirkler seg oppover vangene. Øverst flakser to store, buktende toppdrager og angriper en mindre midtdrage som stuper ned. Døråpningen er rammet inn av slanke, dekorerte søyler som bærer en arkivolt med ranker som slynger seg i tilnærmet sirkelrunde slag. Nedenfor arkivolten stikker det bladknoller ut fra tre sider og gir portalåpningen en tilnærmelsesvis avtrappet rett avslutning. Midtdragens hode har hengt fritt i begge døråpningene, men mangler i dag.

Portalene har samme skjema, men ved nærmere øyesyn kan en skjelne en tobeint drage nederst på venstre vange på sørportalen og sammenkjedete smådrager oppover hele veien, en dyrekjede, mens høyre vange har det vanlige rankespyende dyrehodet og ranke. Planker med avhogde rester av sørportalen til det nedrevne koret er brukt til å tette østveggen i skipet. De viser spor etter en enkel søyleportal. Den hadde plugget fast et løst overstykke som i dag er i Kulturhistorisk museum. Den spiralformete rankefrisen har en karakteristisk spiss øverst. Tilsvarende spiss er antydet på begge vangeportalenes arkivolter.

Portalskurden i Torpo er i det hele svært dyktig skåret, med sikker hånd for detaljer og rytme i komposisjonen. Den stående dragen nederst på sørportalen har, som kunsthistorikeren Martin Blindheim påpeker, en viss motivlikhet med løven på Urnes-portalen. Kombinasjonen med dyrekjedemotivet er svært særpreget, motivet finnes blant annet på Vågå-portalen, som ellers tilhører en annen tradisjon. Kombinasjonen med markert selvstendig arkivolt og tilnærmet rett avsluttet døråpning er også spesiell og peker mot forskjellige undergrupper av Sogn-Valdres-portaler i Telemark, Sogn og Valdres. Særlig har flere forskere understreket likheter med portalen i Hedalen stavkirke i Valdres. Blindheim har påvist en mengde grafitti i kirken, blant annet et par ristninger som meget vel kan være detaljskisser fra portalskjærerens hånd.

Datering

Torpo stavkirke
Av /Arfo forlag.

En sira (prest) «Biarnar a Thorpom» omtales i et diplom i 1319, mens kirken første gang er omtalt i bevarte skriftlige kilder i 1327/1328, men både kirken og kirkestedet er langt eldre. Stavkirken var ikke den første på stedet. Et større fragment av en portalplanke i Urnes-stil var brukt som gulvbord i koret og kom for dagen da det ble revet i 1880. Fragmentet viser Urnes-stilen i en sen fase, sterkt påvirket av romansk kunst, og kan dateres til begynnelsen av 1100-tallet.

Dateringen av den eksisterende kirken er noe flytende. Med utgangspunkt i skurden har de fleste forskerne datert Torpo til de siste tiårene av 1100-tallet eller omkring 1200. Dateringen støttes av en årringsdatert prøve fra den nordøstre hjørnestaven. Fellingsåret har vært vurdert til 1192. En slik datering er, som arkeolog og kunsthistoriker Erla Hohler har påpekt, ikke uproblematisk med tanke på at portalen i Hedalen er årringsdatert til rundt 1162. Nye prøver og nye tolkninger av tidligere resultater i Torpo daterer imidlertid den ytterste årringen uten barkkant til 1163. Kirken er altså bygd på et tidspunkt senere enn det.

Tegninger

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg