Flåteranet i 1807

Flåteranet i 1807 var en hendelse under Napoleonskrigene da Storbritannia bombarderte København og ranet til seg den dansk-norske flåten.

Danske myndighetene ble sensommeren 1807 tvunget til å utlevere den sterke dansk-norske marineflåten til den britiske krigsmakten. Britene hadde da bombardert København fra sjø og land i flere dager. Britene, som var i krig med Napoleon, fryktet at flåten skulle falle i hendene på de franske styrkene som var oppmarsjert sør for de danskstyrte hertugdømmene Slesvig-Holstein. Dette såkalte «flåteranet» førte til at Danmark-Norge sluttet seg til Frankrike i Napoleonskrigene og til at britene avskar kontakten mellom tvillingrikene i de følgende syv årene.

Blokaden påførte Norge katastrofale tap i handel og sjøfart og sviktende korntilførsler, og fattigfolk ble rammet av hungersnød. Disse begivenhetene var avgjørende for oppløsningen av den dansk-norske helstaten, slik at eneveldet i Norge ble avløst av et konstitusjonelt styre i 1814.

Fra 1793 til 1815 var Storbritannia i nesten sammenhengende krig med det revolusjonære Frankrike. I 1800 sluttet Danmark-Norge seg til det svensk-russisk-preussiske væpnede nøytralitetsforbundet for å forsvare traktatlandenes skipsfart. Britene ønsket å få avviklet nøytralitetsforbundet, og spenningen mellom de to statene økte. Det kom til konfrontasjoner mellom krigsskip fra de to landene.

Den 2. april 1801 seilte britiske orlogsfartøy (marinefartøy) med den nyutnevnte viseadmiral Horatio Nelson inn til København. Etter noen timers artillerikamp (Slaget på Københavns red) ble det inngått våpenstillstand på det vilkåret at Danmark-Norge trakk seg ut av nøytralitetsforbundet.

I november 1806 innførte Napoleon en «fastlandsblokade» for å hindre handel med Storbritannia. Som mottrekk bestemte den britiske regjeringen at skip fra nøytrale land ikke skulle tillates å anløpe havner som var stengt for britiske skip. Franskmennene hadde på dette tidspunkt erobret det meste av det europeiske fastlandet og ville også tvinge Danmark-Norge inn i fastlandsblokaden ved hjelp av en armé ledet av marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (senere kong Karl Johan) syd for grensen. Han hadde planer om å angripe Sverige gjennom Danmark.

Britene fryktet nå for alvor at den dansk-norske orlogsflåten, den femte største i Europa, skulle komme på franske hender og stilte derfor et ultimatum: enten måtte Danmark-Norge alliere seg med Storbritannia, eller så måtte de utlevere flåten. Allerede i januar 1807 begynte forberedelsene i London til et tokt mot København. Kronprinsregenten Frederik av Danmark-Norge oppholdt seg i Kiel, som den gang tilhørte Danmark, nær den danske landmilitære hovedstyrken som var forlagt på grensevakt.

Den forutgående sekvens av hendelser mellom de europeiske stormaktene førte til at Frederik kom i et ulykksalig krysspress mellom kravene fra Storbritannia og fra Frankrike, en situasjon som neppe gav anledning til å finne en akseptabel løsning. Under et kort besøk i hovedstaden 11. august 1807 gav han likevel ordre om å forsvare København «til det ytterste».

Den 16. august 1807 landsatte britene en styrke på 30 000 soldater rundt København, og det kom til trefninger både til lands og til vanns. Den 1. september krevde sjefen for de britiske styrkene at den dansk-norske flåten skulle utleveres og oppbevares i Storbritannia som pant på nøytralitet. Det ble lovet at skipene skulle returneres uskadd etter at krigen var over. De danske grensevaktstyrkene kunne ikke komme til unnsetning siden britiske krigsskip sperret sjøveien tilbake til Sjælland.

Britene hadde hastverk for å kunne bringe flåten hjem før høststormene tok til, og de valgte å fremskynde situasjonen ved å beskyte byen. Den 2. september 1807 startet de beskytningen av København, og det førte til branner i store områder (Københavns bombardement). Den danske militære ledelsen for de 13 000 dårlig forberedte forsvarerne måtte etter tre dager be om våpenhvile og forhandlinger – da var mer enn 20 prosent av byen nedbrent.

Ved forsvarernes kapitulasjon 6. september måtte danskene godta utleveringen, men nå var kravet at flåten skulle utleveres til britisk eie. Det dreide seg ifølge en britisk liste om 18 linjeskip med 1344 kanoner, 16 fregatter med 602 kanoner, 6 brigger med 102 kanoner samt 24 mindre fartøy og alt utstyret som fantes på marinens lager. Etterlatt materiale ble brent av britene, likeså store forråd av tømmer.

Det var bare det gamle linjeskipet «Prinds Christian Frederik» som unnslapp fordi det var ute på tokt. Det ble imidlertid snart omringet og senket av tre britiske linjeskip i «Slaget ved Sjællands Odde». Materialer ble så skrapt sammen fra verftene for å bygge fregatten «Najaden», som skulle bidra til å sikre forbindelsen mellom Danmark og Norge. Den ble skutt i senk av et britisk linjeskip inne på Lyngør havn i 1812. Det som etter 1807 ellers fantes av sjømilitære stridskrefter langs kysten, var mer enn 200 nybygde kanonbåter, som ble rodd eller seilt, hver med én eller to kanoner om bord.

Etter tapet av flåten var krig med Storbritannia en realitet. Danmark-Norge inngikk en allianse med Napoleon 31. oktober 1807, og Storbritannia svarte med en krigserklæring 4. november. Den 29. februar 1808 erklærte kronprins Frederik krig mot Sverige, i tråd med forpliktelsene i alliansen med Napoleon. Dette forsterket Norges katastrofe ettersom det var nordmennene som måtte føre krigen mot Sverige, samtidig som Norge ble langt hardere rammet av den britiske blokaden enn Danmark.

Svenske troppers innfall 1808 i de sørlige norske grensetraktene ble avvist av dyktig norsk motstand, takket være gode forsvarsforberedelser i årene forut iverksatt av forsvarsjef og den senere leder for Regjeringskommissionen i Norge, prins Christian August. Han fikk i 1809 etablert en norsk våpenstillstand med Sverige, men den britiske sjøblokaden var i kraft i storparten av krigsårene fram til 1814, og Norge ble et land på randen av økonomisk ruin.

Slik var situasjonen da Frederik 6 (konge fra 13. mars 1808) ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige ved Kieltraktaten 14. januar 1814. Det utløste de revolusjonerende hendelsene i 1814, initiert av den nye danske kronprins Christian Frederik, med overgang fra enevelde til et gryende konstitusjonelt demokrati i en gjenreist norsk stat. Men dette forsøket på å omgå Kieltraktaten mislyktes.

• Norge under napoleonskrigene
• Fastlandssperringen
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel

• «Danmark-Norges utenrikspolitikk 1797–1807» – Norgeshistorie.no
• Om Københavns bombardement på 1807.dk

• Munch-Petersen, Thomas (2007). Defying Napoleon. How Britain Bombarded Copenhagen and Seized the Danish Fleet in 1807. Sutton Publishing.
• Krigshistorisk Tidsskrift. Særnummer 1807. Utgitt juni 2007, Danmark.
• Krig i Norden 1807– 1810. Rapport fra Clio og Mars-seminaret på Forsvarsmuseet i Oslo 5–7. november 2008, trykt hefte. Forsvarsmuseet 2009, spesielt innleggene ved:
• Skjold Petersen, Karsten. Statens Forsvarshistoriske Museum, København. Freden i Tilsit 1807 og konsekvensene for Danmark-Norge
• Sather, Lee. Weber State University, Utah, USA. Prince Christian August: Hero, Dupe or Traitor?
• Feldbæk, Ole (1998). Nærhed og adskillelse 1720–1814. Danmark-Norge 1380–1814, bd. 4. Oslo: s. 314–351.
• Engberg, Jens (2009). Den standhaftige tinsoldat. En biografi om Frederik 6. København: 310-342.