Seilskip er et skip som drives fremover ved hjelp av seil og vindkraft.

Barkrigg med tre master var i hele seilskipstiden den vanligste på mellomstore skip, som også utgjorde tyngden av den norske handelsflåten. Skip over 1000 registertonn ble oftest fullrigget.

amerikanske skip bruktes mye fore-and-aft-rigging, det vil si ingen skværseil, men gaffelseil og gaffeltoppseil på alle master; i de nordiske land kalles skip med denne riggen fore-and-aft-skonnert, eller mest slett-topper. Fire- og femmastere av denne typen var forholdsvis alminnelig; i 1902 ble det til og med bygd en sjumastet fore-and-aft-schooner på 5200 bruttotonn.

Det største seilskipet som er bygd er France II, en femmastet bark på 5800 bruttotonn, sjøsatt i Bordeaux i 1911, og hadde to hjelpemaskiner. Største utseilte distanse i ett døgn for noe seilskip er 465 nautiske mil, det vil si en gjennomsnittsfart på over 19 knop (cirka 35 km per time). Dette ble prestert av klipperen Champion of the Seas i 1854 i vestavindsbeltet i sørlige Atlanterhavet.

Man vet at det fra rundt år 3000 fvt. foregikk skipsfart mellom Fønikia og Egypt. Skipene var kravellbygd, åpne (uten dekk) og rigget med én mast med råseil. De ble styrt med styreårer og rodd i motvind. Andre sjøfarende middelhavsfolk (grekere, kretere) utviklet nok sine egne former av seilskip, men de var i hovedsak bygd på samme måte. Fønikerne var visstnok de første som utstyrte sine fartøyer med dekk.

Man vet ikke sikkert når seilet kom i bruk i Norden. Det klinkbygde fartøyet utviklet seg sterkt fra og med folkevandringstiden, men det er først med vikingskipene man finner belegg for seil. Vikingtidens fartøyer hadde én mast som førte ett råseil, og kunne også ros. På 1100-tallet ble stavnroret oppfunnet, og på 1200-tallet avløste dette stort sett styreåren. Samtidig fikk fartøyene oppbygninger i kasteller, forut og akter, og mers på masten. I løpet av de to siste århundrene av middelalderen økte skipene i størrelse ('drektighet'), og de kunne ha både to og tre master med opptil to seil på hver mast. Oppdagelsesferdene gav erfaring i langfart, og utnyttelsen av koloniene førte til bygging av store fartøyer.

Fra rundt 1840 ble skrogene bygd slankere og lengre; det ble konkurranse på handelsveiene, og man fikk klipperne, som betegner høydepunktet i seilskipenes utvikling. Fra 1860 begynte man (først i Storbritannia) å bygge seilskip av jern, til dels veldig store. Fra 1870 begynte overgangen fra seil til damp å ta fart. Ennå i 1875 ble det bygd flere seilskip enn dampskip, men tonnasjen av dampskip var alt da større. Bygging av seilskip avtok sterkt mot slutten av 1800-tallet, men opphørte ikke helt. Enkelte rederier fant seg fremdeles tjent med å bygge store seilskip med hjelpemaskineri, dessuten små seilfartøyer med hjelpemotor til fraktfart på kystene. Hamburg-rederiet Laeisz P-line hadde mange store og berømte seilskip i salpeterfarten til og fra Chile på begynnelsen av 1900-tallet. Det finske rederiet Erikson på Åland holdt en flåte av firemastede barker seilende i kornfartAustralia helt til i 1930-årene, og et norsk skip seilte i oversjøisk fart til 1935.

Noen store seilskip er ennå i drift som skoleskip, deriblant Sørlandet, Christian Radich og Statsraad Lehmkuhl, og en mengde gamle, mindre skuter er restaurert for lystfart og ungdomsarbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.