Gaza

Gaza er en kystslette med sandklipper, sanddyner og nord-sørgående høydeformasjoner som gir sletta helling mot vest, og i nord også mot øst. Høyeste punkt er 105 meter over havet i sørøst. Området er dekket av betydelige løsmasser, vesentlig sand, av forskjellig geologisk opprinnelse.

Gaza ligger i overgangssonen mellom den forholdsvis nedbørrike israelske kystsonen, de semiaride slettene av nordre Negev i øst og den tørre Sinaiørkenen i sør.

Gjennomsnittlig årlig nedbørmengde varierer mellom 400 mm i nord og knapt 200 mm lengst i sørøst. I årets varmeste måned, august, er temperaturen i gjennomsnitt 25° C, mens den for januar er 13° C.

Gazas moderne historie, i perioden fra det osmanske rikets fall under første verdenskrig, er preget av okkupasjon og uro.

Opprettelsen av staten Israel i mai 1948 som følge av FNs delingsplan fra 1947 førte til den første arabisk-israelske krig, og til at Gaza ble okkupert av Egypt. Egypt kontrollerte deretter området til den israelske innmarsjen og okkupasjonen under Seksdagerskrigen i 1967. Området hadde da minket kraftig. Det som hadde utgjort Gaza i FNs delingsplan var betraktelig større enn det Gaza som stod igjen etter krigen i 1948–1949. Mellom krigene i 1948–1949 og 1967 hadde Israel også gått inn i området under krigen i 1956, men trukket seg ut etter amerikansk press.

Gaza var lenge ett av kjerneområdene for palestinsk nasjonalisme. I 1987 brøt den første intifadaen (opprøret) ut i Gaza, og den spredte seg deretter til Vestbredden.

Som følge av Oslo-avtalene på 1990-tallet ble Gaza en del av det palestinske selvstyreområdet, og i en framtidig palestinsk statsdannelse. Ledelsen av selvstyremyndigheten ble først etablert i Gaza i 1994.

De 21 israelske bosettingene ble fraflyttet først i 2005, og kontrollen med hele området ble tillagt palestinske myndigheter. I 2006–2007 kom det til en dels voldelig maktkamp mellom de to største palestinske partiene, al-Fatah og Hamas, som endte med at Hamas tok makten i Gaza.

Hamas og andre islamistiske grupper har betydelig fotfeste på Gaza, og de har fra den andre palestinske intifadaen i 2000 brukt området til å beskyte sivile mål i Israel med raketter. Dette har ført til en rekke israelske aksjoner mot Gaza, inklusive flere større operasjoner.

Gazas økonomi har etter Israels okkupasjonen i 1967 vært sterkt avhengig av den israelske, etter tidligere å ha vært knyttet til Egypts. Denne situasjonen vedvarte etter etableringen av de palestinske selvstyreområdene i 1994, og økonomien har blitt skadelidende under et forverret politisk forhold mellom palestinske og israelske myndigheter på 2000-tallet. Ikke minst har dette vært tilfellet fra høsten 2000, etter den andre intifadaen.

Palestinsk økonomi generelt er sterkt avhengig av Israel. Dette gjelder enda mer for Gaza enn for Vestbredden, som har et noe bedre næringsgrunnlag, samt en grense mot Jordan.

Gaza har svært få naturressurser, og bare en mindre del av området er egnet til jordbruk, vesentlig grunnet dårlig jordsmonn og mangel på vann.

Det er anslått at rundt 65 prosent av den yrkesaktive delen av befolkningen i Gaza er sysselsatt i tjenesteytende sektor, omtrent 20 prosent i industrien og vel 10 prosent i landbruket. Sysselsettingen i begge sistnevnte sektorer har sunket som følge av Israels isolasjonspolitikk.

Industrien består vesentlig av små familieforetak som produserer forbruksvarer samt foredler jordbruksprodukter som blant annet olivenolje.

Fra jordbruket eksporteres særlig sitrusfrukter og blomster. Flere appelsinlunder er blitt ødelagt av israelske styrker, begrunnet med sikkerhetshensyn.

Den økonomiske avhengigheten av Israel, og dermed sårbarheten for Gazas økonomi, har særlig vært knyttet til transport og til restriksjoner på flyten av personer og varer.

Siden okkupasjonen i 1967 har Israel av sikkerhetsmessige årsaker tatt total kontroll med trafikk til og fra Gaza, også sjøveien. Praktisk talt all handel med omverdenen må gå via Israel. Eksport av varer fra Gaza er i de senere år langt på vei umuliggjort på grunn av Israels blokade.

Tilsvarende har det vært vanskelig å få varer inn i området på annet vis enn via smugling gjennom tunneler fra Egypt. Også Egypt har i hovedsak holdt grensen stengt. Denne politikken har også forhindret palestinsk arbeidskraft i Gaza i å ta seg arbeid i Israel, hvilket inntil intifadaen i 2000 var en svært viktig inntektskilde. Før dette fant over 30 000 arbeid i Israel. Etter intifadaen sank tallet til en tidel, for senere i praksis å ha opphørt.

Israel har også kontrollert vann- og energiforsyningen. Vannforbruket til husholdninger og næringsvirksomheter har de senere år vært betydelig større enn naturlig tilsig av vann, slik at grunnvannstanden er synkende med intrusjon av saltvann. Vannet er enkelte steder til dels sterkt forurenset og uegnet som drikkevann.

Standarden på all infrastruktur, vann- og energiforsyning, kloakkering, avfallshandtering og veinett er gjennomgående meget lav. Den offentlige infrastrukturen ble hardt rammet av de omfattende israelske militære aksjonene mot Gaza etter 2000. Den internasjonale flyplassen som åpnet ved Rafah i 1998 har måttet stenge, og planene for en ny er lagt på is.

Gazas økonomi ble særlig rammet av den krigstilstanden som rådde mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene etter den andre intifadaen, og som førte til en sterk økonomisk tilbakegang i 2000–2002 og senere. Fra september 2000 til 2002 er det anslått at det palestinske bruttonasjonalproduktet sank med 40 prosent.

Gaza omtales ofte som et av de tettest befolkede områdene noe sted. Særlig gjelder dette de åtte leirene med rundt 1,25 millioner FN-registrerte flyktninger, som utgjør et klart flertall av områdets omtrent 1,9 millioner innbyggere.

• Palestina
• Gazas historie