Gustav 3, konge 1771–92, sønn av Adolf Fredrik og Lovisa Ulrika. Fra ungdommen var han opptatt av planer om å styrke kongemakten, og søkte 1771 Frankrikes støtte til et statskupp, som han så gjennomførte 19. august 1772. Han fikk stendene til å vedta en ny forfatning som gav kongen stor personlig makt. Påvirket av det opplyste eneveldes ideer gjennomførte han mange viktige reformer, bl.a. en humanisering av straffelovgivningen med forbud mot tortur og dødsstraff for visse forbrytelser, samt full religionsfrihet. På det økonomiske område ble det, med Johan Liljenkrantz som kongens nærmeste medarbeider, gjort flere reformer som løsnet på det strenge merkantilistiske system, bl.a. ble kornhandelen frigitt og laugstvangen mindre streng.

Etter hvert vokste det særlig blant adelen frem en sterk opposisjon mot Gustav; spesielt irriterte man seg over den krets av yndlinger han omgav seg med (f.eks. Gustaf Mauritz Armfelt). Ved riksdagen 1786 behersket opposisjonen helt Riddarhuset. Gustav håpet å kunne styrke sin stilling ved militære seire, og da en russisk-tyrkisk krig brøt ut, gikk han 1788 til angrep på Russland, men videre offensive planer ble stanset ved et mytteri i den finske hæren (Anjala-forbundet). Den vanskelige økonomiske stilling tvang 1789 kongen til å innkalle en riksdag. Da motstanden blant adelen fremdeles var meget sterk, foretok han så et nytt statskupp, fengslet opposisjonslederne og tvang med støtte av de ikke-adelige stender gjennom et tillegg til regjeringsreformen av 1772, den såkalte «Förenings- och säkerhetsakten». Stendenes makt ble en god del innskrenket og kongemakten tilsvarende styrket, dog uten at man kan tale om enevelde. Stendene beholdt nemlig beskatningsretten og var fremdeles det lovgivende organ. 1790 ble det sluttet fred med Russland på grunnlag av status quo.

I sine siste år hadde Gustav alvorlige planer om å sette seg i spissen for et korstog mot det revolusjonære Frankrike. En del kildemateriale kan tyde på at kongen planla å få Norge til å gå sammen med Sverige. Misnøyen med Gustavs styre, som mer og mer nærmet seg et enevoldsstyre, førte til en sammensvergelse som planla et statskupp. Kuppet ble ikke gjennomført, men under en maskerade på operaen 16. mars 1792 avfyrte Jacob Johan Anckarström det skudd som endte kongens liv 29. mars. Han ble begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Gustav var alt i sin samtid en sterkt omstridt personlighet, forgudet av sine venner, hatet av sine fiender, og noe av en psykologisk gåte for ettertiden. Han var meget interessert i vitenskap og kunst, særlig teater, og grunnla Kungliga Operan, Svenska Akademien og Vitterhetsakademien, og han understøttet flere av tidens diktere og kunstnere, f.eks. Carl Michael Bellman. Selv forsøkte han seg som dramatisk forfatter; mest kjent er operaen Gustaf Wasa (forfattet sammen med Johan Henric Kellgren). Den gustavianske stil avløste rokokkoen i svensk arkitektur og møbelkunst.

Gustav ble 1766 gift med Sofia Magdalena av Danmark, en politisk allianse som ikke ble lykkelig. Moren Lovisa Ulrika forsøkte å frata ham farskapet til sønnen (Gustav 4). Han fikk ytterligere en sønn som døde etter få måneder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.