Kommunisme. Merke bestående av hammer og sigd i en rød femstjerne.

. fri

«Kommunisme» brukes både til å beskrive en ideologi og den politiske praksis under regimer som er blitt betegnet som kommunistiske, slik som i Sovjetunionen, Nord-Korea og på Cuba.

Det finnes ingen enhetlig kommunistisk ideologi. Det er likevel mulig å peke på noen felles grunnleggende tanker som kretser rundt menneskets frigjøring og fellesskap.

Sammenhengen mellom disse ideene og de regimene som er blitt eller blir regnet som kommunistiske, kan ofte være vanskelig å finne. Knapt innenfor noen annen politisk retning har det vært større forskjell mellom liv og lære.

Forskjellen mellom de ulike regimer og systemer som er blitt kalt kommunistiske, er også så store at det ikke er åpenbart at de faller inn under ett begrep «kommunisme». Det er strengt tatt bedre å snakke om kommunismer i flertall.

I Norden har vi hatt flere kommunistiske partier. Rødt og Norges Kommunistiske Parti er de to nåværende kommunistiske partiene i Norge.

Det man i dag helst forbinder med kommunistisk ideologi, er tankeretninger som bygger på teorier utviklet i fellesskap av Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820–1895). Av disse var Marx den viktigste.

Kjernen i den kommunistiske idé, slik den kommer til uttrykk hos Marx og Engels, er den menneskelige frigjøring. Det vil si frigjøring fra all slags ytre tvang, fra lønnsslaveri og fremmedgjøring. Målet er menneskets mulighet til å utfolde seg fritt. Det er vanlig å forbinde kommunistisk ideologi med likhet. Men kommunismens likhetskrav er mer et middel og en forutsetning for målet om frihet.

Tanker om et samfunn preget av likhet og bygget på felleseiendom er imidlertid eldre enn Marx. Vi finner ideen blant annet hos tidlige kristne og hos reformteologer i middelalderen.

Under den franske revolusjon i 1789 var det en episode med et forsøk på å skape et kommunistisk samfunn, knyttet til François Babeuf,  basert på produksjonsfellesskap og felleseie av jord. De dannet en hemmelig organisasjon, kalt «De likes sammensvergelse», men denne ble avslørt og Babeuf ble henrettet.

I årene etter at Napoleonskrigene endte i 1815, dukket det opp en rekke framstillinger av hvordan framtidens idealsamfunn skulle se ut, basert på ideer om likhet og fellesskap. Flere av de «utopiske sosialistene», som disse er blitt kalt, forsøkte å sette sine tanker ut i livet ved å danne lokale samfunn bygget på sine teorier.

Karl Marx formulerte sin teori om det kommunistiske samfunn i opposisjon til de utopiske sosialistene. Han mente kommunismen ikke kunne komme som resultat av ideer om idealsamfunnet, men ville være et resultat av en lengre historisk prosess.

Alle historiske samfunn, det vil si antikkens slavesamfunn, føydalismen og kapitalismen hadde vært klassesamfunn, altså basert på én klasses utbytting av en annen.

Kapitalismen, mente Marx, ville derimot bli avløst av et klasseløst, kommunistisk samfunn, med felleseie av produksjonsmidlene. Fordelingen av produksjonens resultater ville ikke lenger være basert på privilegier eller rikdom, men foretas etter behov.

Marx hevdet at et kommunistisk samfunn ikke ville kunne oppstå over natten. Etter at proletariatet, hans foretrukne begrep for arbeiderklassen, hadde overtatt makten, ville det være en periode med «proletariatets diktatur» før det klasseløse samfunn var etablert. I denne overgangsperioden ville det fortsatt eksistere ulikhet og andre levninger av det gamle samfunn.

Men i det høyere stadium av det kommunistiske samfunn ville arbeidsdelingen være avskaffet og skillet mellom fysisk og åndelig arbeid forsvinne. Marx uttalte seg ellers ikke i detalj om hva «proletariatets diktatur» innebar. Dette ble nærmere presisert av en av hans etterfølgere, Vladimir Lenin (se nedenfor).

I klassesamfunnene, mente Marx, var statens rolle primært å være garantist for den herskende klasses maktutøvelse. Under kommunismen, der det ikke lenger eksisterer ulike klasser og dermed ingen grunnleggende motsetninger, hadde staten ikke lenger noen funksjon. Den ville derfor «svinne hen».

Blant dem som har fått størst politisk betydning av Marx’ etterfølgere, er Vladimir Lenin (1870–1924), Sovjetunionens første leder, og Mao Zedong (1893–1976), president i Folkerepublikken Kina.

Lenin framhevet betydningen av en revolusjonær teori og et revolusjonært parti for å kunne gjennomføre en revolusjon. Han foretok også en analyse av imperialismen som i årene før første verdenskrig hadde utviklet seg og fått vesentlige nye trekk i forhold til hva den hadde på Marx’ tid.

Lenin arbeidet også videre med spørsmålet om statens rolle under sosialismen. Han understreket at begrepet «proletariatets diktatur» ikke sier noe om styreformen under overgangsperioden til kommunismen, men om klasseinnholdet i maktutøvelsen.

Formene for den borgerlige stat er svært forskjelligartet, skriver Lenin, men deres vesen – deres egentlig natur – er det samme, nemlig et uttrykk for borgerskapets makt – borgerskapets diktatur.

Tilsvarende ville overgangen fra kapitalismen til kommunismen frambringe en mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er at arbeiderklassen har makten, altså proletariatets diktatur.

Mens marxistisk teori tradisjonelt hevdet at det var arbeiderklassen som representerte den revolusjonære klassen, mente Mao at det i Kina var de enorme bondemassene som utgjorde det revolusjonære potensial.

Mao skapte også et nytt politisk verktøy, den såkalte «masselinja». Ifølge denne skulle kommunistene lytte til og lære av massene, denne lærdommen skulle oppsummeres og formuleres i en politikk som så skulle settes ut i livet gjennom å engasjere massene.

For å hindre et tilbakefall til kapitalismen lanserte Mao ideen om «kulturrevolusjon». Massene, særlig ungdommen, ble oppfordret til å kritisere de medlemmene av kommunistpartiet som etter Maos oppfatning ønsket å gjenopprette kapitalismen. Samtidig skulle ideologiske forestillinger fra det gamle samfunnet kritiseres og bekjempes.

Etter kommunistregimenes sammenbrudd i Sovjetunionen og Øst-Europa omkring 1990 var det en utbredt oppfatning at kommunistisk ideologi hadde spilt fallitt og bare hadde historisk interesse.

Men under nyliberalismens krise på begynnelsen av det 21. århundret har interessen for kommunistiske ideer igjen tatt seg opp. Diskusjonen har vært preget av en utbredt oppfatning om at man må bryte med den marxist-leninistiske tradisjonen. Det er blitt uttrykt sterk skepsis til hvordan parti og stat har fungert under de kommunistiske regimene.

Den russiske revolusjon i 1917 endte med at det såkalte bolsjevikpartiet tok makten og opprettet Sovjet-Russland (senere Sovjetunionen). Allerede tidlig i 1918 skiftet bolsjevikpartiet navn og kalte seg «kommunistparti».

I mellomkrigstiden var Sovjetunionen det eneste landet som ble regnet som kommunistisk – med unntak av Mongolia, som ble en egen sovjetrepublikk i 1924.

Etter andre verdenskrig tok kommunistene makten i en rekke land. I Øst-Europa og Nord-Korea skjedde dette hovedsakelig som følge av sovjetisk kontroll over områder erobret under felttoget mot Hitler-Tyskland og Japan. Andre steder, som Kina, Vietnam og Kambodsja, vant kommunistene makten som resultat av langvarige folkekriger eller etter opprør mot et diktatur, som på Cuba.

De kommunistiske regimene var og er svært ulike. Mange av regimene har også endret seg betydelig i løpet av sin historie. Det kan likevel pekes på enkelte fellestrekk. I landene under kommunistisk styre ble verdien av manuelt arbeid oppvurdert, helsestell og utdanning sterkt utviklet, og det ble skapt et sosialt sikkerhetsnett for befolkningen.

Politisk var regimene ettpartistater, basert på én ideologi, og med sterk undertrykking av politiske og sivile rettigheter som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og liknende.

I enkelte land forekom perioder med omfattende terror, mest kjent er terroren i Sovjetunionen i årene 1937–1938 og i Kambodsja under Pol Pot-regimet 1975–1979.

Den økonomiske utviklingen i disse landene har vært preget av perioder med sterk vekst, men også med store økonomiske vanskeligheter. En feilslått økonomisk politikk bidro til store sultkatastrofer i Sovjetunionen i 1932–33 og i Kina omkring 1960.

Kommunistregimene i Øst-Europa falt i 1989, og to år senere brøt Sovjetunionen sammen. I Kina ble det etter Maos død ganske snart innført en form for kapitalisme, slik at det kan stilles spørsmål ved om Kina kan kalles for en kommunistisk stat. 

Blant annet i Sovjetunionen, Kina, og Kambodsja ble det i løpet av det tjuende århundret begått folkemord og annen politisk massevold i kommunismens navn.  Antall ofre er vanskelig å fastsette i hvert enkelt tilfelle, men sammenlagt dreier det seg uansett om flere titalls millioner dødsofre, som følge av massedrap, påtvungede folkeforflytninger og hungersnød som kunne vært unngått. I tillegg kommer ofre for tortur, vilkårlig fengsling og andre brudd på menneskerettighetene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. mai 2012 skrev Oscar Dybedahl

Finner at følgende formulering i artikkelen er tvilsom: "Den første kommunistiske teori som ble presentert, i Platons Staten, er meget inegalitær." Tar vi utgangspunkt i artikkelens definisjon av kommunisme som "prinsippet om felleseie av mest mulig av et samfunns ressurser", finner vi dette i Platon? Blant lederne (i de to vokterklassene) er skulle det være felleseiendom, felles barn(eoppdragelse) og fravær av ekteskap. Platon ønsket å begrense privateiendom og erstatte denne med felleseiendom -- men han tilfredstiller likevel ikke artikkelens (gode) definisjon av kommunisme. Han ønsket nemlig ikke "mest mulig" felleseie -- tvert imot, han ønsket felleseie i svært begrenset grad. Derfor burde denne setningen revideres bort.

Det enkleste er å begynne med den moderne kommunistiske bevegelse, som steg ut av venstrefløyen i den franske revolusjon, men som virkelig tok form først med Marx og Engels. Hele diskusjonen om utopismen etc. er innfløkt og burde ikke tas i innledningspassasjen.

29. mai 2012 skrev Anne Marit Godal

Hei! Tusen takk for relevant innspel. Vi arbeider med å finne ein fagperson som kan drøfte dette.

29. januar 2015 skrev Harry Potter

Hei. Jeg har en skoleoppgave om hva som er sammenheng mellom KOMMUNISMEN, KONSERVATISMEN,SOSIALISMEN, ANARKISMEN OG LIBERALISMEN. I tillegg må jeg fortelle mye om deres syn på kristendommen evt. Andre religioner. Om du kan hjelpe, vær så snill å sende mail på hira.azeem@hotmail.com

30. januar 2015 svarte Aksel Braanen Sterri

Lykke til med oppgaven. Forhåpentligvis finner du informasjonen du leter etter i våre artikler.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.