Bohuslän. av Kartografi: Lapplänning. fri

Bohuslän, landskap i Sverige, mellom Svinesund og munningen av Göta älv; 4473 km2 med 293 928 innb. (2014). Administrativt tilhører landskapet Västra Götalands län. Inntil 1.1.1998 utgjorde Göteborg og Bohus et eget len.

Landskapet preges av lave, skogkledde koller vekslende med flate, oppdyrkede partier. Geologisk er Bohuslän et sprekkedallandskap i gammel grunnfjellsoverflate med marine sedimenter i dalfyllingene. De høyeste partiene når over 200 moh. Der landskapet i vest kommer under havets nivå, har det dannet seg en bred skjærgård. De største og viktigste øyer er Orust, Tjörn og Hisingen. For øvrig karakteriseres landskapet av dype fjorder (Dynekilen, Gullmarsfjord, Hakefjord osv.), en mengde sjøer og foruten Göta älv flere mindre vassdrag (Kvistrumälven med flere).

Bosetningen er konsentrert til kystbyene og en rekke mindre strandsteder («fisklägen»), de fleste av dem oppstått i sildefisketiden på slutten av 1700-tallet. De største byene er Uddevalla, Kungälv, Stenungsund, Lysekil og Strömstad.

Jordbruket preges av små driftsenheter, og baserer seg på dyrking av poteter, havre og rug. Fisket betyr mer for Bohuslän enn for noe annet svensk område. Steinindustrien var tidligere svært viktig, særlig i granittområdet mellom Iddefjorden og Gullmarsfjorden. Det finnes flere mindre båtbyggerier, mens det store skipsverftet i Uddevalla ble nedlagt 1984. Oljeraffinerier finnes ved Brofjorden og i Stenungsund, sistnevnte sted er senter for den petrokjemiske industri i Sverige. Langs kysten er sommerturismen viktigste næringsvei.

Den faste bosetningen i Bohuslän er meget gammel, men lite kjent fra skriftlige kilder før ca. år 1200. Derimot er Bohuslän rikt på interessante fortidsminner og har en mengde gravsteder fra stein-, bronse- og jernalder, uvanlig mange helleristninger og en rekke bygdeborger. I middelalderen ble den sørlige delen kalt Elfsysla, som omfattet landet fra Göta älv nordover omtrent til Uddevalla. Lenger nord kom så det gamle Ranrike, senere Viken. Elfsysla gikk senere over til å hete Båhus len, og først i nyere tid er dette blitt fellesnavn for hele landskapet.

Bohuslän tilhørte Norge helt fra den norske rikssamlingen, vel alt fra Harald Hårfagres tid, og spiller en stor rolle i norsk og nordisk historie. De eldste norske kongene holdt ofte til her. Ferdselen på Göta älv førte også med seg at borger og byer vokste opp. Konghelle er velkjent fra kongesagaene. Borgene Lindholmen på Hisingen og Ragnhildsholmen ved Konghelle (nær det nåværende Kungälv) var viktige festningsanlegg, men kom senere helt i skyggen av Bohus, grunnlagt av Håkon 5 Magnusson i 1308 på det strategiske punktet der Göta älv deler seg. På 1200-tallet fikk Bohuslän fire klostre; av dem hadde Konghelle to (fransiskanere og augustinere), Dragsmark og Marstrand hvert sitt.

Unionen mellom Sverige og Norge 1319–43 gjorde Bohuslän til et naturlig sentrum, og Magnus Eriksson holdt seg meget på Bohus. Men senere ble Bohuslän stadig krigsskueplass under sammenstøtene mellom Sverige og Danmark-Norge. For Sverige var det om å gjøre å nå frem til havet i vest; for Danmark-Norge spilte Bohuslän en viktig militær rolle i samspill med Halland, som var dansk. Landskapet ble et viktig krigsmål for Erik 14 under den nordiske sjuårskrigen 1563–70, og led stor skade under de mange krigene som fulgte. Bortsett fra årene 1523–32 var Bohuslän norsk til freden i Roskilde 1658, da det kom til Sverige, bortsett fra Enningdal, som fra gammelt hørte administrativt under Bohuslän, men fortsatte å være norsk. Også etter den tid rammet krigshandlingene ofte Bohuslän, bl.a. gikk flere av Tordenskjolds tokter dit (Marstrand, Strömstad, Dynekilen).

Dialekten i Bohuslän er etter sitt opphav en norsk dialekt. Den har stort sett bevart de hovedtrekk som utviklet seg i den tiden landskapet var norsk. Men språket har sterkt preg av at Bohuslän var et grenseland, så det har på mange måter fått samme utvikling som svensk og dansk, sterkere enn i noe annet norsk landskap.

Som i svensk og dansk og noen norske grensemål er gamle diftonger, ei, au, øy, tidlig forenklet til e og ø: sten, løs, hø. Av vestnordiske trekk har Bohuslän-dialekten a-omlyd: kolle (sv. kulle),u-omlyd i ord som bolk (sv. balk);eldre ju er blitt y: lys, fryse. De stemmeløse («harde») konsonanter p, t, k er, bortsett fra i et par bygder i øst, stemt til b, d, g etter vokal: gribe, grød, smage. Mange steder heter det som i sørøstlandsk vann, bonn, sogn for vatn, botn, sokn. En del av båhuslensken i nord er e-mål, dvs. har infinitivsformer som lese, komme, skrive, og tilsvarende former i substantiver. Presensformer som kommer, finner har båhuslensk sammen med dansk og svensk og sørøstlandsk og sørlandsk norsk. I de fleste bygder holder t seg i bestemt form av intetkjønnsord som huset, som i deler av Østfold; i sør holder t seg i partisipp av verbene: kastat, kommet.

Som i norsk og i svenske dialekter ender bestemt form entall av hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord på vokal, oftest -a (i nord -e): sänga, husa (sänge, huse). Flertallsendelsen i substantiv er oftest -er: hester, huser. Tjukk l er sterkt utbredt.

Navnet Bohuslän, se Bohus.

  • Cullberg, Carl: Bohuslän : ett gränslands historia, 1993, isbn 91-7686-085-x, Finn boken
  • Tynderfeldt, Bo, red.: Bohuslän, 2004, isbn 91-574-7623-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. februar 2009 skrev Gaute Elsbak

Den 1. januar 1998 ble Göteborgs och Bohus län, Älvsborgs län och Skaraborgs län, unntatt Habo och Mullsjö kommuner, slått sammen til Västra Götalands län.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.