Den nordiske sjuårskrigen
Sør-Skandinavia med Danmark-Norge i grønt og Sverige i gult. På kartet ser vi at Älvsborg med datidens grenser var Sveriges eneste sjøgrense i vest, og denne festningen var den første danskene valgte å erobre. Grønne piler viser de dansk-norske styrkenes bevegelser i Norge, røde piler viser de svenske. Kryss viser slagsteder.
Den nordiske sjuårskrigen
Av .

Den nordiske sjuårskrigen ble utkjempet i perioden 1563–1570 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge, Polen-Litauen og Lübeck på den andre. Krigen endte uavgjort og førte ikke til noen grenseendringer.

Faktaboks

Også kjent som

sjuårskrigen, syvårskrigen

Den nordiske sjuårskrigen var den lengste og mest ødeleggende av alle kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Under den svenske beleiringen av Akershus satte Oslo-borgerne fyr på byen for å holde fienden vekk, mens svenskene blant annet brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar.

Bakgrunn

Frederik II
Den dansk-norske kong Frederik 2.s krigsmål var å erobre Sverige. Frederik 2. malt av den flamske kunstneren Hans Knieper (død 1587).
Av .
Erik 14 av Sverige
Erik 14. av Sverige planla å erobre Norge.
Av .

Oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 gjorde det klart for både svensker og dansker at naboskapet ville komme til å bli alt annet enn fredelig. Likevel var årene mellom 1536 til 1560 en rolig periode med få konflikter mellom Danmark-Norge og Sverige. Dette skyltes i hovedsak utenrikspolitikken de to kongene Christian 3. og Gustav Vasa førte. Svenskene var mest opptatt av østersjøområdene og Baltikum og ønsket å utvide sitt rike østover i Livland og Estland. Christian 3. på sin side var opptatt av handelen med Nederland og forholdet til keiser Karl 5.

Forholdene i Norden ble etter hvert preget av mistenksomhet, men uten at det utløste noen krig. Da de to kongene døde med ett års mellomrom, Christian 3. i 1559 og Gustav Vasa i 1560, tiltrådte to mindre forsiktige arvinger: Frederik 2. av Danmark-Norge og Erik 14. av Sverige. Begge var av den oppfatning at deres fedre hadde vært for passive, og var derfor svært så lystne på en styrkeprøve. Østersjøområdet var av felles interesse, og de fulgte med på hverandres framstøt og posisjoner.

Årsaker

Krigsårsaken var i første rekke en rivalisering om østersjøprovinsene og russlandshandelen. Den dansk-norske kong Frederik 2s krigsmål var å erobre Sverige, mens den svenske kong Erik 14 hadde planer om å legge Norge helt eller delvis under seg for å skaffe svenskene gode havner og sikkerhet for fri seilas vestover.

Svenskene hadde ambisjoner om å bryte den dansk-norske omringningen av det svenske territoriet, som hadde adgang til sjøen bare via Älvsborg ved Göteborg. Samtidig ville Danmark-Norge begrense den svenske tilstedeværelsen i de baltiske landene og ellers i området rundt Østersjøen. Danmark-Norge allierte seg med Russland, Lübeck og Polen/Litauen (som den gang var i union), mens Sverige ble stående alene.

Allerede i løpet av sitt første år som konge var Frederiks flåte blitt utvidet til over 50 skip. På hovedbasen til den dansk-norske flåten, Bremerholm, ble det slitt dag og natt med å utruste den voksende flåten med ammunisjon, våpen og annet utstyr, og i 1562 ble det skrevet ut nye mannskap fra både Danmark og Norge for å bemanne skipene. Våpenhvilen de to kongene hadde inngått i august 1561, hadde ett års varighet, men da avtalen skulle fornyes i 1562, kom ikke partene til enighet, noe som forverret situasjonen.

Våren 1563 begynte Frederik 2. å ta inn leieknekter fra Tyskland som ble stasjonert i østdanske byer. De innleide styrkene telte 25 000 mann og kostet riket 150 000 riksdaler i måneden, en sum som tilsvarte omtrent det riksrådet disponerte årlig. For å finansiere hæren hadde Frederik økt skattene og samtidig begynt å forsyne seg av farens oppsparte midler. Kostnadene ble fort enorme, og Frederik 2. så bare én mulig løsning, nemlig å starte krigen og velte kostnadene over på fienden.

Finansiering

Frederik 2. baserte sin hær i all hovedsak på europeiske leietropper. Avlønningen baserte seg på penger og verdier soldatene kunne plyndre i områdene de inntok. Problemet var at det i Skandinavia var få store byer og for det meste fattige bondesamfunn, noe som svekket plyndringspotensialet. Befolkningen i Danmark og Norge måtte derfor betale soldatene gjennom skatter og avgifter. Erik 14. baserte sin hær på rekruttering av svenske bønder. Bøndene var billige i drift og ganske gode soldater.

Krigshandlingene

Bornholm 1563
Sjøslaget ved Bornholm 30. mai 1563 endte med svensk seier og førte til dansk krigserklæring.
Bornholm 1563
Av .

Danskene erobrer Älvsborg

Frederik 2 erobrer Älvsborg
Frederik 2 og Danmark erobrer Älvsborg i september 1563. Kobberstikk.

Krigen startet med en dansk krigserklæring i 1563. Det første danske angrepet kom mot festningen Älvsborg, Sveriges eneste havn i vest, i august 1563. Beleiringen ble kort, og festningen falt 4. september. Den eneste havnen mot vest var nå sperret for svenskene, og de måtte føre alle sine importerte varer gjennom Øresund. For å lamme svenskene mest mulig sørget derfor Frederik 2. for å sperre av Øresund for all trafikk. Dette førte til protester fra England og Nederland, da også deres handelstrafikk ble hindret. Sperringen ble hevet, og i stedet ble det innført en ekstratoll for skip som skulle til Sverige.

I en viss utstrekning ble denne seieren nøytralisert ved at Sverige inntok Varberg (som den gang var en del av Danmark). Den svenske flåten, ledet av Jakob Bagge og Klas Kristersson Horn, klarte å hindre alle danske blokadeforsøk mot Sverige, og i 1564 vant den svenske flåte en stor seier ved nordspissen av Öland.

Svenskene erobrer Jemtland, Herjedalen og Trøndelag

I 1564 ble Jemtland, Herjedalen og Trondhjems len (omtrent dagens Trøndelag) besatt av svenske tropper. Erik 14.s behov for en havn i vest økte dramatisk med Älvsborgs fall. Nå ville den enkleste måten å skaffe seg dette på være ved å erobre Trondheim. Jemtland og Herjedalen, som den gang var en del av Norge, ble først erobret uten særlig motstand allerede høsten 1563. Frederik 2. beordret at området skulle gjenerobres. Evert Bild, kommandanten på Steinviksholm festning ved Trondheim, sendte av gårde et par hundre mann, og området ble raskt tatt tilbake.

I februar 1564 rykket en ny styrke på 3500 svensker igjen inn i området under ledelse av franskmannen Claude Collart. Den svenske styrken beleiret Steinviksholm og krevde betingelsesløs overgivelse. Evert Bild overga han festningen allerede dagen etter, 29. februar. Trondheim var nå på svenske hender. Svenskenes erklæring om at de skulle befri nordmennene fra danskenes åk, fikk åpenbart oppslutning hos flere navngitte trondheimsborgere som samarbeidet med svenskene. Her gikk det linjer tilbake til den politiske tradisjonen fra erkebiskopens tid, ikke minst perioden da Trondheim hadde vært sentrum for erkebiskop Olav Engelbrektssons kamp mot unionskongen. Erik 14. sendte sine menn sørover til Møre og Romsdal, og også her sluttet folket seg til den svenske kongen. Claude Collart overtok styret i Trondheim, hvor han opprettet et regime med høye skatter og strenge straffer.

Noen måneder senere ble Trøndelag på ny gjenerobret av en vestlandsk styrke, utskrevet av lensherrenBergenhus, Erik Rosenkrantz. Under harde trusler om represalier klarte Rosenkrantz å samle nær 4000 mann i Bergen. Styrken, under ledelse av Erik Munk på skipet «Duen», seilte inn Trondheimsfjorden 2. mai 1564, og dagen etter ankom de Trondheim. Claude Collart flyktet og forskanset seg på Steinviksholm. Borgerne i Trondheim og bøndene i områdene omkring hadde nå fått nok av Collarts styre, og hilste Erik Munk velkommen. Fra 4. til 22. mai holdt Collart stand i festningen, men på grunn av mangel på rent vann (Steinviksholm hadde ingen brønn) overga han seg. Han ble sendt til København og fengslet. Tilbake i Trondheim satt nå Erik Munk, og på vegne av Frederik 2. krevde han at alle borgere og bønder skulle sverge troskapsed til den dansk-norske kongen.

To ganger senere i krigen kom svensker over grensen og viste seg ved Steinviksholm – i desember 1564 og i mars 1656. Det ble ikke utkjempet noe slag, men svenskene var svært brutale i sin plyndring av bondegårdene i området. I Jemtland og Herjedalen ble de svenske styrkene derimot stående fram til krigens slutt i 1570.

Svenskene beleirer Akershus

Svenskene erobrer Akershus festning
Svenskene beleirer Akershus festning i 1567. Relieff fra Frederik 2s sarkofag.
 Kirkeruinen på Domkirkeodden
Hamar domkirke ble brent av svenskene under den nordiske sjuårskrigen, og på 1600-tallet falt det meste av bygningen over ende. Den ble aldri bygget opp igjen. Bildet viser ruinene av kirken slik de ser ut i dag.
Kirkeruinen på Domkirkeodden
Lisens: CC BY NC SA 3.0

I 1567 gikk svenskene i gang med et nytt angrep på Norge. De besatte store deler av Østlandet, beleiret Akershus festning og brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar. Før det svenske angrepet hadde nordmannen Enno Brandrøk klart å overbevise Erik 14. om at nordmennene var gått lei av det danske styret, og at de ville hilse den svenske kongens tropper velkommen.

På Akershus festning i Oslo satt Christen Munk og ventet på svenskene. Festningen var sterk og enkel å forsvare. For å unngå at svenskene skulle få husrom og muligheter til å plyndre, ga Munk ordre om at innbyggerne skulle flykte og byen settes i brann. Da svenskene ankom, lå nesten hele byen i ruiner. De omringet festningen og startet beleiringen, men de hadde ikke med seg kanoner som var grove nok til å kunne slå hull i festningsmurene.

Den første beleiringen av Akershus ble oppgitt 2. mars 1567. Svenskene klarte ikke å bryte ned murene og tvinge fram en overgivelse, og trakk seg i stedet tilbake til Hamar i påvente av ytterligere forsterkninger. Tre uker senere var forsterkningene på plass, og etter å ha marsjert tilbake til Oslo innledet styrken en ny beleiring som skulle vare helt fram til midten av mai.

Christen Munk hadde bedt om hjelp fra både Bergen og København, og 12. mai sendte danskene en flåte til unnsetning. Den ankom Oslo 17. mai og ankret opp ved Hovedøya. Danskene gikk til angrep på Ekebergsletta (senere kalt Svenskesletta), men ble presset tilbake av svenskene, som deretter rettet sine kanoner mot Akershus. Festningen fikk store skader, men falt ikke. Danskene gikk til nytt angrep 19. mai, også denne gang uten suksess.

Da det ble kjent for Erik Rosenkrantz at Akershus var under beleiring, mønstret også han en ny styrke som skulle komme Akershus til unnsetning. Styrken ankom Hovedøya 21. mai, og sammen med danskene gikk de nok en gang til angrep. Svenskene var nå i mindretall, og besluttet å trekke seg tilbake mot Hamar. Før de forlot byen, brant de ned gjenværende hus og ødela broene over Akerselva og Alnaelva. Svenskene trakk seg deretter nordover via Østerdalen, samme vei som de hadde kommet. På vei tilbake plyndret de bøndene og brente Hamar domkirke.

De neste tre årene var det relativt stille i Norge, med unntak av noen erobringsforsøk mot Båhuslen (som den gang var en del av Norge). Frederik 2. bestemte nå at den nedbrente byen Sarpsborg skulle bli flyttet til munningen av Glomma og få navnet Fredrikstad. Oslo ble bestemt flyttet til den andre siden av Bjørvika, og her reiste det seg en ny by i årene som fulgte. Et svensk innfall i Østfold ble det siste som skjedde under denne krigen. Det resulterte i at den nye byen Fredrikstad ble brent til grunnen.

Danskenes felttog gjennom Småland og Östergötland

Både på svensk og dansk side ble det brukt leietropper som ofte herjet med stor grusomhet. Dette gjorde seg gjeldende da danske tropper foretok herjetog i Östergötland i 1566–1567.

Den danske feltobersten Daniel Rantzau ledet det danske vinterfelttoget gjennom Småland og Östergötland øst for Vättern til Linköping. Han satte en alvorlig støkk i Erik 14., som fryktet at Stockholm skulle bli beleiret. Imidlertid kom aldri forsyningene som Frederik 2. hadde lovet Rantzau, og han måtte trekke sine styrker tilbake til Skåne.

Freden

I Sverige ble Erik 14. avsatt i et kupp 29. september 1568. Kuppet ble ledet av hans halvbrødre Johan (senere Johan 3.) og Karl (senere Karl 9.), etter at Eriks sinnssykdom hadde satt sine spor både i statsstyringen og i krigføringen mot Danmark-Norge. Erik ble fengslet, og Johan 3. overtok den svenske tronen. Viljen til fred var blitt større etter tronskiftet, og ettersom den dansk-norske statskassen nå i tillegg var bunnskrapt, ble det undertegnet en fredsavtale i Stettin 13. desember 1570.

Ved nederlandsk, fransk, polsk og saksisk forhandling fikk Frederik 2. langt bedre betingelser i avtalen enn Johan 3. Sverige måtte levere tilbake Jemtland og Herjedalen, formelt avstå Gotland og dessuten betale 150 000 daler i løsepenger for Älvsborg, som måtte betales innen tre år. Frederik 2. oppga formelt kravet på den svenske tronen, og tilsvarende oppga Johan 3. den dansk-norske.

Etter krigen fortsatte Johan 3. den aggressive utenrikspolitikken i østersjøområdet med Russland og Polen som hovedmotstandere, mens Frederik 2. måtte innrømme overfor riksrådet at han hadde startet denne krigen på egen hånd. Erfaringene han hadde høstet som konge for et land i krig, var åpenbart så dårlige at han valgte en fredeligere linje i resten av sin regjeringstid.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg