Rokokko er en stilart som utviklet seg i Frankrike i 1720- og 1730-årene. Den spredte seg snart ut over den vestlige verden. Det er særlig i Tyskland og Norden at betegnelsen rokokko er brukt. I Frankrike og England har perioden i stedet navn etter den regjerende fyrsten, henholdsvis Louis-quinze og Georgian. I de toneangivende landene blomstret rokokkoen fram til 1760-årene. Stilen var særlig populær i overklassen.

Er du interessert i rokokko innenfor ulike felter, kan du lese artiklene om rokokko i:

Både for utformingen og utbredelsen av rokokkoen spilte trykte ornamentbøker en stor rolle. Ofte brukte ornamentkunstnere var for eksempel Gilles-Marie Oppenord (1672–1742) og Juste Aurèle Meissonier (1695–1750). Også kjente billedkunstnere tegnet ornamenter. Når rokokko gjerne sees som uttrykk for degenerasjon, virkelighetsflukt og nytelsessyke, skyldes det blant andre malere som Boucher og Fragonard.

I rokokko er det ingen klar overgang mellom de forskjellige delene av møblene. Det er vanlig med forgylte beslag i form av rocailler. De franske sittemøblene er som regel overstoppet. Formutvalget i sølv økte sterkt under rokokkotiden. I gjenstander med urneform og lignende blir denne knekket og vridd. Det skjøre porselenet er karakteristisk for tiden.

England inntar en mer selvstendig stilling innen rokokkoen, noe som ikke minst kommer til syne innen møbelkunsten, der man foretrakk umalte, harde tresorter. Et ledende navn er Thomas Chippendale. Storslagne portretter (Gainsborough og Reynolds) og nøktern realisme (Hogarth) rommes innenfor engelsk rokokko.

En fullt utviklet rokokko kom relativt sent til Norge – først i 1750-årene. Til gjengjeld ble den veldig populær og seiglivet, ikke minst i bygdemiljø, der rosemaling med umiskjennelig rokokkokarakter ble malt langt ut på 1800-tallet. Dette skjedde samtidig som nyklassisismens brudd med rokokkoen ellers var markant allerede omkring 1770. En allsidig dekorasjonsmaler i bygdemiljøene var Peder Aadnes.

Når rokokkotiden står fram som en rik periode i norsk kunsthistorie, skyldes det likevel i første rekke de mange fagfolk og kunstnere som kom til Norge. Det gjelder malerne Mathias Blumenthal og H. C. F. Hosenfelder, skulptøren Henrich Bech, fajansefabrikken Herrebøe og glassverket Nøstetangen og mange av jernverkene med deres ovner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.