Seilskip, skip som drives fremover ved hjelp av seil og vindkraft.

Barkrigg med tre master var i hele seilskipstiden den alminneligste på mellomstore skip, som også utgjorde tyngden av den norske handelsflåte. Skip over 1000 registertonn ble ofte eller oftest fullrigget. Se for øvrig illustrasjon.

På amerikanske skip bruktes mye fore-and-aft-rigging, dvs. ingen skværseil, men gaffelseil og gaffeltoppseil på alle master; i de nordiske land kalles skip med denne riggen fore-and-aft-skonnert, eller mest slett-topper. Fire- og femmastere av denne typen var forholdsvis alminnelig; 1902 ble det endog bygd en sjumastet fore-and-aft-schooner på 5200 brt.

Det største seilskipet som er bygd, er France II, en femmastet bark på 5800 brt, sjøsatt i Bordeaux 1911; den hadde to hjelpemaskiner. Største utseilte distanse i ett døgn for noe seilskip er 465 nautiske mil, dvs. en gjennomsnittsfart på over 19 knop (ca. 35 km per time). Dette ble prestert av klipperen Champion of the Seas 1854 i vestavindsbeltet i sørlige Atlanterhavet.

Man vet at det fra ca. år 3000 f.Kr. foregikk skipsfart mellom Fønikia og Egypt. Skipene var kravellbygd, åpne (uten dekk) og rigget med én mast med råseil; de ble styrt med styreårer og rodd i motvind. Andre sjøfarende middelhavsfolk (grekere, kretere) utviklet nok sine egne former av seilskip; men i hovedsaken var de som angitt. Fønikerne var visstnok de første som utstyrte sine fartøyer med dekk.

Man vet ikke sikkert når seilet kom i bruk i Norden. Det klinkbygde fartøyet utviklet seg sterkt fra og med folkevandringstiden, men det er først med vikingskipene man finner belegg for seil. Vikingtidens fartøyer hadde én mast som førte ett råseil. De kunne også ros. På 1100-tallet ble stavnroret oppfunnet, og på 1200-tallet avløste dette stort sett styreåren. Samtidig fikk fartøyene oppbygninger i kasteller, forut og akter, og mers på masten. I løpet av de to siste århundrene av middelalderen økte skipene i drektighet, og de kunne ha både to og tre master med opptil to seil på hver mast. Oppdagelsesferdene gav erfaring i langfart, og utnyttelsen av koloniene førte til bygging av store fartøyer.

Fra ca. 1840 ble skrogene bygd slankere og lengre; det ble konkurranse på handelsveiene, og man fikk klipperne, som betegner høydepunktet i seilskipenes utvikling. Fra 1860 begynte man (først i Storbritannia) å bygge seilskip av jern, til dels meget store. Fra 1870 begynte overgangen fra seil til damp å ta fart. Ennå 1875 ble det bygd flere seilskip enn dampskip; men tonnasjen av dampskip var alt da større. Bygging av seilskip avtok sterkt mot slutten av 1800-tallet, men opphørte ikke helt – enkelte rederier fant seg fremdeles tjent med å bygge store seilskip med hjelpemaskineri, dessuten små seilfartøyer med hjelpemotor til fraktfart på kystene. Hamburg-rederiet Laeisz P-line hadde mange store og berømte seilskip i salpeterfarten på Chile i begynnelsen av 1900-tallet. Et finsk rederi (Erikson på Ålandsøyene) holdt en flåte av firemastede barker seilende i kornfart på Australia helt til i 1930-årene, og et norsk skip seilte i oversjøisk fart til 1935.

Noen store seilskip er ennå i drift som skoleskip, og en mengde gamle, mindre skuter er restaurert for lystfart og ungdomsarbeid. Det er bygd noen få større skip i vår tid med seil og motor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.