Våpentype som slynger prosjektiler mot fienden, omfatter skytset selv med tilhørende materiell.

Ordet brukes også om læren om skytset og dets bruk, ammunisjon og prosjektilets bane (ballistikk).

De første kastevåpen var rent mekaniske (bildé, ballist, katapult). Våpen basert på kjemisk energi ble først mulige etter at kruttet var oppfunnet. Oppskriften på svartkrutt fra år 1040 er funnet i Kina. Det første ildvåpenet var raketten, som trolig utviklet seg fra brannpilen. Pilen ble til styrestang, som gav våpenet dets navn (it. rochetta 'spinnestein'). På 1200-tallet ble raketter brukt mot sjørøvere i Middelhavet. Fra Nordens historie kjenner man rakettbombardementet av København i 1807. Raketten er enkel og mobil og i sin opprinnelige form med styrestang ble den brukt frem til 1866 da det siste europeiske rakettkorps ble oppløst.

Kunsten å skyte ut prosjektiler fra et rør lukket i den ene enden lærte man seg noe senere. I alle fall brukte engelskmennene bronsekanoner i slaget ved Crécy i 1346. Disse ble ladet gjennom munningen. Det klassiske forladeskytset var fullt utviklet på 1600-tallet. Med de økte krav til artilleriets taktiske anvendelse fulgte forbedringer av rettemidler, mobilitet og organisering av artilleriavdelingene. Napoleon I omorganiserte artilleriet og endret dets taktiske bruk. Rundt 1850 begynte det å skje grunnleggende tekniske forandringer. Rifling i løpet ble innført, spissprosjektilet avløste rundkulen og etter 1855 ble stål tatt i bruk som kanonmateriale. Den rotasjonsstabiliserte granaten førte til lengre rekkevidde og bedre treffsikkerhet. Utviklingen fortsatte med baklademekanismen og innføring av pyroteknisk tennskrue (brannrør). Rørrekyl og fremførersystem førte til at affutasjen ble stående i ro under avfyring. Skuddtakten økte og kanonene fikk betegnelsen hurtigskytende. Røyksvakt krutt ble tatt i bruk og enhetspatronen gjorde automatisk avfyring mulig.

Artilleri er i dag mobilt eller stasjonært. Mobilt artilleri monteres på hjul og taues, eller monteres direkte på kjøretøy (bil, stridsvogn, jernbanevogn), skip eller fly. Det kan også være selvdrevet. Moderne artilleri omfatter skyts for granater, raketter og missiler. Granater skytes ut med ildrør, som inndeles i tre typer: bombekaster, haubits og kanon.

Bombekaster, også kalt granatkaster eller morter, er det letteste og mest mobile av artillerivåpnene. Rekylen opptas som oftes gjennom fotplaten av bakken. Elevasjonen er oftest over 45° (overgrader), og granaten går derfor i en høy bane. Den brukes på korte avstander og egner seg blant annet godt mot mål bak dekning. Kruttladningen med tennmiddel er festet til granaten, som slippes ned i røret gjennom munningen. Den enkle bruksmåten gir høy skuddtakt. Vanlig kaliber er 60–160 mm, og rekkevidden opptil 10–15 km.

Haubits har egen rekylmekanisme, lengre løp enn bombekasteren, og kan skyte med både overgrader og undergrader. Den kan skyte direkte og indirekte ild. Det vil si at granaten går i en høy bane som et krumbanevåpen og brukes oftest mot mål som befinner seg utenfor synsfeltet til mannskapet (indirekte skyting). Den lades bakfra med delt ammunisjon som gjør det mulig å variere rekkevidden ved å justere kruttvekten (porsjonspakket). Haubitsen er foretrukket som feltskyts i moderne artilleriavdelinger. Typisk kaliber er 75–240 mm, og rekkevidden nærmere 30 km.

Kanonen har løp som rekylerer. Røret er langt og forsynt med sluttstykke for innføring av ammunisjon bakfra. Kanonen er det tyngste og minst mobile av de tre ildrørstypene. Bortsett fra luftvernkanonen kan den bare fyres med lav elevasjon og flate granatbaner. Den gir størst munningshastighet og er derfor egnet til panserbekjempelse (panservern). Selv på lange avstander er treffsikkerheten høy, og kanonen brukes der det kreves stor rekkevidde og kort flyvetid for granaten. Grensen mellom haubits og kanon er i noen tilfeller uklar; det finnes kanonhaubits, det vil si haubits med kanonløp.

Kanoner er ofte halv- eller helautomatiske. I mindre kaliber med enhetsammunisjon forekommer det at helautomatiske kanoner har skuddtakter på over 1000 skudd per minutt. Rekylfrie kanoner ble utviklet under den annen verdenskrig. De har et rør som ligger i ro under avfyringen. Rekylen (reaksjonskraften) utlignes ved å utnytte impulssetningen: masse x hastighet = masse x hastighet. I praksis ved at en større del av kruttladningen presses ut bakover med stor hastighet, utligner det rekylen fra granaten som veier mer, men beveger seg ut av røret med vesentlig lavere hastighet. Kruttladningen blir stor fordi den skal drive prosjektilet fremover samtidig som kruttgass drives bakover. Munningshastighet og rekkevidde blir langt lavere enn for vanlig kanon. Men våpenet blir svært lett og mobilt og brukes som panservernvåpen.

Raketten fikk sin renessanse under den annen verdenskrig. Det ble behov for et lett og rekylfritt våpen. Raketten er i konstruksjon rekylfri. Raketten bringer drivstoff med seg under flukten, noe som medfører økt kruttbehov. I prinsippet trengs ingen utskytningsmekanisme, men i praksis brukes en rakettkaster eller rampe som innretningsmiddel. Raketter er ikke styrt i flukten.

Missilet er en styrt rakett. Det er det siste tilskuddet til artilleriet. Fremdriftsmiddelet for kortere rekkevidde er som regel en rakettmotor. På lange avstander foretrekkes en turbojet eller ramjet. Missilet er et kostbart prosjektil og bør ha høy treffsikkerhet. Det er ofte utstyrt med både navigasjonsmidler og målsøker. Rekkevidden kan bli svært lang, mange hundre kilometer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.