kanonsjalupp

Kanonsjalupp var en rundt tjue meter lang og kraftig bygget rokanonbåt som ble utviklet på slutten av 1700-tallet. Den var bestykket med én 24 punds kanon forut og én akterut, samt fire lette svingbare haubitser på rekken. Enkelte førte en 60 punds bombekanon akterut i stedet for 24-punderen; disse ble kalt bombesjalupper.

Kanonsjaluppen var i tjeneste i den dansk-norske fellesflåten fra 1804 og i den norske marinen fra 1814 til ut på 1860-tallet.

Sjaluppen ble drevet fram av mellom 30 og 34 årer, hver åre bemannet av to roere. Roerne satt fire og fire på femten eller sytten tofter. Under skyting ble noen av toftene fjernet, og de frigjorte roerne brukt til kanonbesetning. Besetningens størrelse var på rundt 70 mann.

Sjaluppen var lett å manøvrere, men de tunge kanonene forut og akterut kunne ikke beveges sidelengs. Besetningen måtte manøvrere sjaluppen ved hjelp av årene for å sikte seg inn.

Kanonsjaluppen kunne bruke seil for å forflytte seg fra et område til et annet. Den hadde som regel to master og førte først spriseil og senere luggerseil. Luggerseil var et firkantet råseil heist på en mast som kunne legges ned når seilet ikke var i bruk. Det ga mulighet for stor seilføring på en liten mast, og var samtidig enkelt å rigge til. I operasjonsområdet og i kamp var framkomstmiddelet kun årer.

Det var først og fremst som rofartøy at kanonsjaluppen hadde sine taktiske fordeler. I stille vær kunne den med årene manøvrere seg inn på fienden og angripe fra gunstig posisjon. Men sjaluppen var ikke havgående, og i vind og sjø var den knapt sjødyktig. Aksjonsradiusen var liten, og mannskapet var ubeskyttet.