. Begrenset gjenbruk

Sjøforsvaret er en forsvarsgren i Forsvaret.

Sjøforsvarets hovedoppgaver i fredstid er:

  • å håndheve suverenitet i norsk territorialfarvann
  • å ivareta norske suverene rettigheter på norsk kontinentalsokkel, i norsk økonomisk sone, NØS, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen
  • å bidra med marinefartøyer til NATOs stående marinestyrker, Standing NATO Maritime Group One, SNMG1, og Standing NATO Mine Counter-Measures Group One, SNMCMG1. 
  • å bidra med enheter og avdelinger i internasjonale operasjoner, i regi av FN, NATO eller EU, eller som ledd i en koalisjon av villige nasjoner under ledelse av en av dem.
  • å støtte det sivile samfunn
  • å forberede seg på oppgavene i krig.

Sjøforsvarets oppgave i krig er, i samarbeid med Luftforsvaret og Sjøheimevernet, å utføre maritime operasjoner som bidrag til forsvaret av Norge, alene eller sammen med allierte sjøstridskrefter. 

Sjøforsvaret ledes av Generalinspektøren for Sjøforsvaret, GIS, fra dennes hovedkvarter, sjøforsvarsstaben, på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen.

Generalinspektørens hovedoppgave er styrkeproduksjon, det vil si å frembringe stridsklare sjømilitære enheter og avdelinger som kan stilles til disposisjon for forsvarssjefen og avgis til operativ kommando og kontroll fra Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø. Generalinspektøren er dertil forsvarsjefens fremste sjømilitære rådgiver. 

Sjøforsvaret ledes av Sjefen for Sjøforsvaret og hans stab, Sjøforsvarsstaben. Under Sjøforsvarsstaben består Sjøforsvaret av Marinen, Kystvakten, Sjøforsvarets rekruttskole KNM Harald Haarfagre, Befalsskolen for Sjøforsvaret, Sjøkrigsskolen og Sjøforsvarets sanitet.

Marinen er Sjøforsvarets kampstyrke. Sjefen for Marinen har ansvar for styrkeproduksjon av Marinens enheter og avdelinger, og for å utøve taktisk kommando og kontroll over Marinens fartøyer på vegne av sjefen Sjøforsvaret. For å drive styrkeproduksjon har sjefen for Marinen til disposisjon Sjøforsvarets våpenskolesenter KNM Tordenskjold. For å utøve taktisk kommando og kontroll over Marinens fartøyer har sjefen for Marinen til disposisjon et operativt stabselement kalt Norwegian Task Group (NorTG).  Marinens hovedkvarter ligger på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. 

Marinens kampstyrke består av fem fregatter, seks undervannsbåter, seks kystkorvetter og seks mineryddingsfartøyer, Minedykkerkommandoen og Kystjegerkommandoen med taktisk båtskvadron, sistnevnte stasjonert på Trondenes i Harstad. I tillegg kommer Marinens logistikkelement eller Combat Service Support (MARCCS). 

Sjefen for Marinen har også ansvaret for Kongeskipet Norge og Sjøkrigsskolens to treningsfartøyer i navigasjon, KNM Kvarven og KNM Nordnes. Fra høsten 2018 vil Marinen  drive Sjøforsvarets nye logistikkfartøy KNM Maud.

De fem fregattene av Fridtjof Nansen-klassen er:

  • F-310 KNM Fridtjof Nansen
  • F-311 KNM Roald Amundsen
  • F-312 KNM Otto Sverdrup
  • F-313 KNM Helge Ingstad
  • F-314 KNM Thor Heyerdahl

Fregattene er utstyrt for å operere NH-90-helikoptre. Helikoptrene er spesialisert for ubåtjakt og utgjør en organisk del av fregattenes kampsystem.

Fregattene i Fridtjof Nansen-klassen kan operere selvstendig over lang tid og kan seile i opp til 30 dager uten etterforsyninger. De er utrustet for å bekjempe trusler både i luften, på overflaten og under vann. Fregattene er også utrustet med samband og fasiliteter som kan understøtte en styrkesjef og dennes stab.

Fregattene utgjør Marinens viktigste kapasitet for havovervåking og håndhevelse av suverenitet til sjøs. De deltar med jevne mellomrom i NATOs SNMG1 og i internasjonale operasjoner til sjøs. Fregattene kan utføre redningsoperasjoner og kan bidra til håndtering av ulykker og katastrofer til sjøs og langs kysten.

I krig er fregattenes hovedoppgave å beskytte forsyningslinjene til sjøs.

De seks undervannsbåtene av Ula-klassen er: 

  • S-300 KNM Ula 
  • S-301 KNM Utsira
  • S-302 KNM Utstein
  • S-303 KNM Utvær
  • S-304 KNM Uthaug
  • S-305 KNM Uredd

Undervannsbåtens fremste fortrinn er evnen til å holde seg skjult. Den kan operere i farvann hvor motstanderen har etablert sjøkontroll og luftoverlegenhet, og den har evne til å true og ødelegge de største og mest verdifulle av motstanderens krigsfartøyer.

Ula-klasse undervannsbåter er autonome plattformer som  kan operere alene eller som en del av en marinestyrke.

I fredstid kan undervannsbåtene benyttes til overvåking og rapportering som ledd i håndheving av suverenitet og som bidrag til norsk etterretningsvirksomhet. Undervannsbåtene kan også bidra til overvåking og rapportering under internasjonale operasjoner til sjøs. 

I krig spenner undervannsbåtenes oppgaver fra angrep på fiendtlige krigsfartøyer og skipsfart, gjennom innsetting og uthenting av spesialstyrker til overvåking og rapportering.

De seks kystkorvettene av Skjold-klassen er:

  • P-960 KNM Skjold
  • P-961 KNM Storm
  • P-962 KNM Skudd
  • P-963 KNM Steil
  • P-964 KNM Glimt
  • P-965 KNM Gnist

Korvettene i Skjold-klassen er verdens raskeste kampfartøyer med en toppfart på 60 knop. Med sine missiler og en 76 mm kanon kan kystkorvettene bekjempe overflate- og lufttrusler og har også evne til å en­gasjere mål på land.

Skjold-klassens hovedoppgaver i freds­tid er overvåkning og suverenitetshevdelse. Den kan også anvendes til myndighetsutøvelse i kystnære farvann. Fartøyenes sambandsutrustning og store mobilitet gjør dem  egnet til hurtig innsats i og ledelse av søk- og redningsoperasjoner og andre former for støtte til det sivile samfunn. 

I krise- og krigssituasjoner er korvet­tenes oppgave å avvise eller bekjempe fremmede fartøyer som truer med å trenge inn i eller har trengt inn i norsk territorialfarvann for å ta kontroll over kystsonen. Fartøyene er også godt egnet til å støtte Forsvarets spesialstyrker.

Marinens seks mineryddingsfartøyer, omfatter tre minejaktfartøyer av Oksøy-klassen:

  • M-341KNM Karmøy
  • M-342 KNM Måløy
  • M-343 KNM Hinnøy

og tre minesveipere av Alta-klassen:

  • M-350 KNM Alta
  • M-351 KNM Otra
  • M-352 KNM Rauma

Mineryddingsfartøyenes hovedoppgave er å lokalisere og rydde sjøminer og andre eksplosiver i sjøen.

Evne til effektiv mineryddingsinnsats er  avgjørende for å sikre adkomst til havner og viktige operasjonsområder i krise- og konfliktsituasjoner samt i internasjonale operasjoner hvor det foreligger en minetrussel.

Minevåpenet deltar rutinemessig med et fartøy i SNMCG1. Mineryddingsfartøyer deltar jevnlig i ryddeoperasjoner for å fjerne gamle miner og andre eksplosiver fra tidligere kriger, som fremdeles finnes i et stort antall både i norske og utenlandske farvann. 

Sammen med Marinens andre krigsfartøyer deltar mineryddingsfartøyene i suverenitetshevdelse og overvåkning langs kysten.

Minedykkerkommandoen er stasjonert på Haakonsvern. Den utgjør Forsvarets største stående avdeling for å uskadeliggjøre eksplosiver. I fredstid bidrar minedykkerkommandoen i utenlandsoperasjoner og støtter sivile myndigheter med fjerning av sprenglegemer. Ved behov bidrar den med å utgjøre en nasjonal beredskap mot terrorbomber. Minedykkerkommandoen støtter rutinemessig minevåpenets operasjoner.

Kystjegerkommandoen, KJK, er stasjonert på Trondenes i Harstad. Den er en sjømobil bakkestyrke som driver med oppklaring, patruljering og målbekjempelse i kystsonen – både på sjøen og på land. Kystjegerne deltar regelmessig i internasjonale operasjoner på bakken, sammen med enheter fra Forsvarets spesialstyrker og Hæren.

Taktisk båtskvadron er underlagt sjefen for KJK og har stasjon på Trondenes. Den består av et antall stridsbåt 90 i tre konfigurasjoner: troppetransport, stridsbåt 90N, ledelsesfartøy, stridsbåt 90NL,  sanitetsfartøy og stridsbåt 90 NSan. Skvadronen er trent for hurtigbåtnavigering og operasjoner i kystnære farvann både i Norge og i utlandet. Oppgaven består primært i transport- og ledelsesstøtte til KJK.

MARCCS er stasjonert på Haakonsvern. Avdelingen støtter Marinens fartøyer og landavdelinger med teknisk vedlikehold og forsyninger, og med tjenester innen økonomi og ledelse.

Oppdraget er å gi Marinen økt tilgjengelighet og utholdenhet gjennom å utføre logistikk­operasjoner der kampfartøyene befinner seg. Under lengre øvelser og skarpe operasjoner blir MARCCS forster­ket med personell fra Forsvarets logistik­korganisasjon, FLO. 

Norwegian Task Group, NoTG er et operativt taktisk ledelseselement, en stab, i Marinen underlagt sjefen for Marinen.

NoTG er også betegnelsen på en maritim styrke når den er samlet under ledelse av staben. Sammensetningen av styrken vil være avhengig av oppdraget som skal løses eller trusselen som skal bekjempes.

Når den er aktivert, vil staben normalt være embarkert på en av fregattene. På samme måte som selve styrken, vil stabens sammensetning være  tilpasset oppdraget som skal løses. 

NoTG er først og fremst innrettet mot å løse  oppdrag i norske interesseområder, men kan også settes inn i internasjonale operasjoner og underleg­ges NATO eller en annen internasjonal kom­mando.

Kystvakten er Norges viktigste verktøy for å sikre norske interesser på havet. Kystvakten opererer i hele Norges ansvarsområde og er statens viktigste myndighetsutøver til sjøs. Sjefen for Kystvakten planlegger og leder Kystvaktens operasjoner fra sitt hovedkvarter ved Sjøforsvarets kystvaktstasjon, Sortland (SKYS). Sjefen for Kystvakten har både administrativ og operativ kommandomyndighet over Kystvaktens 15 fartøyer.

Kystvaktens viktigste oppgave er ressursforvaltning, i praksis fiskerioppsyn, i havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon. Det vi si i norsk økonomisk sone, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Kystvakten har politimyndighet i henhold til Kystvaktloven. Loven gir Kystvakten hjemmel til å utøve kontroll på vegne av en rekke statlige etater. Dens viktigste samarbeidspartnere er Politiet, Tollvesenet, Kystverket og Sjøfartsdirektoratet. Kystvakten bistår også norsk forskning.

Kystvaktstaben er organisert i en ytre- og en indre kystvakt. Ytre kystvakt opererer i alle farvann underlagt norsk jurisdiksjon utenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil. Indre kystvakt opererer i norsk territorialfarvann.

Ytre kystvakt disponerer følgende fartøyer:

Tre helikopterbærende fartøyer av Nordkapp-klassen

  • W-320 K/V Nordkapp
  • W-321 K/V Senja
  • W-322 K/V Andenes

Tre fartøyer av Barentshav-klassen

  • W-340 K/V Barentshav
  • W-342 K/V Sortland
  • W-341 K/V Bergen

Samt de tre fartøyene

  • W-303 K/V Svalbard, som også er helikopterbærende
  • W-318 K/V Harstad
  • W-312 K/V Ålesund

De helikopterbærende fartøyene opererer en kystvaktversjon av NH-90- helikoptre.

Ytre kystvakts operasjoner støttes av maritime patruljefly, P-3B Orion, fra Luftforsvarets 333 luftving på Andøya. Kystvakten leier i tillegg inn sivile fly for havovervåking.

Indre kystvakt disponerer følgende fartøyer:

Fem fartøyer av Nornen-klassen

  • W-330  K/V Nornen
  • W-331  K/VFarm
  • W-332  K/V Heimdal
  • W-333  K/V Njord
  • W-334  K/V Tor

Ett fartøy av Reine-klassen overført fra Sjøheimevernet

  • W-335 K/V Magnus Lagabøte

Kystvaktens fartøyer er bemannet av offiserer fra Sjøforsvaret, utdannet ved Sjøforsvarets befalsskole eller Sjøkrigsskolen, og av menige på førstegangstjeneste. Kystvaktens innleide fartøyer har en sivil kjernebesetning som er ansvarlig for drift og vedlikehold av fartøyet og en militær besetning som leder fartøyets operasjoner, gjennomfører bordinger og utfører inspeksjoner. 

Kystvaktas kompetansesenter på Haakonsvern omskolerer marineoffiserer til kystvaktoffiserer og driver videreutdanning av kystvaktoffiserer.

Sjøforsvarets sanitet har som oppgave å ivareta syke og sårede gjennom funksjon som fagmyndighet og styrkeprodusent.

Saniteten i Sjøforsvaret (SANSJØ) er ledet av en sanitetsinspektør (SANINSP) med kommandørs grad. Sanitetsinspektøren er rådgiver for Sjefen for Sjøforsvaret og faglig underlagt sjefen for Forsvarets sanitet.

Sjøkrigsskolen på Laksevåg i Bergen, Sjøforsvarets befalsskole og Sjøforvarets rekruttskole KNM Harald Haarfagre, begge lokalisert til Madlamoen ved Stavanger, er alle direkte underlagt sjefen for Sjøforsvaret

Sjøforsvarets tre baser, Haakonsvern orlogsstasjon, Ramsund orlogsstasjon i Ofoten i Nordland og Kystvaktens hovedbase på Sortland er  underlagt sjefen for Sjøforsvaret.

Det første norske sjøforsvar hørte under den leidang som Håkon den gode opprettet ca. 950. Først under kong Hans ble en permanent orlogsmarine organisert (1510), og da i det dansk-norske monarki med base på orlogsverftet Bremerholm i København, som kongen lot anlegge. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter med Sverige gjorde det nødvendig å hevde dobbeltrikets interesser på sjøen. Under Christian 4 ble flåten sterkt utbygd og var med 50–60 større skip og et stort antall defensjonsskip blant Europas betydeligste. Linjeskipene var størst, 1000–1500 tonn og med to til tre overdekkede batteridekk. Så kom fregattene med ett overdekket batteridekk, og de mindre pinker, brigger, snauer, galioter, bojerter og jakter. For tjeneste særlig i den norske skjærgård ble det bygd galeier, med årer som viktigste fremdriftsmiddel. De ble etter hvert avløst av kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller.

Også i Norge bygde man orlogsskip, bl.a. linjeskipet Hannibal med 63 kanoner, levert fra Hovedøen ved Christiania i 1645 og kondemnert 1716. I 1750 ble det anlagt et galeiverft i Fredriksvern.

Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. Vanligvis talte mannskapene flere nordmenn enn dansker, og det var sterke innslag fra andre nasjoner, særlig nederlendere. I 1679 bestod offiserskorpset av 217 offiserer: 31 % nederlendere, 27 % nordmenn og 19 % dansker. I 1709 var ca. 15 000 innrullert i fellesflåten, nær 10 000 var nordmenn. Flere nordmenn hadde høye stillinger: Erik Ottesen Orning ble i 1644 general-admiral, Henrik Bjelke ble i 1662 riksadmiral og sjef for Marinen, og Cort Adeler hans nestkommanderende. På den tid, i 1665, angrep 17 britiske skip en nederlandsk konvoi i Bergen, men angrepet ble slått tilbake. På 1600-tallet spilte flåten en avgjørende rolle ved opprettelsen av oversjøiske kolonier.

Under den skånske krig (1675–79) og den store nordiske krig (1700–21) deltok flåten aktivt hele tiden. Den norske kommandør Iver Huitfeldt og 550 mann ble drept da linjeskipet Dannebrog sprang i luften under slage ti Køge bugt i 1710. Viseadmiral Peter Wessel Tordenskiold vant seg det største navn i den dansk-norske flåtes historie i Dynekilen i 1716 og Marstrand i 1719. I Dynekilen var 80 % av hans sjøfolk og 92 % av hans soldater norske. I den følgende tid ble det stadig sendt dansk-norske krigsskip til Middelhavet for å beskytte handelsflåten mot sjørøvere, og flere ganger var det nødvendig med væpnede aksjoner.

Den 2. april 1801, under Napoleonskrigene, angrep en britisk styrke på 20 linjeskip og 33 fregatter den dansk-norske flåte på Københavns red; britene møtte tapper motstand, men Danmark-Norge ble tvunget ut av den væpnede nøytralitet. I 1807 ville den britiske regjering forhindre at den dansk-norske flåte kunne bli brukt mot Storbritannia og sendte en stor flåtestyrke til København. Byen ble bombardert 2. september, og flåten, som lå opplagt, ble overgitt og seilt til Storbritannia. Den bestod av 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter, 8 brigger, en rekke mindre skip og 92 transportskip.

Under arbeidet med å gjenreise flåten bygde norske verft skip særlig for skjærgårdsflåten. Det kom til flere trefninger med britene. Briggen Seagull ble erobret i 1808 og satt i norsk tjeneste. I 1810 erobret Seagull og fire andre brigger en konvoi på 47 handelsskip hvis verdi ble anslått til 5,5 mill. riksdaler. I 1812 ble fregatten Najaden senket av en britisk styrke i Lyngør. Mange kapere ble på denne tiden utrustet i Norge.

Fra 1814 hadde Norge egen marine; den hørte til 1860 under Marinedepartementet, deretter under Marine- og postdepartementet til 1884, siden under Forsvarsdepartementet. I hele unionstiden og frem til 1940 stod Marinen under kommando av Kommanderende admiral.

Ved unionens med Sveriges inngåelse i 1814 bestod den norske flåte av 7 brigger, 8 kanonskonnerter, 2 kanonkuttere, 97 kanonsjalupper og kanonjoller, samt noen leide fartøyer. Marinen fikk sitt hovedverft Karljohansvern i Horten. En rekke skip ble bygd her; dampkorvetten Nornen på 958 tonn var ferdig i 1855. Den gjorde 1861–62 et tokt til Amerika for å beskytte norsk skipsfart under borgerkrigen. Fregatten Kong Sverre, 3472 tonn, 44 kanoner og 600 manns besetning, ble sjøsatt i 1860. Den kom ut på et tokt i 1864 og tjente siden som ekserser- og losjiskip. Norges første torpedobåt, Rap, 10 tonn, var bygd i Storbritannia og levert 1873.

I 1895 omfattet den sjødyktige del av flåten 4 monitorer, 9 torpedobåter og 11 kanonbåter. Men så ble det rustet opp. På ti år var tilveksten 4 panserskip, en torpedodivisjonsbåt, 23 torpedobåter og ett transportskip. Panserskipene Harald Haarfagre, Tordenskiold, Norge og Eidsvold, alle på 4000 tonn, ble bygd i Storbritannia 1897–99; torpedodivisjonsbåten Valkyrjen ble bygd i Tyskland for midler innsamlet av norske kvinner.

I 1905 var de fleste marinefartøyene utrustet, og en eskadre av panserskipene og de fleste torpedobåtene opererte i og nær Oslofjorden. I 1909 fikk Marinen sin første undervannsbåt, Kobben. I årene før 1913 ble det bygd tre jagere, Draug, Troll og Garm, hver på 500 tonn. Marinen fikk sitt første fly i 1912 og hadde eget flyvåpen 1916–44. Under nøytralitetsvernet 1914–18 utrustet Marinen 4 panserskip, 3 jagere, 2 kanonbåter, 35 torpedobåter, 4 undervannsbåter og noen leide vaktfartøyer. I mellomkrigstiden ble det bygd 6 mindre jagere, 6 undervannsbåter, 4 mineleggere, 2 minesveipere og 3 oppsynsskip.

I 1939 hadde Marinen 63 skip, hvorav 44 var sjøsatt 1874–1918. Flere av skipene var i kamp med tyske skip i april 1940. I alt 13 skip kom seg over til Storbritannia, og her ble Marinen gjenoppbygd. Fra 7. juni 1940 til 8. mai 1945 seilte 118 krigsskip under norsk flagg: 12 jagere, 7 korvetter, 4 undervannsbåter, 30 motortorpedobåter samt mineleggere, minesveipere og andre mindre fartøyer. Av disse gikk 20 skip tapt. Marinens fartøyer gjorde tjeneste i Atlanterhavet og Ishavet, angrep tyske sjøstridskrefter og skipsfart på norskekysten, sveipet miner i Middelhavet, Persiske bukt og rundt Storbritannia, og deltok i invasjonen i Normandie. Sjøforsvarets skyttere seilte med handelsflåten på alle hav. Den 7. mai 1945 tjenestegjorde 7 366 mann i Marinen, herav 1651 i Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten (SSH) og 496 i Kystartilleriet.

  • Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten: "Sjøforsvaret i krig og fred - angs kysten og på havet gjennom 200 år."  Fagbokforlaget, Bergen 2010.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.