Gustav 4 Adolf, konge av Sverige 1792–1809, sønn av Gustav 3 og SofiaMagdalena, ble ved farens død i 1792 konge med farbroren hertug Karl som formynder, overtok selv styret 1796. Gustav var til å begynne med meget godt likt, men en voksende misnøye med kongen og hans regjering kom etter hvert frem, særlig etter 1800. Han forsøkte lenge å holde Sverige utenfor de europeiske stormaktskonflikter, men i 1805 gikk han med i den tredje koalisjon mot Napoleon.

Gustav hadde allerede i 1799 brutt de diplomatiske forbindelsene med det revolusjonære Frankrike, og han opparbeidet siden et fanatisk hat til Napoleon etter henrettelsen av hertugen av Enghien. I Sverige var det både blant embetsmenn og offiserer en utbredt misnøye med kongens nye utenrikspolitiske kurs, som også snart brakte ulykker over landet.

I 1807 måtte Sverige rømme Pommern, og Russlands uttreden av koalisjonen (freden i Tilsit (nåværende Sovetsk) i 1807) førte til russisk angrep som igjen førte til tapet av Finland i 1808. Da Gustav ville fortsette krigen og skrev ut nye tropper i begynnelsen av 1809, ble det dannet en sammensvergelse mot ham av sivile embetsmenn og offiserer. Georg Adlersparre, leder av vestarmeen, marsjerte mot Stockholm, hvor kongen planla et motangrep av troppene i Skåne. Borgerkrigen ble avverget ved at Carl Johan Adlercreutz lot Gustav arrestere, og han abdiserte 29. mars.

Riksdagen erklærte senere kongen for avsatt, og i desember samme år forlot han landet med sin familie. Under navnet oberst Gustavsson førte han siden en omflakkende tilværelse, til tider i dypeste nød. Døde i St. Gallen i Sveits, hans legeme ble i 1884 overført til Riddarholmskyrkan.

Etter flere forsøk på politiske giftermål ble Gustav i 1797 gift med prinsesse Fredrika av Baden, skilt 1812. Fem barn, deriblant sønnen Gustav, prins av Vasa.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.