Tysklandsbrigaden

Soldater fra Tysklandsbrigaden går i land fra troppetransportskipet "Svalbard".
Brigadesoldater. av . Gjengitt med tillatelse

Tysklandsbrigaden var en en norsk militær styrke (brigadegruppe) som deltok i den allierte okkupasjonen av Tyskland etter landets dette nederlag i andre verdenskrig. Norge deltok med i alt 12 kontingenter (brigader), fra januar 1947 til april 1953. I tillegg til brigaden bidro Norge med et ledelseselement, kjent som Tysklandskommandoen. Det samlede norske bidraget ble også benevnt Tysklandskontingenten.

"Tysklandsbrigaden" var aldri et formell avdelingsnavn, men allment brukt. På engelsk ble den benevnt "Norwegian Independent Brigade Group, BAOR" (British Army of the Rhine).

Den norske deltakelsen var resultatet av en politisk forståelse mellom den britiske regjering og den norske eksilregjeringen i London under krigen. De norske bidragene var underlagt britisk kommando, og satt inn i den britiske okkupasjonssonen i Tyskland. Britene forventet at Norge ville stille en liten divisjon, men den norske regjering så en redusert brigade som det maksimalt mulige. Deltakelsen var dels en gjenytelse for britisk støtte til den norske motstandskampen, men også et ledd i gjenoppbyggingen av Hæren etter krigen. Politisk sett ble den også vurdert som å høyne sjansene for britisk unnsetning ved et nytt angrep på Norge. Den allierte okkupasjonen ble ansett som en viktig stabilisering av situasjonen i Tyskland, for å hindre en nye krig. Etter hvert som den kalde krigen vokste fram ble innsatsen i Tyskland en del av oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen.

Brigadetjeneste var en vesentlig del av den militære utdanningen (førstegangstjenesten) til flere årskull rekrutter. Storbritannia tilførte Norge hærmateriell til en fordelaktig kostnad, og understøttet utdanningen i Tyskland på en faglig og økonomisk fordelaktig måte.

I alt rundt 50 000 norske soldater tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. Dette er fortsatt den personellmessig mest omfattende internasjonale operasjonen Norge har deltatt i. Etter at deltakelsen ble avviklet i 1953 ble befal med tysklandserfaring så vel som britisk materiell fra brigaden, kjernen i Brigaden i Nord-Norge.

I løpet av tiden Norge deltok i okkupasjonen av Tyskland skjedde det vesentlige endringer i de sikkerhetspolitiske forholdene i Europa, med framvekst av den kalde krigen og opprettelsen av NATO, som Norge fra 1949 ble medlem av. I Norge var det bekymring for at den norske styrken skulle bli involvert i en militær konfrontasjon mellom øst og vest, og den ble i 1948 derfor flyttet lenger mot nord, mot grensen til Danmark, og bort fra den sovjetisk okkupasjonssonen. Dette skjedde i en periode med økt spenning som følge av kuppet i Tsjekkoslovakia og Sovjetunionens blokade av Berlin, og sovjetisk press på Finland.

Frykten for ny krig i Tyskland førte til krav om at Norge måtte trekke hjem sin styrke. Utbruddet av Koreakrigen i 1950 endret dette, så vel som rollen til Tysklandsbrigaden. Fra utelukkende å ha vært del av besettelsen av det beseirede Tyskland, inngikk den deretter i NATOs forsvar av Danmarks sørgrense, og – gjennom NATO Nordkommando: Forsvaret av Sør-Norge.

Bakgrunnen

Da Det tredje riket ble nedkjempet av allierte styrker våren 1945, og Nazi-Tyskland kapitulerte, ble den nordvestlige del av landet okkupert av Storbritannia. Okkupasjonen ble planlagt under krigen, og allerede fra 1943 var det drøftinger mellom britiske og norske myndigheter om norsk deltakelse i en framtidige besettelse av tysk territorium, til støtte for britiske styrker.

Hemmelige avtaler

De politiske drøftingene i London under krigen ble holdt hemmelige. Også den politiske prosessen i Norge etter krigen var forbundet med hemmelighold.

Forhandlingene i London tok til høsten 1943, og fortsatte gjennom 1944. I januar 1945 framsatte den britiske regjering et hemmelig tilbud om leveranser av forsvarsmateriell til norske styrker i Norge – og for utrustning av en norsk divisjon i Tysland, så vel som hjelp til trening av det nye norske forsvaret. Den norske regjering vedtok i prinsippet tilbudet i mars 1945, og Stortinget ga 12. juni regjeringen myndighet til å videreføre forhandlingene. Forsvarsdepartementet (FD) opererte tidlig med et plantall på rundt 4000 soldater, altså godt under en brigade (da på circa 5500), og langt mindre enn den divisjon (på minst 12 000) Storbritannia hadde ønsket. Det var en slik redusert brigade FD innstilte på, og som Stortinget, i et hemmelig møte 14. mai 1946, ga aksept for å sluttføre forhandlinger med Storbritannia om. Resultatet ble deltakelse av en brigadegruppe, og anskaffelse av britisk materiell for å utruste norske styrker tilsvarende to divisjoner.

Til bildet hører også inngåelse av en avtale med USA i 1947, innen for rammen av Marshallplanen, som blant annet medførte tilførsel også av amerikansk militært materiell til det norske forsvaret.

Politisk motstand

Det var ikke full politisk enighet om norsk deltakelse i Tyskland. Motstanden var dels sikkerhetspolitisk begrunnet, dels økonomisk – i en tid med store gjenreisningsbehov, både sivilt og militært, i Norge, og med en stram økonomi, inklusive mangel på utenlandsk valuta.

I regjeringen var forsvarsminister Jens Christian Hauge den fremste forkjemper for avtalen, og mente at Norge måtte stå ved løftene gitt britene under krigen. På Stortinget var lederen for militærkomiteen (forsvarskomiteen), Sven Nielsen, den fremste motstander, og mente at beredskapsmessige hensyn tilsa at deltakelse måtte avventes. Blant motstanderne var også forsvarssjefen, general Otto Ruge, som ville prioritere oppbyggingen av en sterk mobiliseringshær i Norge heller enn å bruke ressurser på okkupasjonen av Tyskland.

Operasjonen

Soldater fra Tysklandsbrigade nr. 522 (1952) øver med britisk utstyr; her med 57 millimeter reklyfri kanon.

Øving. av . Gjengitt med tillatelse

Norge hadde ingen styrke å sette inn umiddelbart etter krigen, og deltakelsen kom derfor senere enn hva Storbritannia først forutsatte (innsetting sommeren 1946). Tysklandsbrigaden ble opprettet som en avdeling skapt for formålet, med personell – befal (størstedelen besto av reservebefal) og menige (rekrutter som avtjente siste halvdel av førstegangstjenesten i brigaden) – hentet fra ulike regimenter over hele landet.

Førstegangstjenesten varierte i tysklandsperioden mellom ti og tolv måneder. Etter grunnleggende soldatutdanning ved egne avdelinger i Norge fullførte rekruttene tjenesten med seks måneder i Tyskland.

Innsetting

Den første Tysklandsbrigaden, Brig 471, ble overført til Tyskland fra 10. januar 1947, med ankomst Tyskland 13. januar. Overfarten fant sted med et fartøy anskaffet for formålet: Den tyske hjelpekrysseren M/S "Togo" tilfalt USA som krigsbytte, og det ble kjøpt fra amerikanske myndigheter, og ombygd til troppetransportskipet KNM "Svalbard". Sjøtransporten gikk til Cuxhaven, hvorfra soldatene med tog og bil ble befordret til brigadens hovedkvarter i Northeim, og til respektive tjenestesteder. Troppetransporten skjedde på samme vis, men med flere havner og skip, under hele innsatsperioden. Luftforsvaret satte dertil opp regelmessig flytransport.

Styrke

Tysklandsbrigadens var satt opp etter normal brigadeoppsettingsplan, med ledelse, manøveravdelinger og støtteavdelinger. Oppsettingen ble noe endret underveis, men besto i hovedsak av tre infanteribataljoner og en oppklaringseskadron (senere erstattet av et luftvernbatteri), og støtteavdelinger, inklusive et artilleriregiment og et ingeniørkompani, så vel som blant annet et militærpolitikompani og et sikkerhetslag, forsyningstjeneste og sanitet. I Brig 512 inngikk også for første gang et luftvernbatteri.

Brigadens samlede styrke var i utgangspunktet rundt 4200 mann, altså i overkant av rammen Stortinget først fastsatte, men mindre enn en normal brigade. Dette ble løst blant annet ved at manøveravdelingene ble redusert, og styrken ble gjerne kalt en brigadegruppe.

Oppdrag

Soldater fra Tysklandsbrigaden på utmarsj.
Brigadesoldater. av . Gjengitt med tillatelse

Tysklandsbrigaden var en okkupasjonsstyrke, og i praksis en ordensstyrke. Brigaden bisto britiske okkupasjonsmyndigheter i å opprettholde ro og orden i eget tildelt operasjonsområde, innenfor deres ansvarsområde, og etter pålegg fra dem. Oppdraget ble løst vesentlig gjennom vakthold og patruljering. Situasjonen i området var preget av store ødeleggelser og fortsatt nød, med mangel særlig på mat, husvære og brensel, som ble forverret av et stort og voksende antall tyske flyktninger som søkte seg til området. Nøden førte til kriminalitet, ikke minst svartebørshandel, som også norske soldater tok del i, og tyverier fra militære styrker. Sikkerhetssituasjonen ble fulgt blant annet for å avdekke eventuelle nazistiske nettverk og – etter hvert – spionasje for Sovjetunionen.

En hovedoppgave gitt gjennom Tysklandskommandoen var å fullføre den militære utdanningen påbegynt i Norge, i den hensikt å gjøre soldater og avdelinger skikket for kamp i Norge, men også i Tyskland. Utdanningen var tilrettelagt ved bruk av anlegg stilt til disposisjon av britene, og ble ansett som bedre enn i Norge; ikke minst på grunn av rikelig tilgang på ammunisjon.

Fra 1950 fikk de norske styrkene i Tyskland utvidet sitt oppdrag; forsvar av Danmarks sørgrense. Fra 1951 ble Tysklandsbrigaden underlagt NATOs nye Nordkommando. Tysklandskommandoens sjef fikk operativt ansvar for NATOs forsvar av Schleswig-Holstein, med de britiske, danske og norske styrker som var utplassert i området. Disse inngikk da i en alliert dekningsstyrke kalt The South Jutland Land Covering Force. Forsvaret av den dansk–tyske grense skulle baseres på Kielerkanalen (Nord-Ostsee-Kanal), og det ble lagt planer for forsvar mot en sovjetisk framrykking her.

Fra 1. april 1951 ble dekningsstyrken med Tysklandsbrigaden formelt tildelt NATOs øverstkommanderende i Europa (SACEUR). Den første SACEUR var den amerikanske general Dwight D. Eisenhower, som i mai samme år inspiserte den norske styrken. I desember 1951 overtok den nye Nordkommandoen i Oslo det operative ansvaret for styrkene i Schleswig-Holstein.

Organisering

Tysklandsbrigaden ble satt opp som en selvstendig infanteribrigade, ledet av en brigadesjef med brigadestab. Operativt inngikk den i en britisk divisjon (5. Yorkshire Divisjon), som i Tyskland var del av den britiske Rhinarmé (British Army of the Rhine, BAOR). Senere kom den under den britiske distriktskommandoen i Hannover, så Hamburg.

Administrativt var brigaden underlagt en norsk general; sjefen for Tysklandskommandoen. Gjennom Hærens overkommando (HOK) representerte han norske myndigheter overfor britiske militære myndigheter i Tyskland så vel som de norske hjemme.

Tysklandsbrigaden sto som én avdeling fra innsettingen i 1947 til uttrekkingen i 1953, men var formelt av tolv brigader, der en ny avløste den forrige etter seks måneders operasjonsperiode. De ulike brigadene (kontingentene) ble benevnt med et nummer, der de to første sifrene anviste året den var innsatt, det tredje sifferet om det var første eller andre kontingent det året. Den første brigaden i 1948 ble således, eksempelvis, benevnt Brig 481.

Tysklandsbrigadens første sjef (Brig 471) var oberst Arthur R. Hauge; den siste (Brig 522) oberst Finn Fougner. Mange offiserer med erfaring fra krigen hadde lederstillinger i Tysklandsbrigaden; blant disse var brigadesjefene oberst Ivar Hyldmo (Brig 512) og oberst Nils Hunstad (Brig 521), som ledet avdelinger under kampene ved Narvik i 1940, og oberst Odd Lindbäck-Larsen (Brig 491) som ved krigsutbruddet var stabssjef i 6. divisjon, som ledet den norske motstanden i Nord-Norge. Blant menige soldater ble to senere norsk statsminister – Odvar Nordli og Kåre Willoch – og én ble forsvars- og deretter utenriksminister: Thorvald Stoltenberg. Tre tysklandsveteraner ble norsk forsvarssjef; generalene Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, Sverre Hamre og Fredrik Bull-Hansen.

Ansvarsområde

Tysklandsbrigaden hadde ansvar for et område tildelt gjennom den britiske Rhinarmé. Brigaden ble først satt i Harz-området, på grensen til det sovjetiske okkupasjonssonen i øst, for i 1948 å omgrupperes til Schleswig-Holstein. De tre første brigadene holdt til i Harz, resten i Schleswig-Holstein. Der var brigaden forlagt i Flensburg, Schleswig, Husum og Rendsburg i nord, og Kiel, Neumünster og Itzehoe sør for Kielerkanalen.

Omgrupperingen høsten 1948 var sikkerhetspolitisk betinget. Med økt spenning vokste frykten for en militær konfrontasjon. Samtidig ble, før Norges (og Danmarks) tilslutning til NATO i 1949, mulighetene for et skandinavisk forsvarsforbund drøftet. Omplassering av den norske og den danske styrken i BAOR nær den tysk-danske grense i Schleswig-Holstein ville passe med et slikt forsvarssamarbeid, og som brigaden ville også komme bort fra en potensiell frontlinje mot østsonen i Harz. Det skandinaviske forbundet ble ikke ble noe av, men en forflytning av brigaden til Schleswig-Holstein ble sommeren 1948 avtalt med britiske myndigheter, under forhandlingene om videre deltakelse i okkupasjonsstyrken.

Avvikling

Utviklingen under den kalde krigen, og behovet for å styrke det norske forsvaret, bidro til beslutningen om å trekke Tysklandsbrigaden hjem. Styrken ble følgelig avviklet i april 1953, med siste troppankomst til Oslo 1. mai.

Som del av vurderingene forut for uttrekkingen var nye planer for å etablere to stående brigader i Norge, én i sør (Brigaden i Sør-Norge, Brig S) og én i nord (Brigaden i Nord-Norge, Brig S). Dette ble ansett som urealistisk samtidig med at en brigade i Tyskland ble videreført, og uttrekking av Tysklandsbrigaden ble derfor vesluttet. Nord-Norge var i den nye sikkerhetspolitiske situasjon prioritert, også fordi NATO-medlemskapet var forutsatt å bidra til å sikre Sør-Norge. Befal med erfaring fra Tysklandskontingenten utgjorde kjernen i Brig N, fra da den sto klar i september 1953.

Tysklandsbrigaden var Norges første stående brigade, og ordninger utviklet og erfaringer høstet i Tyskland ble utnyttet i utviklingen av Hæren hjemme. Politisk bidro deltakelsen til å utøke forståelsen for situasjonen for den tyske befolkning etter krigen, og til fremme en demokratisk utvikling i den nye forbundsrepublikken. Deltakelsen bidro også til å videreføre de nære politiske og militære forbindelser med Storbritannia.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ulstein, Geir S. (2018). Tysklandsbrigaden. Til fiendeland for freden. Sprtacus.
  • Gjeseth, Gullow. (2012). Til Tyskland – for freden, i Leraand, Dag (red.). Intops. Norske soldater, internasjonale operasjoner. Forsvarsmuseet.
  • Breidlid, Olav og Ernst Olav Bjørkevik. (1996). De norske styrker i Tyskland 1947–1953. Fra okkupasjon til forsvar av tysk jord. Erlanders forlag.
  • Bruvik, Kåre, Olav J. Olsen og Jan Rakner (red). (1988). Den norske Tysklandsbrigade 1947–1953. Til Tyskland for freden. Tysklandsbrigadenes Veteranforening.
  • Kristiansen, Tom. (1988). Tysklandsbrigaden. Fra okkupasjon til samarbeid. Institutt for forsvarsstudier.
  • Rolstad, Leif C. (1983). Tysklandsbrigaden. H. Aschehoug & Co.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg