Under den andre tyttebærkrigen (1788-1789) vant norske styrker et slag ved Kvistrum i Bohuslän. Maleri av Anthon Christoffer Rüde, 1790.

"Affæren ved Quistrumbro" av Anthon Christoffer Rüde/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Den store nordiske krig (1700-1721) stod mellom Sverige på den ene siden og blant andre Russland og Danmark-Norge på den andre. I starten av krigen var Sverige fortsatt en stormakt, men krigen endte med tap for svenskene. Bildet viser svenskenes seier slaget ved Narva i 1700, det første slaget i krigen, slik Gustaf Cederström forestilte seg det i 1905.

Seieren ved Narva av Gustav Cederström/ Nationalmuseum Stockholm. Falt i det fri (Public domain)

Den dansk-norske sjøoffiseren Peter Wessel, adlet under navnet Tordenskjold, ble en folkehelt under den store nordiske krig. Maleri av Balthasar Denner, 1719.

Peter Wessel Tordenskiold av Balthasar Denner (1719)/Wikimedia Commons. CC BY 2.0

Slaget i Dynekilen i 1716 er et av de mest berømte slagene i norsk historie. Her nedkjempet Peter Wessel Tordenskjold 29 svenske skip, til tross for at han selv bare hadde syv. Resultatet ble at Karl 12 trakk felttoget sitt tilbake. Maleri av Carl Neumann.

Tordenskjold i Dynekilen av Carl Neumann/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Norges forsvar fra 1700 til 1800, 1700-tallet i norsk forsvarshistorie innledes med Den store nordiske krig, som skulle føre til et svekket Sverige og russisk hegemoni over Nord-Europa og Østersjøområdet.

Den norske hæren ble kraftig styrket etter nye forordninger. Til sjøs påførte Norges største sjøhelt gjennom tidene, den dristige Peter Wessel Tordenskiold, Sverige flere store tap. Forsvaret ble stadig mer norsk, og Krigsskolen ble etablert. Likevel måtte Danmark-Norge innfinne seg med at Bohuslän, Jämtland og Härjedalen var tapt for godt.

Den spente situasjonen utover i århundret, førte til at flere tusen norske soldater mistet livet til sykdom og sult under det som ble kjent som tyttebærkrigene.

Den store nordiske krig (1700–1721) startet med at en koalisjon av Russland, Polen og Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige for å gjenerobre tapt land fra tidligere kriger, men utviklet seg etter hvert til en strid mellom Sverige og Russland om hegemoniet i Østersjøen.

Danmark-Norge deltok i krigen i en kort periode i år 1700 og mellom 1709 og 1720. Krigen omtales derfor i Norge gjerne som elleveårskrigen med Sverige. Karl 12s to mislykte felttog mot Norge i 1716 og 1718 kom til å markere slutten på Sveriges stormaktsstatus. Ved krigens slutt i 1721 var Russland blitt den ledende stormakt i Europa.

Valg av tidspunkt for angrepet skyldtes at Sverige tre år i forveien hadde fått ny konge, Karl 12, som hittil ikke hadde gjort seg bemerket på slagmarken. Danmark-Norges oppgave var innledningsvis å angripe hertugen av Holstein-Gottorp, svoger av Karl 12 og øverstkommanderende for de svenske troppene i Tyskland. Angrepet gikk seg fast. Frederik 4 hadde forlatt København for å lede felttoget i den tro at flåten ville beskytte hovedstaden mot angrep. Det greide den ikke.

Etter den skånske krig hadde flåten hatt lav prioritet og da en styrke av britiske og nederlandske krigsskip kom svenskene til unnsetning i 1700, valgte fellesflåten å trekke seg ut av Øresund. Dermed kunne Karl 12 gå i land på Sjælland og true København, og kong Frederik måtte avbryte felttoget i Holstein-Gottorp for å lede forsvaret av hovedstaden. Om København falt, kunne det bety slutten for Danmark-Norge. Men stormaktene ønsket ikke at Sverige skulle bli enerådende i Norden og framtvang en fredsslutning der ingen av partene oppnådde noen fordeler.

Kommanderende general for den norske hæren, von Wedel, var ved krigsutbruddet sterkt kritisk til hærens tilstand. Rekruttering av soldater var ikke tilfredsstillende, festningene hadde forfalt siden siste krig og artilleriet var lite utbygd. Offiserer og andre embetsmenn gjorde seg skyldige i overgrep mot de menige. Han regnet likevel med å kunne mønstre 23 000 mann, men bare 7000 var tilgjengelige for bevegelig krigføring i Norge, og han hadde pålegg om å sende 4000 av de beste troppene til Danmark. Elleve kompanier var allerede sendt til København som mannskaper på fellesflåten. Krigens brå avslutning stanset videre overføring av soldater sørover.

I 1704 foretok kong Frederik en reise til Norge hvor tropper og festninger ble inspisert. Inspeksjonen bekreftet general Wedels rapport. I sin forordning for landmilitsen i Norge av 1705 ble utskrivningsreglene fra 1666 og 1671 innskjerpet. Tjenestetiden ble satt til ni år, men de som ønsket det, kunne stå lenger. Fra 1707 var tjenestetiden ti år «og derover». Når det derimot gjaldt eksersis av soldatene, var forordningen av 1705 nyskapende. I tillegg til den enkle søndagseksersisen på kirkebakken skulle heretter alle kompanier og bataljoner ha en ekserserplass til årlige øvelser.

I løpet av 1703 og 1704 kom det også særskilte bestemmelser for utskrivning til sjøetaten. Kysten fra svenskegrensen til Nordland ble inndelt i seks utskrivningsdistrikter, sjømilitter, i en avstand av en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordbunnen, ble alle menn mellom 16 og 50 år rulleført. De som ble uttatt var fritatt for tjeneste i hæren og fikk også visse privilegier, som fortrinnsrett til stillinger i losvesenet. I 1709 var 8000 mann rulleført i flåten.

Etter Karl 12s nederlag i slaget ved Poltava i juli 1709 og etterfølgende eksil i Tyrkia, bestemte kong Frederik seg for å gå inn igjen i krigen for å gjenerobre Skåne. Høsten 1709 ble en hær på 15 000 mann satt over Øresund. Samtidig forventet han at den norske hæren skulle angripe over grensen til Sverige for å binde opp svenske tropper og avlaste fronten i sør. Fordi krigen var kommet for brått på, manglet den norske hæren utrusting og forsyninger, og handlingslammelse i den sivile og militære ledelsen i Norge gjorde at det ikke ble noe felttog.

I mars 1710 led den danske hær avgjørende nederlag i slaget ved Helsingborg og trakk seg etter det tilbake over sundet til Sjælland. Den norske hæren hadde sviktet og kommanderende general Hans Ernst von Tritzschler ble beskyldt for forræderi. Det var det neppe grunnlag for. Det dreide seg nok heller om udugelighet.

Frederik hadde ikke gitt opp håpet om å gjenerobre Skåne. Med hjelp fra russiske styrker, som skulle overføres fra Danzig, ville han gjøre et nytt forsøk. Men nå var overraskelseselementet borte og den svenske flåten satt i beredskap for å hindre videre overføring av fiendtlige styrker til Sverige. Etter det uavgjorte slaget i Køge bukt i oktober 1710 vendte Frederik seg i stedet mot de svenske besittelsene i Tyskland.

I Norge valgte kongen å styrke ledelsen ved å utnevne Waldemar Løvendal til å bekle embetene både som stattholder og kommanderende general. Løvendal ledet flere operasjoner inn i Sverige. Men så lenge de ikke var koordinert med danske operasjoner mot Skåne, fikk de ingen betydning. Beredskapen i Norge ble etter hvert trappet ned, Løvendal ble frabeordret, og den norske militære ledelsen ble igjen delt mellom stattholderen og kommanderende general. 4000 norske soldater ble sendt sørover.

Det meste av den militære aktiviteten fram til 1716 foregikk til sjøs, i form av omfattende konvoitrafikk for å sikre forsyningslinjene over Skagerrak og Nordsjøen. Det var i disse operasjonene den unge Peter Wessel, senere adlet under navnet Tordenskiold, første gang framsto som en kreativ og uredd leder til sjøs.

I november 1715 hadde Karl 12 unnsluppet sitt tyrkiske fangenskap og kommet seg tilbake til Sverige, etter et mellomspill i Stralsund i 1714, hvor de svenske troppene hadde lidd nok et nederlag. Om han ikke kunne erobre Russland, kunne han i det minste gjenta bestefarens manøver fra 1658 og marsjere over isen mot København. Men mildvær brøt opp isen og flåten var ikke sterk nok til å støtte en sjølandsetting over sundet.

I stedet vendte han sin oppmerksomhet mot Norge. Tidlig i mars 1716 rykket Karl 12 over grensen med en styrke på rundt 8000 mann i tre kolonner. Kongen ledet selv kolonnen på rundt 3000 mann som hadde oppmarsjområde i Värmland og skulle marsjere mot Christiania. Fra sør rykket 4000 mann fram over Svinesund, mens en sikringsstyrke på rundt 800 mann ble holdt tilbake ved grensen.

På norsk side var rundt 10 000 mann, under kommanderende general Barthold Heinrich von Lützow, utgruppert i grensestrøkene fordelt på fire såkalte kantoner. I Halden-kantonen i sør sto 1800 mann. Lenger nord, i Høland-kantonen, sto 1300 mann og i Vinger-kantonen sto det 2000. Ytterligere 2000 mann var fordelt på festninger og skanser østafjells, og i Christiania lå en reserve på 2000. Fremdeles befant mellom 4000 og 5000 norske soldater seg i Danmark. Det militære kommandosystemet fungerte nå mer effektivt. Kommanderende general trengte ikke lenger å følge styrkene i første linje, men kunne organisere kampene fra ett sted. Den direkte stridsledelsen i felt ble utført på regimentsnivå.

21. mars nådde Karl 12 Bunnefjorden og gikk herfra over isen mot Akershus festning. Den norske hovedstyrken befant seg på dette tidspunkt i forsvarsstillingen Gjellebekk mellom Christiania og Drammen. Svenskekongen innså snart at det ville være nytteløst å innta Akershus festning, og bestemte seg i stedet for å nedkjempe den norske hovedstyrken ved Gjellebekk i Lier. Angrepet på Gjellebekk slo feil.

Karl 12 sendte også en styrke nordover gjennom Hakadal, over Harestua, Lunner og Jevnaker, for å falle nordmennene i Gjellebekk-stillingen i ryggen. Da denne ble nedkjempet ved Norderhov 28. mars, trakk Karl seg tilbake mot Halden og innledet i stedet beleiring av Fredriksten festning. Festningens soldater og borgerbevæpningen ble drevet ut av byen, men borgerne satte husene sine i brann for å hindre svenskene i å benytte seg av den.

8. juli innløp melding om at Peter Wessel Tordenskiold, ved slaget i Dynekilen, hadde erobret en svensk transportflåte underveis til Halden med artilleri og forsyninger. Da hadde svenskene fått nok. To dager senere avbrøt de beleiringen og trakk seg tilbake over Svinesund.

I 1718 var Karl 12 igjen klar til å angripe Norge. Denne gangen hadde han 48 000 mann til disposisjon. Av disse var 10 000 mann under general Carl Gustaf Armfeldt gitt i oppdrag å erobre Trondheim. Resten av styrken ble ledet av Kongen selv, som straks innledet en beleiring av Fredriksten festning. Under inspeksjon av beleiringsarbeidene 30. november 1718 ble Karl 12 drept, sannsynligvis av en tilfeldig kule. På dette tidspunkt hadde general Armfeldt allerede oppgitt angrepet på Trondheim på grunn av matmangel, og var på vei tilbake til Sverige over Tydalsfjellene i den såkalte dødsmarsjen hvor rundt 3000 soldater omkom i snøstorm.

Med det samme svenskene var ute av Norge, startet Frederik 4 en omfattende styrkeoppbygging i landet som forberedelse til et angrep på Sverige. Sommeren 1719 var bortimot 30 000 norske og danske soldater klare til angrep, og de første avdelingene hadde allerede krysset grensen. Samtidig gjennomførte Tordenskiold sin kanskje dristigste operasjon, da han erobret Marstrand og Karlsten festning. Ingen av stormaktene støttet imidlertid Frederiks planer, og han fant det mest fornuftig å trekke styrkene tilbake.

Ved fredsslutningen i Fredriksborg 3. juli 1720 måtte Sverige gi avkall på tollfrihet i Øresund og betale en skadeserstatning på 600 000 riksdaler, og måtte love aldri mer å støtte hertugen av Holstein-Gottorp. Frederik ga fra seg områdene han hadde erobret i Tyskland, men fikk beholde Slesvig-delen av hertugdømmet Holstein-Gottorp. Ved freden i Nystad 1721 mellom Russland og Sverige, framsto Russland som den sterkeste makten i Nord-Europa.

Danmark-Norge hadde nå endelig avfunnet seg med landavståelsene på 1600-tallet, og Sverige og Danmark-Norge var omtrent jevnbyrdige i militær styrke. Det var ingen overhengende fare for nye angrep fra øst. I sør var situasjonen en annen. Hertugen av Holstein-Gottorp hadde ikke avfunnet seg med tapet av Slesvig og søkte blant annet støtte hos den russiske tsar Peter. Dette spørsmålet ble dermed en stadig kilde til uro.

Da den svenske dronning Ulrika Eleonora døde i 1741, ville flertallet i Riksdagen velge en tronfølger fra Holstein-Gottorp. I Danmark-Norge trodde man at det ville føre til krig og økte beredskapen. I 1742 ble alle som ikke var rulleført i linjehæren innrullert i et landvern, en hærreserve halvparten så stor som den ordinære hæren. Etter dette var antall soldater i Norge rundt 30 000 mann.

Da Adolf Fredrik av Holstein-Gottorp ble valgt til svensk tronfølger i 1743, ble krigsfaren ansett som overhengende. I Norge ble en styrke på over 31 000 mann satt opp, og i Danmark en styrke på over 36 000. I tillegg kom hele fellesflåten med 24 linjeskip og fregatter. I Norge var det uår og hungersnød, så forpleiningen av soldatene var dårlig. Det kom ikke til krig, og i 1749 ble traktater underskrevet som bidro til å avslutte krisen med Sverige for denne gang. Beredskapstjenesten i Norge i 1743 ble i ettertid omtalt som tyttebærkrigen.

Mellom 1758 og 1763, under den europeiske sjuårskrigen (1756–1763), ble en vaktstyrke på 24 000 mann sendt til Slesvig-Holstein. En stor del av dem var norske soldater. Bortimot halvparten av den norske hær var engasjert i oppdraget. I 1762 kom det til randen av krig mellom Russland og Danmark-Norge om Holstein-Gottorp-spørsmålet. Når krigen ble avverget, skyltes det i stor grad at den dansk-norske fellesflåten var den russiske flåten overlegen og hindret etterforsyning av de russiske styrkene over sjøen. Da keiser Peter 3s gemalinne Katarina (den store) fikk sin gemal styrtet, var krigsfaren over. Hun var ikke interessert i å gjennomføre Peters politikk på dette området.

Mer enn 3000 norske soldater døde av sykdom under beredskapstjenesten i Slesvig-Holstein for å forsvare kongens interesser i hertugdømmene. En annen byrde var ekstraskatten som ble ilagt i kjølvannet av utkommanderingene. I Norge var det stor motstand mot denne skatteskjerpelsen og det kom flere steder til åpent opprør. Strilekrigen i Bergen våren 1765 er ett eksempel.

I 1788 angrep den svenske kong Gustav 3 Russland, og Danmark-Norge fulgte opp med å erklære Sverige krig i henhold til landets traktatforpliktelser overfor Russland. En norsk styrke på 10 000 mann rykket inn i Bohuslän og vant et slag ved Kvistrum bro. Etter diplomatisk press fra Storbritannia og Preussen trakk Danmark-Norge seg ut av krigen og erklærte seg som nøytralt i 1789. Bare åtte norske soldater mistet livet i trefningen, mens mellom 1500 og 3000 mann døde av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, dårlige klær, mangelfullt utstyr og dårlige sanitære forhold. Også dette felttoget fikk den lite flatterende betegnelsen tyttebærkrigen, et uttrykk for at soldatene fikk så dårlig forpleining at de måtte livberge seg på skogens bær, men også på at samtiden betraktet felttoget mer eller mindre som en farse.

Utover på 1700-tallet ble hæren gradvis mer norsk. I 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første norske underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. Sjøoffiserer ble derimot utdannet i København under hele unionstiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.