Historie
Førhistorisk tid
Den eldste billedkunst i Norge er omrisstegninger av dyr (rein, elg, hjort, bjørn) som særlig er funnet på fjellvegger i Nordland og Trøndelag (ca. 5000–1600 f.Kr.). Bronsealderen førte med seg en ny geometrisk ornamental stil, innrisset som sirkler og spiraler, bølgende bånd og buelinjer på vakre våpen og prydsaker av bronse. Stilen gjennomløp skiftende faser og sluttet brått omkring 500 f.Kr. En sterkt forenklet billedkunst finner vi i samtidige helleristninger med fremstillinger av skip, dyr, mennesker o.l.
På 400-tallet e.Kr. dukket dyreornamentikken opp, en frodig stil med utløpere langt opp i kristen middelalder. Yndlingsmotivene var rovdyr som ørn, ulv og slange, men dyrekroppene er oppløst og sammenfiltret nesten til ugjenkjennelighet. I den eldre og yngre Vendelstil (500–700-tallet) begynte dyrestilen å ta form, og i Osebergfunnet fra 800-tallet nådde den et høydepunkt av rikdom og fantasi. Borrestilen førte over til vikingtiden. På overgangen til kristen tid står en rekke østnorske billedsteiner i Ringeriksstil fra tidlig 1000-tall. For første gang dukket kristne motiver opp, mens den hedenske dyreornamentikken fikk sitt siste store monument i portalskjæringene på Urnes stavkirke (siste halvdel av 1000-tallet).
Middelalder
Tradisjonen fra dyreornamentikken levde videre i stavkirkenes utskårne portaler fra 1100- og 1200-tallet. De aller fleste viser dragekamp-motiver, enkelte, som Hylestadportalen, scener fra Sigurd Fåvnesbanes saga. I steinkirkene finnes fra romansk tid maskeaktig grove hoder, dyrefremstillinger, religiøst-symbolske motiver o.l. Et marmorhode fra Munkeliv kloster i Bergen, med innskriften Eystein Rex, er vårt eldste kongeportrett. 1200-tallets steinskulptur er rikest representert i Nidarosdomen, preget av engelsk og, i de få bevarte statuene fra vestfronten, fransk gotikk. Det skulpturale hovedmotiv i middelalderen var krusifikset. Andre viktige motiver var Maria med Jesusbarnet, og Hellig Olav, sistnevnte med høydepunkter i gotisk tid som statuene fra kirkene i Fresvik og Tanum. Sengotikken var nesten helt preget av importkunst fra Tyskland (på 1400-tallet mest fra Lübeck), Brabant og Nederland. Herfra kom de ofte malte eller forgylte alterskap, som det praktfulle i Ringsaker kirke.
Av romansk malerkunst er lite bevart. Omkring 1250 oppstod det i Bergen en gotisk malerskole, inspirert særlig av engelsk bokmaleri. Av de tallrike malte antemensaler, de fleste fra omkring 1300, er ennå 33 bevart. Også selve kirkerommene ble undertiden dekorert, slik som de malte himlingene fra kirkene i Torpo og Ål. Av gotiske kalkmalerier er det funnet betydelige rester i flere kirker.
Fra reformasjonen til 1814
Skulpturen var i hele perioden utpreget dekorativ, og særlig utover på 1600-tallet oppstod det en frodig kirkekunst på altertavler, prekestoler, epitafier o.l. Av tidens treskjærere (bilthuggere) var det mange som, foruten kirkekunst, også laget modeller for ovnsplater. Omkring 1700 satte akantusbarokken inn, med utgangspunkt i altertavle og prekestol (1699) i Vår Frelsers kirke i Oslo. Herfra bredte stilen seg raskt over Hedmark og Gudbrandsdalen. Ren figurplastikk hadde derimot få muligheter i Norge, og våre få billedhuggere, blant dem elfenbensskjæreren Magnus Berg, fant sitt virke i Danmark.
Maleriet, vesentlig kirkedekorasjoner og portretter, ble på 1600- og langt inn på 1700-tallet stort sett utført av tyske og danske innvandrere, senere også hollandske, skotske og svenske kunstnere, med sentre i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. I Stavanger virket Gottfried Hendtzschel som kirke- og portrettmaler, og i Bergen arbeidet tidens betydeligste maler, Elias Fiigenschoug, som foruten portretter også malte det første norske landskap, fra Halsnøy kloster. Omkring 1700 malte nederlenderen Jacob Coning sin kjente serie østnorske prospekter.
Medrokokkoen(ca. 1700–90) skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Det gjaldt utsmykning av bygninger såvel som portrettoppdrag. I kirkeutsmykning kom den vesentlige innsatsen i treskjæring. Utover i hundreåret oppstod den såkalte rosemaling, med Hallingdal og Telemark som kjerneområder. I portrettmaleri var Eggert Munch periodens flittigste kunstner, og den best dokumenterte. Hans elev, Peder Aadnes, utførte dekorativ bemaling av møbler og interiører, samt portretter. Mathias Blumenthal virket i Bergen, der han malte portretter og veggmalerier med allegoriske motiver. Berlineren Heinrich C. F. Hosenfelder virket i Halden, der han var den fremste blant dekoratørene av de internasjonalt anerkjente Herrebøefajansene. Han var også periodens fremste portrettmaler.
1900-tallet
Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Edvard Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonister og Matisse.
Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Henri Matisse. Henrik Sørensen stod for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.
De første anløp til et abstrakt maleri i Norge kom med Thorvald Hellesen, som under den første verdenskrig utviklet et dekorativt abstrakt maleri influert av Fernand Legér. I 1920-årene var også Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser elever av Legér.
Per Krohg er periodens mest mangefasetterte personlighet. Som ung gjorde han seg gjeldende i fransk kunst med komposisjoner som forener impulser fra ulike retninger i tidens radikale maleri, for senere å utvikle et illustrativt figurativt formspråk. Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen og Aage Storstein utførte i mellomkrigstiden, og i de første etterkrigsår, en rekke utsmykninger i freskoteknikk. Disse arbeidene ble i samtiden oppfattet som periodens viktigste kunstneriske arbeider. Hovedmonumentene er dekorasjonene i Bergen Børs (Revold), Sjømannsskolen i Oslo (Krohg), Vestre Krematorium (Rolfsen) og Oslo Rådhus. Etter den første verdenskrig hentet en ny klassisisme impulser fra arkaisk og egyptisk kunst, gresk klassisisme og ungrenessanse. Heiberg, Revold, Rolfsen og Bjarne Ness ledet an i denne retningen.
Aksel Waldemar Johannessen var en pioner innen skildringen av arbeiderklassen i en ekspressiv stil. Hans malerier ble først utstilt 1923, etter hans tidlige død i 1922, så glemt og gjenoppdaget i 1990.
Surrealismen ble introdusert for norske malere av Vilhelm Bjerke-Petersen. Omkring 1935 arbeidet Olav Strømme, Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Else Christie Kielland og Erik Harry Johannessen med symbolverdener knyttet til planteliv, seksualitet, drøm og ubevisst sjeleliv. Kaj Fjell utviklet et formspråk der erotiske temaer forankres i en symbolverden hentet fra den norske landsbygda, med stilistiske innslag knyttet til en fri kolorisme og svungne linjerytmer.
Arne Ekeland arbeidet med sosialpsykologiske motiver, der seksualitet ble knyttet til klassekamp. Etter hvert kom revolusjonsmotiver til å stå sentralt hos Ekeland. Under den annen verdenskrig malte han opplevelsen av lidelse, håp og frigjøring, mens han i etterkrigstiden stod for en humanistisk visjon og en forsoning av menneske og teknologi i et klasseløst samfunn.
Harald Kihles bilder avspeiler en romantisk reaksjon på industrialisme og urbanitet. Hans intime skildringer av det indre Telemark er fremstilt som et avsondret Arkadia, der menneskene lever i pakt med sine omgivelser. Hans Ryggens arbeider er fabuleringer over landskap, liv og levnet på Ørlandet, hvor det enkle og primitive liv blir lovprist i høystemte, uttrykksladede fargeeksplosjoner. Alf Løvbergs bilder er stille funderinger over livet i småbyen. Erling Engers fremstilte i utgangspunktet bondebefolkningen med en lun og humoristisk vinkling, for etterhvert å konsentrere seg om landskapets lys, stoff og struktur.
1945–65
Krigserfaringene preget en kort tid de unge politisk radikale malerne Arne Bruland, Oddvar Alstad, Oddmund Kristiansen, Tore Haaland og Jakob Weidemann. Snart skulle deres radikalisme manifestere seg i form av tilslutning til en internasjonal bølge av abstrakt og nonfigurativt maleri.
Etterkrigsgenerasjonen ville uttrykke seg i en form som var befridd fra de konvensjoner som hadde vist seg å kunne misbrukes av fascister og stalinister. De unge fremstod som en hjemlig avantgarde, og møtte frem til omkring 1960 sterk motstand. Allerede fra 1950 er en abstrakt uttrykksmåte utbredt i den yngste generasjonen: Ludvig Eikaas, Jakob Weidemann, Knut Rumohr, Tore Heramb, Gunnvor Advocaat, Anna Eva Bergmann, Øistein Thurmann Nielsen, Odd Tandberg, Carl Nesjar, Inger Sitter, Halfdan Ljøsne, Roar Wold og Lars Tiller er representanter for abstrakt norsk maleri. Olav Strømme utformet etter 1960 en ekspressiv, sterkt abstrahert stil. Gunnar S. Gundersens særegne symbolspråk fungerer innen rammen av et presist og geometrisk fundert formspråk. Johannes Rians fargesterke, organiske abstraksjoner, med røtter i 1930-årenes surrealisme, fremstår som retningens mest originale bidrag.
Maleri etter 1965
Da norsk maleri omkring 1965 brøt opp fra den franskpåvirkede abstraksjon, fant mange et ideal i den britiske maleren Francis Bacon. Etter hvert kom også en sterkere orientering mot amerikansk etterkrigskunst. Fra 1980-årene har tysk kunst øvd innflytelse på norsk maleri.
Bruddet med 1950-årenes estetikk fikk ingen enhetlig form og inkluderte noen eldre malere. Håkon Bleken tok med seg erfaringene fra den strenge billedoppbyggingen over i et figurativt og litterært maleri ved utgangen av 1960-årene. Han tolket samtidens overordnede moralske dilemmaer og eksistensielle spørsmål med en patosfylt, men samtidig kritisk retorikk. Knut Rose var opptatt av den samme problematikken. Fra samme miljø brøt Jens Johannessen ut, og etablerte seg som en romantisk modernist med forkjærlighet for det dekorative.
Med utgangspunkt i impulser fra amerikansk popkunst oppstod et figurativt billedspråk med et samfunnskritisk og revolusjonært innhold. Den rettet sterk kritikk mot imperialisme og utbytting i den tredje verden, USAs krigføring i Vietnam og en rekke lokale kampsaker, som Mardøla-saken, Folkeavstemningen 1972 m.m. Per Kleiva var den som mest presist formulerte denne trenden. Vi finner en nær tilknytning til amerikansk kunst også hos Victor Lind, Anders Kjær og Morten Krohg.
En figurativ bølge kom omkring 1965 i form av en rekke personlige bidrag fra malere som Frans Widerberg, Svein Strand, Johannes Vinjum, John David Nielsen, Eilif Amundsen, Odd Nerdrum og Karl Erik Harr. Widerberg knytter an til 1800-tallets romantiske og symbolistiske kunst i sine fortolkninger av forholdet mellom menneske og kosmos.
Odd Nerdrum har mest konsekvent utformet et tilbakeskuende formspråk, preget av barokken. I tidlige arbeider tok han opp aktuelle samfunnsmessige temaer; etter 1985 konsentrerte han seg om å utvikle et høyst personlig og særegent symbolspråk, som har vakt oppmerksomhet også i USA. Nerdrum har hatt en rekke elever som følger i hans fotspor med et klassisk preget figurativt maleri.
Bjørn Ransves malerier er fulle av ironi, paradokser, lek med sjangere og kunsthistoriske sitater knyttet til 1980-årenes postmodernisme. Han har utført gammelmesterlige bilder av kroppsdeler, harlekiner og apekatter, samt indianerbilder i tegneseriestil, nykubistiske studier og abstrakte flatemalerier.
Kjell Torriset og Ulf Nilsen har hentet impulser fra britisk maleri og italiensk transavanguardia i drømmeaktige figurative malerier. Kjell Erik Killi Olsen, Håkon Gullvåg, Bjørg Holene og Therese Nortvedt har uttrykt seg i et fortellende maleri med surrealistiske undertoner. Leonard Rickhards særegne billedverden har røtter i barndommens minner, men er også full av kunsthistoriske sitater og referanser. Hans sterke skildringer er litterære, men han legger også stor vekt på maleriets abstrakte sider. Bjørn Carlsen arbeider med fabulerende ekspresjonistiske figurfremstillinger som veksler mellom fargeprakt og grøss. Ida Lorentzen har gjennom strenht oppbygde interiører med oppstillinger i en saklig, tørr realisme, markert seg med en særegen og personlig profil på siden av den norske kunstmiljø.
1980-årene var preget av ulike former for ekspresjonisme, som hos Jørgen Dobloug, Tore Hansen, Arvid Pettersen, Helge Korvald, Tom Lid, Bjørn Sigurd Tufta, Edgar Ballo, Håkon Gullvåg og Marianne Bratteli.
Halvabstrakte, ekspresjonistiske landskaper i en nordisk, romantisk tradisjon preget mye av norsk billedkunst i disse årene. Et rått, tilblivelsens urlandskap, med arketypiske former (trekant/fjell, pillar/bauta, portal) ble dyrket av malere som Olav Christopher Jenssen, Anne Katrine Dolven, Ørnulf Opdahl, Bjørn Sigurd Tufta, Håvard Vikhagen og Carl Fredrik Schultz. Anders Kjær har også fra slutten av 1980-årene hatt norsk natur som inspirasjonskilde.
Svein Johansen har arbeidet med historiske eller kulturelle landskaper. Andre malere som også har brukt landskapet som historiens skueplass, er Svein Mamen og Carl Oscar Schelbred, mens George Morgenstern og Jon Arne Mogstad har arbeidet med abstrakte, «syntetiske» landskaper.
Arne Malmedal har (etter en lang karriere som grafiker og maler) i 1980- og 1990-årene utviklet et abstrakt flatemaleri (ofte monokromt) som har gitt ham en sentral posisjon i norsk samtidskunst.
I 1990-årene merkes en sterk dragning mot en dekorativ iscenesettelse hos malere som Terje Uhrn, Geir Yttervik og Harald Fenn. Formen i disse bildene refererer ofte til kunsthistorien, og teknikkene er tillempinger av tradisjonelle, håndverksbaserte malerteknikker. Innenfor et geometrisk formspråk har Jacob Schmidt (død 1992) og Thomas Hestvold skapt konsentrerte kommentarer til maleriet som bærer av et innhold som er identisk med sin form. Denne karakteren av selvrefererende objekt finner vi i en kraftigere form hos Olav Christopher Jenssen.
Skulptur
Etterkrigstidens skulptur
Idealet om sluttet form i forening med uttrykksfull modellering behersket flere generasjoner norske billedhuggere fra 1920-årene og ut gjennom hele århundret. Fremstående representanter er Dyre Vaa, Rolf Lunde, Gunnar Janson, Emil Lie, Nic Schiøll, Kjeld Rasmussen, Arne Durban, Odd Hilt, Stinius Fredriksen, Per Hurum, Per Palle Storm og Joseph Grimeland.
Fra omkring 1950 arbeidet Aase Texmon Rygh, Carl Nesjar og Odd Tandberg på grunnlag av rent matematiske, geometriske eller optiske prinsipper. Arnold Haukeland førte i sin abstrakte skulptur videre en litterær og romantisk linje fra sin figurative skulptur over i arbeider som i sin tid vakte stor oppsikt. Ramon Isern utviklet et symbolmettet formspråk inspirert av surrealisme og konstruktivistisk skulptur.
Nils Aas utmerket seg gjennom sin evne til å skape fortettede symboler som harmonerer med omgivelsene. Han var også en av periodens fremste figurative billedhuggere; hans verker preges av en sterk følelsesmessig innlevelsesevne med modellene og har samtidig en fast og avklaret form. Knut Steen utviklet en forenklet og abstrahert form, preget av sensualitet og eleganse, mens Boge Berg har uttrykt seg mer ekspressivt med opprevet modellering og kraftige kontraster mellom lys og skygge. Arne Vinje Gunnerud har med basis i arkaisk og primitiv kunst sin særpregede motivkrets og stil; etter 1970 har han arbeidet bevisst med å skape et moderne nordisk skulpturelt uttrykk. Skule Waksvik er blitt kjent for sine mange gode dyreskulpturer, men i senere år har han også laget en serie fint karakteriserte kvinnefigurer, ofte med en viss humor.
Nyere skulptur
I 1970-årene skjedde en internasjonalisering av norsk skulptur. Bård Breivik fremstod tidlig som en lederskikkelse i opprøret mot de etablerte tradisjoner. Hans verker bygger på utsøkt håndverkskunnskap kombinert med enkel formgivning ut fra materialenes iboende kvaliteter. Senere har Breivik konsentrert seg om utformingen av større bymiljøer. Kristian Blystad har i en tydeligere figurativ form eksponert mange av de samme kvalitetene. Sammen har Breivik og Blystad gitt norsk steinskulptur en oppblomstring og ny identitet. En yngre billedhugger som Nico Widerberg arbeider også med steinens form og uttrykk, men i et klassisk figurativt formspråk. Gunnar Torvunds stemningsbetonte skulpturer henter inspirasjon fra ulike kilder: romansk kunst, gammel treskurd og inuitenes kunst, og representerer en poetisk surrealisme der et metafysisk innhold kommer til uttrykk. Jon Gundersen på sin side arbeider med å resirkulere materiale fra skraphaugen, sivilisasjonens kasserte attributter, i ironiske og poengterte assemblager. Helge Røed er blant de få skulptører som ut fra en konseptuell basert tilnærming har arbeidet med form og romproblematikk.
I den figurative tradisjonen har Per Ung skapt en figurstil, inspirert av barokken og av Rodin. Thor Sandborg på sin side knytter an til fokuseringen på kroppens utsatthet i moderne tid. Istvan Lisztes, med bakgrunn i østeuropeisk sosialrealisme, har utviklet et figurativt formspråk med glattpolerte bronsefigurer i en egyptisk-inspirert stil. Nina Sundby har laget en rekke fint modellerte statuer, flere med eventyrmotiv, hvorav enkelte er plassert på offentlige steder. Kirsten Kokkin har også laget flere gode figurative skulpturer i en mer detaljrealistisk stil – kvinnefigurer, ofte fremstilt i dynamisk bevegelse.
Kjell Erik Killi Olsen er særlig kjent for sine fantasifulle installasjoner og en monumental figur i støpejern, reist i Bø, Vesterålen 1994 (Skulpturlandskap Nordland). Internasjonal innflytelse kan tydelig merkes hos Per Barclay og Michael O'Donnell, som med sine konstruktive metallskulpturer på hver sin måte utmerker seg i norsk samtidsskulptur.
I en særstilling står Kjartan Slettemark, som bor og arbeider i Stockholm, men som har vært et provokatorisk kraftsentrum i norsk kunst. Slettemark arbeider i alle teknikker, men installasjonsformen, der figurer og dukker lages av søppel, er fremtredende hos ham. Hans kunst er leken og humoristisk med samfunnskritisk brodd, samtidig som han alltid inntar en forsonende holdning selv til de mennesker og fenomener han kritiserer.
I krysningspunktet mellom kunstartene har Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Ola Enstad, Bente Stokke, Sissel Tolaas, Marianne Heske og Inghild Karlsen laget installasjoner med stor uttrykkskraft, der både estetiske og politiske problemer er satt under debatt. Børre Larsen arbeider i grenselandet mellom skulptur og rene rominstallasjoner; lyd, lys og bevegelse inngår ofte i hans uttrykk.
Tegning
Tegning kom tidlig inn i undervisningen ved katedralskolene og i forbindelse med utdanningen av militære og ingeniører. Fra slutten av 1700-tallet ble det opprettet en rekke offentlige stillinger for tegnelærere. Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania (opprettet 1818, senere Statens håndverks- og kunstindustriskole) spilte en sentral rolle i kunstlivet gjennom store deler av 1800-tallet. I 1869 fikk skolen navnet Den kongelige Tegneskole. Undervisningen tok da mer og mer sikte på håndverkere, men de fleste betydelige kunstnere fikk fortsatt sin første utdannelse der, før de reiste ut til kunstakademiene i Europa. De fleste kunstnerne dyrket tegnekunsten som grunnlag for sitt maleri, i form av skisser og studier. J. C. Dahl, Thomas Fearnley, Adolph Tidemand og Hans Gude var alle eminente tegnere.
Erik Werenskiold regnes av mange som den ypperste norske tegner gjennom tidene. Hans illustrasjoner til de norske eventyrene, Snorre og en rekke andre bokverk var både banebrytende og skoledannende. Theodor Kittelsens utforming av det norske trollet inngår som en del av den norske symbol- og forestillingsverden. Gerhard Munthes stiliserte tegninger har fått betegnelsen sagastil, og hadde stor innflytelse på en rekke områder innen kunsthåndverk rundt århundreskiftet. Halfdan Egedius' tegninger til Snorre må regnes til kunstnerens ypperste verker.
På 1900-tallet kom Bjarne Ness' akttegninger til å danne forbilde for flere generasjoner kunstnere. Reidar Aulie, Ridley Borchgrevink, Kai Fjell og Arne Ekeland dyrket en selvstendig tegnekunst. I etterkrigsårene har Kåre Espolin Johnson, Olav Mosebekk, Lars Tiller og Håkon Bleken bidratt til å gi tegningen en selvstendig plass som kunstart.
I karikaturtegning oppnådde Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix internasjonal anerkjennelse. Kjell Aukrust utviklet sin egen fabelverden i enkle og følsomme strektegninger tilpasset boksidens lille format. Gösta Hammarlund, Randi Monsen og Ulf Aas var i etterkrigsårene de ledende norske avistegnere. I senere år har Finn Graff, Roar Hagen, Inge Grødum, Jan O. Henriksen, Siri Dokken og Arne Nøst ført denne tradisjonen videre. Tegnere som Hans Normann Dahl og Harald Nordberg er begge prisbelønnet for sine bokillustrasjoner. I 1980- og 1990-årene danner også norske serietegnere en spennende gruppe, med Tor Bomann-Larsen, Steffen Kverneland, Arild Midthun og Bjørn Ousland.
Se for øvrig tegning og tegneserier.
Grafikken
Grafikken begynte, tross enkelte tidligere tilløp, først med Edvard Munch, som omkring 1895 både i radering, litografi og tresnitt skapte en helt personlig stil. På grunn av hans kontinentale tilknytning og kunstneriske særstilling fikk hans virke ikke umiddelbart noen vesentlig betydning for den hjemlige grafikkens utvikling. Noe senere fornyet Nikolai Astrup særlig fargetresnittet; han utviklet en personlig tresnittstil basert på en ukonvensjonell bruk av tresnitt-teknikken og en særpreget kombinasjon av naiv fortelling og artistisk raffinement.
Stor betydning fikk Johan Nordhagen som, gjennom sin lærervirksomhet i raderklassen ved Den Kgl. Kunst- og Haandverksskole i Kristiania (opprettet 1899), gav norske grafikere et solid teknisk grunnlag.
I en særstilling står Rolf Nesch som vant internasjonalt ry med sin originale «metallgrafikk». I mellomkrigstiden gjorde også den samiske kunstneren John Savio seg bemerket med sin grafikk. Videre kan nevnes Håkon Stenstadvold, som bl.a. er kjent for sine tresnitt til Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter (1972).
Ledende i den norske tresnittskolen var Henrik Finne og Vilhelm Tveteraas. Finne skapte en personlig og særpreget stil med forenklede former, sterke farger og grovt tilskårne mørke konturer. Vilhelm Tveteraas skildret norsk natur og folkeliv.
Paul René Gauguin er bl.a. kjent for sine fremstillinger av insekt- og dyremotiver, samt illustrasjoner til Inger Hagerups bøker. Fargetresnittskolen var dominerende, men ikke enerådende på tresnittarenaen i det første tiåret etter krigen. Harald Kihles tresnitt i svart-hvitt er risset opp med kraftige konturer. Verdt å nevne er også Thorbjørn Egners Kinck-illustrasjoner og Knut Rumohrs fargetrykk av langved (tresnitt) og svart-hvitt-trykk av endevedstokker (trestikk/xylografi).
En betydelig grafiker i 1950- og 1960-årene var Sigurd Winge. Han vendte seg mot tysk ekspresjonisme og Rolf Nesch. Han arbeidet vesentlig med dyptrykk (etsning og koldnål); kontrasten mellom lyse, delvis ubearbeidede og mørke, voldsomt strukturerte partier er et karakteristisk trekk ved en rekke av hans raderinger.
Også Chrix Dahl inntok en fremtredende stilling i norsk grafikks etterkrigshistorie, først og fremst gjennom sin lærergjerning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1950- og 1960-årene. Hans raderkunst ligger pennetegningen nær.
I 1950-årenes grafikk var landskap og figurstudier fremtredende i tresnitt og litografi, i mindre grad i raderinger. Olaf Thrap-Meyer og Finn Christensens raderinger ble regnet som svært spennende, med sin forening av abstraherende og forestillende former. Et fåtall grafikere arbeidet med nonfigurative bilder, bl.a. Knut Rumohr, Ludvig Eikaas, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Flere lovende grafikere søkte seg til Stanley Hayters internasjonale verksted Atelier 17 i Paris; hans spesielle metode gikk ut på å trykke flere farger med bare en metallplate. I 1965 opprettet Reidar Rudjord og Anne Breivik et verkstedsamarbeid i Oslo (Atelier Nord) etter mønster av Atelier 17.
Frans Widerbergs tidlige tresnitt og trestikk fra 1963 ble mottatt med begeistring; han fortsatte sitt virke som grafiker med litografi. Niclas Gulbransen utførte personlige svart-hvite tresnitt med stor uttrykkskraft i figurenes form, bevegelse og plassering i billedrommet. Bjørn Ransve arbeidet som Widerberg parallelt med maleri og litografi fra slutten av 1960-årene.
Raderkunstens fornyelse ble fulgt opp av flere unge i 1960-årene, bl.a. Trond Botnen og Arne Malmedal, Guttorm Guttormsgaard og Arne Bendik Sjur. Guttormsgaard var en foregangsfigur i 1970-årenes grafikk med sine koldnålsraderinger; en vibrerende vrimmel av både kraftig og spinkelt etsede streker er karakteristisk for hans figurfremstillinger. Han har også hatt stor betydning som lærer. Arne Bendik Sjur har arbeidet kontinuerlig og konsekvent med små koldnålsraderinger i svart-hvitt. Små intime personstudier samt groteske figurer i lukkede rom er karakteristisk for hans tidlige kunst, som etter hvert ble mer samfunnskritisk. Koldnål, menneskeskikkelser, rom og uttrykk er også typisk for Bjørn-Willy Mortensens særpregede raderstil.
Sent i 1960-årene ble en ny grafisk teknikk, silketrykket, introdusert i norsk kunstliv. I dens tidligste fase er silketrykket knyttet til grafikerkollektivet GRAS, som ble opprettet i Oslo 1970 av bl.a. Per Kleiva og Anders Kjær. Karakteristisk for deres grafikk var den ofte plakatmessige utformingen og ikke minst bruken av fotografiske billedelementer, som var tidstypisk forankret i et felles venstrepolitisk og til dels aktivistisk engasjement. Willy Storns fargerike og ekspressive fantasikunst var også ofte politisk engasjert. Gunnar S. Gundersen arbeidet også aktivt med silketrykk fra slutten av 1960-årene.
1970-årene ble kalt grafikkens tiår, pga. en økende interesse både blant kunstner og publikum. Flere grupper med verkstedfellesskap er dukket opp, og verkstedsituasjonen er blitt en helt annen. Dagens grafikk dekker både teknisk, stilistisk og ikonografisk et rikt register med oppfølging og fornyelse av eldre tendenser, samtidig som åpenhet overfor nye impulser gjør seg gjeldende.
Interesseorganisasjoner
Billedkunstnernes overordnede interesseorganisasjon er Norske Billedkunstnere, med tilslutning fra foreningene Norsk Billedhoggerforening, Tegnerforbundet, Norske Grafikere, Norske Tekstilkunstnere, Landsforeningen Norske Malere og Forbundet Frie Fotografer.
Stipend og garantiinntekt
Garantiinntektens maksimumsbeløp tilsvarer til enhver tid et beløp i statens regulativ og fastsettes hvert år i forbindelse med Stortingets budsjettbehandling, i 2005 maksimert til 167 500 kr. Ordningen omfattet i 2005 635 kunstnere. Foruten garantiinntekter utdeles arbeidsstipend for 1–5 år og arbeidsstipend for yngre/nyetablerte kunstnere for 1–3 år. I 2005 var det 215 arbeidsstipender og 118 arbeidsstipender for yngre/nyetablerte à 163 500 kr. Det ytes også reisestipend, studiestipend, vikarstipend, materialstipend, etableringsstipend og Svalbardstipend. Videre gis det stipend til eldre fortjente kunstnere, à kr. 20 000 per år fra tildelingsår og livet ut.
Den samlede bevilgning til kunstnerstipendier og garantiinntekter for 2005 var på drøyt 177,6 millioner kroner, hvorav ca. 71,5 mill. kr gikk til garantiinntekter.
Formidlingsinstitusjoner
Med sete i Oslo finnes Kunstnernes Informasjonskontor (KIK), Kunst i Skolen og Kunst på Arbeidsplassen. Riksutstillinger var tidligere en landsdekkende kunstformidlingsinstitusjon, hovedsakelig organisert gjennom utstillingsturneer, fra 2005 en del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Opphavsrett
BONO (forkortelse for Billedkunst Opphavsrett i Norge), stiftelse opprettet 1992 av Norske Billedkunstnere og Norske Kunsthåndverkere. Forvalter opphavsretten til norske billedkunstnere og kunstnere på verdensbasis. Deres arbeidsområder er klarering av rettigheter ved gjengivelse av visuell kunst i andre media, juridisk bistand i opphavsrettslige saker. BONO fungerer også som informasjonskontor ved opphavsrettslige spørsmål.
Tidsskrifter
Billedkunstneren (knyttet til Norske Billedkunstnere); Kunst og Kultur (Nasjonalmuseet); Numer (Tegnerforbundet); UKS-Forum for Samtidskunst (Unge Kunstneres Samfund); Vi ser på kunst (Norske Kunstforeningers Landsforbund). Siden 1992 er Norsk Kunstårbok utgitt av Kunstnernes Informasjonskontor i samarbeid med Universitetsforlaget. Årboken inneholder artikler om samtidskunst, billedkavalkader, oversikt over utstillinger samt anmeldelser.
Kunstmuseer
Et utvalg norske billedkunstnere
Skulptur
| Magnus Berg |
1666–1739 | elfenbenskjærer |
| Jakob Klukstad |
1715–1773 | treskjærer (akantus) |
| Hans Michelsen | 1789–1859 | Thorvaldsen-elev |
| Julius Middelthun | 1820–1886 | portretter |
| Brynjulf Bergslien | 1830–1898 | første norske rytterstatue |
| Stephan Sinding | 1846–1922 | fransk skole |
| Mathias Berntsen Skeibrok |
1851–1896 | naturalistiske motiver |
| Lars Utne | 1862–1922 | utsmykninger, statuer |
| Anders Svor |
1864–1929 | portrettbyster, statuer |
| Gunnar Utsond |
1864–1950 | nyromantiker |
| Ingebrigt Vik |
1867–1927 | franskskolert formdyrker |
| Gustav Vigeland | 1869–1943 | Norges mest kjente billedhugger |
| Wilhelm Rasmussen | 1879–1965 | offentlige monumenter |
| Dagfin Werenskiold | 1892–1977 | billedhugger, treskjærer og maler |
| Emil Lie | 1897–1976 | fransk skole; prydskulptur |
| Anne Grimdalen |
1899–1961 | dyreskulptur |
| Gunnar Janson | 1901–1983 | offentlige monumenter |
| Stinius Fredriksen | 1902–1977 | offentlige monumenter |
| Dyre Vaa |
1903–1980 | off. monumenter, prydskulptur |
| Nils Flakstad | 1907–1979 | off. monumenter (fontener) |
| Ørnulf Bjarne Bast |
1907–1974 | statuer, prydskulptur |
| Hans Jacob Meyer | 1907–1993 | minnesmerker, medaljer |
| Per Hurum | 1910–1989 | off. monumenter, prydskulptur |
| Per Palle Storm | 1910–1994 | monumenter og portretter i naturalistisk stil |
| Joseph Grimeland |
1916–2002 | klassisk inspirert skulptur |
| Arnold Martin Haukeland |
1920–1983 | ledende abstrakt billedhugger |
| Knut Steen | 1924– | monumenter i skiftende stiler |
| Skule Waksvik | 1927– | dyreskulptur |
| Fritz Røed | 1928– | dekorative arbeider, off. skulptur |
| Arne Vinje Gunnerud | 1930– | skulpturer i ulike grader abstraksjon |
| Kjartan Slettemark |
1932– | installasjoner |
| Iver Jåks | 1932– | skulpturer og installasjoner knyttet til samisk kultur |
| Per Ung |
1933– | naturalistiske skulpturer |
| Nils Aas |
1933–2004 | off. monumenter, abstrakt skulptur |
| Helge Røed | 1938– | konseptuell skulptur |
| Nils Kåre Aasland |
1939– | abstrahert skulptur, off. utsmykninger |
| Ola Enstad | 1942– | monumentalskulptur og småskulptur |
| Thor Sandborg | 1942– | ekspresjonistisk skulptur, abstrakt og figurativ |
| Istvan Lisztes | 1942– | figurativ skulptur i tre eller stein |
| Boge Berg |
1944– | ekspressive skulpturer, off. utsmykninger |
| Nina Sundbye | 1944– | livfulle skulpturer med motiver fra teater |
| Kristian Blystad | 1946– | tre og steinskulptur, torsoer, off. monumenter |
| Wenche Gulbransen | 1947– | abstrakte skulpturer, medaljer |
| Gunnar Torvund | 1948– | fornyer av religiøs skulptur |
| Bård Breivik | 1948– | varierende materialer og teknikker |
| Michael O'Donnell |
1950– | dada-inspirert objektkunst |
| Kirsten Kokkin | 1951– | figurativ realistisk stil, offentlige skulpturer |
| Hagbart Solløs | 1951– | monumentalskulptur |
| Kjell Erik Killi Olsen |
1952– | installasjoner, også malerier |
| Børre Larsen | 1952– | skulptur og rominstallasjoner |
| Inghild Karlsen |
1952– | tekstilskulpturer, utsmykninger og installasjoner |
| Liv-Mildred Gjernes | 1954– | fornyer norsk trekunst i kister og skap |
| Per Barclay |
1955– | konstruktive metallskulpturer og installasjoner |
| Nicolaus Widerberg | 1960– | klassisk inspirert steinskulptur, offentlige monumenter |
Maleri, tegning og grafikk
| Gottfried Anderssøn Hendtzschel |
ca. 1625–1650 | kirke- og portrettmaler |
| Elias Fiigenschoug | d. ca. 1669 | portrettmaler |
| Mathias Blumenthal | ca. 1719–1763 | dekorasjons-, portrett- og landskapsmaler |
| H. C. F. Hosenfelder |
ca. 1722–1805 | portrett- og fajansemaler |
| Peder Aadnes | 1739–1792 | dekorasjons- og portrettmaler |
| Olav Hanson | ca. 1750–1820 | rosemaler |
| Jacob Munch | 1776–1839 | klassisistisk portrettmaler |
| Johannes Flintoe | 1786–1870 | landskapsmaler, folkelivstegner |
| J. C. Dahl | 1788–1857 | den første store Norgesskildrer |
| Mathias Stoltenberg | 1799–1871 | portrettmaler |
| Thomas Fearnley | 1802–1842 | landskapsmaler |
| Peder Balke |
1804–1887 | landskapsmaler |
| Adolph Tidemand | 1814–1876 | skildrer av norsk folkeliv |
| Hans Gude |
1825–1903 | landskapsmaler |
| August Cappelen | 1827–1852 | romantisk landskapsmaler |
| Lars Hertervig | 1830–1902 | romantisk landskapsmaler |
| Olaf Isaachsen |
1835–1893 | landskaper, bl.a. fra Setesdal |
| Amaldus Nielsen | 1838–1932 | landskapsmaler |
| Kitty L Kielland |
1843–1914 | landskapsmaler |
| Harriet Backer | 1845–1932 | figur- og interiørmaler |
| Fritz Thaulow | 1847–1906 | landskaps- og bymaler |
| Gerhard Munthe | 1849–1929 | landskaper, vevkartonger, bokkunst |
| Eilif Peterssen | 1852–1928 | figur- og historiemaler, landskaper |
| Christian Krohg | 1852–1925 | by- og sjømaler, sosiale motiver |
| Christian Skredsvig | 1854–1924 | folkeliv, sagn og historiemaler |
| Erik Werenskiold |
1855–1938 | folkeliv, landskaper, bokillustrasjoner |
| Hans Olaf Heyerdahl |
1857–1913 | figurmaler |
| Theodor Severin Kittelsen |
1857–1914 | nasjonal fantasi, natur, bokillustrasjoner |
| Gustav Wentzel | 1859–1927 | naturalistisk figurmaler, folkeliv |
| Edvard Munch |
1863–1944 | en av ekspresjonismens grunnleggere |
| Oluf Wold-Torne |
1867–1919 | landskaper, blomster og interiører |
| Thorvald Erichsen | 1868–1939 | landskaper |
| Anders Castus Svarstad | 1869–1943 | by- og industrimalerier |
| Harald Sohlberg | 1869–1935 | landskaper og bymotiver |
| Olaf Gulbransson |
1873–1958 | vittighetstegner |
| Emanuel Vigeland |
1875–1948 | fresko- og glassmalerier |
| Ludvig Karsten | 1876–1926 | figurer, landskaper og stilleben |
| Halfdan Egedius | 1877–1899 | nasjonal stemningskunst, bokillustrasjoner |
| Arne Kavli | 1878–1970 | figurbilder og landskaper |
| Henrik Lund | 1879–1935 | impresjonistiske portretter |
| Per Deberitz | 1880–1945 | landskaper, akt, portretter |
| Nikolai Astrup |
1880–1928 | natur og folkeliv, fargetresnitt |
| Rudolph Thygesen | 1880–1953 | landskaper, fantasikomposisjoner |
| Aksel Waldemar Johannessen |
1880–1922 | ekspresjonist, figurbilder |
| Henrik Sørensen | 1882–1962 | landskaper, portretter, illustrasjoner |
| Jean Hjalmar Dahl Heiberg |
1884–1976 | figurerbilder, landskaper og portretter |
| Axel Revold | 1887–1962 | freskomalerier, landskaper |
| Per Lasson Krohg |
1889–1965 | freskomalerier, figurkomposisjoner, portretter |
| Thorvald Hellesen |
1888–1937 | abstrakte og kubistiske komposisjoner |
| Ragnhild Keyser |
1889–1943 | kubistiske komposisjoner |
| Charlotte Wankel |
1888–1969 | abstrakt formspråk |
| Ragnhild Kaarbø | 1889–1949 | kubistiske komposisjoner, portretter og stilleben |
| Johannes Rian | 1891–1981 | etter 1960 abstrakte komposisjoner |
| Rolf Nesch |
1893–1975 | modernistiske materialbilder og metallgrafikk |
| Alf Rolfsen | 1895–1979 | freskomalerier, figurkomposisjoner, portretter |
| Frøydis Haavardsholm | 1896–1984 | kirkekunst, glassmaleri og illustrasjoner |
| Ridley Borchgrevink | 1898–1981 | dyremaler og tegner, illustrasjoner |
| Erling Enger | 1899–1990 | landskaper og folkeliv |
| Agnes Sofie Margaret Hiorth |
1899–1984 | landskaper og portretter |
| Thorbjørn Lie-Jørgensen |
1900–1961 | strand- og sjømotiver |
| Aage Storstein |
1900–1983 | freskomalerier, kubistisk figurmaleri |
| Alexander Schultz | 1901–1981 | landskaper og figurmotiver |
| Bjarne Ness |
1902–1927 | figurkomposisjoner, grafikk |
| Harald Dal | 1902–1972 | landskaper, figurgrupper, portretter |
| John Andreas Savio |
1902–1938 | tresnitt i svart/hvitt |
| Gösta Hammarlund | 1903–1987 | vittighetstegner, illustrasjoner |
| Reidar Aulie | 1904–1977 | bymotiver, sosial tendenskunst |
| Harald Kihle | 1905–1997 | landskaper og folkeliv |
| Chrix Dahl | 1906–1994 | grafiker og illustratør |
| Kaare Espolin Johnson | 1907–1994 | tegner og illustratør, nordnorske motiver |
| Kai Fjell | 1907–1989 | fantasimotiver, figurgrupper, illustrasjoner |
| Arne Ekeland |
1908–1994 | ekspresjonistiske figurkomposisjoner |
| Anna Eva Bergmann | 1909–1987 | abstrakte motiver |
| Ragnar Kraugerud | 1909–1987 | landskaper og figurgrupper |
| Sigurd Winge |
1909–1970 | materialbilder, grafikk |
| Olav Strømme |
1909–1978 | materialbilder, abstrakte komposisjoner |
| Olav Mosebekk | 1910–2001 | koloristisk livfulle malerier i olje og akvarell |
| Paul René Gauguin |
1911–1976 | fargetresnitt, abstrakt skulptur, illustrasjoner |
| Håkon Stenstadvold |
1912–1977 | grafikk, illustrasjoner og dekorative arbeider |
| Gunnvor Advocaat | 1912–1997 | abstrakte komposisjoner |
| Fredrik Stabel |
1914–2001 | Komisk-surrealistiske tegninger, Dusteforbundet |
| Else Hagen | 1914– | materialarbeider, grafikk, romutsmykning |
| Thore Heramb |
1916– | abstraherte naturmotiver |
| Knut Lindstrøm Rumohr |
1916–2002 | abstrakte malerier, grafikk |
| Ørnulf Ranheimsæter | 1919– | grafikk, bokillustrasjoner |
| Ulf Aas |
1919– | avistegninger, portretter |
| Kjell Aukrust | 1920–2002 | humoristisk tegner og illustratør |
| Ludvig Eikaas | 1920– | maler og grafiker, materialarbeider |
| Finn Christensen | 1920 | fantasirike, abstraherende etsninger |
| Gunnar S. Gundersen |
1921–1983 | non-figurativ maler og grafiker |
| Jakob Weidemann |
1923–2001 | abstrakte malerier, dekorative arbeider |
| Lars Tiller |
1924–1994 | abstrakte komposisjoner i en konstruktiv stil |
| Håkon Bleken |
1929– | maler og tegner, illustrasjoner |
| Inger Sitter | 1929– | abstrakt maler, dekorative arbeider |
| Kjartan Slettemark |
1932– | politisk engasjert, flere teknikker |
| Per Kleiva | 1933– | politisk engasjert grafikk, maleri, materialbilder |
| Jens Johannessen |
1934– | abstrakte dekorative malerier og grafikk |
| Svein Strand | 1934– | figurativt fabulerende maleri |
| Frans Widerberg |
1934– | ekspresjonistisk maleri og grafikk |
| Knut Rose | 1936– | symbolsk fantasikunst |
| Willi Storn |
1936– | surrealistisk inspirert maleri |
| Hans Normann Dahl |
1937– | avistegninger, illsutrasjoner og malerier |
| Arne Malmedal |
1937– | abstrakt flatemaleri |
| Kjell Pahr-Iversen | 1937– | fargesterk abstrakt ekspresjonisme |
| Trond Botnen | 1937– | figurmotiver og landskaper i maleri og grafikk |
| Finn Graff |
1938– | avistegninger, karikaturer og portretter |
| Guttorm Guttormsgaard | 1938– | grafikk, dekorative arbeider |
| Karl Erik Harr |
1940– | landskaper, tegninger, grafikk |
| Anders Kjær |
1940– | popkunst, landskaper, nonfigurative malerier |
| Arne Bendik Sjur |
1941– | grafikk; portrett og fantasikunst |
| Bjørn-Willy Mortensen | 1941–1993 | fantasifulle raderinger |
| Arvid J. Pettersen |
1943– | landskaper, installasjoner |
| Rolf Groven | 1943– | politiske, samfunnskritiske malerier |
| Odd Nerdrum |
1944– | klassisk-figurativt stemning- og symbolmaleri |
| Bjørn Ransve | 1944– | figurativt maleri og grafikk |
| Ørnulf Opdahl | 1944– | romantiske abstraherte landskaper |
| Bjørn Øivind Carlsen |
1945– | ekspressive figurmotiver |
| Leonard Rickhard | 1945– | konkrete motiver |
| Jan Harr | 1945– | romantiske landskapsmalerier |
| Marianne Heske | 1946– | installasjoner, computer/video-malerier |
| Bjørg Holene | 1947– | figurmotiver, organiske forløp av tegn |
| Kjell Torriset |
1950– | figurmotiver |
| Ulf Nilsen |
1950– | indre landskaper, også skulptur |
| Terje Uhrn |
1951– | figurmalerier (emblemer, volutter og spiraler) |
| Ida Lorentzen | 1951– | følsomt registrerte interiørskildringer |
| Eva Harr | 1951– | romantiske landskapsmalerier |
| Per Inge Bjørlo |
1952– | svart/hvitt grafikk og installasjoner |
| Marianne Bratteli | 1952– | ekspresjonistisk maleri |
| Håvard Vikhagen | 1952– | landskaper i en ekspresjonistisk tradisjon |
| Anne Kathrine Dolven |
1953– | abstraherte landskaper, installasjoner |
| Therese Nortvedt |
1953– | figurmotiver |
| Hilde Vemren | 1953– | stillebenmalerier og collager |
| Roar Hagen | 1954– | avistegninger og karikaturer |
| Olav Christopher Jenssen |
1954– | syntetiske landskaper, abstrakt formspråk |
| Bjørn-Sigurd Tufta |
1956– | abstraherte landskaper |
| Arne Borring | 1956– | klassiske landskapsmalerier |
| Carl Oscar Schelbred |
1957– | figurer i stemningsfulle landskap |
| Elisabeth Bjørnsen Werp | 1958– | blanding av figurativt og nonfigurativt formspråk |
| Håkon Gullvåg | 1959– | figurativ form og abstrakt ekspresjonisme |
| Mari Slaattelid | 1960– | konseptuelle malerier, flere teknikker |
| Natalie Holland | 1962– | klasisk-figurativt formspråk, kvinnetemaer |
| Trine Folmoe | 1964– | klassisk-figurativt formspråk, kvinnemotiver |
| Vebjørn Sand | 1966– | figurativt formspråk, landskaper, div. prosjekter |
| Bjarne Melgaard | 1967– | malerier, skulpturer, installasjoner, videoer m.m. |
Kunst
| Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene fotografi, grafikk, skulptur og tegning |