Verneplikt, den plikt en stats borgere har til å delta i forsvaret av sitt land. 

I Norge inntrer alminnelig verneplikt normalt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. Plikttjenestens lengde fastsettes hvert år av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Den samlede tjenestetid fastsatt av Stortinget har lenge vært 19 måneder. Førstegangstjenestens lengde kan variere. For tiden blir vernepliktige innkalt inn til  tolv måneders førstegangstjeneste. De siste sju månedene av tjenesteplikten kan Forsvaret kalle vernepliktige inn til repetisjonstjeneste eller øvelse i Heimevernet. Stortinget har i tillegg gitt adgang til å differensiere førstegangstjenesten mellom seks og atten måneder. Hæren og Sjøforsvaret benytter seg av adgangen til å innkalle et mindre antall, et par hundre, vernepliktige som skal utføre særlig utdanningskrevende oppgaver, som for eksempel grensevakttjeneste eller militærpoliti, til tjeneste i atten måneder.   

Forsvaret, med unntak av Marinen, er inndelt i to oppbud, linjen og landvernet. Marinen har ett oppbud. Linjen omfatter vernepliktige fra fylte 19 til fylte 33 år. Landvernet består av de ti eldste årsklassene.

I krig eller når krig truer kan Kongen (Regjeringen i statsråd) bestemme at verneplikten skal inntreffe fra fylte 18 år, og at det kan settes opp krigsforsterkning av tjenestedyktige mellom 18 og 55 år som ikke tilhører Forsvarets normale oppbud.

Forsvarets personell- og vernepliktssenter har ansvar for verneplikten i Forsvaret, herunder sesjon, fordeling og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonsøvelse, rulleføring og mobilisering.

Pr. 2014 er rundt 1 000 kvinner og 7 000 menn i førstegangstjeneste (Forsvarsdepartementet). 

Alminnelig verneplikt er fastslått i Grunnlovens paragraf 119. Dagens vernepliktssystem i Norge har hjemmel i lov om verneplikt og lov om Heimevernet, begge av 17. juli 1953 (med senere endringer). 

Fram til 2015 var verneplikten kun for menn, mens kvinner kunne velge å avtjene førstegangstjeneste dersom de ønsket det. 14. oktober 2014 vedtok Stortinget endringer i heimevernsloven og vernepliktsloven. Dette medførte at allmenn verneplikt ble innført i Norge. Vedtaket gjør at alle norske kvinner født i 1997 og senere er vernepliktige fra og med 2015. De første vernepliktige kvinnene vil møte til tjeneste sommeren 2016. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2015.

Foruten verneplikt finnes bestemmelser om tjenesteplikt i Heimevernet og i Sivilforsvaret.

I Norge har trolig alle menn, uansett stand, fra meget lang tid tilbake vært pliktige til å delta i forsvaret av sitt lokale samfunn. Bygdeborgene fra 500–600 e.Kr. hadde neppe vært anlagt og brukt uten en slik plikt. Prinsippet er i alle fall slått fast i Utgjerdbolken i Gulatingsloven, som blant annet påbyr at «tegn og træl» skal møte ved leidangsskipet dersom en fiende angriper landet.

Den allmenne møteplikt ved fiendeangrep er også presisert i Landsloven fra 1270-årene (f.eks. i Landevernsbolken). Verken kongen eller norske stormenn hadde råd til å holde en vervet hær.

Den norske hær ble organisert som en bondehær. Således ble bondeoppbud satt inn under Sjuårskrigen 1563–70. Først ved en kongelig ordinans utstedt av Christian 4 i 1628 ble det opprettet en mer «moderne» norsk landarmé basert på verneplikt. Fire gårder ble lagt sammen i en «legd», med plikt til å holde en fotsoldat. For første gang fikk Norge da stående vernepliktige styrker i fredstid. Verneplikten hvilte på bøndene, som utgjorde ca. 90 prosent av landets innbyggere. For borgerne i byene, kystbefolkningen og befolkningen i Nord-Norge var det ingen verneplikt.

Allmenn verneplikt som konsept, og slik vi kjenner den i dag, er et produkt av den franske revolusjon (1789-1799) og Napoleonskrigene (1800-1815). På slutten av 1700-tallet hadde utviklingen av metoder for industriell serieproduksjon gjort det mulig å produsere store mengder våpen til en forholdsvis billig penge. I de folkerike statene i Europa åpnet det muligheter for å bevæpne og utruste massearmeer. Det oppsto en forestilling om at enhver nasjon har en viss «vernekraft» og at denne kunne måles i antall menn under våpen.  Nasjonalstatens samlede ressurser skulle kunne mobiliseres for total krigsinnsats i eksistensiell krig mellom nasjoner. Nasjonalisme, massearmeer basert på verneplikt, og total krig inngikk i en symbiose.

I Norge ble individuell verneplikt for landbefolkningen innført i 1799, og ble deretter innarbeidet i § 109 i Grunnloven av 1814 (§ 119 etter grunnlovsendringen i 2014), som lyder: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet, i en vis tid å verne om sit fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»

Den norske hæren hadde fra gammelt av vært organisert i to forband, linjen og landvernet, en ordning som også ble innarbeidet i Grunnloven av 17. mai 1814. Da Grunnloven ble revidert i november 1814, for å avspeile unionen med Sverige, ble det inngått et kompromiss der landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Da grunnloven ble endret 18 november 1905,  for å avspeile unionsoppløsningen, ble novembergrunnlovens bestemmelser om linjen og landvernet stående. 

Fram til den første vernepliktsloven kom i 1816, sto tre prosent av befolkningen i de militære ruller. Etter 1816 var andelen innrullerte redusert til én prosent. Årsaken til redukjsonen var at så lenge Norge var alliert med Sverige, og Karl Johan førte en nøytralitetspolitikk, var det ikke behov for noen stor hær. I realiteten var verneplikten ikke allmenn. Gjennom den såkalte «stillingsretten» var det anledning til å kjøpe seg fri ved å leie inn en stedfortreder, og en rekke grupper, blant annet byungdom, var fritatt. Utskrivning av byungdom ville hindre økonomisk vekst i landet og denne ungdommen var dessuten ikke fysisk skikket til  det harde livet i felt.

Det norske forsvaret etter 1814 var heller ikke noe rent vernepliktsforsvar. Grunnlovsfedrene på Eidsvoll var i tvil om hvor hensiktsmessig et slikt forsvar ville være, rent militært. Samtidig innså de at det ikke ville være mulig å sette opp en stor frivillig hær av nordmenn. Løsningen ble et todelt forsvar: en mindre, stående, styrke som enten var frivillig eller utvalgt ved loddtrekning, kombinert med en større styrke basert på verneplikt.

Fritak for byungdommen forsvant med lov om allmenn verneplikt kom fra1854. Stillingsretten fantes frem til 1876, da en tilleggslov fastslo at alle tjenestedyktige vernepliktige skulle utskrives. 

Innføring av parlamentarismen i 1884 førte til  en ny hærordning i 1887. De  vervede avdelingene ble nedlagt. Hæren ble omdannet til en desentralisert mobiliseringsarmé og et invasjonsforsvar tilpasset nasjonale behov, i tråd med partiet Venstres nasjonsbyggingspolitikk, hvor allmenn verneplikt spilte en sentral rolle. Den nye ordningen sto i motsetning til Høyres linje i forsvarspolitikken som gikk ut på at Forsvaret måtte kunne utføre den «unionelle plikt»: å bidra til Unionens forsvar med linjetropper som kunne settes inn i tilfelle et russisk angrep på Sverige. Høyre ønsket derfor å forsterke linjen - den delen av Forsvaret som i henhold til loven kunne operere utenlands, på bekostning av landvernet.

Venstres nasjonsbyggingspolitikk, som blant annet la vekt på statsborgerlige rettigheter til politisk deltakelse i tillegg til plikter overfor staten, slike som verneplikten, førte til at det i 1897 ble innført verneplikt også i Nord Norge. En annen årsak var økt forsvarsbehov i nord som følge av forestillinger om økt trussel fra Russland, etter omfattende utbygging av veier og jernbane på russisk og finsk side av grensen. Ofotbanen mellom Norge og Sverige hadde dertil opphevet den «naturlige hindring» mot militære bevegelser som ødemarken hadde representert.

Det norske forsvaret var ellers i liten grad preget av konkrete ytre trusler og sikkerhetspolitiske vurderinger. De viktigste drivkreftene ble i stedet innenrikspolitiske, sosiale og institusjonelle behov og interesser. Forsvaret ble først og fremst et speilbilde av samfunnet preget av demokratiske og folkelige idealer. Statsviteren Ståle Ulriksen har pekt på at det dannet seg en forestilling, en norsk forsvarstradisjon, om vernepliktens nasjonsbyggende virkning og demokratiske verdi, som ville bidra til at forsvarsviljen i et folk som baserte sitt forsvar på verneplikt var sterkere enn blant et folk som baserte sitt forsvar på profesjonelle styrker. Nederlaget våren 1940 viste at forsvarsviljen antakelig først og fremst var et produkt av tilstrekkelig trening og profesjonell ledelse, enn av verneplikten som system.

Under den tyske okkupasjonen iverksatte eksilregjeringen i London verneplikt for mannlige borgere i utlandet fra desember 1940. Fra juli 1942 ble det også innført verneplikt for norske kvinner i utlandet (se K-soldater). Verneplikten var i dette tilfelle en ren rekrutteringsordning. Når London-regjeringen  til å begynne med var tilbakeholden med å innføre verneplikt, var det fordi den var usikker på egen legitimitet. Regjeringens status som bærer av norsk suverenitet var skjør, og dens stilling kunne raskt bli undergravet dersom den foretok seg noe som svekket tilliten. London-regjeringen hadde heller ingen jurisdiksjon eller maktmidler til å iverksette maktmidler mot den som ignorerte innkalling til tjeneste. Historikeren Kjetil Skogrand har påpekt hvordan den norske regjeringens sårbare stilling i denne situasjonen er en illustrasjon av at vernepliktsinstituttet både er kilde til og uttrykk for statens makt.

I 1942 forsøkte Quisling å innføre verneplikt i Norge i tråd med Grunnloven. Han ville med det vise at regimet utøvde effektiv kontroll over befolkningen i Norge og var anerkjent som forvalter av den norske statsmakten. Hjemmefronten sørget for at alle forsøk på utskrivning ble møtt med bred motstand og den tyske okkupasjonsmakten avviste forslaget. Det som skulle vært en demonstrasjon av legitimeitet og styringsevne ble i stedet en demonstrasjon av avmakt.

Det norske forsvaret som ble bygget opp etter den andre verdenskrig ble igjen basert på allmenn verneplikt i tråd med Grunnloven. Verneplikt for kvinner, som var blitt etablert under krigen bortfalt.

Fram til 2014 var militærtjeneste for kvinner  frivillig i fredstid.

I 1951 vedtok Stortinget at kvinner kunne opplæres i spesielle tjenester, men ikke i våpenbruk; i 1953 ble Forsvarets kvinnenemnd opprettet for å tilrettelegge tjenesten, og 1957 ble oppbyggingen av tjenesten vedtatt, se Kvinner i Forsvaret. Det tidligere KIF-personell ble 1978 overført til ordinært militært personell.

Ved en lovendring i 1979 ble kvinner som frivillig valgte å gjøre tjeneste i Forsvaret, også pålagt mobiliserings- og tjenesteplikt. 

Fra 1985 ble det  innført yrkesmessig likestilling mellom kjønnene i Forsvaret. Alle begrensninger for kvinners tjeneste ble fjernet, og alle skoler i Forsvaret ble åpnet for kvinner. Kvinner som ønsket å gjøre ordinær førstegangstjeneste, måtte underskrive en egen villighetserklæring, hvoretter de fikk vernepliktig status på linje med menn.

14. oktober 2014 vedtok Stortinget endringer i heimevernsloven og vernepliktsloven, som medførte at alle norske kvinner født i 1997 og senere blir vernepliktige fra og med 2015. De første vernepliktige kvinnene vil møte til tjeneste sommeren 2016. Norge er første Nato-land som har innført allmenn verneplikt.

  • Nåvik, Ørnulf: Vernepliktens historie 950-1996, Elanders forlag, Oslo 1996
  • Berg, Roald: Norge på egen hånd - norsk utenrikspolitisk historie bind 2, 1905-1920, Universitetsforlaget, Oslo 1995
  • Berg, Roald: Profesjon Union Nasjon - norsk forsvarshistorie bind 2, 1814-1905, Eide forlag, Bergen 2001
  • Hobson, Rolf og Tom Kristiansen: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse - norsk forsvarshistorie bind 3, 1905 - 1940, Eide forlag, Bergen 2001
  • Skogrand, Kjetil: Alliert i krig og fred - norsk forsvarshistorie bind 4, Eide forlag, Bergen 2004
  • Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes: Allianseforsvar i endring - norsk forsvarshistorie bind 5,. 1970 - 2000, Eide forlag, Bergen 2004
  • Gjeseth, Gullow: Hæren i omveltning 1990 - 2005, Vigmostad & Bjørke, Bergen 2008

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. april 2015 skrev Christoffer Haraldsen

Under "Militærtjeneste for Menn" henvises det til Grunnloven §109 "Enhver statens borger..."
Korrekt paragraf er 119.

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17#KAPITTEL_5

13. april 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for rettelse, paragrafen er nå endret i teksten.
Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.