Sjøforsvaret

Sjøforsvarets merke
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sjøforsvaret er en forsvarsgren i Forsvaret, og består av de to våpengrenene Marinen og Kystvakten. Sjøforsvaret ivaretar Norges interesser til sjøs og utgjør den sjømilitære delen av det norske terskelforsvaret.

Marinen er Sjøforsvarets kampstyrke, og håndhever norsk suverenitet og ivaretar norske suverene rettigheter til sjøs, i samarbeid med Kystvakten. Den består av fem fregatter, seks undervannsbåter, seks kystkorvetter, seks mineryddingsfartøyer, og et havgående logistikkfartøy.

Kystvakten har ansvar for ressursforvaltning i territorialfarvannet og i tilstøtende havområder underlagt norsk jurisdiksjon, ivaretar statlig slepebåtberedskap utenfor Norskekysten og håndhever norsk suverenitet og ivaretar norske suverene rettigheter til sjøs i samarbeid med Marinen. Kystvakten består av Ytre kystvakt med tolv fartøyer og Indre kystvakt med fem fartøyer.

Oppgaver

Kronprins Haakon Magnus har offisersutdannelse fra Sjøkrigsskolen og er admiral i Sjøforsvaret.
Av /Forsvaret.

Sjøforsvarets hovedoppgaver i fredstid er:

  • Å håndheve suverenitet i norsk territorialfarvann.
  • Å ivareta norske suverene rettigheter på norsk kontinentalsokkel, i norsk økonomisk sone, NØS, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.
  • Å ivareta den statlige slepebåtberedskapen utenfor Norskekysten.
  • Å bidra med marinefartøyer til NATOs stående marinestyrker, Standing NATO Maritime Group One, SNMG1, og Standing NATO Mine Counter-Measures Group One, SNMCMG1.
  • Å bidra med enheter og avdelinger i internasjonale operasjoner i regi av FN, NATO eller EU, eller som ledd i en koalisjon av villige nasjoner under ledelse av én av dem.
  • Å støtte det sivile samfunn.
  • Å forberede seg på oppgavene i krig.

Sjøforsvarets oppgave i krig er, i samarbeid med Luftforsvaret, å utføre maritime operasjoner som bidrag til forsvaret av Norge, alene eller sammen med allierte sjøstridskrefter.

Ledelse

Sjøforsvaret ledes av sjefen for Sjøforsvaret, med sin sjøforsvarsstab (SST) fra dennes hovedkvarter på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen.

Hovedoppgavene til sjefen for Sjøforsvaret er styrkeproduksjon og, under sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, taktisk kommando og kontroll av Sjøforsvarets enheter og avdelinger. Styrkeproduksjon vil si å frembringe stridsklare sjømilitære enheter. Sjefen for Sjøforsvaret er dessuten forsvarssjefens fremste sjømilitære rådgiver.

Organisasjon, materiell og utrustning

En norsk ubåt under øvelsen Dynamic Mongoose i Nord-Atlanteren i 2017.
Av /NATO/Forsvaret.

Sjefen for Sjøforsvarets ledelseselement for virksomhetsstyring er Sjøforsvarsstaben (SST). Sjøforsvaret består, i tillegg til SST, av Marinen, Kystvakten, Sjøforsvarets baser, Sjøforsvarets sanitet og avdelingen KNM Harald Haarfagre i Madla leir ved Stavanger. For å utøve ledelse i form av taktisk kommando og kontroll over Marinens fartøyer har sjefen for Sjøforsvaret etablert Nasjonalt sjøoperasjonssenter (NSS), som ledes av Sjef Operasjoner (SJO).

Sjøforsvarets baser

Etter en lengre anleggsperiode var arbeidene med å utvide og oppgradere tørrdokken på Haakonsvern ferdig i 2008. I forgrunnen intervjues daværende statsminister Jens Stoltenberg og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen av journalister.
Av /NTB Scanpix.

Sjøforsvaret har fire baser:

Marinen

Kystkorvetten KNM Skjold i ruskevær ved Fedje i Hordaland.
Av /Forsvaret.
KNM Fridtjof Nansen
Trondheim Havn.
Lisens: CC BY SA 2.0

Marinen er Sjøforsvarets operative kampstyrke. Marinens hovedkvarter ligger på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen.

Sjef Marinen, med sin marinestab, har ansvar for styrkeproduksjon av Marinens enheter og avdelinger. Sjef Marinen styrkeproduserer, trener og øver, sine fartøyer og avdelinger til gitte kampkraftnivå. For å drive styrkeproduksjon har sjefen for Marinen til disposisjon Sjøforsvarets våpenskolesenter KNM Tordenskjold.

Sjef Marinen kan etablere seg med en framskutt taktisk stab ombord i et av fartøyene, primært en av fregattene, for å lede og utøve taktisk kontroll over en gruppe fartøyer. Enten formålet er trening og oppøving eller operasjoner forblir fartøyene under taktisk kommando av sjefen for Sjøforsvaret, utøvd på hans vegne av SJO gjennom NSS.

Marinens kampstyrke består av fire fregatter; seks undervannsbåter; seks kystkorvetter; seks mineryddingsfartøyer; Minedykkerkommandoen; Kystjegerkommandoen med taktisk båtskvadron, sistnevnte stasjonert på Trondenes i Harstad. I tillegg kommer Marinens logistikkelement, Marinens logistikkommando (MLK)

Sjef Marinen har også ansvaret for Kongeskipet Norge og Sjøkrigsskolens to treningsfartøyer i navigasjon, KNM Kvarven og KNM Nordnes, og Sjøforsvarets nye logistikkfartøy KNM Maud.

De fire fregattene av Fridtjof Nansen-klassen etter tapet av F-313 KNM Helge Ingstad i 2018 er:

  • F-310 KNM Fridtjof Nansen
  • F-311 KNM Roald Amundsen
  • F-312 KNM Otto Sverdrup
  • F-314 KNM Thor Heyerdahl

Fregattene er utstyrt for å operere NH-90-helikoptre. Helikoptrene er spesialisert for ubåtjakt og utgjør en organisk del av fregattenes kampsystem.

Fregattene i Fridtjof Nansen-klassen kan operere selvstendig over lang tid og kan seile i opptil 30 dager uten etterforsyninger. De er utrustet for å bekjempe trusler både i luften, på overflaten og under vann. Fregattene er også utrustet med samband og fasiliteter som kan understøtte en styrkesjef og dennes stab.

Fregattene utgjør Marinens viktigste kapasitet for havovervåking og håndhevelse av suverenitet til sjøs. De deltar med jevne mellomrom i NATOs SNMG1 og i internasjonale operasjoner til sjøs. Fregattene kan utføre redningsoperasjoner og kan bidra til håndtering av ulykker og katastrofer til sjøs og langs kysten.

I krig er fregattenes hovedoppgave å beskytte forsyningslinjene til sjøs.

De seks undervannsbåtene av Ula-klassen er:

  • S-300 KNM Ula
  • S-301 KNM Utsira
  • S-302 KNM Utstein
  • S-303 KNM Utvær
  • S-304 KNM Uthaug
  • S-305 KNM Uredd

Undervannsbåtens fremste fortrinn er evnen til å holde seg skjult. Den kan operere i farvann hvor motstanderen har etablert sjøkontroll og luftoverlegenhet, og den har evne til å true og ødelegge de største og mest verdifulle av motstanderens krigsfartøyer.

Undervannsbåter i Ula-klassen er autonome plattformer som kan operere alene eller som en del av en marinestyrke.

I fredstid kan undervannsbåtene benyttes til overvåking og rapportering som ledd i håndheving av suverenitet og som bidrag til norsk etterretningsvirksomhet. Undervannsbåtene kan også bidra til overvåking og rapportering under internasjonale operasjoner til sjøs.

I krig spenner undervannsbåtenes oppgaver fra angrep på fiendtlige krigsfartøyer og skipsfart, gjennom innsetting og uthenting av spesialstyrker til overvåking og rapportering.

De seks kystkorvettene av Skjold-klassen er:

  • P-960 KNM Skjold
  • P-961 KNM Storm
  • P-962 KNM Skudd
  • P-963 KNM Steil
  • P-964 KNM Glimt
  • P-965 KNM Gnist

Korvettene i Skjold-klassen er verdens raskeste kampfartøyer med en toppfart på 60 knop. Med sine missiler og en 76 millimeter kanon kan kystkorvettene bekjempe overflate- og lufttrusler og har også evne til å engasjere mål på land.

Skjold-klassens hovedoppgaver i fredstid er overvåkning og suverenitetshevdelse. Den kan også anvendes til myndighetsutøvelse i kystnære farvann. Fartøyenes sambandsutrustning og store mobilitet gjør dem egnet til hurtig innsats i og ledelse av søk- og redningsoperasjoner, samt andre former for støtte til det sivile samfunn.

I krise- og krigssituasjoner er korvet­tenes oppgave å avvise eller bekjempe fremmede fartøyer som truer med å trenge inn i eller har trengt inn i norsk territorialfarvann for å ta kontroll over kystsonen. Fartøyene er også godt egnet til å støtte Forsvarets spesialstyrker.

Marinens seks mineryddingsfartøyer, omfatter tre minejaktfartøyer av Oksøy-klassen:

  • M-341 KNM Karmøy
  • M-342 KNM Måløy
  • M-343 KNM Hinnøy

og tre minesveipere av Alta-klassen:

  • M-350 KNM Alta
  • M-351 KNM Otra
  • M-352 KNM Rauma

Mineryddingsfartøyenes hovedoppgave er å lokalisere og rydde sjøminer og andre eksplosiver i sjøen.

Evne til effektiv mineryddingsinnsats er avgjørende for å sikre adkomst til havner og viktige operasjonsområder i krise- og konfliktsituasjoner samt i internasjonale operasjoner hvor det foreligger en minetrussel.

Minevåpenet deltar rutinemessig med et fartøy i SNMCG1. Mineryddingsfartøyer deltar jevnlig i ryddeoperasjoner for å fjerne gamle miner og andre eksplosiver fra tidligere kriger, som fremdeles finnes i et stort antall både i norske og utenlandske farvann.

Sammen med Marinens andre krigsfartøyer deltar mineryddingsfartøyene i suverenitetshevdelse og overvåkning langs kysten.

Minedykkerkommandoen er stasjonert på Haakonsvern. Den utgjør Forsvarets største stående avdeling for å uskadeliggjøre eksplosiver. I fredstid bidrar Minedykkerkommandoen i utenlandsoperasjoner og støtter sivile myndigheter med fjerning av sprenglegemer. Ved behov bidrar den med å utgjøre en nasjonal beredskap mot terrorbomber. Minedykkerkommandoen støtter rutinemessig minevåpenets operasjoner.

Kystjegerkommandoen, KJK, er stasjonert på Trondenes i Harstad. Den er en sjømobil bakkestyrke som driver med oppklaring, patruljering og målbekjempelse i kystsonen – både på sjøen og på land. Kystjegerne deltar regelmessig i internasjonale operasjoner på bakken sammen med enheter fra Forsvarets spesialstyrker og Hæren.

Taktisk båtskvadron er underlagt sjefen for KJK og har stasjon på Trondenes. Den består av et antall stridsbåt 90 i tre konfigurasjoner: troppetransport, stridsbåt 90N, ledelsesfartøy, stridsbåt 90NL, og sanitetsfartøy, stridsbåt 90 NSan. Skvadronen er trent for hurtigbåtnavigering og operasjoner i kystnære farvann både i Norge og i utlandet. Oppgaven består primært i transport- og ledelsesstøtte til KJK.

MLK er stasjonert på Haakonsvern. Avdelingen støtter Marinens fartøyer og landavdelinger med teknisk vedlikehold og forsyninger, og med tjenester innen økonomi og ledelse.

Oppdraget er å gi Marinen økt tilgjengelighet og utholdenhet gjennom å utføre logistikkoperasjoner der kampfartøyene befinner seg. Under lengre øvelser og skarpe operasjoner blir MLK forsterket med personell fra Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO.

NSS er et stående, operativt taktisk ledelseselement i Sjøforsvaret, direkte underlagt Sjef Sjøforsvaret som taktisk sjef. Sjef Operasjoner (SJO) utøver taktisk kommando og kontroll over fartøyer og avdelinger i operasjoner på vegne av Sjef Sjøforsvaret. Sjef Marinen kan etablere seg ombord med en taktisk stab for å lede en fartøysgruppe i en operasjon for å løse et gitt oppdrag. Når taktisk stab er aktivert, vil den normalt ha etablert seg ombord i en av fregattene og være underlagt taktisk kommando av sjefen for Sjøforsvaret, utøvd på hans vegne av SJO gjennom NSS. På samme måte som selve styrken, vil sammensetningen av taktisk stab være tilpasset oppdraget som skal løses.

Enkeltfartøyer, enheter fra landavdelinger, eller grupper av fartøyer, kan settes inn i internasjonale operasjoner og underlegges taktisk kontroll av NATO eller annen internasjonal kommando.

Kystvakten

Kystvaktskipet Svalbard var ferdig i 2001 og har hjemmebase på Sortland i Vesterålen. Det er spesialbygd for isfarvann og skal kunne operere i is på én meters tykkelse. Vinterstid er Barentshavet KV Svalbards primære operasjonsområde. Over dekket svever enhetshelikopteret NH 90.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kystvakten er Norges viktigste verktøy for å sikre norske interesser på havet. Kystvakten opererer i hele Norges ansvarsområde og er statens viktigste myndighetsutøver til sjøs. Sjefen for Kystvakten planlegger og leder Kystvaktens operasjoner fra sitt hovedkvarter ved Sjøforsvarets kystvaktstasjon, Sortland (SKYS). Sjefen for Kystvakten har både administrativ og operativ kommandomyndighet over Kystvaktens 17 fartøyer.

Kystvaktens viktigste oppgave er ressursforvaltning, i praksis fiskerioppsyn, i havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon. Det vi si i norsk økonomisk sone, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen. Kystvakten har også ansvaret for den statlige slepebåtberedskapen utenfor Norskekysten. I krise og krig, men også i fredstid, vil kystvaktfartøyer kunne avgis til militære oppdrag. Under slike oppdrag, og under øvelser for slike oppdrag i fredstid, vil kystvaktfartøyene være underlagt taktisk kommando av sjefen for Sjøforsvaret utøvd på hans vegne av SJO gjennom NSS.

Kystvakten har politimyndighet i henhold til kystvaktloven. Loven gir Kystvakten hjemmel til å utøve kontroll på vegne av en rekke statlige etater. Dens viktigste samarbeidspartnere er politiet, tollvesenet, Kystverket og Sjøfartsdirektoratet. Kystvakten bistår også norsk forskning.

Kystvaktstaben er organisert i en ytre og en indre kystvakt. Ytre kystvakt opererer i alle farvann underlagt norsk jurisdiksjon utenfor territorialgrensen på tolv nautiske mil. Indre kystvakt opererer i norsk territorialfarvann.

Ytre kystvakt disponerer følgende fartøyer:

Tre helikopterbærende fartøyer av Nordkapp-klassen:

  • W-320 K/V Nordkapp
  • W-321 K/V Senja
  • W-322 K/V Andenes

Tre fartøyer av Barentshav-klassen:

  • W-340 K/V Barentshav
  • W-342 K/V Sortland
  • W-341 K/V Bergen

De tre fartøyene:

  • W-303 K/V Svalbard, som også er helikopterbærende
  • W-318 K/V Harstad
  • W-312 K/V Ålesund

De to slepebåtene

  • W-324 K/V Jarl
  • W-323 K/V Bison

De helikopterbærende fartøyene opererer en kystvaktversjon av NH-90 helikoptre.

Ytre kystvakts operasjoner støttes av maritime patruljefly, P-3B Orion, fra Luftforsvarets 333 luftving på Andøya. Kystvakten leier i tillegg inn sivile fly for havovervåking.

Indre kystvakt disponerer følgende fartøyer:

Fem fartøyer av Nornen-klassen:

  • W-330 K/V Nornen
  • W-331 K/V Farm
  • W-332 K/V Heimdal
  • W-333 K/V Njord
  • W-334 K/V Tor

Ett fartøy av Reine-klassen overført fra Sjøheimevernet:

  • W-335 K/V Magnus Lagabøte

Kystvaktens fartøyer er bemannet av offiserer fra Sjøforsvaret, utdannet ved Sjøforsvarets befalsskole eller Sjøkrigsskolen, og av menigeførstegangstjeneste. Kystvaktens innleide fartøyer har en sivil kjernebesetning som er ansvarlig for drift og vedlikehold av fartøyet og en militær besetning som leder fartøyets operasjoner, gjennomfører bordinger og utfører inspeksjoner.

Kystvaktens kompetansesenter på Haakonsvern omskolerer marineoffiserer til kystvaktoffiserer og driver videreutdanning av kystvaktoffiserer.

Sjøforsvarets sanitet

Sjøforsvarets sanitet har som oppgave å ivareta syke og sårede gjennom funksjon som fagmyndighet og styrkeprodusent.

Saniteten i Sjøforsvaret (SANSJØ) er ledet av en sanitetsinspektør (SANINSP) med kommandørs grad. Sanitetsinspektøren er rådgiver for Sjefen for Sjøforsvaret og faglig underlagt sjefen for Forsvarets sanitet.

Sjøforsvarets historie

Panserskipet Norge eller Eidsvold en gang tidlig på 1900-tallet.
Av /Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Det første norske sjøforsvar hørte under den leidang som Håkon den gode opprettet cirka år 950 evt. Først under kong Hans ble en permanent orlogsmarine organisert (1510), og da i det dansk-norske monarkiet med base på orlogsverftet Bremerholm i København, som kongen lot anlegge.

Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter med Sverige gjorde det nødvendig å hevde dobbeltrikets interesser på sjøen. Under Christian 4 ble flåten sterkt utbygd og var med 50–60 større skip og et stort antall defensjonsskip blant Europas betydeligste. Linjeskipene var størst, 1000–1500 tonn og med to til tre overdekkede batteridekk. Så kom fregattene med ett overdekket batteridekk, og de mindre pinker, brigger, snauer, galioter, bojerter og jakter. For tjeneste særlig i den norske skjærgården ble det bygd galeier, med årer som viktigste fremdriftsmiddel. De ble etter hvert avløst av kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller.

Også i Norge bygde man orlogsskip, blant annet linjeskipet Hannibal med 63 kanoner, levert fra Hovedøen ved Christiania i 1645 og kondemnert i 1716. I 1750 ble det anlagt et galeiverft i Fredriksvern.

Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. Vanligvis talte mannskapene flere nordmenn enn dansker, og det var sterke innslag fra andre nasjoner, særlig nederlendere. I 1679 bestod offiserskorpset av 217 offiserer: 31 prosent nederlendere, 27 prosent nordmenn og 19 prosent dansker. I 1709 var cirka 15 000 innrullert i fellesflåten; nær 10 000 var nordmenn. Flere nordmenn hadde høye stillinger: Erik Ottesen Orning (1582–1645) ble i 1644 generaladmiral; Henrik Bjelke ble i 1662 riksadmiral og sjef for Marinen, og Cort Adeler hans nestkommanderende.

På den tid, i 1665, angrep 17 britiske skip en nederlandsk konvoi i Bergen, men angrepet ble slått tilbake. På 1600-tallet spilte flåten en avgjørende rolle ved opprettelsen av oversjøiske kolonier.

Under den skånske krig (1675–1679) og den store nordiske krig (1700–1721) deltok flåten aktivt hele tiden. Den norske kommandøren Iver Huitfeldt og 550 mann ble drept da linjeskipet Dannebrog sprang i luften under slaget i Køge bugt i 1710. Viseadmiral Peter Wessel Tordenskiold vant seg det største navn i den dansk-norske flåtes historie i Dynekilen i 1716 og Marstrand i 1719. I Dynekilen var 80 prosent av hans sjøfolk og 92 prosent av hans soldater norske.

I tiden som fulgte ble det stadig sendt dansk-norske krigsskip til Middelhavet for å beskytte handelsflåten mot sjørøvere, og flere ganger var det nødvendig med væpnede aksjoner.

1800-tallet

2. april 1801, under Napoleonskrigene, angrep en britisk styrke på 20 linjeskip og 33 fregatter den dansk-norske flåten på Københavns red; britene møtte tapper motstand, men Danmark-Norge ble tvunget ut av den væpnede nøytraliteten. I 1807 ville den britiske regjeringen forhindre at den dansk-norske flåten kunne bli brukt mot Storbritannia og sendte en stor flåtestyrke til København. Byen ble bombardert 2. september, og flåten, som lå opplagt, ble overgitt og seilt til Storbritannia. Den bestod av 16 linjeskip, ti fregatter, fem korvetter, åtte brigger, en rekke mindre skip og 92 transportskip.

Under arbeidet med å gjenreise flåten bygde norske verft skip særlig for skjærgårdsflåten. Det kom til flere trefninger med britene. Briggen Seagull ble erobret i 1808 og satt i norsk tjeneste. I 1810 erobret Seagull og fire andre brigger en konvoi på 47 handelsskip hvis verdi ble anslått til 5,5 millioner riksdaler. I 1812 ble fregatten Najaden senket av en britisk styrke i Lyngør. Mange kapere ble på denne tiden utrustet i Norge.

Fra 1814 hadde Norge egen marine; den hørte til 1860 under Marinedepartementet, deretter under Marine- og postdepartementet til 1884, siden under Forsvarsdepartementet. I hele unionstiden og frem til 1940 stod Marinen under kommando av kommanderende admiral.

Ved inngåelsen av unionen med Sverige i 1814 bestod den norske flåten av sju brigger, åtte kanonskonnerter, to kanonkuttere, 97 kanonsjalupper og kanonjoller, samt noen leide fartøyer. Marinen fikk sitt hovedverft Karljohansvern i Horten. En rekke skip ble bygd her; dampkorvetten Nornen på 958 tonn var ferdig i 1855. Den gjorde i 1861–1862 et tokt til Amerika for å beskytte norsk skipsfart under borgerkrigen. Fregatten Kong Sverre, 3472 tonn, 44 kanoner og 600 manns besetning, ble sjøsatt i 1860. Den kom ut på et tokt i 1864 og tjente siden som ekserser- og losjiskip. Norges første torpedobåt, Rap, ti tonn, var bygd i Storbritannia og levert 1873.

I 1895 omfattet den sjødyktige delen av flåten fire monitorer, ni torpedobåter og elleve kanonbåter, men så ble det rustet opp. På ti år var tilveksten fire panserskip, én torpedodivisjonsbåt, 23 torpedobåter og ett transportskip. Panserskipene Harald Haarfagre, Tordenskiold, Norge og Eidsvold, alle på 4000 tonn, ble bygd i Storbritannia i 1897–1899; torpedodivisjonsbåten Valkyrjen ble bygd i Tyskland for midler innsamlet av norske kvinner.

1900-tallet

I 1905 var de fleste marinefartøyene utrustet, og en eskadre av panserskipene og de fleste torpedobåtene opererte i og nær Oslofjorden. I 1909 fikk Marinen sin første undervannsbåt, Kobben. I årene før 1913 ble det bygd tre jagere; Draug, Troll og Garm, hver på 500 tonn. Marinen fikk sitt første fly i 1912 og hadde eget flyvåpen i årene 1916–1944.

Under nøytralitetsvernet i 1914–1918 utrustet Marinen fire panserskip, tre jagere, to kanonbåter, 35 torpedobåter, fire undervannsbåter og noen leide vaktfartøyer. I mellomkrigstiden ble det bygd seks mindre jagere, seks undervannsbåter, fire mineleggere, to minesveipere og tre oppsynsskip.

I 1939 hadde Marinen 63 skip, hvorav 44 var sjøsatt i 1874–1918. Flere av skipene var i kamp med tyske skip i april 1940. I alt 13 skip kom seg over til Storbritannia, og her ble Marinen gjenoppbygd.

Fra 7. juni 1940 til 8. mai 1945 seilte 118 krigsskip under norsk flagg: tolv jagere, sju korvetter, fire undervannsbåter, 30 motortorpedobåter samt mineleggere, minesveipere og andre mindre fartøyer. Av disse gikk 20 skip tapt. Marinens fartøyer gjorde tjeneste i Atlanterhavet og Ishavet, angrep tyske sjøstridskrefter og skipsfart på Norskekysten, sveipet miner i Middelhavet, Persiabukta, rundt Storbritannia, og deltok under invasjonen i Normandie. Sjøforsvarets skyttere seilte med handelsflåten på alle hav.

7. mai 1945 tjenestegjorde 7366 mann i Marinen, herav 1651 i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH) og 496 i Kystartilleriet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten (2010). Sjøforsvaret i krig og fred – langs kysten og på havet gjennom 200 år. Fagbokforlaget, Bergen.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg