skonnert

Ketsj og yawl deler likheter med riggen til en skonnert, men hovedskilnaden er at skonnerter har omtrent like høye master, eller at stormasten er høyere enn fokkemasten. Den reneste form for skonnertrigg er de som kun fører sneiseil. Denne riggtypen var i utstrakt bruk langs den amerikanske østkysten under navnet Fore-and-aft-Schooner. Disse bestod av kun gaffelseil og stagseil over hele riggen. Når seilene føres slik, blir det beskrevet som slette topper, og et alternativt uttrykk om denne skipstypen er slettopper eller sneiseilskonnert.

Det er forholdsvis normalt at skonnerter fører en kombinasjon av snei- og råseil i riggen. I norsk og europeisk sammenheng var dette mer å anse som normalen da skutene ble rigget. Når det føres toppseil på rær i en eller flere av mastene, er dette gjerne mers- og bramseil, og beskrives da som toppseilskonnerter, eller mers- og bramseilskonnerter. Et kjent norsk fartøy som har denne løsningen er Nansens polarskute Fram.

Hvis riggen fører råseil på fokkemasten, og ellers sneiseil på stor- og mesanmasten, går båten under nevningen skonnertbark. Hvis skipet derimot bærer to master, der den forre masten fører råseil og den aktre har sneiseil med toppseil på rær, er dette en skonnertbrigg. Den tomastede kombinasjonsriggen er kjent under navnet Baltimore Clipper i Nord-Amerika. Disse blandingsriggene er et typisk tegn på den teknologiske overgangen fra råseil til sneiseil som foregikk tidlig på 1900-tallet.

De største skonnertene kan føre helt opp til syv master, men det normale i både Europa og Amerika var to til fire master under seilskutetiden.

Skonnertene hadde et bredt bruksområde i sin storhetstid, og har generelt en del egenskaper som er fordelaktige ved mange typer fart. Det som kanskje er den viktigste egenskapen, er at skonnerter er praktiske i bruk. Overhørt i en noe munter passiar blant amerikanske kapteiner på 1700-tallet, ble det beskrevet at for å seile en skonnert trenger man en kaptein, en kokk, og én mann per mast. I forhold til fullriggere og skværriggede skip generelt, behøver en færre personer på dekk for å håndtere riggen, og i et kostnadsperspektiv var dette attraktivt for datidens rederier og handelskompani.

I tillegg til dette er skonnertene raske. De har ofte et noe mindre skrog i forhold til seilarealet, sammenliknet med det fullriggere har. Når de i tillegg rigges med noen råseil, kan de oppnå høye hastigheter. De stikker grunnere i vannet enn andre skip, og med sneiseilriggen gikk de godt på slør og kryss, altså med vinden inn tvers eller forenom tvers.

I historisk handelsfart var disse egenskapene gode for å frakte gods hurtig mellom havner. Varer som te, krydder og opium gikk ofte med skonnerter. Den omfattende fruktfarten fikk også med tiden en stor andel skonnerter til oppdragene. Sjørøvere og kaperfarten traktet også etter skonnerter, ettersom et slikt fartøy kan håndteres godt under kamphandlinger. I strid var det først de amerikanske koloniene som begynte med skonnerter i kampen mot den britiske marinen. På tross av at de var mindre og spinklere enn de britiske krigsskipene, seilte de ofte unna, og kunne vinne slag ved hjelp av fart og manøvrerbarhet. En strategi var ofte å være tre skonnerter som vekslet på å distrahere og jage andre skip.

Langs den europeiske og amerikanske kysten gikk ellers skonnerter med bulklast, personer og tømmer. Til fiske ble også en del mindre skonnerter brukt, og enkelte av disse skonnertene fungerte i tillegg som regattabåter når de ikke drev med fiske. På grunn av de vanligste vindretningene langs kystene, var det i de fleste tilfeller bedre å føre en skonnert med sneiseil enn en fullrigger med skværseil.

Til tyngre frakt og styrke kunne riktig nok skonnertene komme til kort, og de største skipene forble som regel barker og fullriggere.

De tidligste skonnertene var sannsynligvis sjøsatt i Amsterdam på 1600-tallet, men var en nisje gjennom det meste av århundret. Mot slutten av dette århundret var også enkelte skonnerter bygget sør i Storbritannia. I løpet av de første tiårene på 1700-tallet, var skonnertene blitt bygget langs kysten av New England og Canada, der de raskt ble populære på grunn av det lave mannskapsbehovet. Gjennom det meste av dette århundret var det først og fremst på den amerikanske østkysten av fartøyet utviklet seg. Både til farten opp mot Nova Scotia, og til transport mellom Azorene, Bermuda, Vestindia og kysten av de amerikanske koloniene, var skonnerten et vanlig syn.

Fra 1800-tallet og fram til seilskuteepoken tok slutt, var skonnertene i utstrakt bruk på begge sider av Atlanteren, og hadde fått oppmerksomhet i andre deler av verden også. De var riktig nok ikke i overtall sammenliknet med andre skip som fullriggere, barker, brigger og råseilførende skip generelt. En viss aversjon mot denne nye teknologien var også en faktor som begrenset noe av utviklingen. Blant annet var Otto Sverdrup i flere diskusjoner med Fridtjof Nansen om å rigge polarskuten Fram som skonnert eller med skværrigg.

• seilskip
• bark
• galeas
• slupp