Segl, også kalt sekret, er et eiermerke som ble brukt på samme måte som en underskrift. Seglet kunne være i voks, bly, papir eller lakk. En stempelplate kalt signet eller stamp ble brukt til å lage avtrykket.

Seglets hovedhensikt er å tjene til bekreftelse på hvem det er som utsteder dokumentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsperson.

Seglene kan være flate plater som trykkes ned i forseglingsmaterialet, eller runde eller mangekantede sylindere som rulles over materialet. Seglbildet er oftest gravert inn i seglstampen, slik at avtrykket blir plastisk og positivt (relieff). Relieffstemplene var opprinnelig laget av metall (bronse, sølv, jern), stein, ben, halvedelstener (gemmer) eller brent leire; nå blir de ofte skåret i stål eller messing.

Forseglingsmaterialet var i eldre tid ofte leire, senere avløst av voks og i moderne tid av segllakk. I en del sammenhenger fremkommer seglavtrykket ved at seglet presses direkte mot dokumentet og skaper et opphøyet relieff i papiret. Seglbildet kan også gjengis i trykt form eller som relieff på en oblat eller lignende som limes på dokumentet.

De vanligste seglmotivene var fyrsteportretter, gudebilder, helgenbilder, historiske og religiøse scener, bygninger eller symbolske motiver – for eksempel dyr, planter og skip. Dessuten ble våpenskjold, deler av våpenskjold og monogrammer brukt som segl. I tiden før skrivekyndigheten ble utbredt blant bondebefolkningen stod det ofte bumerker i bondeseglene.

Oldtidens segl var relieffkunst av høy kvalitet, og fantes i en rekke kulturer, blant annet Kreta, Egypt, Sumer og Kina. Den europeiske seglhistorie i kristen tid begynner med keisersegl fra Konstantin den stores tid og pavesegl fra 500-tallet. I merovingertiden ble seglene etter gammel skikk ennå trykt på selve dokumentet. Senere vokste seglene stadig i størrelse og ble derfor hengt i snorer eller pergamentremmer som var festet til pergamentbrevet.

I Vest-Europa nådde seglkunsten sin rikeste utvikling i middelalderen, og den fortsatte å blomstre så lenge samfunnet var aristokratisk. Formatene varierte, men var på denne tiden i mange tilfeller store, for viktige segl 6–10 centimeter. Man brukte til dels tosidige segl, idet man på hovedseglets bakside satte et kontrasegl. Til tross for at seglkunsten i sin kjerne er aristokratisk, nådde den gotiske seglkunst vidt ut blant andre stender enn adelen, idet alle brev måtte ha segl for å være rettskraftige.

Frem til omkring 1900 var segl fortsatt i utstrakt bruk på alminnelige brev, og seglbildene kunne være eksempler på elegant miniatyrkunst.

Seglavtrykk har hovedsakelig vært anbrakt på dokumenter, men også på andre gjenstander, for eksempel krukker som skulle holdes lukket, tekstiler og andre salgsvarer, foruten på kirkeklokker, kanoner og andre metallgjenstander. Dessuten var det vanlig å forsegle blant annet dører, kister og skap ved booppgjør og beslagleggelser.

Seglets hovedhensikt er å tjene til bekreftelse på hvem det er som utsteder dokumentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsperson. Seglene representerer i alminnelighet enten en person eller en fast organisert institusjon, og inneholder foruten segleierens navn også ofte eierens bilde eller et bilde som eieren har valgt seg som kjennetegn, for eksempel våpenskjold, initialer (se monogram) eller bumerke. Segleierne var først og fremst konger (rikssegl), kirkens menn, adelen og forskjellige korporasjoner, byer og andre kommuner, dernest også – etter hvert som skriftkunnskapen bredte seg – de borgere og bønder som hadde bruk for å utstede brev.

I landenes politiske og rettslige forhold har segl spilt en betydelig rolle, og har undertiden gitt anledning til konflikter. Som identifikasjonstegn for eieren nøt signetet i middelalderen særlig rettsbeskyttelse, og etter eierens død ble det ofte begravd sammen med ham, enten slått eller brutt i stykker eller nedlagt helt, alt for å forebygge misbruk. Seglstamper gjenfinnes derfor ofte på eldre kirkegårder.

Seglet fortrengte etter hvert navneunderskriften på dokumenter, og i middelalderen og frem til slutten av 1600-tallet var det seglet alene som beviste dokumentets ekthet og gyldighet. Segl fikk derfor stor betydning, og for bruken av de viktigste segl ble det opprettet egne embeter. En del moderne, nasjonale embetsverk kan føre sin opprinnelse tilbake til innehaveren av en bestemt segltype i gammel tid (storseglbevarer og lignende).

I Norge var det fra 1814 frem til 1970 statsrådssekretæren som forvaltet riksseglet; nå ligger ansvaret hos departementsråden ved Statsministerens kontor (regjeringsråden).

Studiet av segl – sfragistikk eller sigillografi – er en av de historiske hjelpevitenskapene. Mange europeiske land har laget tekstutgaver av sitt middelalderske brevmateriale med gjengivelser av dokumentenes segl.

I Norge gjorde riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas et grunnleggende samlerarbeid på området, men bare mindre deler av hans materiale er publisert.

  • Andersen, Michael & Göran Tegnér, red.: Middelalderlige seglstamper i Norden, 2002, isbn 87-88563-54-5, Finn boken
  • Bjønnes, Anders m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
  • Bjønnes, Anders m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med bilder og tekst for alle eidsvollsmennene sine segl på Grunnloven av 17. mai 1814
  • Brinchmann, Chr: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, 1924
  • Engen, Sigleif: Bumerker og segl fra Rogaland, 1963-64, 2 b., Finn boken
  • Fjordholm, Odd; Hohler, Erla Bergendahl; Kjellberg, Halvor & Nyquist, Brita (red.) (2012). Geistlige Segl fra Nidaros Bispedømme (Norske Sigiller fra Middelalderen). Riksarkivet.
  • Huitfeldt-Kaas, H.J. m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, 1899-1950, 2 b., Finn boken
  • Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978 (med heraldisk innhold i seglene i Riksarkivets seglsamling)
  • Nissen, Harald & Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, 1990, isbn 82-519-1059-5, Finn boken
  • Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, 1967, Finn boken
  • Trætteberg, Hallvard: Geistlige segl i Bergens bispedømme ca. 1250-1530, 1968, Finn boken
  • Trætteberg, Hallvard: Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200-1537, 1977, isbn 82-00-01657-9, Finn boken
  • Tønnesen, Allan (red.), Magtens besegling, Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, Syddansk Universitetsforlag, 2013

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. januar 2015 skrev Hans Cappelen

Feil språkbruk her: "Segl, også kalt signet". Segl er avtrykket, mens signet er stempelet eller stampen som avtrykket lages med.

12. mars 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Hans,
Beklager sen respons på dine kommentarer. Jeg har nå lagt inn litteraturtipsene dine, og flyttet hele listen til artikkelen over (se "Utvalgt litteratur"). Jeg har også endret innledningen på artikkelen, i tråd med din kommentar. Kom gjerne med flere innspill til teksten, eller legg inn endringsforslag direkte. Vi vil jobbe litt med artiklene under heraldikk framover, og vil responere raskere.
Vennlig hilsen
Marte Ericsson Ryste
Redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.