Den store nordiske krigen er krigen som fra 1700 til 1721 ble utkjempet mellom Danmark-Norge, Sachsen–Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige under Karl 12 på den andre.

Krigen ble framkalt av et angrepsforbund som var rettet mot Sverige, mellom tsar Peter 1, kong August 2 og kong Frederik 4. Svenske Karl 12 slo straks Danmark, som sluttet fred sommeren 1700, men den danske krigsmakten forble intakt. I november 1700 ble Russland slått ved Narva, og etter en vinterpause startet felttoget mot de baltiske landene.

Etter et glimrende felttog tvang Karl 12 den polske kongen til kapitulasjon og abdikasjon (1706). I mellomtiden hadde russerne gjenerobret områdene i øst, og Peter den store grunnla St. Petersburg 1703. Svenskene rykket nå på nytt inn i Russland, men i 1709 led Karl 12 et knusende nederlag ved Poltava, og han flyktet til Tyrkia.

I 1710 slo svenskene tilbake et dansk angrep på Skåne, men måtte, etter et felttog i Nord-Tyskland, kapitulere i Tønning (1713). Karl 12 vendte hjem i 1715. Til erstatning for de tapte østersjøprovinsene prøvde han i to felttog (1716–17 og 1718) å erobre Norge, men mislyktes og falt ved Fredriksten. Deretter kollapset den svenske krigsmakten, som ble presset av russerne i øst og danskene i vest.

Ved freden i Nystad 1721 mistet Sverige østersjøprovinsene og Viborg län til Russland, Sør-Pommern til Preussen, Bremen og Verden til Hannover og tollfriheten i Øresund til Danmark. Sverige mistet på denne måten sin stormaktstilling og Russland ble den ledende makten i Nord- og Øst-Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.