Som følge av den politiske striden mellom Norge og Sverige på 1880-tallet forsterket Norge sitt nasjonale forsvar. Dette inkluderte en styrking av kystanlegg særlig i den sørøstlige del av landet, med etablerte befestninger som Karljohansvern og Oscarsborg, og oppføring av nye, inklusive på kysten opp til Trøndelag. Fra 1898 ble det bevilget midler til også å oppføre nye befestninger øst for Oslofjorden. En befestningskomité ble nedsatt i 1899 for å planlegge utbyggingen, og det ble lagt vekt på å etablere sperrer for en mulig invasjon østfra.
Deretter ble det bygd et system av befestninger med sperrefort og batterier langs grensen til Sverige, forsterket av stillinger langs Glomma. De fleste nye anlegg ble bygd i 1901–1903. Funksjonen til sperrefortene og stillingene som ble opprettet var å stanse en invasjon, men å oppholde en angriper til større styrker kunne settes inn.
Anleggene omfattet Hjelmkollen fort (Svinesund), Fredriksten gamle festning supplert med Veden skanse, Ørje forter, Aurskog (Dingsrud) fort og Kongsvinger befestninger.
Grensefestningene hadde en defensiv militær og en offensiv politisk funksjon: De skulle vise svenskekongen – i den politiske striden – at Norge var klart til å forsvare seg. Samtidig var ikke befestningene, eller det norske forsvaret for øvrig, noen trussel mot Sverige. Fra norsk side var byggingen av grensebefestningene et politisk middel, og det var åpenbart at de var myntet på en mulig svensk invasjon, selv om ikke dette var uttalt.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.