artilleri

Artilleri er en samlebetegnelse på langtrekkende skytevåpen, med stasjonære eller mobile kanoner og raketter. Ordet brukes også om militære avdelinger som er satt opp med artillerivåpen, og som gir støtte til andre avdelinger (infanteri og kavaleri). Artilleriet er våpengrenen som setter opp, utdanner og øver disse avdelingene.

Faktaboks

uttale:
artillerˈi
etymologi:
av gammelfransk ‘bevæpne’

Ordet artilleri er fransk (artillerie), som opprinnelig betegnet alle typer krigsmaskiner og våpen, og som er avledet fra atillier, som betyr å befeste. Artilleriet vokste fram på 1300-tallet, med utvikling og bruk av enkle kanoner.

Ut over artilleri som våpen og fagområde (våpenart) brukes begrepet for å betegne militære avdelinger satt opp med artillerivåpen. Disse gir støtte til andre avdelinger, særlig feltartilleri i hærstyrker, som støtter infanteri og kavaleri, mens kystartilleri forsvarer og beskytter kysten, og avdelinger på land. Festningsartilleri besto av fastmonterte kanoner for beskyttelse av befestninger, men har også vært en våpenart i Hæren. Artilleri er også brukt i andre forsvarsgrener, med skipsartilleri i Sjøforsvaret og luftvernartilleri i Luftforsvaret (men også i Hæren og Sjøforsvaret).

Artilleri kan også brukes som hoved- eller sekundærvåpen på våpenplattformer i flere våpenarter eller forsvarsgrener. Eksempler på dette er kanoner på stridsvogner og andre panservogner, kanoner og missiler om bord i krigsskip og som væpning på kampfly.

Artilleri som våpensystemer er ment for langtrekkende ild med stor virkning. Feltartilleriet bruker ammunisjon med kaliber 75 millimeter og oppover; i nyere tid normalt 105 mm eller 155 mm. Bombekastere har mindre kaliber, oftest 71 eller 107 millimeter. Stasjonært kystartilleri bruker tyngre ammunisjon, som AdolfkanonenTrondenes, med 406 millimeter. Luftvern har i Norge tradisjonelt brukt 20 mm, men er erstattet av rakettartilleri.

Ett eksempel på moderne organisering og bruk av artilleri (feltartilleri), er Artilleribataljonen i Brigade Nord i den norske hæren. Denne er fra 2020 oppsatt med det nye artillriskytsen K9 Thunder.

Historikk

Artilleri fra den amerikanske borgerkrigen 1861–1865, fotografert ved Fort Stevens i Washington DC.
Kanon
Av .

De første kastevåpen er kjent fra 300-tallet før vår tidsregning. De var mekaniske våpen (blide, ballist, katapult) som brukte energi lagret i en spent bue, en tung vekt som var løftet opp eller på annet mekanisk vis. Da kruttet ble oppfunnet ble det mulig å konstruere våpen som brukte kjemisk energi – ildvåpen. Det første ildvåpenet var raketten, som trolig ble utviklet fra brannpilen. Pilen ble til styrestang som gav våpenet dets navn (italiensk: rochetta 'spinnestein'). På 1200-tallet ble raketter brukt mot sjørøvere i Middelhavet. Raketter i opprinnelig form ble brukt et stykke ut på 1800-tallet, blant annet under bombardementet av København ved flåteranet i 1807, i slaget ved Leipzig 1813 og ved Baltimore 1814.

Skytevåpen kom trolig til Europa med maurerne som brukte enkle kanoner ved Zaragoza i 1118. Under hundreårskrigen fra 1337 til 1453 ble kanoner utbredt, og de er blant annet kjent fra slaget ved Crécy i 1346. Omtrent på samme tid kom de første kanonene i bruk om bord på skip. Det klassiske forladeskytset var fullt utviklet på 1600-tallet og var montert på en lavett som var tilpasset den taktiske bruken av skytset.

Artilleriets taktiske anvendelse og tekniske utvikling gikk hånd i hånd. På teknisk side kom forbedringer av rettemidler og mobilitet. Taktisk kom først endringer i organisering av artilleriavdelingene. Gustav II Adolf samlet kanonene i batterier som ga ild samlet, en organisasjonsform som har holdt seg til våre dager. Napoleon I revolusjonerte bruken av feltartilleri – skytsene ble bygget lette og var hurtige å flytte, og de skulle samvirke med og støtte infanteri og kavaleri. I motsatt ende av skalaen ble tungt artilleri hovedvåpen på fort og festninger. Disse sto i faste stillinger og kunne gjøres mye tyngre og grovere. En viktig anvendelse var i kystbefestninger, senere kjent som kystartilleri. Skipsartilleri var en mellomting mellom disse ytterlighetene – vekten var begrenset av skipets lasteevne og balanse, men lavetten var tilpasset det jevne og faste underlaget.

Rundt 1850 kom en bølge med grunnleggende tekniske forandringer. Glattborede rør og runde kuler ble erstattet av riflede rør og spissprosjektiler, og etter 1855 ble stål tatt i bruk i kanon og prosjektil. Den aerodynamiske, rotasjonsstabiliserte granaten hadde mye bedre treffsikkerhet. Smidde granatkropper av moderne stål og fylt med nye høyeksplosive sprengstoffer tålte større sjokk ved avfyringen, og dette ga mye lengre rekkevidde. Baklademekanisme gjorde det raskere å lade kanoner og haubitser så skuddtakten økte. Pyroteknisk brannrør ga bedre kontroll over når og hvor granaten eksploderte. Rekylbrems og fremfører gjorde at lavetten kunne stå i ro under avfyring. Røyksvakt krutt med høyere energiinnhold og raskere forbrenning ble tatt i bruk og enhetspatronen gjorde det mulig å skyte lade og skyte automatisk. Denne utviklingen gjorde at selv om artilleriet ble tvunget lenger og lenger bakover på slagmarken, var 75 prosent av tapene på slagmarken i første verdenskrig forårsaket av artilleri.

Med utviklingen av luftkrigføring fra første verdenskrig og fremover vokste det også frem luftvernartilleri. Hurtig utvikling av stadig mer avanserte kampfly, raketter og missiler har drevet frem hurtigskytende kanoner og målsøkende missiler for å bekjempe dem. På den annen side har kampfly tatt over en del av rollen til artilleriet, særlig i moderne konflikter med lav intensitet og relativt små styrker spredt over store områder.

Moderne artillerivåpen

Teknologisk utvikling og endret sikkerhetspolitisk miljø har etter hvert gjort faste befestninger mer sårbare og mindre relevante og kosteffektive. Festnings- og fast kystartilleri er i alt vesentlig blitt tatt ut av bruk. Mobilt artilleri monteres på en tauet lavett, selvdrevet understell, skip eller fly. Moderne artilleri omfatter skyts for granater, raketter og missiler. Raketter og missiler bærer med seg brennstoff i banen, mens granater skytes ut med ildrør. Ildrørene deles i tre typer – bombekaster, haubits og kanon – men overgangene mellom disse typene er ikke skarpe.

  • Bombekaster består av et lett, mobilt ildrør på en fotplate. Granaten skytes i en høy bane med overgrader, det vil si elevasjon (utgangsvinkel) over 45 grader. Rekylen tas helt eller delvis opp av bakken.
  • Haubits er et skyts med relativt kort rør og kan skyte både med overgrader og undergrader (under 45 grader). Haubits har et innebygget rekylsystem.
  • Kanon er et skyts med langt rør, høy utgangshastighet og en relativt flat prosjektilbane. Kanoner brukes i hovedsak til direkte ild (skyting der kanonbetjeningen kan se målet). Grovere kanoner kan oftest bare skyte undergrader.
  • Rakett er et relativt lett, rekylfritt våpen som bærer med seg drivmiddelet (krutt eller flytende drivstoff). Det skytes i praksis ut fra et rør eller en rampe.
  • Missil er et styrt våpen som drives frem av en rakettmotor eller en jetmotor.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg