Segl

Segl i bivoks. Vedhengt et diplom fra Bergen, 1472.

Av /Avdeling for spesialsamlinger, Universitetsbiblioteket i Bergen.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Segl, også kalt sekret, er et eiermerke som ble brukt på samme måte som en underskrift. Seglet kunne være i voks, bly, papir eller lakk. En stempelplate kalt signet eller stamp ble brukt til å lage avtrykket.

Faktaboks

Etymologi
latin sigillum
Også kjent som
sigill

Seglets hovedhensikt er å tjene til bekreftelse på hvem det er som utsteder dokumentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsperson.

Form, materiale og motiver

Eriks unionssegl
Kong Eriks unionssegl, kjent fra dokumenter fra perioden 1398-1435. Løven (i midten) representerer Norge. De tre løvene med Dannebrog (oppe til venstre) representerer Danmark. Tre kroner (oppe til høyre) representerer Sverige, eller hele Kalmarunionen. Folkunge-løven (nederst til venstre) representerer Sverige. Griffen (nederst til høyre) representerer Pommern.
Av /Anders Thiset (1850-1917): Danske kongelige Sigiller, Copenhagen : C.A. Reitzel, 1917.
Dronning Margretes sekret
Dronning Margretes sekret, brukt 1391-1393. Motivet er tre kroner, som under Kalmarunionen gjerne ble betraktet som symbol på de tre forente rikene.
Av .

Seglene kan være flate plater som trykkes ned i forseglingsmaterialet, eller runde eller mangekantede sylindere som rulles over materialet. Seglbildet er oftest gravert inn i seglstampen, slik at avtrykket blir plastisk og positivt (relieff). Relieffstemplene var opprinnelig laget av metall (bronse, sølv, jern), stein, ben, halvedelstener (gemmer) eller brent leire; nå blir de ofte skåret i stål eller messing.

Forseglingsmaterialet var i eldre tid ofte leire, senere avløst av voks og i moderne tid av segllakk. I en del sammenhenger fremkommer seglavtrykket ved at seglet presses direkte mot dokumentet og skaper et opphøyet relieff i papiret. Seglbildet kan også gjengis i trykt form eller som relieff på en oblat eller lignende som limes på dokumentet.

De vanligste seglmotivene var fyrsteportretter, gudebilder, helgenbilder, historiske og religiøse scener, bygninger eller symbolske motiver – for eksempel dyr, planter og skip. Dessuten ble våpenskjold, deler av våpenskjold og monogrammer brukt som segl. I tiden før skrivekyndigheten ble utbredt blant bondebefolkningen stod det ofte bumerker i bondeseglene.

Utvikling

Oldtidens segl var relieffkunst av høy kvalitet, og fantes i en rekke kulturer, blant annet Kreta, Egypt, Sumer og Kina. Den europeiske seglhistorie i kristen tid begynner med keisersegl fra Konstantin den stores tid og pavesegl fra 500-tallet. I merovingertiden ble seglene etter gammel skikk ennå trykt på selve dokumentet. Senere vokste seglene stadig i størrelse og ble derfor hengt i snorer eller pergamentremmer som var festet til pergamentbrevet.

I Vest-Europa nådde seglkunsten sin rikeste utvikling i middelalderen, og den fortsatte å blomstre så lenge samfunnet var aristokratisk. Formatene varierte, men var på denne tiden i mange tilfeller store, for viktige segl 6–10 centimeter. Man brukte til dels tosidige segl (dobbeltsegl), idet man på hovedseglets bakside satte et kontrasegl. Til tross for at seglkunsten i sin kjerne er aristokratisk, nådde den gotiske seglkunst vidt ut blant andre stender enn adelen, idet alle brev måtte ha segl for å være rettskraftige.

Frem til omkring 1900 var segl fortsatt i utstrakt bruk på alminnelige brev, og seglbildene kunne være eksempler på elegant miniatyrkunst.

Bruk

Segl

Segl. Seglene på unionstraktaten av 1450 mellom Norge og Danmark.

Av /NTB Scanpix ※.
Dronning Margretes valgbrev
Dronning Margretes valgbrev av 2. februar 1388, da hun ble valgt til norsk riksstyrer («mektig frue og husbond») av det norske riksrådet. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet.
Av /Riksarkivet.

Bumerke. Norske bumerker. 1) Kong Håkon 5s vanlige signum, skrevet som egenhendig signatur nederst på hans brev, 1307 og senere, «Haquinus signauimus». 2) 1331, Arne Kaar Herlagssøn. 3) 1334, Jon Pålsson. 4) 1339, Ketil Kollssøn. 5) 1366, Thord Nikolassøn. 6) 1366, Asmund Eyvindssøn. 7) 1398, Halvard Tholfssøn. 8) 1400, Asmund Audunssøn. (Nr. 2−8 er fra segl).

/Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Seglavtrykk har hovedsakelig vært anbrakt på dokumenter, men også på andre gjenstander, for eksempel krukker som skulle holdes lukket, tekstiler og andre salgsvarer, foruten på kirkeklokker, kanoner og andre metallgjenstander. Dessuten var det vanlig å forsegle blant annet dører, kister og skap ved booppgjør og beslagleggelser.

Seglets hovedhensikt er å tjene til bekreftelse på hvem det er som utsteder dokumentet eller som bestemmer over gjenstanden eller er dens opphavsperson. Seglene representerer i alminnelighet enten en person eller en fast organisert institusjon, og inneholder foruten segleierens navn også ofte eierens bilde eller et bilde som eieren har valgt seg som kjennetegn, for eksempel våpenskjold, initialer (se monogram) eller bumerke. Segleierne var først og fremst konger (rikssegl), kirkens menn, adelen og forskjellige korporasjoner, byer og andre kommuner, dernest også – etter hvert som skriftkunnskapen bredte seg – de borgere og bønder som hadde bruk for å utstede brev.

I landenes politiske og rettslige forhold har segl spilt en betydelig rolle, og har av og til gitt anledning til konflikter. Som identifikasjonstegn for eieren nøt signetet i middelalderen særlig rettsbeskyttelse, og etter eierens død ble det ofte begravd sammen med ham, enten slått eller brutt i stykker eller nedlagt helt, alt for å forebygge misbruk. Seglstamper gjenfinnes derfor ofte på eldre kirkegårder.

Seglet fortrengte etter hvert navneunderskriften på dokumenter, og i middelalderen og frem til slutten av 1600-tallet var det seglet alene som beviste dokumentets ekthet og gyldighet. Segl fikk derfor stor betydning, og for bruken av de viktigste segl ble det opprettet egne embeter. En del moderne, nasjonale embetsverk kan føre sin opprinnelse tilbake til innehaveren av en bestemt segltype i gammel tid (storseglbevarer og lignende).

I Norge var det fra 1814 frem til 1970 statsrådssekretæren som forvaltet riksseglet; nå ligger ansvaret hos departementsråden ved Statsministerens kontor (regjeringsråden).

Forskning

Studiet av segl – sfragistikk eller sigillografi – er en av de historiske hjelpevitenskapene. Mange europeiske land har laget tekstutgaver av sitt middelalderske brevmateriale med gjengivelser av dokumentenes segl.

I Norge gjorde riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas et grunnleggende samlerarbeid på området, men bare mindre deler av hans materiale er publisert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Michael & Göran Tegnér, red.: Middelalderlige seglstamper i Norden, 2002, isbn 87-88563-54-5
  • Bjønnes, Anders m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
  • Bjønnes, Anders m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med bilder og tekst for alle eidsvollsmennene sine segl på Grunnloven av 17. mai 1814
  • Brinchmann, Chr: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, 1924
  • Engen, Sigleif: Bumerker og segl fra Rogaland, 1963-64, 2 b.
  • Fjordholm, Odd; Hohler, Erla Bergendahl; Kjellberg, Halvor & Nyquist, Brita (red.) (2012). Geistlige Segl fra Nidaros Bispedømme (Norske Sigiller fra Middelalderen). Riksarkivet.
  • Huitfeldt-Kaas, H.J. m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, 1899-1950, 2 b.
  • Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978 (med heraldisk innhold i seglene i Riksarkivets seglsamling)
  • Nissen, Harald & Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, 1990, isbn 82-519-1059-5
  • Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, 1967
  • Trætteberg, Hallvard: Geistlige segl i Bergens bispedømme ca. 1250-1530, 1968
  • Trætteberg, Hallvard: Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200-1537, 1977, isbn 82-00-01657-9
  • Tønnesen, Allan (red.), Magtens besegling, Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, Syddansk Universitetsforlag, 2013

Kommentarer (2)

skrev Hans Cappelen

Feil språkbruk her: "Segl, også kalt signet". Segl er avtrykket, mens signet er stempelet eller stampen som avtrykket lages med.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Hans, Beklager sen respons på dine kommentarer. Jeg har nå lagt inn litteraturtipsene dine, og flyttet hele listen til artikkelen over (se "Utvalgt litteratur"). Jeg har også endret innledningen på artikkelen, i tråd med din kommentar. Kom gjerne med flere innspill til teksten, eller legg inn endringsforslag direkte. Vi vil jobbe litt med artiklene under heraldikk framover, og vil responere raskere. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste Redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg