Bjelkefeiden
Krabbekrigen (1657-1658) og Bjelkefeiden (1658-1660). Kart over Sør-Skandinavia med grenser etter Krabbekrigen og freden i Roskilde (1658). Her ble de tidligere norske områdene Trondhjems len og Båhuslen en del av Sverige (i gult), slik at Norge ble delt i to. Etter Bjelkefeiden og freden i København (1660) fikk Norge Trondhjems len tilbake. På kartet er felttog og slagsteder under begge krigene markert.
Bjelkefeiden
Av .

Bjelkefeiden var en krig fra 1658 til 1660 mellom Danmark-Norge på den ene siden og Sverige på den andre. Krigen er oppkalt etter Jørgen Bjelke, som var kommanderende general i Norge under krigen. Bjelkefeiden avløste Krabbekrigen (1557–1558).

Faktaboks

Også kjent som

revansjekrigen

Bjelkefeiden ble avsluttet med en fredsavtale i København i mai 1660. Denne fredsavtalen ble mer gunstig for Norge i forhold til fredsavtalen fra Roskilde to år tidligere (etter Krabbekrigen), der Danmark-Norge måtte avstå landområdene Båhuslen og Trondhjems len (Trøndelag og Møre). Ved freden i København fikk Norge Trondhjems len tilbake, mens Båhuslen forble svensk.

Krabbekrigen og Bjelkefeiden blir ofte samlet kalt Karl Gustav-krigene, etter den svenske kongen Karl 10. Gustav.

Bakgrunn

Jørgen Bjelke

Bjelkefeiden er oppkalt etter Jørgen Bjelke, som var kommanderende general i Norge under krigen. Portrett malt av Karel van Mander. Frederiksborg, Danmark.

Jørgen Bjelke
Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Roskildefreden av 26. februar 1658, som avsluttet den foregående Krabbekrigen, var svært ufordelaktig for Danmark-Norge, og ingen trodde derfor at freden ville vare. Men den neste krigen kom fortere enn de fleste hadde trodd. I stedet for å konsolidere de områdene han hadde erobret, ville Sveriges kong Karl 10. Gustav forsøke å gi Danmark dødsstøtet.

I København hersket det fullstendig nederlagsstemning da Roskildefreden ble inngått. Verken kong Frederik 3. eller noen i riksrådet så ut til å ta ledelsen. Jørgen Bjelke, øverstkommanderende Nordafjells, befant seg på denne tiden på Østlandet og dro snart til kongens by. Han overbeviste Frederik 3. om å fortsette kampen, Norge ville klare seg på egen hånd om han bare fikk de nødvendige fullmaktene. Bjelke ble så utnevnt til øverstkommanderende for alle dansk-norske styrker i Norge, en kommandomyndighet som normalt lå under stattholderen, som på den tiden var Nils Trolle.

Under påskudd av at han ville skifte side, spurte Bjelke en svensk utsending om Karl Gustav planla noen nye felttog. Utsendingen røpet at så var tilfelle – før krigserklæringen forelå. Bjelke dro deretter tilbake til Christiania 2. august. Sammen med sin far, kansler Jens Bjelke, og stattholder Trolle begynte han å forberede landet på ny krig. Strategien var å drive forsvarskrig på Østlandet, mens den offensive kraften ble satt inn på å vinne tilbake Trondheims len. Det ble sendt ut ordre om å samle tropper og forberede landet på kamp. Befolkningen i de okkuperte områdene Båhuslen, Trøndelag, Møre, Jemtland og Herjedalen (de to siste avstått etter Hannibalsfeiden i 1645) ble bedt om å sende representanter til Bjelke og forberede opprør.

Krigshandlingene

Beleiringen av København

Kong Karl 10. Gustav angret på fredsavtalen fra Roskilde, og ville gi danskene nådestøtet. Han startet angrepet på København i august 1658, og beleiret byen i nesten to år.

Beleiringen av København
Av .

Karl Gustavs krigserklæring kom 7. august 1658. Akershus og Opplands regiment ble straks satt opp, men avmarsjerte til det nordafjellske. Samme dag som krigen ble erklært, ankom en svensk styrke Sjælland og begynte beleiringen av København. Det var Karl Gustav som hadde erklært krigen, derfor kom Nederland, i henhold til avtalen med Danmark, nå byen til unnsetning, og det lyktes ikke å blokkere København fra sjøsiden. Flere forsøk på å storme byen fra landsiden førte heller ikke fram. Motgangen i Danmark ledet Karl Gustav til å flytte tyngdepunktet i den svenske innsatsen over på Norge, der han hadde håp om å bemektige seg Akershus og Agdesiden len (Agder).

Gjenerobringen av Trondheim

Gjenerobringen av Trondheim
Kart over Trondheim fra 1658 som viser Bjelkes motoffensiv.
Gjenerobringen av Trondheim
Av .

Etter Krabbekrigen hadde Tronhjems len blitt overlevert til svenskene. Da fiendtlighetene ble gjenopptatt med krigserklæringen av 7. august 1658, satte den svenske kommandanten Claes Stiernsköld (1617–1676) i stand sitt forsvar av Trondheim med forankring i anlegget ved Skansen i vest og blokkhusetBrattøra ut mot sjøen i øst.

Bjelkes motoffensiv var todelt. Bergenhus Regiment tok sjøveien sammen med tre orlogsfartøyer og kom til Trondheim 28. september 1658. Munkholmen ble raskt overmannet og kanonstillinger satt opp. Bergenhus Regiment gikk så i land og slo leir ved Lade kirke. Denne styrken hadde også med rester av de Trondhjemske regimentene som sammen med frivillige etter hvert utgjorde et eget regiment. Snart kom også en kontingent på 299 mann fra Nord-Norge til. Andre del av offensiven besto i Oppland og Akershus regimenter som kom sørfra og slo leir ved Steinberget på Byåsen 1. oktober. Med seg hadde de en rekke frivillige som hadde sluttet seg til underveis.

Svenskene forsøkte nå å sende forsterkninger og forsyninger inn til de beleirede troppene i Trondheim. En svensk kolonne på 500 mann under oberstløytnant Drakenberg var på vei nedover gjennom Verdalen, og en norsk styrke på 210 mann fra Bergenhus under major Eilerik Wisborg ble sendt innover for å møte dem. 30. september 1658 fant de at en svensk fortropp hadde slått leir ved Stene. Nordmennene angrep om natten og nedkjempet styrken. Deretter la de seg i bakhold og slaktet ned flere svenske patruljer før Drakenberg 2. oktober selv rykket fram med hovedstyrken. Da han kom til Bergstua, fem kilometer lenger øst for Stene, gikk Drakenberg rett i et norsk bakhold. Oberstløytnanten flyktet, og mesteparten av utstyret og forsyningene ble dumpet i myra, men ble snart hentet opp av nordmennene. Ved hjelp av forsterkninger befestet Stene deretter Wisborg, til forsvar mot mulige nye svenske framstøt.

Den norske styrken i lenet talte nå 4000 mann. Av disse var 3000 mann samt 48 kanoner engasjert i selve omringningen av lenshovedstaden. Graving av løpegraver og bygging av stillinger var fullført 3. oktober, fem måneder etter at den svenske okkupasjonen hadde begynt. To dager senere var artilleriet på plass, og bombardementet av byen kunne starte. I tillegg til batteriet på Munkholmen ble det satt opp kanonstillinger på Steinberget, Elgeseter, Bakke og der hvor Kristiansten festning senere ble anlagt. Ytterligere forsterkninger og ammunisjon kom til i løpet av november. Nordmennene hadde dermed et stort tallmessig overtak, men de svenske soldatene hadde fordelen av tidligere krigserfaring.

Det svenske riksrådet nektet å sende noen større unnsettelsesstyrker gjennom Jemtland og Herjedalen ettersom området var for utarmet til å kunne underholde noe større antall soldater. Men det kom stadig til nye trefninger mellom norske grensepatruljer og svenske forsyningspatruljer, og Drakenberg ledet flere av dem. Nordmennene angrep også vaktstyrken på Storlien, der de drepte ni svensker og tok 30 til fange.

Forsyningssituasjonen i Trondheim var nå kritisk. Høsten hadde gitt bare én firedel av den normale kornforsyningen, og i tillegg måtte man dele med okkupantene. Dessuten utløste granatnedslag flere branner. Innbyggerne tryglet Stiernsköld om å gi seg, og i hvert fall én soldat ble drept. Svenskene truet med å vende kanonene mot de sivile, men det er ikke kjent at det skjedde.

17. oktober 1658 gjorde svenskene et utfall vestover og overrente de norske løpegravene. 46 nordmenn ble tatt til fange, to kanoner ble ødelagt, og to ble erobret. Da de to dager senere prøvde seg over elveisen, var de ikke like heldige, og flere svensker ble tatt til fange.

22. oktober 1658 avviste svenskene en oppfordring fra de norske styrkene om å overgi seg, men i november tok Stiernsköld initiativ til forhandlinger. Som garanti for at forhandlerne ikke skulle bli tatt til fange, gikk to offiserer fra svensk side ut av Trondheim, mens to norske gikk inn. Svenskene godtok betingelsene og kapitulerte 11. desember. Sju dager senere marsjerte de av sted, mens åtte norske kompanier fulgte dem over grensen.

Uten Bjelkes hurtige mobilisering og innsetting av troppene fra Østlandet og Vestlandet i Trøndelag ville svenskene raskt kunne ha forsterket sin posisjon i lenet og gjort det betraktelig vanskeligere, om ikke umulig, å frigjøre Trondheim. Beleiringen var relativt skånsom, og man avsto fra direkte storm, antakelig fordi man ville unngå en kostbar gjenoppbygging. Svenskenes kapitulasjonsbetingelser var også milde – de fikk dra av sted med sine våpen og standarder intakt. Dette skyldes nok nordmennenes ønske om en rask avgjørelse, slik at troppene kunne bli satt inn på Østlandet, der krigen skulle rase i ytterligere to år. Sivilbefolkningen i området hadde lidd under krigstilstanden, men likevel hadde den ytt betydelig bistand til de norske styrkene.

De svenske angrepene på Halden

Tønne Huitfeldt

Tønne Huitfeldt ble kommandant på Fredriksten festning i Halden og forsvarte i 1660 byen og festningen mot en overlegen svensk hær under feltmarskalk Lars Kagg. I 6 uker ble byen beskutt med kanoner, og svenskene gikk flere ganger til storm, men måtte til sist trekke seg tilbake med store tap. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Tønne Huitfeldt
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

13. september 1658 gikk den svenske generalmajoren Harald Stake inn i Norge ved Enningdal med en styrke på 1200 mann til hest og 275 infanterister. Svenskenes mål var Halden, som etter avståelsen av Båhuslen var hjørnesteinen i forsvaret mot sørøst. Sivile embetsmenn hadde her samlet en styrke på 900 mann, hvorav bare 400 var trente soldater. Disse klarte likevel å drive svenskene tilbake da de forsøkte å innta byen for første gang 16. september. Etter at styrkene fra Akershus og det meste av Opplands regimenter hadde avmarsjert, var det trolig ikke mer enn 4000 norske soldater i hele sønnafjelske. Men tropper fra Smålenene og de gjenværende delene av Opplands regiment klarte å holde svenskene stangen.

Etter den første stormen på Halden var det stille i det sønnafjelske fram til februar 1659. Da gikk Stake inn i landet over det islagte Svinesund med 4000 mann. Men på dette tidspunktet var felttoget nordafjells over. Akershus og Oppland regimenter hadde kommet tilbake, og Jørgen Bjelke hadde selv tatt kommandoen på Østlandet. Forsvaret av Halden ble nå ledet av oberst Tønne Huitfeldt. 4. februar forsøkte Stake seg igjen på byen og klarte å trenge inn i den nordre delen, som deretter ble svidd av. Men da han forsøkte å storme broen over Tistedalselven til sørsiden, ble svenskene drevet tilbake, og de trakk seg senere ut av Norge. Ved olsok 1659 ble det under oberst Preben von Ahnen også gjennomført et raid mot det omstridte svenske sølvfeltet i Nasafjäll i Lappland.

I januar 1660 gikk 4500 svensker under den 70 år gamle feltmarskalk Lars Kagg inn i det sønnafjelske. Men nå var forsvaret av Halden ytterligere forsterket. Huitfeldt hadde fortsatt kommandoen, men disponerte nå 2100 mann. Bjelke og den norske hovedstyrken på 3800 mann lå ved Hafslund. I tillegg hadde man bygd Creetzensten skanse (senere utbygd til Frederiksten) med de uteliggende skanseverkene Roland, Brådland og Rødsberg.

13. januar 1660 ble Huitfeldt oppfordret av svenskene til å overgi seg, men obersten erklærte at han aktet å holde ut til siste mann. Neste dag falt Brålands skanse, men den ble senere gjenerobret av nordmennene. Deretter fulgte en periode med stillingskrig før Røsberget falt 21. januar. Situasjonen så mørk ut. Bjelke satte hovedstyrken i bevegelse, men ble stanset av svenskene i et slag ved Hunnebunnen 6. februar. Dette oppmuntret Kagg til å forsøke seg på Roland og Brålands skanser, men svenskene ble igjen slått tilbake. Det gikk ikke bedre da de like etter forsøkte seg på selve Creetzensten.

13. februar 1660 døde Karl Gustav, og dermed falt drivkraften ut av felttoget. Kagg slo retrett 22. februar, men ikke uten først å ødelegge store deler av byen med et kraftig artilleribombardement. Langs retrettruten opp Enningdalen ble alt svidd av. Men et par uker etter var det ikke lenger en eneste svensk soldat igjen på norsk jord. Haldenborgerne hadde da utvist en motstandsvilje som var enestående for en tid før den moderne nasjonalismen hadde slått rot.

Fredsavtalen

Frankrike, Nederland og England hadde tatt initiativ til fredsforhandlingene i mai 1659. De krevde at Roskildefreden skulle bli lagt til grunn, men ingen av partene ville godkjenne dette til tross for intenst press. På sommeren endret imidlertid stormaktene kravet og lot Danmark-Norge beholde Trondheims len og Møre. Dette kunne Frederik godta, men Karl Gustav nektet. Da svenskekongen døde, vant fredens talsmenn fram i Sverige, mens Frederik var blitt mer skeptisk. Men danskekongen aksepterte vilkårene etter at hans allierte hadde inngått fred med Sverige. 26. mai 1660 ble fredstraktaten undertegnet i København.

Betydning

Danmark-Norges krigsplaner tok vanligvis utgangspunkt i det danske kongehusets interesser, men Bjelkes strategi under krigen var utformet med tanke på norske territorielle interesser. Herjingene i Danmark, avståelsen av Båhuslen og den norske innsatsen under krigen bidro til at Norge kom styrket ut av den sammenlignet med unionspartneren. Utfallet av krigen sikret også dobbeltmonarkiets overlevelse etter at det en stund så ut til at Sverige skulle klare å legge hele Skandinavia under seg.

Tropper fra Polen, Brandenburg og den tysk-romerske keiseren trådte også inn på Danmark-Norges side og frigjorde Jylland. Men årsaken til den dansk-norske suksessen blir også funnet i motstandsviljen som ble vakt hos befolkningen. Denne blir tydelig om man sammenligner med Krabbekrigen i årene forut. Det er også grunn til å påpeke Jørgen Bjelkes enestående lederegenskaper. I tillegg til hans administrative og strategiske evner var han svært karismatisk og hadde en evne til å begeistre så vel soldater som sivile.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg