Fastlandssperringen er en betegnelse for Napoleons forsøk på å stenge den britiske handel ute fra det europeiske fastlandet under Napoleonskrigene. De britiske øyer ble blokkert, britiske varer i Europa ble konfiskert, og alle briter ble arrestert. Formålet var å tvinge Storbritannia i kne. Dette lyktes ikke; fienden grep til represalier, og blokaden var så lite effektiv at mange britiske varer ble smuglet inn på fastlandet. For den nøytrale skipsfart skapte fastlandssperringen og de britiske mottiltak store problemer.

Etter nederlaget ved Trafalgar 21. oktober 1805 erkjente Napoleon at det økonomiske våpenet var det eneste instrumentet i krigen mot Storbritannia. Dette hvilte på en allmenn overbevisning om at Storbritannia levde på kreditt og på tilliten som kreditorene hadde til den britiske handelsøkonomien. Napoleons plan var å slå hardt ned på Storbritannias handelsinteresser for å ramme denne tilliten. Uten kreditt måtte Storbritannia bli tvunget til å søke fred.

Allerede i 1803-1805 forsøkte Napoleon om å forby all import og eksport mellom de nord-tyske byene og de britiske øynene. Forsøket ga skuffende resultater siden handelsskipene ofte fant havner som var mindre kontrollerte. I Berlin 1. november 1806 tok Napoleon et nytt skritt for å gjøre blokaden mer effektiv. Berlin-dekretet grunnla fastlandssperringen som skulle stoppe all handel mellom Storbritannia og landene som var direkte eller indirekte kontrollert av Napoleon. Planen innebar at denne kontrollen skulle dekke hele kysten fra Gibraltar til Russland. Blokadestrategien tvang dermed Napoleon til å etablere sin autoritet over en stor del av Europa og er en viktig forklaringsfaktor i krigene som han ledet fram til hans fall. Med Tilsitfreden 7. juli 1807 og invasjonen av Portugal i 1808 ser man at blokaden i praksis ble realisert.

Derimot feilet fastlandssperringen i å tvinge Storbritannia til fred. Den britiske økonomien ble hardt rammet, men kunne mer enn nok overleve av handelen med Amerika og Asia. I så måte ble invasjonen av Spania i 1808 veldig gunstig for britene, som nå fikk tilgang til det ibero-amerikanske markedet. Blokaden hadde derimot alvorlige konsekvenser for det franske imperiet. I Frankrike ble misnøyen stadig større blant befolkingen, og særlig hos handelselitene, som ble direkte rammet av forbudet. Motstanden økte også hos Napoleons allierte, som så at enkelte franske byer i 1810 ble autoriserte til å gjenopprette handelsforbindelser med Storbritannia.

Fastlandssperringen tok slutt i 1814 med Napoleons eksil på øya Elba.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.