Norges forsvar før 1600

Militærmakten spilte en sentral rolle i framveksten av den norske middelalderstaten gjennom leidangen fra 900-tallet og hirden fra 1200-tallet, men før krigene på 1600-tallet, da det ble etablert en egen norsk hær, var et ikke snakk om et norsk militært forsvar i dagens betydning av ordet.

Tiden etter 1389 var preget av Norges inntreden i Kalmarunionen med Danmark og Sverige, som ledet til at Norge ble underlagt den danske kongen fra 1537. Helstaten Danmark-Norge var først og fremst en sjømakt, som måtte hevde sine interesser overfor det sterke Hansaforbundet. Men under den nordiske sjuårskrigen fra 1563 fikk landforsvaret økt betydning, noe som la grunnlag for utviklingen av et reelt norsk forsvar på 1600-tallet.

Middelalderen

Leidangen slik Halfdan Egedius forestilte seg den da han illustrerte Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Snorre Sturlassons Heimskringla.
«Strax om Høsten bød Kong Magnus Leding ud over hele Trondhjem.» av . Falt i det fri (Public domain)

Under middelalderen var leidangen ryggraden i forsvaret av Norge mot danskekongen, men også brukt til hærtokt i utlandet. Etterhvert ble det også bygget faste forsvarsverk i form av steinborger, både av biskoper og konger.

LEIDANGEN

Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, ble opprettet av Håkon den gode i år 945. Langs hele kysten, så langt inn i landet «som laksen gikk», skulle en skipreide utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. Formålet var å hindre danskekongen i å skaffe seg overhøyhet over Vestlandet og Trøndelag.

På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder. Det ble også etablert et varslingssystem med varder på fjelltoppene langs kysten. Budskapet om en inntrengende fiende tok en uke fra sør til nord.

Leidangen var ikke bare til forsvar mot inntrengere. Den ble også brukt når kongene skulle på hærtokt utenlands, som da kong Håkon Håkonsson dro på en straffeekspedisjon langs vestkysten av Skottland i 1263.

Det norske militære systemet i middelalderen hadde solid forankring både i bøndenes tjenesteplikt og i et løsere organisert aristokratisk element med tradisjoner tilbake til kongens hird. Men toktet til Skottland hadde vist at en slik løst organisert massehær kunne utfordres av tallmessig mindre styrker, bare disse var godt organisert, var trenet i strid og i stor grad brukte rytteravdelinger, slik det nå var blitt vanlig å organisere tropper i Europa. Det norske militære systemet var i ferd med å bli utdatert.

Med den nye landsloven fra 1273 etablerte Magnus Lagabøte en ny hærordning for å bøte på svakhetene ved det norske systemet. Han ønsket styrker med større stridsevne enn den alminnelige leidangen. Styrkene skulle ikke bare brukes til forsvar, men også til angrep i utlandet. Lendmennene og sysselmennene skulle heretter ha ansvar for å holde et antall menn, fem eller flere, med våpen og kost i tre måneder.

Denne nye styrken, som kom i tillegg til leidangen, utgjorde i størrelsesorden mellom 1200 og 1300 mann. I tillegg utarbeidet kong Magnus en egen lov for kongens livvakt, eller hird.

BYGGING AV BORGER OG FESTNINGER

Sverresborg i Bergen fra slutten av 1100-tallet er en av de eldste steinborgene i Norge.
Sverresborg Bergen av . CC BY SA 4.0

Riddervesen, i form av rustningskledde krigere til hest, fikk ingen stor utbredelse i Norge. Det var det ikke ressurser til. Riddervesenets titler ble likevel innført ved at lendmennene for eksempel fikk kalle seg baroner.

Et annet typisk trekk ved militærvesenet i Europa i middelalderen, og som var nært knyttet til riddervesenet, borgbygging, fikk av samme grunn heller ikke noen stor utbredelse i Norge. Det var stort sett bare kongen og biskopene som hadde ressurser til å bygge borger. Unntakene var baron Audun Hugleiksson Hestakorn, som bygde en borg i Jølster, og baron Alv Erlingsson, som bygde en borg på øya Isegran nederst i Glomma.

De første steinborgene vi kjenner i Norge, Sverresborg i Trondheim og i Bergen, ble bygget av Kong Sverre på slutten av 1100-tallet for å sikre ham kongemakten. Middelalderens største norske kongeborg lå på Slottsfjellet i Tønsberg. På 1200-tallet ble det bygget en stor steinborg på Holmen, i dag kjent som Bergenhus, og da Håkon 5 Magnusson overtok kongemakten i 1299 anla han borgen Akershus på Akersneset i Oslo som sin residens.

Samtidig ble Norges utenrikspolitiske interesser flyttet mot sør og øst. I 1307 anla Håkon 5 Vardøhus festning til forsvar mot karelernes plyndringstokter. Året etter, i 1308, etter strid med den svenske hertug Erik, anla kong Håkon borgen Båhus på en øy i munningen av Göta elv på grensen mot Sverige. Båhus festning kom til å spille en sentral militær rolle for Norge gjennom hele middelalderen og var på 1400-tallet Danmark-Norges sterkeste festningsverk.

Biskopenes borger hadde først og fremst funksjon som biskopens residens, men var også regnet som militære anlegg. Bispeborgen i Oslo var sentral i striden mellom Håkon Håkonsson og hertug Skules menn i 1240. Norges mektigste biskop var erkebiskopen i Nidaros. Hans borg, Erkebispegården fra 1160-tallet, står enda. På 1520-tallet bygde erkebiskopen i Nidaros også en borg på Steinviksholm litt lenger inne i Trondheimsfjorden. Han ønsket med det å styrke sin stilling som leder for det norske riksrådet og til beskyttelse mot danskekongen under reformasjonen.

SENMIDDELALDEREN

Båhus var en av Norges viktigste festninger.
Båhus festning av . CC BY SA 4.0

Vi vet at både Magnus Eriksson og Håkon 6 kalte ut leidangen på midten av 1300-tallet, og i 1393 kalte dronning Margrete, som også regjerte over Norge etter Kalmarunionens opprettelse i 1389, ut leidangen fra enkelte østlandsbygder til forsvar mot angrep fra Hansaforbundet som på dette tidspunkt lå i krig med Danmark-Norge.

På 1400-tallet er det mye som tyder på at bøndenes tjenesteplikt i leidangen gjerne ble erstattet av en skatt, som i krigstid ble brukt til å leie inn fartøyer med krigsvant besetning.

Siste gang vi vet at leidangen ble utkalt var i 1429 da tyske sjørøvere, vitalinerne, angrep Bergen. En leidangsflåte av ukjent størrelse, men som omfattet fire store skip bemannet av lokale stormenn, ble nedkjempet av vitalinerne og byen plyndret. Det finnes ingen kilder som forteller at leidangen ble kalt ut etter dette. Det er ikke det samme som at leidangsflåten ble borte, og vi vet at tjenesteplikten for bøndene besto utover på 1400-tallet.

Så sent som på midten av 1500-tallet kan vi lese i Olaus Magnus' historie om de nordiske folk at leidangslangskip ennå står i naustene sine enkelte steder i Norge.

Leidangen ble gjenopplivet på 1500-tallet som grunnlag for utskriving av almuebevæpningen og pålegg om å bygge skip til kystforsvaret. I det nordlige Norge var leidangen fortsatt i bruk i lokalforsvaret kanskje helt fram til tidlig på 1600-tallet.

1500-tallet

Den nordiske sjuårskigen ble innledet med at danske styrker inntok Älvsborg i 1563.

Frederik II erobrer Älvsborg av . Falt i det fri (Public domain)

Fram til slutten av 1500-tallet fantes ingen profesjonelle soldateri fredstid i Norge. Ved behov var det lagt opp til at lensherrene skulle føre militær kommando innen sine len. I fredstid var det ingen som var utpekt til å ha overordnet kommando over den samlede militærmakt.

I 1537 underla danskekongen Christian 3 seg Norge med makt, og fordrev den siste norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson, som hadde kjempet for Norges selvstendighet. Reformasjonen kom dermed til Norge, og landet ble et dansk lydrike.

Forsvaret var preget av improvisasjon. I 1572 utnevnte kong Fredrik 2 en stattholder for å gi Norge en klar lederskikkelse. Stattholderen var vanligvis lensherren til Akershus hovedlen.

Militærmakten besto av det bevegelige landforsvaret – hæren, det faste landforsvaret – festningene, og sjøforsvaret – flåten. Det fantes ikke noe permanent utbygget bevegelig landforsvar. Større hæravdelinger ble bare organisert etter behov og besto da for det meste av utenlandske leiesoldater, supplert av en bonde- eller almuebevæpning av egen befolkning.

Det faste landforsvaret besto av festninger eller enklere befestninger på strategiske steder. De viktigste festningene var Båhus, Akershus, Bergenhus og Vardøhus. Fordi det bare ble vervet tropper ved behov, var festningene i det daglige nesten uten bemanning. I de len som hadde en festning var den sete for lensherren og dermed også sentrum for den sivile forvaltningen.

Helstaten Danmark-Norge var først og fremst en sjømakt. Den dansk-norske fellesflåten ble etablert i 1510 under kong Hans. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter gjorde det nødvendig å hevde dobbeltmonarkiets interesser på sjøen. Flåtens oppgave i krig var å holde farvannene rundt rikene fri for fiender. Når de ikke var i bruk, lå skipene i opplag på Holmen i København. Ved Frederik 2s død i 1588 talte flåten 34 skip, men bare 17 var egentlige orlogsfartøyer med kanoner.

Det norske bidraget til fellesflåten besto først og fremst av mannskaper. Norge bidro også med eksport av skipstømmer til Danmark. Med henvisning til den gamle leidangsordningen påla Kongen også nordmennene å bygge og vedlikeholde mindre orlogsfartøyer til bruk i norske kystfarvann. Fartøyene skulle inngå i en egen norsk flåteavdeling, men ble etter en tid innlemmet i fellesflåten.

SJUÅRSKRIGEN 1563–1570

Sjuårskrigen mellom Danmark-Norge og Sverige brøt ut i 1563 ved at danske tropper erobret Älvsborg, det svenske støttepunktet ved munningen av Göta elv. Dermed var Sverige innestengt i Østersjøen og planla et angrep på Trøndelag for å skaffe seg tilgang til havet den veien.

Angrepet kom vinteren 1564. Fire tusen mann rykket inn i Jämtland og Härjedalen og videre inn i Trondheims len. Forsvaret i Trondheim ble raskt nedkjempet og høvedsmannen, Evert Bille, søkte tilflukt på Steinviksholm.

Da meldingen kom om at Trondheim var erobret, mobiliserte lensherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz, byborgerne, inkludert de tyske, og vetene ble tent slik at bøndene kunne samle seg til ting i Bergen. I april møtte de innkalte bøndene med sine våpen og seilte til Trondheim, ledet av tre krigsfartøyer. Det ene var lensherrens skip. Det andre var utrustet av hansakontoret og det tredje hadde byen utrustet.

Nå var det svenskenes tur til å rømme til Steinviksholm. 8. mai ble borgen omringet av 4000 norske soldater. I juni kunne Rosenkrantz returnere til Bergen etter et vellykket felttog. Våren 1567 angrep svenskene Østlandet. Målet var å innta Akershus festning. Beleiringen gikk dårlig. Middelalderborgen var blitt modernisert på 1500-tallet for å kunne motstå kanonild. I tillegg brant Oslos borgere ned byen.

Lensherren på Akershus, Christen Munk, sendte bud til Bergen om hjelp ettersom både Hamar, Hedmark, Romerike og Ringerike var erobret av svenskene. I mai seilte vestlandsbøndene østover til et nytt felttog, som denne gang ble kort. Akershus festning hadde fått forsterkninger fra Danmark og svenskene oppga beleiringen allerede i juni.

Den nordiske sjuårskrigen tok slutt ved freden i Stettin i 1570. Sjuårskrigen var den lengste og mest ødeleggende av alle kriger mellom Danmark-Norge og Sverige, og det uten at den førte til noen grenseendringer. Det meste av krigshandlingene hadde foregått i Østersjøregionen, men også Norge hadde fått erfare hva krig var. Plyndring, nedbrenning av bygder og byer og bruk av skytevåpen hadde gjort stor skade i flere landsdeler.

Krigen hadde også vist at det var mulig å reise et effektivt invasjonsforsvar ved å kalle ut bønder og byfolk til krigstjeneste. Det hadde vist seg mulig i krisetid, under trussel om streng straff for de som unnlot å møte, å sette opp avdelinger av bondesoldater på grunnlag av de gamle leidangspliktene.

Christian 4s overtakelse av kronen i 1588 ble innledningen til en omorganisering av det norske forsvaret som kulminerte med en beslutning i 1628 om å etablere en norsk hær. Beslutningen ble iverksatt i 1641. Fra 1650 var det opprettet faste militære avdelinger med sjefer som hadde offisersstilling som levebrød.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg