Undervannsbåt, ubåt, fartøy som kan foreta neddykket seilas. Ved dykking tas vann inn i et system av tanker samtidig som bruk av fremdriftsmaskineri og dybderor fører båten til fastlagt dybde. Ved utblåsing av vann ved hjelp av trykkluft gis undervannsbåten oppdrift og styres deretter kontrollert til overflaten.

Den første kjente og vellykkede undervannsseilas foregikk 1624 da nederlenderen Cornelis Drebbel, som var i engelsk tjeneste, demonstrerte et fartøy som med tolv roere beveget seg neddykket på ca. 15 fots dybde. Den første undervannsbåt som deltok i krigshandlinger, var den amerikanske Turtle, konstruert av David Bushnell. Den hadde hånddrevne propeller for vertikal og horisontal forflytning og førte en utvendig sprengladning i et hylster. I 1776 gjorde Turtle flere mislykkede forsøk på å feste sprengladningen på britiske krigsskip i New York havn.

I 1801 leverte Robert Fulton undervannsbåten Nautilus til Napoleon Bonaparte. Den var bygd helt i metall, utstyrt med hånddrevet propell, men fikk ingen militær betydning. Den første undervannsbåt som senket et skip, var Sørstatenes H.L. Hunley; propellen ble hånddrevet av besetningen på åtte mann. Etter mange uhell greide  H.L. Hunley 1864 å senke Nordstatenes dampslupp Housatonic med sin stangtorpedo. Også H.L. Hunley sank, og hele mannskapet omkom. Den første tyske undervannsbåt ble bygd av en bayersk offiser, Wilhelm Bauer, i 1850; propellen ble drevet med tråhjul. I 1856 bygde han også en for Russland. I 1862 konstruerte spanieren Narciso Monturiol en undervannsbåt drevet av dampmaskin. Fartøyet hadde dobbeltskrog som i sin utforming ble forbilde for senere undervannsbåter. Svensken Thorsten Nordenfelt bygde i 1880-årene flere dampdrevne undervannsbåter for eksport, han la torpedorørene inn i skroget.

Det største problemet var å finne et fremdriftsmaskineri som var praktisk anvendelig for undervannsdrift. Først da elektromotoren var introdusert 1886 i en fransk undervannsbåt, var man kommet på rett vei. Betydningsfulle konstruktører var Henri Dupuy de Lôme og Gustave Zédé. Denne undervannsbåten hadde i prinsippet det fremdriftsmaskineri som var enerådende helt til slutten av den annen verdenskrig: dampmaskin/forbrenningsmotor for overflateseilas og elektromotor for neddykket seilas.

Irsk-amerikaneren John Philip Holland, som hadde arbeidet med undervannsbåter fra 1875, fikk 1895 oppdrag for den amerikanske marine. I 1900 leverte han USS Holland, 54 fot og med deplasement 74 tonn neddykket. Dette fartøyet og de fem noe større etterfølgerne av samme type var de første operativt hensiktsmessige undervannsbåter og ansees som prototyper. Typen ble kjøpt eller bygd på lisens av flere større mariner, bl.a. den britiske og russiske, men ikke den tyske. Den tyske marine begynte å bygge undervannsbåter 1905. Norge fikk sin første, Kobben, i 1909. Den var på ca. 300 tonn og bygd i Kiel. Maksimum dykkedybde på den tiden var ca. 40 m.

Tidlig under den første verdenskrig ble det bevist hvilket farlig våpen undervannsbåten var, da den tyske U 9 22. september 1914 senket tre britiske panserkryssere. Allerede i den krigen var undervannsbåter med neddykket deplasement på 600–1000 tonn vanlig, enkelte britiske og tyske var på over 2500 tonn. Dykkedybden var økt til ca. 75 m. Under den annen verdenskrig økte tonnasjen gradvis, alt etter type og formål, de fleste undervannsbåtene var nå mellom 600 tonn og noe over 2000 tonn. Maksimal fart lå på 7–10 knop neddykket og 15–20 knop på overflaten. Vanlig maksimal dykkedybde var 150 m, enkelte tyske kunne gå ned til over 200 m. Tyskland hadde den annen verdenskrigs største flåte av undervannsbåter, men ved krigsutbruddet omfattet den bare 57 operative. I alt bygde tyskerne under krigen 1118 undervannsbåter, tapene utgjorde 782.

Farten og utholdenheten til neddykkede diesel-elektriske undervannsbåter begrenses av batteri og oksygenkapasitet. Under den annen verdenskrig var vanligvis batterikapasiteten tilstrekkelig for ca. en times seilas med opp til 10 knops fart og ca. 48 timer med to knop. I 1944 innførte tyskerne snorkelen som gjorde det mulig å lade batterier og fornye atmosfæren uten å gå opp i overflatestilling.

Kjernekraften gjorde undervannsbåtene uavhengige av atmosfæren. Den første atomdrevne, USS Nautilus, ble sjøsatt 1954. Atomundervannsbåtene har en nesten ubegrenset aksjonsradius, og det er vanskelig å oppdage dem. Størrelsen i neddykket deplasement varierer fra 372 tonn (USA, NR-1) til 29 000 tonn (Russland, Typhoon-klassen). De største amerikanske (Ohio-klassen) er på 18 700 tonn. USA har nå verdens største undervannsbåtflåte. Neddykket maksimal hastighet for atomundervannsbåter er normalt omkring 30 knop. Antakelig kan russiske undervannsbåter av Alfa-klassen gjøre over 40 knop og gå ned til hele 750 m dyp.

Til slutten av den annen verdenskrig var undervannsbåten bestykket med torpedoer, som var hovedvåpenet, kanon og lettere luftvernsskyts. Primært ble undervannsbåtene brukt til angrep på fiendens forsyningslinjer over havet, og bestykningen passet godt til dette formålet. Behovet for å øke undervannsfarten førte snart til at kanonene ble fjernet. Nye våpen og nye typer fremdriftsmaskineri har gitt krigføring under vann helt andre dimensjoner. Siden 1960 er atomundervannsbåter utrustet med kjernevåpen (missiler).

Undervannsbåtene kan nå grovinndeles i de strategiske og de taktiske. De strategiske fører ballistiske missiler med kjerneladninger og rekkevidde opp til 11 000 km. Undervannsbåter med kryssermissiler kan ha både strategiske og taktiske formål. Missilene kan skytes opp fra neddykket stilling. De taktiske undervannsbåtene kan også føre torpedoer og antiundervannsbåtmissiler. En stor gruppe av de taktiske kategoriseres som angrepsundervannsbåter. Deres hovedoppgave er å lokalisere og ødelegge fiendens strategiske undervannsbåter. Taktiske undervannsbåter kan inndeles i flåteundervannsbåter, som alle er atomdrevne, og patruljeundervannsbåter, som har diesel-elektrisk fremdriftsmaskineri. Undervannsbåter med torpedoer kan settes inn mot fiendens overflateskip og maritime forbindelseslinjer, og de kan være spesialutstyrt for eskorte av overflatefartøyer, beskyttelse av egne strategiske undervannsbåter, transport av kommandosoldater o.l., samt minelegging. De norske undervannsbåtene av Ula-klassen (ca. 1200 tonn) har sin hovedoppgave i invasjonsforsvaret (se Ula-ubåter).

Under den kalde krigen førte undervannsbåtenes store betydning i maktbalansen mellom øst og vest til en omfattende forsknings- og utviklingsinnsats. Skrogbelegg som reduserer refleksjon av sonarekko, støysvake propeller og annen teknikk er brukt for å redusere støynivået og derved muligheten for at undervannsbåten blir oppdaget og lokalisert.

Se også dvergubåt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.