Avskrekking er i militær strategi en betegnelse på en troverdig evne til å gjengjelde et angrep med så stor kraft at omkostningene ved å angripe, sett med angriperens øyne, åpenbart ikke står i forhold til gevinsten, slik at han velger å avstå fra angrepet.

Avskrekking er en funksjon av trussel om bruk av makt, og forutsetter en troverdig evne til å påføre en motstander smerte og omkostninger. Trusselen kan være uttalt eller  latent.

Målet med avskrekking er å påvirke motpartens adferd, få ham til å avstå fra en uønsket handling. For at avskrekkingen skal virke må motparten forvente at han vil bli påført smerte og omkostninger om han ikke endrer adferd eller avstår fra sitt forehavende, og han må tro at han kan unngå smerten og omkostningene om han endrer adferd, eller avstår fra sitt forehavende. 

Avskrekking er latent makt som kan påvirke motpartens valg, makt som kan holdes tilbake eller bli brukt, eller som motparten tror vil kunne holdes tilbake eller bli brukt. Virkningen av avskrekking kan best beskrives ved å vise forskjellen mellom faktisk bruk og trussel om bruk av makt. Det er forskjellen mellom å ta det man vil ha, og å få noen til å gi en det. Det er forskjellen mellom å forsvare seg mot angrep, og å gjøre motparten redd for å angripe. Det er forskjellen mellom å miste noe fordi man blir fratatt det med makt, og på å gi det fra seg for å unngå smerte og omkostninger.Trussel om bruk av makt, avskrekking, forsøker å påvirke motpartens motiver, mens bruk av makt forsøker å nedkjempe hans styrke.  

Avskrekking fordrer ikke nødvendig vis overlegenhet i fysisk styrke. En svakere part vil kunne avskrekke en sterkere part fra å  begå en uønsket handling, såfremt den svakere part har evne til å påføre motparten omkostninger som ikke står i forhold til gevinsten handlingen eventuelt ville innbrakt ham. Thomas Schelling har brukt bildet av en fotgjenger som er på vei ut i gaten hvor det kommer en bil, og får bilens sjåfør til å senke farten eller stanse for ikke å kjøre på ham. Men for at avskrekkingen skal virke må sjåføren ha sett fotgjengeren og forstått at han var på vei ut i gaten, i tide til at han greier å stanse. Bilens bremser må virke, og selv om det kunne vært fristende å kjøre over fotgjengeren, som han gjenkjente som en person han mislikte intenst, ville ikke glede over å ha påført fotgjengeren lidelse og smerte eller kanskje ha drept ham, stå i forhold til omkostningene i form av samfunnets reaksjon. 

Avskrekking dreier seg om å påvirke motpartens valg av handlemåte, ved å skape forventninger hos ham til hvordan vi vil at han skal handle. Det innebærer å opptre slik i ord og handling at det får motparten til å anta at vårt valg av handlemåte vil være avhengig av hvordan han opptrer. Effektiv avskrekking,  å utnytte evnen til å påføre motparten smerte og omkostninger, forutsetter derfor kunnskap om hva motparten verdsetter mest og hva han frykter, og motparten må bringes til å forstå hvilken adferd fra hans side som vil føre til at han blir påført smerte og omkostninger og hvilken adferd som vil gjøre at han kan unngå smerten og omkostningene. 

Mens bruk av makt ødelegger motpartens evne til forsvar, påvirker trussel om bruk av makt hans vilje til motstand. Det har gitt opphav til begrepet forlenget avskrekking. Etter at avskrekkingen har sviktet og krigen har brutt ut, vil konsekvensene av krigen i form av motpartens militære tap og omkostninger og sivilbefolkningens smerte, kunne skape frykt for at mer er på vei og danne grunnlag for forhandlinger om våpenhvile og fred.

Teorien om avskrekking er like gammel som strategien selv. Hos kineseren Suntsi, som skrev rundt år 400 fvt, heter det at avskrekking er en doktrine som baserer seg på beredskap i stedet for å tro at fienden ikke vil dukke opp, som baserer seg på å gjøre seg uovervinnelig i stedet for å anta at fienden ikke vil angripe. Hos hans samtidige, grekeren Thukydid, som skrev om Peloponneskrigen mellom Hellas og Sparta, var avskrekking et gjennomgående tema. Han innså hvor forskjellig partene i en konflikt forsto motpartens motiv og tolket hans opptreden, og framholdt at avskrekking som regel sviktet og at en strategi basert på avskrekking ville kunne føre til det motsatte resultat av det som var hensikten. 

Under den kalde krigen var avskrekking med atomvåpen et hovedelement i USAs og NATOs militærstrategi. Sovjetunionen skulle avskrekkes fra å angripe med konvensjonelle våpen ved hjelp av en troverdig evne til å svare med et ødeleggende motangrep med atomvåpen i henhold til doktrinen om massiv gjengjeldelse, Massive Retaliation.

Etter at Sovjetunionen utviklet atomvåpen som kunne nå USA, skulle Moskva avskrekkes fra å gjengjelde et atomangrep ved hjelp av en troverdig evne til å møte ethvert slikt angrep med et fullstendig ødeleggende motangrep, i henhold til doktrinen om gjensidig sikker ødeleggelse, Mutually Assured Destruction, MAD.

Partenes evne til gjensidig ødeleggelse førte til at USA fra 1961 introduserte doktrinen om fleksibelt svar, Flexible Response, evne til å møte et konvensjonelt angrep både med konvensjonelle våpen og med taktiske atomvåpen for å ha flere mulige handlemåter til disposisjon i en krisesituasjon. For at evnen til fleksibelt svar skal være troverdig forutsetter det en troverdig evne til å svare på ethvert angrep på samme eller høyere nivå, såkalt opptrappingsdominans.

Troverdig evne til avskrekking med atomvåpen forutsetter at man beskytter evnen til gjengjeldelse, enten ved å kunne levere et motangrep før egne våpen er blitt ødelagt, eller ved å sikre evnen til et kjernefysisk annetslag. Evne til gjengjeldelse kan sikres ved å ha atomvåpen på høy beredskap og annetslagsevnen kan sikres ved å kunne levere atomvåpen både fra utskytere på bakken, fra fly og fra fartøyer. Spesielt undervannsbåter med atomvåpen er ansett for å være så vanskelige å oppdage og ødelegge i tide før de har fått avfyrt våpnene sine, at de utgjør en sikker annetslagsevne.

Avskrekking har også en sentral plass i Norges forsvarsstrategi. Hovedelementet i den norske avskrekkingsstrategien er Norges allianse med USA i NATO.

Det norske forsvarets evne til avskrekking består først og fremst av en troverdig evne til å etablere en stridssituasjon på et nivå og av en varighet som gjør at et angrep på Norge, sett fra angriperens side, med stor grad av sannsynlighet vil medføre krig med USA.

  • Brodie, Bernard: “Strategy in the Missile Age”, Princeton: Princeton University Press, 1959, isbn-13: 978-0833042248
  • Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth, Rolf Tamnes: "Allianseforsvar i endring 1970 - 2000 - Norsk forsvarshistorie bind 5", Eide forlag, Bergen 2004, isbn 82-514-0622-6
  • Gaddis, John Lewis: “Strategies of Containment – a Critical Appraisal of Post-war American National Security”, Oxford University Press 1982, isbn-13: 978-0195174472
  • Gaddis, John Lewis: "We now know - Rethinking Cold War History", Oxford University Press 1997, isbn 0-19-878070-2
  • Lebow, Richard Ned: Thukydides and Deterrence i "Security Studies 16, No 2 (April-June 2007) issn: 0963-6412
  • Schelling, Thomas: “The Strategy og Conflict”, Harvard University 1960, isbn 0-674-84031-3
  • Schelling, Thomas: “Arms and Influence”, Yale University 1966, isbn 978-0-300-14337-9
  • Sun Zi: "Kunsten å krige", Gyldendal 1999 isbn: 9788205254312
  • Skogrand, Kjetil: "Alliert i krig og fred 1940 - 1970 - Norsk forsvarshistorie bind 4", Eide forlag,  Bergen 2004, isbn 82-514-0621-8
  • Thukydides: "History of the Peloponnesian War" Translated by Rex Warner with an introduction and notes by M.I. Finley, Penguin Classics 1972, isbn 0-14-044039-9

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.