Hannibalfeiden, navn på grensekrigen mellom Norge og Sverige i 1644–45, som var en del av krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i åra 1643-45, kalt Torstenssonfeiden etter den svenske feltherren Lennart Torstensson.

Den norsk-svenske grensekrigen fikk sitt navn etter stattholderen Hannibal Sehested, som hadde organisert den nyopprettede norske hæren. Sehesteds oppgave var å lette presset på Danmark ved framstøt inn i Sverige. Sehesteds offensive planer lot seg imidlertid ikke gjennomføre. Det ble ingen permanent norsk okkupasjon av svensk territorium. Nordmennene nøyde seg med et par større tokt inn i Sverige. Ellers ble det bare gjennomført mindre streiftog. Svenskene svarte med enkelte streiftog inn på norsk område, men var ikke interessert i å vikle seg inn i større krigshandlinger på den norske fronten.

Sommeren 1645 maktet svenskene å binde de norske troppene på hjemmebane ved å beleire Båhus festning og brenne Kongelv (Kungälv). Den norske hærens beskjedne resultater skyldtes ikke minst at den var ny, med uerfarne og uøvde soldater: Det skortet på klær, våpen og ammunisjon. Dessuten ble hæren rammet av det som var alle hærers akilleshæl, sykdom.

Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte Danmark-Norge blant annet avstå Jemtland (Jämtland) og Herjedalen (Härjedalen) til Sverige. Svenskene hadde også okkupert de to bygdene Idre og Serna (Särna), som sammen med Trysil utgjorde anneks til Elverum, under krigen. Det svenske herredømmet over disse bygdene ble imidlertid først anerkjent fra dansk-norske side ved avtalen om riksgrensen mellom Norge og Sverige i 1751.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.