Etter Krabbekrigen hadde Tronhjems len blitt overlevert til svenskene. Da fiendtlighetene ble gjenopptatt med krigserklæringen av 7. august 1658, satte den svenske kommandanten Claes Stiernsköld (1617–1676) i stand sitt forsvar av Trondheim med forankring i anlegget ved Skansen i vest og blokkhuset på Brattøra ut mot sjøen i øst.
Bjelkes motoffensiv var todelt. Bergenhus Regiment tok sjøveien sammen med tre orlogsfartøyer og kom til Trondheim 28. september 1658. Munkholmen ble raskt overmannet og kanonstillinger satt opp. Bergenhus Regiment gikk så i land og slo leir ved Lade kirke. Denne styrken hadde også med rester av de Trondhjemske regimentene som sammen med frivillige etter hvert utgjorde et eget regiment. Snart kom også en kontingent på 299 mann fra Nord-Norge til. Andre del av offensiven besto i Oppland og Akershus regimenter som kom sørfra og slo leir ved Steinberget på Byåsen 1. oktober. Med seg hadde de en rekke frivillige som hadde sluttet seg til underveis.
Svenskene forsøkte nå å sende forsterkninger og forsyninger inn til de beleirede troppene i Trondheim. En svensk kolonne på 500 mann under oberstløytnant Drakenberg var på vei nedover gjennom Verdalen, og en norsk styrke på 210 mann fra Bergenhus under major Eilerik Wisborg ble sendt innover for å møte dem. 30. september 1658 fant de at en svensk fortropp hadde slått leir ved Stene. Nordmennene angrep om natten og nedkjempet styrken. Deretter la de seg i bakhold og slaktet ned flere svenske patruljer før Drakenberg 2. oktober selv rykket fram med hovedstyrken. Da han kom til Bergstua, fem kilometer lenger øst for Stene, gikk Drakenberg rett i et norsk bakhold. Oberstløytnanten flyktet, og mesteparten av utstyret og forsyningene ble dumpet i myra, men ble snart hentet opp av nordmennene. Ved hjelp av forsterkninger befestet Stene deretter Wisborg, til forsvar mot mulige nye svenske framstøt.
Den norske styrken i lenet talte nå 4000 mann. Av disse var 3000 mann samt 48 kanoner engasjert i selve omringningen av lenshovedstaden. Graving av løpegraver og bygging av stillinger var fullført 3. oktober, fem måneder etter at den svenske okkupasjonen hadde begynt. To dager senere var artilleriet på plass, og bombardementet av byen kunne starte. I tillegg til batteriet på Munkholmen ble det satt opp kanonstillinger på Steinberget, Elgeseter, Bakke og der hvor Kristiansten festning senere ble anlagt. Ytterligere forsterkninger og ammunisjon kom til i løpet av november. Nordmennene hadde dermed et stort tallmessig overtak, men de svenske soldatene hadde fordelen av tidligere krigserfaring.
Det svenske riksrådet nektet å sende noen større unnsettelsesstyrker gjennom Jemtland og Herjedalen ettersom området var for utarmet til å kunne underholde noe større antall soldater. Men det kom stadig til nye trefninger mellom norske grensepatruljer og svenske forsyningspatruljer, og Drakenberg ledet flere av dem. Nordmennene angrep også vaktstyrken på Storlien, der de drepte ni svensker og tok 30 til fange.
Forsyningssituasjonen i Trondheim var nå kritisk. Høsten hadde gitt bare én firedel av den normale kornforsyningen, og i tillegg måtte man dele med okkupantene. Dessuten utløste granatnedslag flere branner. Innbyggerne tryglet Stiernsköld om å gi seg, og i hvert fall én soldat ble drept. Svenskene truet med å vende kanonene mot de sivile, men det er ikke kjent at det skjedde.
17. oktober 1658 gjorde svenskene et utfall vestover og overrente de norske løpegravene. 46 nordmenn ble tatt til fange, to kanoner ble ødelagt, og to ble erobret. Da de to dager senere prøvde seg over elveisen, var de ikke like heldige, og flere svensker ble tatt til fange.
22. oktober 1658 avviste svenskene en oppfordring fra de norske styrkene om å overgi seg, men i november tok Stiernsköld initiativ til forhandlinger. Som garanti for at forhandlerne ikke skulle bli tatt til fange, gikk to offiserer fra svensk side ut av Trondheim, mens to norske gikk inn. Svenskene godtok betingelsene og kapitulerte 11. desember. Sju dager senere marsjerte de av sted, mens åtte norske kompanier fulgte dem over grensen.
Uten Bjelkes hurtige mobilisering og innsetting av troppene fra Østlandet og Vestlandet i Trøndelag ville svenskene raskt kunne ha forsterket sin posisjon i lenet og gjort det betraktelig vanskeligere, om ikke umulig, å frigjøre Trondheim. Beleiringen var relativt skånsom, og man avsto fra direkte storm, antakelig fordi man ville unngå en kostbar gjenoppbygging. Svenskenes kapitulasjonsbetingelser var også milde – de fikk dra av sted med sine våpen og standarder intakt. Dette skyldes nok nordmennenes ønske om en rask avgjørelse, slik at troppene kunne bli satt inn på Østlandet, der krigen skulle rase i ytterligere to år. Sivilbefolkningen i området hadde lidd under krigstilstanden, men likevel hadde den ytt betydelig bistand til de norske styrkene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.