Tromsø

I kommunen finnes en rekke fiskerike vann, og Tromsø er rik på sjøfugl. Blant annet er lundefugl, skarv, havørn og fiskeørn utbredt. Høyeste fjell i kommunen er Jiehkkevárri (1834 meter over havet), som ligger i Lyngsalpene på grensen til Lyngen i øst.

Berggrunnen består hovedsakelig av kambrosiluriske sedimenter i kommunens fastlandsdel og på den sørøstlige, lavere delen av Kvaløya. På øyene ellers dominerer prekambriske bergarter, vesentlig granitt og granodioritt. Berggrunnen ble sterkt omdannet under den kaledonske fjellkjedefolding for rundt 300 millioner år siden (se kaledonske orogenese), og de sedimentære bergartene i foldesonen består hovedsakelig av glimmerskifer og glimmergneis; her finnes også noen mindre områder med kalkstein.

Det er gjort flere malmfunn innen kommunen; på Kvaløya flere funn av kobberholdig svovelkis, og dessuten et funn av molybden, på fastlandet flere funn av jernmalm. Ingen av disse er i drift i dag.

I de indre delene av kommunen finnes magmatiske bergarter fra kaledonsk tid, for det meste gabbro. Disse bergartene er meget harde og danner de høyeste fjellene i kommunen.

Ved målestasjonen på Holt i Tromsø ble det i 2014 målt 30,4 grader Celsius, som er det høyeste registrerte temperaturen i kommunen de siste drøyt 150 årene. For å finne laveste målte temperatur må man tilbake til 1910, da det ble registrert 22 kuldegrader i kommunen. Middeltemperaturen i kommunen er på 2,92 grader, målt som et gjennomsnitt på tilgjengelige registreringer ved målestasjonene fra 1868 og fram til i dag.

Årsnedbør i kommunen har de siste 150 årene et gjennomsnitt på 1018 millimeter.

Ved opprettelsen av kommunen i 1837 hadde kommunen rundt 1400 innbyggere. Kommunen hadde i perioden 1837–1964 tre utvidelser, alle ved overføringer fra den omliggende kommunen Tromsøysund (folkemengde ved overføringen): i 1873 (ubebodd område), i 1915 (512) og i 1955 (1590).

I 1964 ble Tromsø slått sammen med Tromsøysund, Hillesøy (unntatt Hillesøys del av Senja) og Ullsfjord (unntatt Svensbyområdet på østsiden av Ullsfjorden). Etter sammenslåingen ble Tromsø den da attende største av Norges kommuner etter areal og ble også større enn det minste ordinære fylke, Vestfold. Sine nåværende grenser fikk Tromsø i 2008 da søndre del av Reinøya med 50 innbyggere ble overført til Karlsøy kommune.

Idag er kommunen blant de ti største kommunene i Norge, og den mest folkerike kommunen i Nord-Norge.

Bosetningen i Tromsø kommune er i stor grad konsentrert til Tromsøya og de nærliggende områdene: på fastlandet langs Tromsøysundet mellom Ramfjorden og Tønsvika og på Kvaløya langs Sandnessundet mellom Håkøybotn og Krabbelva. I dette området bor rundt 90 prosent av kommunes befolkning (2022). I kommunens utkanter, blant annet på Ringvassøya og Rebbenesøya i nord, på ytre del av Kvaløya og på de mindre øyene utenfor, samt i flere fjordstrøk, er bosetningen sparsom.

Tromsø by er administrasjonssenter i Tromsø kommune. Tettstedet omfatter de tettbygde områdene på Tromsøya og har 40 979 innbyggere (2021), som utgjør rundt 53 prosent av kommunes samlede befolkning. Etter åpningen av Tromsøbrua i 1960 økte tettstedsbefolkningen markert i Tromsdalen og de øvrige tettstedene på fastlandet. En tilsvarende utvikling skjedde på Kvaløya etter åpningen av Sandnessundbrua i 1974, i særlig grad i tettstedet Kvaløysletta.

Det er verdt å merke seg at det bare er tettstedsbefolkningen på Tromsøya som inngår i Tromsø tettsted. Alle kommunens øvrige sju tettsteder ligger dels på fastlandet (Tromsdalen, Fagernes, Movik), dels på de andre øyene (Kvaløysletta, Kjosen, Ersfjordbotn, Sommarøy). Disse sju tettstedene har i alt 28 663 innbyggere (2021). Sammen med Tromsø tettsteds 40 979 innbyggere gir dette kommunen en tettstedsandel i befolkningen på rundt 90 prosent mot 73,7 prosent i Troms og Finnmark fylke som helhet (2021).

Etter dagens kommunegrenser har Tromsø kommune hatt en til dels betydelig vekst i folketallet i hele etterkrigstiden. I tiårsperioden 2012–2022 utgjorde veksten gjennomsnittlig 1,2 prosent årlig, mot 0,7 prosent i fylket som helhet.

Næringslivet i det området som i dag inngår i Tromsø kommune, har tradisjonelt vært sterkt preget av primærnæringene, både jordbruk, fiske og fangst, særlig de to sistnevnte. Jordbruket har gode betingelser hva angår jordsmonn, mindre gode betingelser når det gjelder klima.

I dag er bare noe over en prosent av Tromsøs arbeidsplasser i primærnæringene, mot i underkant av fem prosent i hele Troms og Finnmark fylke (2021).

På vestsiden av Tromsøya ligger Tromsø lufthavn, Langnes. Hurtigruten har fast anløp i byen og legger til på Prostneskaia like sør for Tromsøbrua. Tromsø er også utgangspunkt for et tett nett av lokale båtruter. Særlig merkes tre hurtigbåtforbindelser til henholdsvis Skjervøy med anløp av flere steder i Karlsøy og Kvænangen, til Harstad med stopp blant annet på Finnsnes og i Brøstadbotn, og til Vikran på Malangshalvøya og de nordligste bygdene på Senja. Se for øvrig Tromsø havn.

Tromsø er endepunkt for E8 fra Finland (Turku–Tornio – Kilpisjärvi – Skibotn – Tromsø). Den har tilknytning til E6 i Nordkjosbotn innerst i Balsfjorden. Fra endepunkt på E8 i Breivika øst på Tromsøya fører riksvei 862 over øya og via Sandnessundbrua til Kvaløysletta, hvorfra fylkesvei 862 og fylkesvei 55 fører videre helt til Sommarøy lengst sørvest i kommunen. Fra Kvaløysletta fører ellers fylkesvei 863 nordvestover til Ringvassøya med tunnel under Kvalsundet.

Fra E8 i Fagernes ved Ramfjorden sørøst for bysenteret går fylkesvei 91 østover og med ferger over Ullsfjorden og Lyngen til E6 i Olderdalen i Kåfjord. Dette er den korteste forbindelsen fra Tromsø til Nord-Troms og Finnmark.

Fra 1980-tallet er det skjedd store utbygginger av veisystemet på Tromsøya. I 1994 ble en toløps tunnel på E8 under Tromsøysundet tatt i bruk for å avlaste Tromsøbrua. Denne munner ut ved universitetsområdet i Breivika på Tromsøya der riksvei 862 fører vestover til Sandnessundbrua, via Grønnåsen kirke og sørenden av flyplassområdet.

Fra riksvei 862 er det bygget to tunneler sørover, en fra sørenden av flyplassområdet i vest (Langnestunnelen, åpnet i 1988), og en fra universitetsområdet i Breivika i øst (Breivikatunnelen, åpnet i 1993). Disse er knyttet sammen med en tredje tunnel, Sentrumstangenten (åpnet i 1999). Denne går fra Breivikatunnelen sør for Valhalla stadion og tar like etter opp Langnestunnelen og fører så videre sørover langs vestsiden av bysenteret og munner ut i Strandvegen ved Norsk Polarinstitutt.

Tromsø ble opprettet som bykommune ved innføringen av det lokale selvstyret i 1837.

Tromsøs historie kan føres tilbake til 1200-tallet, da det ble reist en kirke på Tromsøya, nevnt som «Den hellige Marias kirke i Trums nær hedningene» i et pavebrev fra 1308. På grunn av Bergens og Trondheims privilegier i handelen i Nord-Norge var det ikke behov for selvstendige handelssteder i landsdelen, og Tromsø fikk dermed ingen vekstimpulser før disse privilegiene ble opphevet i 1789. Byen ble kjøpstad i 1794, men var den første tiden svært liten som følge av de usikre handelsforhold under napoleonskrigene og årene etter, og i 1807 hadde den ennå ikke 100 innbyggere.

Byen fikk etter hvert administrative funksjoner. Den ble for eksempel formelt bispesete i 1804, men biskopen bosatte seg ikke her før i 1834. I 1814 flyttet amtmannen for det daværende Finmarkens amt til byen; Finmarkens amt var blitt opprettet i 1787 etter overføringen av Tromsø og Senjen fogderi (svarte stort sett til Troms fylke frem til 2020) fra Nordland til Finnmark. Deretter fulgte en vekstperiode med økende handel, og etter hvert ble byen utgangspunkt for fangstekspedisjoner til Ishavet. I 1830 hadde byen rundt 1200 innbyggere, og åtte år senere startet en regelmessig dampskipstrafikk til Trondheim om sommeren. I 1867 ble det etablert faste lokalbåtruter mellom Tromsø og bygdene omkring, og byen fikk en sterkere posisjon som sentrum i de midtre deler av Troms. I 1893 startet Hurtigruten, og byen fikk bedre kontakt med resten av landet.

Bysenteret i Tromsø har et særpreget miljø, med karakteristisk trehusbebyggelse, særlig herskapshus i Sjøgata og Skippergata fra tiden rundt 1820.

I sentrum av Tromsø by ligger Tromsø domkirke, som er en langkirke i tre, i nygotisk stil fra 1861. Den er tegnet av arkitekt Christian H. Grosch. Med senere tilbygg fremstår den i dag som korskirke. Tromsø domkirke er blant landets største trekirker, og Den norske kirkes eneste domkirke i tre.

I Tromsdalen ligger Tromsdalen kirke, «Ishavskatedralen». Den ble oppført i 1965 og er tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig. Kirken har Europas største glassmosaikk, laget av kunstneren Victor Sparre (1972).

Tromsø er ett av administrasjonsstedene i Troms og Finnmark fylkeskommune, der administrasjonen er delt mellom Vadsø og Tromsø. Dette vil vedvare fram til formell fylkesdeling mellom Troms og Finnmark, som vil skje 1. januar 2024.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark har sete i Vadsø, men også her er administrasjonen delt mellom byene.

Tromsø er ellers et utdannings- og forsknings-, samferdsels-, kultur- og kommersielt sentrum, både lokalt, regionalt og i mange sammenhenger for hele landsdelen.

Tromsø har utdanningstilbud på alle nivåer opp til universitet, Norges arktiske universitet, UiT (grunnlagt i 1968). Universitetsområdet ligger i Breivika på Tromsøya. Til universitetet er knyttet andre vitenskapelige institusjoner som Værvarslinga for Nord-Norge, Tromsø Geofysiske Observatorium med Nordlysobservatoriet, Tromsø Museum – Universitetsmuseet og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

Tromsø hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms og Senja tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Tromsø-områdets regionråd sammen med Balsfjord og Karlsøy.

Tromsø kommune svarer til de ni soknene Domkirken, Elverhøy, Grønnåsen, Hillesøy, Kroken, Kvaløy, Sandnessund, Tromsøysund og Ullsfjord i Tromsø domprosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Tromsø til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt, et amt som ble opprettet i 1866 ved deling av daværende Finmarkens amt i henholdsvis Tromsø amt og Finmarkens amt.

Norges Råfisklag har sitt hovedsete i Tromsø, og det samme gjelder Norges Sjømatråd.

Kommunevåpenet har en gående sølvfarge rein på blå bunn og henspiller på reinen som det mest typiske nordnorske dyret og byens tradisjonelle rolle som administrasjonssentrum for reindriftsområdene. Kommunevåpenet ble formelt godkjent som bykommunens våpen i 1941 og for den sammenslåtte kommunen i 1983.

Navnet Tromsø kommer av norrønt Trums, som opprinnelig har vært navnet på Tromsøya. Navnet er ikke sikkert tolket, men det synes å være enighet om at det har sammenheng med norrønt straumr, 'strøm' eller 'strømmende vann' å gjøre. Dette er et førsteledd som også er brukt om øyer og elver flere andre steder i landet. Per Hovda setter derimot navnet Tromsø i forbindelse med en germansk rot trem-, 'løpe', men også han mener det er strøm eller fart i vann som ligger til grunn for navnet.

Fra et samisk perspektiv, kan man heller se for seg at navnet har en sammenheng med ordet "roamššas," som betyr ujevn, og kanskje viser til de store variasjonene i landskapet. Romssa er forøvrig det samiske navnet på Troms (tidligere fylke).

• Tromsø (tettsted)

• Kristensen, Kåre: Tilbakeblikk, 2000, isbn 82-7868-029-9
• Sandmo, Anne Karine m.fl.: Tromsø gjennom 10000 år, 1994–96, 4 b., isbn 82-993206-5-8, Finn boken
• Ytreberg, Nils A.: Tromsø bys historie, 1946–71, 3 b., Finn boken