Faktaboks

Margrete 1.

Margrete I, Margrethe I, Margrete Valdemarsdatter, svensk Margareta, som også var formen som ble brukt i seinmiddelalderens Norge

Født
1353, trolig på Søborg slott, Sjælland, Danmark
Død
28. oktober 1412, på et skip i Flensborg, Slesvig, Danmark (nå Flensburg i Schleswig-Holstein, Tyskland)
Begravelsessted
Sorø klosterkirke, Danmark, overført til Roskilde domkirke i 1423
Levetid - kommentar
nøyaktig fødselsdato og fødested er ikke kjent
Virke
Norsk, dansk og svensk dronning
Familie

Foreldre: Kong Valdemar 4. Atterdag av Danmark (ca. 1320–1375) og dronning Helvig (død ca. 1374).

Gift 9.4.1363 med kong Håkon 6. Magnusson (1340–1380).

Mor til Olav 4. Håkonsson (1370–1387); grandtante (mormors søster) til Erik av Pommern (ca. 1382–1459); mormors moster til Christoffer av Bayern (1418–1448).

Dronning Margrete
Dronning Margrete. På bildet står det: «Dronning Margret Voldemor den 3 dater. Kongen i Norges gemal regiered 37 aar arvet Norge til Danemarch med hindis son Ollao wandt Sverig 1388. forer diz rigers kroner døde for Flinbborg paa it skio aff pest ANNO 1412. Liger begrafuet I Rodskild.» Oversatt til moderne norsk: «Dronning Margrete, Valdemar den 3.s datter. Kongen i Norges gemal. Regjerte i 37 år, arvet Norge til Danmark med hennes sønn Olav, vant Sverige i 1388. Forente disse rikers kroner. Døde for Flensburg på et skip av pest i 1412. Ligger begravet i Roskilde.»

Margrete 1. var nordisk riksstyrer og grunnlegger av Kalmarunionen. Margrete var regjerende dronning av Norge fra 1388 og av Sverige fra 1389. Hun var i praksis også regjerende dronning av Danmark fra 1387, selv om hun aldri ble formelt valgt til dronning der.

Margrete var yngste barn av den danske kong Valdemar 4. Atterdag. Hun var gift med den norsk-svenske kongen Håkon 6. Magnusson, og de fikk sønnen Olav i 1370. Ved giftermålet mellom Margrete og Håkon var grunnlaget lagt for den dansk-norske unionen. Da Valdemar døde i 1375, ble Olav dansk konge, og da Håkon døde i 1380, arvet Olav også Norge. Margrete styrte begge rikene på sønnens vegne. Olav døde allerede i 1387, og Margrete ble året etter valgt til «mektig frue og rett husbonde» i Norge. Ytterligere et år senere oppnådde hun det samme i Sverige. Ettersom sønnen døde tidlig, utpekte hun søsterdattersønnen (grandnevøen) Erik av Pommern som sin etterfølger. Han ble kronet til konge over alle de tre skandinaviske rikene i Kalmar i 1397, og Kalmarunionen ble grunnlagt. Erik var da bare 14–15 år gammel, så det var Margrete som stod bak unionen. Hun var riksstyrer på Eriks vegne mens han var umyndig, og fortsatte å ha regjeringsmakten til sin død i 1412.

I sin politikk viste Margrete klokskap og måtehold, men også vilje til makt. Målet hennes var å knytte de tre skandinaviske rikene sammen i en fast union, og det målet tapte hun aldri av syne.

Norsk ekteskap og dronning

Brev til Håkon 6.

I desember 1370 Margrete sønnen OlavAkershus. Et par måneder før fødselen skrev hun til ektemannen, som oppholdt seg i Båhuslen, og klaget over at hun og tjenerne led stor nød. Første del av brevet lyder: «Jdhir min aldrakærasta herra, helsar jak Margareta jnnerlighamed gudh, kungør iak ider at jak ma væll gud late mik thet sama tillider spøria, vita skulin j thet min kære herra, at jak ok mine thiænaraliidhum stora nøødh, vm mat oc dryk, swa at hwargæ iak ælla the fangom vara nøødthorfft.» I modernisert versjon blir det: «Eder min allerkjæreste herre, hilser jeg, Margrete, inderlig med gud. Kunngjør jeg eder at jeg må ved gud la meg det samme til eder spørre. Vite skal I det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød om mat og drikke, så at hverken jeg eller de får vår nødtørft.»

Av /Diplomatarium Norvegicum I, 409.

Margrete var bare rundt 10 år gammel da hun i 1363 ble viet til Håkon 6. Magnusson. Etter et par år i Danmark ble hun sendt til oppfostring hos svenske fru Märta Ulfsdotter, datter av den hellige Birgitta. Margrete fikk dermed allerede fra barneårene tilknytning til alle de tre nordiske rikene. Hun ble fostret opp sammen med fru Märtas datter Ingegerd, som senere ble abbedisse i Vadstena kloster. En svensk krønike skriver at de to jentene hadde kjærlig omgang med hverandre, og at de ofte fikk smake det samme riset av den strenge fostermora.

Trolig som 15-åring flyttet Margrete sammen med ektemannen, og i desember 1370 fødte hun sønnen Olav. Margrete bodde da på Akershus, og et par måneder før fødselen skrev hun til ektemannen, som oppholdt seg i Båhuslen, og klaget over at hun og tjenerne led stor nød. Dette har vært sett i sammenheng med at det var pest i Oslo dette året, men mer sannsynlig er det at brevet avspeiler den generelle situasjonen i tiårene etter svartedauden, med knappe tilførsler til slottet og et distribusjonsapparat som ikke fungerte.

Margretes ekteskap med Håkon var del av en nordisk allianse. Alliansen ble dannet av hennes far, kong Valdemar Atterdag av Danmark, Håkon og hans far Magnus 7. Eriksson av Norge og Sverige, og var rettet mot det tyske mecklenburgdynastiet. Sistnevnte var under ledelse av hertug Albrekt 2. og ble blant annet regnet som en trussel mot Magnus og Håkons svenske kongedømme.

I 1364 ble Albrekts sønn, Albrekt 3., anerkjent som konge i størstedelen av Sverige med unntak av de vestligste delene, Värmland, Dalsland og deler av Västergötland, som Håkon 6. lyktes å beholde kontrollen over. Det norske hoffet som Margrete kom til, var derfor preget av at kong Håkon fortsatt titulerte seg som konge av Sverige.

Et pavebrev fra 1375 tyder på at Margrete alt på dette tidspunktet hadde politisk innsikt og klare ambisjoner. Paven grep inn for å skaffe en geistlig et kanonikat ved Roskilde domkirke og opplyser at det skjedde etter bønn fra kong Håkon og dronning Margrete. Det er liten tvil om at det var Margrete som her stod bak. Fra faren hadde hun lært hvor viktig det var å ha direkte kontakt med pavestolen, og senere skulle hun med stor suksess utnytte den pavelige provisjonsretten til å få plassert pålitelige medarbeidere på bispestolene. At hun ikke var en nybegynner på den politiske arenaen, viste hun til fulle da faren døde senere på året 1375.

Dansk kongevalg

Margrete 1
I 1376 sørget Margrete for at sønnen Olav ble valgt til dansk konge. Som formynder for sønnen styrte Margrete i Danmark i samråd med stormennene. Hun kalte seg dronning av Norge og Sverige, men i seglet sitt hadde hun også det danske riksvåpenet og hertugdømmet Slesvigs våpen.

I 1376 sørget Margrete for at sønnen Olav ble valgt til dansk konge. Det var i utgangspunktet to aktuelle kandidater til den danske tronen: Margretes sønn Olav og Albrecht av Mecklenburg, sønn av Margretes eldre søster Ingeborg (han var brorsønn av svenskekongen med same navn). Albrecht kunne vise til at Valdemar i 1371 hadde pekt ham ut som sin etterfølger. Den tysk-romerske keiseren Karl 4. gav sin stønad til Albrechts kandidatur, men hans støtte var halvhjertet. Flere tyskættede stormenn i Danmark støttet også den mecklenburgske kandidaten.

Det norske kongeparets trumfkort i kampen for sønnens kandidatur i Danmark, var hanseatenes privilegier i Norge, som ikke var fornyet. Hanseatene hadde, etter freden som ble inngått i Stralsund mellom Danmark og hansastedene i 1370, rett til å bli hørt ved framtidige danske kongevalg. Med løfte om stadfesting av de norske privilegiene lyktes det norske kongeparet i å få hanseatene til å forbli passive i det danske tronfølgespørsmålet. Hanseatene ønsket også trolig Olav som dansk konge. Ut fra sin tradisjonelle balansepolitikk i Norden måtte en norsk-dansk løsning framstå som mer forlokkende for hanseatene enn en dansk-svensk-mecklenburgsk.

På riksmøtet i Slagelse i 1376 ble Olav valgt til dansk konge. Siden han var rett arving til Norge, åpnet det for en framtidig union mellom de to landene, og fra faren arvet han også kravet på den svenske tronen. Alt nå, 23 år gammel, viste Margrete glimt av det som skulle komme til å kjennetegne hennes senere politikk: handlekraft i kombinasjon med forhandlingstaktikk og en sikker strategi. Hun var også varsom med ikke å bryte fastlagte normer: Det var riksmøtet som valgte Olav, og han gav sin håndfestning til riksrådet, mens Margrete og kong Håkon stilte seg bak håndfestningen som garantister.

Håkon 6. stadfestet hanseatenes privilegier i Norge etter at Olav var valgt til dansk konge. Et formynderstyre bestående av det norske kongeparet og riksrådet ble innsatt for den umyndige kongen. I praksis var det Margrete som kom til å lede formynderstyret for sønnen i Danmark, mens Håkon fortsatte å regjere i Norge.

Som formynder for sønnen styrte Margrete i Danmark i samråd med stormennene. Hun kalte seg dronning av Norge og Sverige, men i seglet sitt hadde hun også det danske riksvåpenet og hertugdømmet Slesvigs våpen.

Riksstyrer på vegne av Olav

Krigen mellom Albrecht og Margrete
Sjøkrigen mellom Margrete og den svenske kongen Albrecht 3. Framstilling fra Chronicon der mecklenburgischen Regenten av Nicolaus Marschalk (1470–1525).

I 1380 døde Håkon, og Olav ble norsk konge etter sin far. Det ble trolig opprettet et formynderstyre for Olav i Norge med Margrete i spissen. Ogmund Finnsson ble drottsete, og på Øyratinget, der Olav ble hyllet olsokdagen (29. juli) 1381, lovte drottseten og flere riksråder under ed – på vegne av kong Olav – at allmuen i hele Norge skulle få nyte gammel rett. Fram til kongen ble myndig i 1385 var det formynderstyret og riksrådet som førte styret. Bare i ett tilfelle er det registrert at Margrete tok avgjørelser på vegne av sønnen: 11. januar 1381 stadfestet hun privilegiene til Mariakirken i Oslo, men det var før Olav ble kongehyllet. Året etter, 6. februar 1382, stadfestet kong Olav privilegiene på nytt, med råd og samtykke fra drottseten. Brevmaterialet vitner i det hele tatt om et harmonisk forhold mellom dronningen og de norske stormennene.

Sønderjylland

Margrete hadde en ledende rolle i både dansk og norsk utenrikspolitikk. Hennes første år som riksstyrer var vanskelige. I Danmark var riksrådet mektig, og flere skånske slott og byer var i hendene på hansastedene. På kort og noe lengre sikt var det tre problemområder som det var viktig for Margrete å få løst: Hun måtte sikre Slesvig for Danmark, få avklart forholdet til hanseatene og få realisert den norske kongens krav på den svenske tronen.

Hertugdømmet Sønderjylland eller Slesvig hadde fra av 1300-talet stått under press fra sør. Holsteinske stormenn hadde etablert seg i det rike jordbrukslandet, og holsteinske grever hadde sikret seg fyrstelenet som pant. Valdemar Atterdag var i ferd med å legge landsdelen inn under den danske tronen på nytt då han døde, og for Margrete måtte det bli et mål å realisere farens politikk. I 1386 anerkjente holsteinerne den danske kongens lenshøyhet over Slesvig, noe som i samtiden ble regnet for en stor seier.

Hansaen

I 1381 gav det norske riksrådet Margrete fullmakt til å forhandle med de tyske hansabyene til Olav ble myndig. I forholdet til hanseatene var det to ting som måtte ordnes: Privilegiene i Norge måtte fornyes etter kong Håkons død, og de skånske slottene, som hanseatene hadde hatt i pant siden 1370, måtte vinnes tilbake. Pantetiden gikk ut i 1385, men hanseatene var uvillige til å gi slottene fra seg. Etter intense forhandlinger, der Margrete til fulle fikk vist de diplomatiske evnene sine, gav hanseatene etter, og sluttstrek ble satt 29. juni 1385. Saman med slottene fulgte skånetollen, som gav klingende mynt i ei slunken statskasse.

Olav dør

I et av de første brevene sine som myndig tok Olav tittelen rett arving til Sveriges rike. Døren til den svenske tronen åpnet seg for Olav året etter, da drosten Bo Jonsson døde. Det ble strid om de store godsene han hadde hatt i forlening. De svenske stormennene gjorde opprør mot den svenske kongen Albrecht, og det svenske riksrådet vende seg til Margrete for å få hjelp. Hun gikk raskt i gang med forhandlinger med de svenske stormennene, men i 1387 døde Olav brått og uventet på Falsterbo slott i Skåne.

Valgt til dansk, norsk og svensk regent

Dronning Margretes valgbrev
Dronning Margretes valgbrev av 2. februar 1388, da hun ble valgt til norsk riksstyrer («mektig frue og husbond») av det norske riksrådet. Riksrådenes segl er hengt ved brevet som bevis på dets ekthet. I brevet står det blant annet at (i modernisert språk) «Vi gjør åpent med dette vårt åpne brev at fordi den høybårne fyrstinne, vår kjære frue, fru Margareta, med Guds nåde Norges og svears dronning og rett arving og fyrstinne til riket i Danmark, var vår kjære herre kong Håkons hustru og mor til vår kjære herre kong Olav, som nå nylig døde – måtte Gud ha sjelene til dem begge – og på grunn av den gunst og gode vilje som vi alltid har erfart av henne, og fremdeles setter det samme håp til hennes nåde, så har vi alle førnevnte, erkebiskop, biskoper, prost, riddere og sveiner, på våre vegne og på vegne av hele Norges rike, énstemmig anammet, utvalgt og med vår gode vilje mottatt den høybårne fyrstinne, den førnevnte fru dronning Margareta, til mektig frue og rett husbond for oss alle førnevnte.»
Av /Riksarkivet.

Da Olav døde, var Margretes stilling så sterk at hun oppnådde å bli valgt til regent i alle de nordiske rikene.

Bare en uke etter Olavs død valgte landstinget i Skåne Margrete til dansk regent og hyllet henne som «frue og husbonde» og hele Danmarks «fullmektige formynder». I begrunnelsen ble det lagt vekt på at hun var Valdemar Atterdags datter og mor til kong Olav. Til stede var medlemmer av det danske riksrådet, dessuten den nyutnevnte erkebiskopen i Trondheim, Vinald Henriksson. Margrete fikk imidlertid ikke dronningtittelen i Danmark, trass enkelte framstøt i den retning. Dansk dronning ble hun aldri i navnet, bare i gavnet.

Mindre enn et halvt år valget av Margrete i Danmark gjorde det norske riksrådet et tilsvarende vedtak på et møte i Oslo 2. februar 1388, kalt sammen av erkebiskop Vinald. Margrete ble valgt til «mektig frue» og «rett husbonde». Det svenske riksrådet fulgte etter 22. mars same år, da svenske stormenn i opposisjon til kong Albrecht gav henne samme tittel i Sverige som i Norge. Partene gav samtidig hverandre løfte om gjensidig støtte mot Albrekts regime. Kong Albrecht gav seg ikke uten strid, men i slaget ved Falköping i 1389 ble Albrecht slått og tatt til fange av Margretes hær. De tre nordiske rikene var nå samlet.

Det norske riksrådet valgte Margrete til regent på livstid, mens i Danmark og Sverige ble det forutsatt at hun skulle styre til en lovlig valgt konge tok over. I det danske hyllingsbrevet heter det at innbyggerne skulle tjene henne til hun ble enige med dem om å velge konge, mens det svenske rådet overlot til Margrete selv å avgjøre om konge skulle velges mens hun levde, eller først etter at hun var død. I begge landene lovte hun å styre i samsvar med det som var lov og rett.

Valg av Erik som etterfølger

Kongehyldningsmonumentet i Viborg
Det norske riksrådet utpekte Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern til tronarving. Erik ble hyllet som norsk konge i 1389, 7 år gammel. Kongehyllingsmonumentet i Viborg, utført av Axel Poulsen fra 1961 til 1965, forestiller dronning Margrete og kong Erik.
Av /Oleryhlolsson (foto).
Lisens: CC BY SA 4.0

Norge og det norske arvekongedømet vart et grunnelement i den sterke og varige unionen Margrete ville bygge opp. Fjorten dager etter at det norske riksrådet valgte Margrete, erklærte de at den norske tronfølgen heretter skulle regnes fra henne. Riksrådet utpekte i forlengelsen av dette hennes søsterdattersønn Erik (opprinnelig Bugislav) av Pommern til tronarving. Dette var brudd på norsk tronfølgerett, så det trengtes en begrunnelse: Han som stod nærmest til i arv, hertug Albrecht 4. av Mecklenburg, hørte til en ætt som hadde ført krig mot Norge og dermed tapt sin rett. Derfor måtte det finnes et nytt utgangspunkt for kongearven.

Sju år gammel ble Erik hyllet på Øyratinget i 1389, noe som knyttet bånd til den gamle konungstekja. Noen historikere mener også at han kan ha blitt kronet til norsk arvekonge i 1392. For Margrete var dette viktig: Det la et press på Danmark og Sverige, som ble bundet til å gjøre same valget som Norge. Det skjedde i 1396 i begge landene. Da stod bare én ting igjen for Margrete: å få de separate avtalene inn i varige unionelle former.

Kroningen av Erik

Eriks kroningsbrev 1397

Kong Eriks kroningsbrev fra 13. juli 1397. Ingen norske bisper beseglet brevet som bevitnet kong Eriks kroning i Kalmar (kroningsbrevet), men flere nordmenn står som utstedere, blant andre riksrådene Eindride Erlendsson og Ogmund Bolt.

Av /foto Tom Jersø/Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Høsten 1396 gikk det ut brev til riksrådene i de tre rikene med innkalling til møte i Kalmar kommende sommer. 17. juni 1397 ble Erik, med stor festivitas, kronet av erkebiskopene i Lund og Uppsala til felles konge av Danmark, Sverige og Norge. Dermed var Kalmarunionen et faktum. En unionsavtale ble utarbeidet, men ikke formelt vedtatt, trolig fordi Margrete ikke ønsket en slik avtalefestet, formell tildeling og regulering av riksstyret. Regjeringen forble i hennes hånd også etter at Erik var blitt myndig, og hun styrte nærmest de tre rikene som ett.

Kroningsbrevet og unionsbrevet

Unionsbrevet
Unionsbrevet for Kamlarunionen av 13. eller 20. juli 1397. Hvorvidt dette brevet var en juridisk kontrakt eller bare et utkast er forskerne uenige om. Øverst i brevet står det (i modernisert språk): Alle de som ser eller hører dette brevet, så vel de som lever nå, som de som skal komme etter, skal det gjøres klart, at etter det at, alle disse tre riker, Danmark, Sverige og Norge, med en rett enighet og kjærlighet og godvilje fra hvert rike, med råd og fullbyrd og samtykke fra den høybårne fyrstinne, vår nådige fru dronning Margrete, og med alle tre rikenes godvilje og fullkomne samtykke fra biskoper og klerker, riddere og svenner og med hele rikets allmue i vårt rike om seg, er vår høybårne og verdige fyrste, vår nådige herre kong Erik, til en rett herre og konge tatt, valgt og unnfanget over alle disse tre riker.
Av /foto Tom Jersø/Rigsarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Kroningsbrevet, datert 13. juli same år, har form av et hyllingsbrev til barnekongen. En senere kilde opplyser at 133 væpnere ble slått til riddere, et tall som trolig er sterkt overdrevet. Av verdslige stormenn som vi kjenner navnet på, var danskene i klart flertall (24 eller 25), mens det var om lag like mange nordmenn (13) som svensker (12 eller 13). Derimot møtte ingen framstående geistlige fra Norge, noe historikerne har vært opptatte av å finne årsaken til, uten å finne noen klare svar.

I tilknytning til kroningen ble det ført diskusjoner om innholdet i unionen, nedfelt i det mye omdiskuterte «unionsbrevet», datert same dag som kroningsbrevet eller en uke senere. Her blir det slått fast at statsformen skulle være valgkongedømme, og at hvert land skulle styres i samsvar med det som var lov og rett i hvert av rikene. De to brevene har blitt sett på som uttrykk for to politiske program: eit regimen regale som Margrete stod bak, representert ved kroningsbrevet, og eit regimen politicum med aristokratiet som statsbærende gruppe, representert ved unionsbrevet. Den samtidige eller nær samtidige dateringen kan tyde på at det ble arbeidet med de to brevene parallelt, men drøftingene kan ha kjørt seg fast, noe som kan forklare den uferdige formen unionsbrevet er overlevert i.

Kroningsbrevet kan være resultat av et kompromiss. Det må ha skjedd med full tilslutning fra Margrete. Med den maktposisjonen hun hadde, ville det ikke ha vært noe problem å presse en avtale igjennom, men det ville skapt strid. En detaljregulering av unionsvilkårene kan heller ikke ha vært i Margretes interesse. Hun hadde kroningsbrevet, som gav trygd for at det som var skapt, ville bli stående.

Kalmarunionen under Margretes styre

Dronning Margretes segl
Dronning Margretes segl. Seglet er kjent fra dokumenter utsendt av Margrete mellom 1391 og 1393.
Av /Kari Tarkiainen: Sveriges Österland, p. 172; Riksarkivet, Stockholm.

Kroningsbrevet slutter med en lovprising og takk til Margrete for alt hun hadde gjort: «Gudh gifue henne hymmerike for thet» (Gud gi henne himmelriket for det). Men det var ikke tale om noen pensjonisttilværelse. Hun fortsatte som «mektig frue» og «rett husbonde» for de tre rikene livet igjennom. Den formelle maktposisjonen etter Kalmar hadde hun i det morgengavelenet hun hadde valgt seg ut, og som symbolsk var et nordisk rike i miniatyr: det norske Båhuslen med det sentrale slottet Båhus, det danske Nord-Halland og tilgrensende svenske landskap.

Margrete reiste i hele unionsområdet; først og fremst i Sverige, men også enkelte ganger i Norge. Ingen av de seinere unionskongene hadde en tilsvarende innsikt i, og interesse for, norske forhold som Margrete.

Sin reelle maktposisjon hadde hun i kraft av sin personlighet og de resultatene hun hadde oppnådd. Mange av de prinsippene hun styrte etter, hadde hun pakket inn i den instruksen hun skrev til Erik da han i 1405 tok turen til Norge for å ta imot hylling som myndig konge. Erik vart pålagt å trå varsomt, alltid ha et fast mål med det han gjorde, og for all del ikke la seg provosere. Dette var prinsipp som Margrete praktiserte selv både i innenrikspolitikken og i forholdet til fremmede makter.

Administrative embeter

Under Margrete ble det gjort forsøk på å samle mest mulig makt innenfor sentralstyret hos monarken og den nærmeste rådgiverkretsen. Den grunnleggende styringstanken hos kongehuset var at enkeltpersoner i stedet for politiske organer i størst mulig grad skulle ta del i unionmonarkens styre av rikene. Ingen nye drottseter ble ansatt da innehaverne døde – Bo Jonsson i 1386, Henning Podebusk og Ogmund Finnsson i 1388. Av de store riksembeter ble bare kanslerembetene besatt.

I 1398 hadde den norske kansleren riksseglet med seg til et felles riksrådsmøte i København, og det ser ut til at det ble værende der i ettertid. Den danske kansleren ble unionens kansler og leder av unionskanselliet. Den norske kansleren fikk redusert arbeidsfeltet til stort sett bare å gjelde oppgaver innenfor rettspleien. Fra samme tid ble det unionelle kongsseglet med tre kroner brukt i norske kongebrev.

Lensforvaltning

I lensforvaltningen og i bispeembetene var det om å gjøre for Margrete å få utnevnt folk hun hadde tillit til, for å skape et sterkt unionskongedømme. Danmark ble imidlertid, ut fra ressurser og geografisk posisjon, unionens hovedland og dermed Margretes vanligste oppholdssted. Ettersom hofftjeneste og nærhet til monarken var viktig for å kunne gjøre karriere i datidens forvaltning, ble det ofte danskene Margrete hadde størst tillit til i unionsforvaltningen. Både i Sverige, og enda mer i Norge, brukte hun likevel stort sett innfødte menn. Hun fikk en god del adels- og kirkegods lagt inn under kronen igjen og styrket med det de kongelige inntektene.

I Danmark og Sverige hadde stormennene og kirken sikret seg rett til skattefritak for leilendingene sine, og ved å kjøpe opp bondejord forminsket de skatteinngangen til staten. Da Erik ble valgt til svensk og dansk konge i 1396, gav stormennene i begge landene opp retten til slikt oppkjøp, og fem år senere, i en bulle fra pave Bonifatius 9., fikk Margrete rett til å tilbakeføre til kronen jordegods som tidligere hadde kommet under kirken og verdslige stormenn. Denne såkalte reduksjonspolitikken gav resultat, men var mindre aktuell i Norge, siden stormenn og kirke ikke hadde same privilegier her som i Danmark og Sverige. Med økte inntekter kunne Margrete løse inn len som ennå var pantsatte, og mot slutten av hennes regjeringstid stod ingen av de større lenene i pant, hverken i Danmark, Sverige eller Norge.

Riksrådet

Margrete 1
Selv om Erik ble kronet som konge for alle de tre nordiske rikene i Kalmar i 1397, var det ikke tale om noen pensjonisttilværelse for Margrete. Hun fortsatte som «mektig frue» og «rett husbonde» for de tre rikene livet igjennom.
Av /Nationalmuseum.

Det var bare sjelden det norske riksrådet kom sammen under Margrete, og felles riksmøter ble aldri en fast institusjon. Et riksmøte ble holdt i Oslo 1392, da hun gav den store rettarboten si om landefred og Erik kanskje ble kronet, og vi kjenner samlede riksrådsmøter i 1400 og 1409. I tillegg var det norske riksrådet med på felles unionsmøte i København i 1398 og Helsingborg i 1401. Det vanlige var at hun hadde rådsmøter og tok avgjørelser sammen med enkeltmedlemmer. Slik Margretes styresett var, fikk det norske riksrådet liten mulighet til å utvikle seg som styringsorgan. Men det er ingenting som tyder på motsetning og interessekollisjon mellom henne og stormennene.

Innenriks var målet å øve kontroll uten å komme i konflikt med de ledende gruppene. Her skremte erfaringene fra Albrecht av Mecklenburg og Magnus Eriksson. I størst mulig grad prøvde Margrete å unngå tvang. I toppstillinger i Sverige fikk hun for en stor del plassert dansker og tyskere som ikke hadde direkte tilknytning til rådsaristokratiet. I neste omgang kunne det gi grunnlag for misnøye og opprør, noe som også skjedde etter at hun var død. I Norge var det innenlandske stormenn som fikk de sentrale lenene. Styringsprinsippet var å få kongetro menn inn i alle viktige posisjoner. Følgene ble at en og samme mann kom til å sitte i flere ombud samtidig, for eksempel favorittene hennes i Norge, Eindride Erlendsson og Gaute Eiriksson. Det var et prinsipp som gjorde kontrollen sikrere, men det virket med til å påskynde lensoppløsningen i senmiddelalderen.

Kirken

Sin politiske klokskap viste Margrete også i forholdet til kirken. Hun var sterkt religiøs, og kirkelige institusjoner i alle de tre rikene fikk gaver i form av jordegods og kapital. Det norske testamentet hennes er ikke bevart, men mange enkeltgaver tyder på at hun støttet den norske kirken. I tillegg opprettet hun og støttet en rekke kirkelige stiftelser. Hun hadde et spesielt forhold til birgittinerordenen og dens opphavskloster, Vadstena. Det ble gitt store donasjoner til dette klosteret, som hun besøkte ofte.

Under det pavelige skisma (uenigheten om valg av pave fra 1378) tok Margrete parti for paven i Roma, og hun visste å utnytte den maktposisjonen kirken og de høyere geistlige hadde. I 1401 fikk hun en av sine hoffprester, den danskfødte Jakob Knutsson, godtatt som biskop i Bergen, og da Oslo bispestol ble ledig seks år senere, ble han overflyttet dit og fikk oppgaver som norsk kansler. Og det var flere enn de to som hadde bakgrunn i kongelig prestetjeneste før de fikk geistlige toppstillinger. Det gjelder blant andre Aslak Bolt, den senere erkebiskopen. Han hadde vært kongelig kapellan før han 1408 etterfulgte Jakob Knutsson som biskop i Bergen.

Under Margrete ble biskopenes politiske makt utvidet ved at de fikk tildelt len. Jakob Jensson i Bergen fikk i 1400 Sunnfjord sysle på livstid, hans etterfølger Jakob Knutsson fikk Hardanger, prosten ved Apostelkirken fikk Voss, og erkebiskopen fikk Sparbu. De verdslige forleningene rettet opp noe av det inntektstapet biskopene hadde hatt under svartedauden, men disponeringene resulterte i at inntektsgrunnlaget til kronen ble svekket.

Utenrikspolitikk

I utenrikspolitikken hadde Margrete to klare mål: å sikre de nordiske rikene mot pågang utenfra, og vinne tilbake områder som hadde gått tapt – Stockholm, Gotland og Slesvig. Som motvekt mot hansaen og de nordtyske fyrstedømmene orienterte hun seg vestover. Hun hadde utsendinger ved det engelske kongehoffet, og hun skaffet en engelsk prinsesse, Filippa, som ektefelle til kong Erik. Også ekteskapet mellom Eriks søster Katarina og pfalzgreven Johan av Neumarkt (foreldre til Christoffer av Bayern) hører inn i Margretes plan om å bygge opp allianser mot hansabyene og de mektige nordtyske fyrstedømmene.

Stockholm, som Margrete ikke hadde maktet å undertvinge i oppgjøret med Albrecht, gav hansaen fra seg i 1398, mot å få privilegiene sine fornyet. Også Gotland, som i 1394 hadde blitt hærtatt av Mecklenburg, fikk hun hånd om på fredelig vis i 1407, etter forhandlinger med Den tyske orden. Slesvig var bare halvveis tapt for den danske tronen; avtalen fra 1386 slo fast at hertugdømmet var del av Danmark, men arvelig len under den holsteinske greveslekten. Grev Gerhard, som var hertug av Slesvig, døde i 1404, og kampen mot tysk ekspansjon på nordisk grunn, som hadde preget Margretes første år, blusset opp igjen. Motsetninger innen grevefamilien åpnet for at Margrete kunne gripe inn. Hun prøvde seg først med forhandlinger, men det utviklet seg til krig. Det var under fredsforhandlingene, etter et forsoningsmøte i Flensborg, at hun brått døde på skipet sitt i Flensborg havn i slutten av oktober 1412.

Død og gravsted

Dronning Margretes sarkofag
Dronning Margretes sarkofag i Roskilde domkirke, fotografert i 2016.

Margrete ble etter eget ønske opprinnelig gravlagt i Sorø klosterkirke. Biskopen av Roskilde bortførte imidlertid liket hennes, og kong Erik bekostet et praktfullt gravmæle for henne i 1423.

Margretes sarkofag fikk hedersplassen foran høyalteret i Roskilde domkirke. På lokket er dronningen avbildet i helfigur, liggende med krone og lukkede øyne. Statuen viser en ung kvinne, vel 160 cm høy, og den gir et idealisert bilde av dronningen.

Mer naturtro virker en samtidig byste som trolig er et forarbeid til statuen på sarkofagen. I Uppsala domkirke finnes en kjortel i italiensk gullbrokade som skal ha tilhørt Margrete. Kjortelen er datert til mellom 1403 og 1439, og kan ha vært båret av den slanke kvinnen som har fått sin statue på sarkofagen.

Avbildninger

Dronning Margrete Valdemarsdatter. Gravmælet i Roskilde, Danmark. Opprinnelig utført 1413–23. Rekonstruksjon fra 1912.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kunstneriske portretter

  • Kalkmaleri av ukjent kunstner, ukjent år; Västra Sallerup kyrka, Eslöv, Sverige
  • Byste (alabast), trolig av Johannes Junge, 1420–1423; St. Annen-Museum, Lübeck, Tyskland
  • Statue (helfigur, alabast), 1423; på Margretes sarkofag, Roskilde domkirke, Danmark (bysten fra 1420–1423 er trolig forarbeid til statuen; avstøpninger av begge finnes på Fredensborg slott, Danmark; statuen er trolig utgangspunkt for tegninger og malerier fra 1500- og 1600-talet i Det Kongelige Bibliotek, København og Kungliga Biblioteket, Stockholm)
  • Maleri av Peiter Hartmann, 1607; Malmö rådhus, Sverige
  • Statue av ukjent kunstner, trolig ca. 1760; i parken ved Ledreborg slott, Danmark
  • Statue av H. V. Bissen, 1856; Glyptoteket, København
  • Statue (marmor) av H. P. Pedersen-Dan; Christiansborg slott, København
  • Rytterstatue av Anne Marie Carl Nielsen, 1897; Nordjylland Kunstmuseum, Ålborg

Segl

Fire ulike segl er kjent:

  • Sekret med dronningportrett og våpnene til Norge, Danmark, Slesvig og folkungene, 1375 og 1376
  • Majestetssegl med St. Olav og Norges våpenskjold, 1388
  • Sekret med tre kroner, 1390, 1392, 1393
  • Sekret med kronet kvinnehode, fra begynnelsen av 1390-årene og livet ut
  • Flere avtrykk på dokumentet i Riksarkivet, Oslo, Rigsarkivet, København og Riksarkivet, Stockholm.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • P. A. Munch: Det norske folks historie (NFH), 2. hovedavdeling, del 1–2, 1862–1863
  • Kristian Erslev: Dronning Margrethe og Kalmarunionens Grundlæggelse, København 1882
  • Lauritz Weibull: «Unionsmötet i Kalmar 1397», i Scandia, bind 3, 1930, s. 185–222
  • Gottfrid Carlsson: «Kalmarunionen. Till frågan om rättsgiltigheten av 1397 års unionsavtal», i Svensk historisk tidsskrift, bind 50, 1930, s. 405–481
  • Hallvard Trætteberg: «Norges statssymboler til 1814», i Historisk tidsskrift, bind 29, 1930–1933, s. 479–519 og 559–610
  • Erik Lönnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
  • Halvdan Koht: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
  • d.s.: Dronning Margareta og Kalmar-unionen, 1956
  • Erik Lönnroth: «Unionsdokumenten i Kalmar», i Scandia, bind 24, 1958, s. 32–67
  • Aksel E. Christensen: Kalmarunionen og nordisk politik 1319–1439, København 1980
  • Aksel E. Christensen: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 9, 1981
  • Esben Albrectsen: Herredømmet over Sønderjylland 1375–1404. Studier over hertugdømmets lensforhold og indre opbygning på dronning Margrethes tid, København 1981
  • Kai Hørby: «Kalmarunionens statsrett», i Profiler i nordisk senmiddelalder og renaissance. Festskrift til Poul Enemark, Århus 1983
  • Erik Lönnroth: biografi i Svenskt biografiskt lexikon SBL, bind 25, 1987
  • Eldbjørg Haug: «Erik av Pommerns norske kroning», i Historisk tidsskrift, bind 74, hefte 1 og 4, 1995, s. 1–21 og 492–508
  • Knut Dørum: «Ble Erik av Pommern kronet i Norge før Kalmarmøtet?», i Historisk tidsskrift, bind 74, hefte 4, 1995, s. 469–472
  • Erik Opsahl: «Erik av Pommerns kroning og Norges rolle i dannelsen av Kalmarunionen», i Historisk tidsskrift, bind 74, hefte 4, 1995, s. 473–491
  • Eldbjørg Haug: Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk, Trondheim 1996
  • Halvard Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bind 4 i Aschehougs Norgeshistorie (ANH), 1996
  • Margrete 1. Nordens Frue og Husbond, katalog til vandreutstillinga Kalmarunionen 600 år, København 1996
  • Esben Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380–1814, 1997
  • Lars-Olof Larsson: Kalmarunionens tid. Från drottning Margareta till Kristian II, Stockholm 1997
  • Vivian Etting: Margrete den første : En regent og hendes samtid, andre reviderte udgave, 1997
  • Eldbjørg Haug: Margrete – Den siste dronning i Sverreætten : Nordens fullmektige frue og rette husbonde, 1997 Les boka på nb.no
  • Halvard Bjørkvik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I 750-1537, andre reviderte utgave, 2007
  • Diplomatarium Norvegicum (DN), bind 1–19
  • Regesta Norvegica (RN), bind 5–7
  • Diplomatarium Danicum, rekke 3, bind 9 og rekke 4, bind 1–3
  • Islandske Annaler
  • Norges gamle Love, bind 3, 1849, og rekke 2, bind 1, 1904–1912

Faktaboks

Margrete 1.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg