Bakladevåpen er kruttdrevne våpen hvor prosjektil eller granat plasseres direkte i bakkant av løpet/røret før avfyring. Det motsatte er munnladningsvåpen der granat/prosjektil presses på plass foran kruttladningen fra munningen helt tilbake til bakenden.

Mange av de tidligste kanoner var bakladevåpen. De hadde et løst kammerstykke hvor kruttladning og kule ble plassert. Deretter ble kammeret kilt fast mot kanonrøret. Det var problemer med kruttgasslekkasje fra disse tidligste bakladere, og munnladningskanonene som etter hvert ble tatt i bruk, ble den foretrukne kanontypen i århundrene fram til midten av 1800-tallet.

Under den andre industrielle revolusjon ble det utviklet baklademekanismer for håndvåpen og artilleri. For håndvåpen ble enhetspatroner og baklademekanismer utviklet parallelt. Men det var først da enhetspatronen med kobber/messinghylse ble utviklet, at ideen om baklading ble fullført. Håndvåpen med baklademekanisme kom i vanlig bruk på 1840-50-tallet. Det norske kammerladningsgeværet (1842) og det prøyssiske tennlåsgeværet (1841) er blant de tidligste typer som kom i alminnelig bruk.

For artilleriet gikk ikke endringene like fort. Ennå i den fransk-prøyssiske krig 1870–71 hadde franskmennene munnladningskanoner. Prøysserne derimot hadde bakladere. I det norske feltartilleriet var munnladere benyttet inntil det i årene 1887–92 ble anskaffet 8,4 cm kanoner med de Banges bakladningsmekanisme. Marinen fikk sine første bakladningskanoner fra firmaet Krupp i 1877, en 26 cm og en 15 cm montert på kanonbåten Sleipner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.