Atlanterhavspakten

Atlanterhavspakten. Norges ambassadør Wilhelm Morgenstierne undertegner pakten i Washington 1949. Til høyre utenriksminister Halvard Lange.

Av /NTB Scanpix ※.

Atlanterhavspakten er traktaten som ligger til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten, også kjent som Washington-traktaten av 1949, ble undertegnet i Washington 4. april 1949 mellom Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA. Den trådte i kraft 24. august 1949.

Faktaboks

Fullt navn
Traktat for det nordatlantiske området
Også kjent som

Den nordatlantiske traktat, Washington-traktaten eller A-pakten

Engelsk navn
North Atlantic Treaty
Trådt i kraft
24.8.1949
Lovdata-ID
TRAKTAT/traktat/1949-04-04-1

Innhold

Den sentrale bestemmelsen i pakten (artikkel 5) uttaler at et væpnet angrep mot én eller flere av de tilsluttede stater skal betraktes som et angrep mot dem alle. Hver medlemsstat vil i en slik situasjon på egen hånd ta standpunkt til om dens forpliktelser etter pakten er inntruffet, og hvilke forholdsregler som skal treffes i denne anledning. I tilfelle av væpnet angrep vil enhver av statene kunne utøve rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar, overensstemmende med FN-paktens artikkel 51, for å gjenopprette og opprettholde det nordatlantiske områdets sikkerhet.

Pakten har videre en bestemmelse om at statene enkeltvis eller i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte skal opprettholde og utvikle evnen til alene eller samlet å motstå væpnede angrep (artikkel 3).

Historikk

Bakgrunnen for Atlanterhavspakten var at det ikke lenger hersket full tillit til FN som organ for opprettholdelse av fred og sikkerhet i verden. I 1948 vedtok det amerikanske senatet Vandenberg-resolusjonen, hvor USA erklærte seg villig til å delta i internasjonale organer med sikte på å etablere individuelt eller kollektivt selvforsvar.

Danmark, Norge og Sverige undersøkte mulighetene for dannelsen av et nordisk forsvarsforbund og den sikkerhet dette kunne gi de tre land. Sverige tilbød de øvrige stater en nordisk allianse på ti år og uavhengighet til alle sider. Fra amerikansk side ble det gjort klart at bare medlemmer av Atlanterhavspakten ville få amerikansk våpenhjelp, og blant annet dette medførte at Norge og Danmark valgte å slutte seg til.

For å iverksette paktens bestemmelser ble Det nordatlantiske råd opprettet (art. 9). I 1951 sluttet Hellas og Tyrkia seg til, og protokollen om dette ble godkjent av NATOs råd i 1952. I 1955 ble Tyskland med i Atlanterhavspakten, i 1981 Spania og i 1999 Polen, Tsjekkia og Ungarn. Fra 2004 ble Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, og Slovenia nye medlemmer. Albania og Kroatia kom med fra 2009; Montenegro fra 2017, og Nord-Makedonia fra 2020. Se for øvrig NATO.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg