IS er en irakisk jidahistisk organisasjon med mål om å etablere et islamsk kalifat i Midtøsten. 

IS' emblem av Islamic State. CC BY SA 3.0

Den islamske stat (ad-Dawlah al-Islamiyyah; Islamic State, IS) er i utgangspunktet en irakisk jihadistgruppe som kjemper for en egen islamsk statsdannelse i Levanten. Gruppen ble etablert i 2013, med røtter tilbake til motstandskampen mot den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003. IS hadde gjennom tidligere ledere en tilknytning til al-Qaida, som gruppen deretter – under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi – ble en rival til. IS hadde i 2013–2015 militær framgang, og tok kontroll over store landområder i Irak og Syria. Deretter ble gruppen drevet på defensiven, og langt på vei nedkjempet militært høsten 2017. IS hadde ennå i 2018 kontroll over et lite område øst i Syria. Tidlig i 2019 ble dette ytterligere redusert, og IS hadde bare et lite antall soldater igjen.

Den islamske stat har, navnet til tross, aldri vært noen stat, men en militant gruppe som erklærte at et nytt kalifat for den islamske verden var opprettet – som en religiøs, overnasjonal myndighet. Kalifatet fikk liten oppslutning, religiøst og politisk, og ble fordømt av muslimske lærde og ledere. Gruppen klarte derimot lenge å rekruttere et betydelig antall fremmedkrigere fra mange land. IS innførte en administrasjon i områdene den kontrollerte, med funksjoner som minnet om en stat. Både gruppen og den selvoppnevnte staten manglet legitimitet, og hadde liten oppslutning i områdene den tok kontroll over. IS styrte i betydelig grad gjennom vold og frykt.

IS er en terrorgruppe, og ble av flere land formelt ansett som en terroristorganisasjon. Den skiller seg derimot fra andre slike grupper. Det gjelder særlig den militære strategien med å erobre og forsvare landområder, kombinert med terrorhandlinger, som er utført både i kjerneområdet i Levanten (Irak, Syria, Libanon og Tyrkia) og utenfor dette. IS har iverksatt flere aksjoner i Europa og Nord-Afrika. Disse har  først og fremst hatt til hensikt å skape frykt, i tråd med klassisk terrorisme. Gjennom terroraksjoner mot vestlige mål og ustrakt terror og vold mot sivile i de IS-kontrollerte områdene ble gruppen kjent for sin brutalitet.

IS har også gjort seg bemerket gjennom strategisk bruk av propaganda, ikke minst i sosiale medier. Dette bidro lenge til rekrutteringen av frivillige soldater og andre støttespillere fra store deler av verden. Det er antatt at IS rekrutterte over 30 000 fremmedkrigere. I tillegg sverget en rekke andre islamistiske grupper  troskap til IS.

IS har operert militært i Syria og Irak, og hadde i 2014–2015 militær framgang begge steder. De første større tilbakeslagene kom i andre halvdel av 2015, da særlig irakiske myndigheter drev IS på retrett i deler av landet. Dette var mulig særlig etter en langvarig flernasjonal militær operasjon mot IS; først i Irak, så i Syria. De militære tilbakeslagene, med tap av territorium, var særlig store i 2015–2016, og fortsatte i 2016–2017; også i Libya. Vinteren 2017 iverksatte irakiske styrker et omfattende militært angrep for å frigjøre Mosul. I Syria startet angrep for å frigjøre Raqqa høsten 2016, fulgt av en offensiv i juni 2017, da styrker fra Syrian Democratic Forces (SDF) gikk inn i byen. IS ble drevet ut av Raqqa i oktober 2017. Deretter ble alle andre IS-kontrollerte byer frigjort fra høsten 2017.

I 2015–2017 ble det utført flere terroraksjoner i europeiske storbyer, særlig i Frankrike og Storbritannia. I alt er over 30 terroraksjoner i vestlige land siden 2014 knyttet til IS, enten direkte eller til tilsluttede grupper eller sympatisører.

Gruppens militære framgang, den internasjonale spredningen og faren for terroraksjoner også utenfor Midtøsten førte i 2015 til at den flernasjonale militære kampen mot IS ble intensivert. Fra august 2014 er en multinasjonal militær styrke, ledet av USA og kjent som Operation Inherent Resolve (OIR), satt inn mot IS og andre jihadistgrupper. Over 60 land deltar i koalisjonen; mange også militært, blant dem Norge.

Etter terroraksjonene i Paris i november 2015 ble det militære samarbeidet i kampen mot IS forsterket. Frankrike og USA oppfordret til økt militær innsats mot IS, inklusive en opptrapping av operasjonen i Syria. IS ønsket i sin propaganda en slik utvikling velkommen, da den trakk vestlige land inn i en krevende krig. Til dette hører en profeti om at islam vil nedkjempe fiendtlige styrker i et apokalyptisk oppgjør. I Koranen vises til et slikt slag i byene Dabiq og al-Amaq i det nordlige Syria. IS kaller sitt månedlige magasin Dabiq; sitt nyhetsbyrå al-Amaq.

Høsten 2015 sluttet Russland seg militært til kampen mot IS i Syria. Regionale stormakter, først og fremst Iran og Tyrkia – samt noe mer tilbaketrukket Saudi-Arabia – er også engasjert i konflikten. Kampen mot IS, og særlig med Syria som slagmark, ble også blitt en arena for den regionale rivalisering mellom Iran og Saudi-Arabia. Derved har den religiøse dimensjonen knyttet til den grunnleggende splittelse mellom sjiaer og sunnier innen islam blitt forsterket. IS er en militant salafist-gruppe innenfor sunni-retningen, og har erklært kamp mot sjiaer så vel som andre religiøse grupper.

Virksomheten til IS er fordømt på en rekke hold, både av stater og organisasjoner, herunder flere menneskerettighetsgrupper. Også Sikkerhetsrådet i FN har vedtatt flere resolusjoner som fordømmer IS og gir støtte til kampen mot gruppen. Blant disse hører resolusjon nr. 2249 fra november 2015. Denne oppfordrer alle land, ved bruk av alle nødvendige midler, til å koordinere sin innsats for å forhindre nye terroraksjoner og å frata IS kontroll over landområder i Syria og Irak.

IS var inntil juni 2014 kjent under et annet navn, brukt i to versjoner: Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant; ISIL) og Den islamske stat i Irak og al-Sham (Islamic State of Iraq and al-Sham; ISIS). De to gamle og det nye navnet er brukt mye om hverandre. I Midtøsten, og i noen grad internasjonalt, brukes oftest Den islamske stat i Irak og al-Sham på arabisk (al-Dawla al-Islamiya fi al-Iraq wa al-Sham), med den forkortede betegnelsen Daesh.

IS har avvist bruken av disse benevnelsene, inklusive Daesh. Det nye navnet – med vekt på den islamske staten i bestemt form, og uten geografisk avgrensing – ble en del av gruppens propaganda. Formålet var å bygge opp under oppfatningen av at den har etablert en ny statsdannelse i form av et nytt kalifat.

Navneskiftet til Den islamske stat (IS) sammenfalt med at gruppen utropte det nye kalifatet i 2014. Et kalifat innebærer etter tradisjonen en grenseoverskridende, religiøst fundert myndighet, og har dype røtter i islamsk historie. De gamle, klassiske kalifat hadde hovedsete i Bagdad og Damaskus, det vil si i kjerneområdet for den staten ISIL/IS ønsket å etablere. Slik signaliserte gruppen en oppfatning av å ha kommet nærmere sitt mål om å danne en ny overnasjonal autoritet innenfor rammen av en islamsk statsdannelse, bygd på islamsk tradisjon – med den politisk-religiøse autoritet dette skulle innebære.

IS forfekter en tradisjonstro form for islamisme. Gruppen står for et styre- og levesett i tråd med en konservativ – og i mangt ekstrem – fortolkning av islamsk lovgivning (sharia). IS bygger på, men deler ikke helt, den wahhabittiske retning innen sunni-delen av islam, som stammer fra Saudi-Arabia. Denne formen for puritansk islamisme er også kjent som salafisme.

Gjennom å forfekte en bokstavtro fortolkning av Koranen framstår IS som en religiøst sett svært konservativ organisasjon. Samtidig, med systematisk bruk av nye kommunikasjonsmidler, er den opplevd som moderne og offensiv. Mest av alt oppfattes IS som en sterkt religiøs bevegelse. Den føyer seg også inn i en lang anti-imperialistisk og anti-vestlig – og, paradoksalt nok, nasjonalistisk – politisk tradisjon i Midtøsten. Denne har vært preget av motstand mot de historisk og kulturelt sett kunstige grensetrekninger og statsdannelser som stormaktene skapte etter første verdenskrig, som følge av den såkalte Sykes-Picot-avtalen. Disse grensene er blitt forsvart av Vesten, både fra Europa og USA – inklusive opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig. Disse er utfordret av IS.

IS' svært ytterliggående fortolkning av en konservativ retning innen sunnittisk islam er møtt med utstrakt motstand fra andre sunnier, både politisk og teologisk. IS' islamforståelse og praktisering av sharia, så vel som gruppens egne religiøse retningslinjer og politiske praksis, bidrar til en tilspissing av den grunnleggende konflikten mellom sunnier og sjiaer generelt.

IS anser alle andre enn de som etter organisasjonens syn er rettroende, som vantro eller kjettere. Disse skal derfor bekjempes; også muslimer, både sjiaer og andre sunnier. Derved har IS gått lenger enn de aller fleste andre ytterliggående sunnier, inklusive al-Qaida. IS bekjemper også, som følge av sin fortolkning av Koranen, andre religiøse grupper, blant dem kristne, samt minoriteter med utspring i islam.

IS ser seg selv som del av den globale jihadistiske kampen mot Vesten. Dette har likevel kommet i annen rekke, etter kampen for et kalifat med sete i Midtøsten. Særlig fra 2015 utvidet IS sin aksjonsradius, og rammet i større utstrekning vestlige mål – også i Vesten. Tidligere var aksjonene mot vestlige mål i Midtøsten, særlig enkeltpersoner, hvorav flere ble tatt til fange og henrettet. Høsten 2015 ble et norsk gissel henrettet, etter å ha blitt kidnappet i Syria. I en offentliggjort tale fra IS' øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi, i 2015, uttalte han at gruppen ikke hadde glemt Palestina, og Israel ble nevnt som et framtidig mål. For IS har dette like fullt vært underordnet hovedmålet om en ny, overnasjonal islamsk stat.

IS framstiller seg som en religiøs gruppering, og søker belegg for sine handlinger i Koranen. Fra toneangivende islamsk teologisk hold er både kalifatet og tolkningen av skriften avvist. IS utnytter mer elementer i islamsk lovgivning og tradisjon til å forfekte sin egen ideologi enn å fremme et eget teologisk læresett.

Kalifatet ble utropt samtidig med at gruppen tok navnet Den islamske stat, 29. juni 2014. Lederen av IS, Abu Bakr al-Baghdadi, ble samtidig kalif (kalif Ibrahim). Kalifatet er avvist i den muslimske verden, og gruppens fortolkning av Koranen – så vel som faktiske framferd – er fordømt av mange muslimske ledere.

IS har i første rekke hatt som mål å ta militær kontroll over Levanten, med Syria som kjerneområde; for der å etablere en statsdannelse og utbre sitt kalifat. Herfra, gjennom den autoritet et kalifat har i islamsk tradisjon, forsøkte IS å skape et nytt sentrum for ledelse av den muslimske verden, og som maktsentrum i verden for øvrig.

Ved å ville skape en ny statsdannelse, og å fjerne dagens grenser i Midtøsten, har IS gått til angrep på fundamentet for den statsstruktur som ble etablert etter første verdenskrig. Som følge av Det osmanske rikets oppløsning var det særlig Frankrike og Storbritannia som tegnet opp det moderne Midtøsten. Med grunnlag i den såkalte Sykes-Picot-avtalen ble dagens grenser mellom til dels helt nye stater, trukket opp.

Det som senere ble til Den islamske stat oppsto i den sunni-dominerte motstandsbevegelsen som vokste fram i Irak etter den USA-ledede invasjonen der i 2003. Denne igjen hadde i noen grad røtter hos den jihadistiske bevegelse som vokste fram særlig rundt al-Qaida. IS har opptrådt under forskjellige navn og har samarbeidet med ulike grupper. Den senere IS var først aktiv i Irak, og etablere seg så med baseområder i Syria og trappet derfra opp operasjonen i Irak. Flere jihadistgrupper i mange land sluttet seg deretter til IS gjennom å sverge troskap.

IS har dels utspring i en del av det globale terrornettverket al-Qaida. Da den jordanske islamisten Abu Musab al-Zarqawi sluttet seg formelt til al-Qaida i 2004, knyttet han opprørsgrupperingen han da ledet, Jama'at al-Tawhid wal-Jihad (JTJ), til nettverket. Zarqawi skal først ha avvist å slutte seg til al-Qaida, men nettverkets grunnlegger Osama bin Laden skal høsten 2001 ha invitert ham til, og gitt økonomisk støtte for, å etablere militære treningsleirer i Herat, Afghanistan. Den senere motsetning mellom al-Qaida og ISIL/IS kom til syne allerede da: Bin Laden var opptatt av å angripe i Vesten; Zarqawi var mer fokusert på mål i nærområdet – særlig Israel og Jordan. Deretter, med den vestlige okkupasjonen av Irak, ble dette en attraktiv arena, og JTJ var blant de første som engasjerte seg i motstanden der.

JTJ, som besto av flere grupper, hadde røtter i den islamistiske motstanden mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan, fra 1979. Denne ble, som en del av en verdensomspennende hellig krig (jihad), videreført i Irak etter den USA-ledede invasjonen der i 2003. Zarqawi dro til irakisk Kurdistan for å delta i motstanden mot okkupasjonen av Irak, og samtidig slåss for opprettelsen av en islamsk stat der. Før det var grupperingens første aksjoner utført i Jordan. Allerede da var forløperne til IS i stor utstrekning bygd opp med fremmedkrigere – vervede jihadister – fra flere land; mange med erfaring fra Afghanistan. De fleste var arabere, men det ble også rekruttert fra kurdiske områder, blant annet fra Ansar al-Islam, en kurdisk jihadistgruppe. Senere rekrutterte IS en stort antall fremmedkrigere også fra Vesten.

Da JTJ i 2004 formelt sluttet seg til al-Qaida, utpekte nettverkets leder Osama bin Laden Zarqawi til emir – og som leder for terrornettverkets avdeling i Irak. Gruppens navn ble da endret til Qa’idat al-Jihad fi Bilad al-Rafidayn, mest kjent som al-Qaida i Irak (al-Qaeda in Iraq, AQI).

Etter ordre fra al-Qaida sentralt slo AQI og fem andre irakiske sunni-grupper seg i 2006 sammen under en felles ledelse, som Majlis Shura al-Mujahidin (Mujahedin Shura Council, MSC). MSC var mest en overbygning som bidro til at AQI framsto som mer irakisk, og bidro til at den styrket sin posisjon. Deretter ble AQI kjernen i den sammenslutning av sunni-opprørsgrupper som fra 2006 framsto som Den islamske staten i Irak (Islamic State of Iraq, ISI). Gruppens kjerneområde var den irakiske Anbar-provinsen.

Zarqawi ble drept i 2006, og en egypter – Abu Ayyub al-Masri – tok over ledelsen av AQI. Han fikk flere grupperinger til å gå med i AQI, som han så omdannet til ISI – med Abu Omar al-Baghdadi som leder. Hans faktiske eksistens har vært omstridt, men han skal ha blitt drept i 2010, for fra samme år å bli etterfulgt av dagens øverste leder av IS: Abu Bakr al-Baghdadi.

I 2013 tok ISI navnet Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant, ISIL) for å markere en utvidelse av aktiviteten til å inkludere Syria, og en ambisjon om å gjøre seg gjeldende i hele Levanten. I 2014 erklærte gruppen det nye kalifatet opprettet, innenfor en ny statsdannelse: Den islamske stat (Islamic State, IS).

Framveksten til al-Qaida og IS har derfor mye til felles. Mens røttene til al-Qaida gjerne søkes i kampen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, finnes mye av bakgrunnen for framveksten av ISIL/IS i den amerikanske okkupasjonen av Irak under den tredje Golfkrigen – og dermed også i den globale krigen mot terror som USAs president George W. Bush erklærte høsten 2001. Denne var først rettet mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, for deretter å bli utvidet til Irak. Framveksten av IS må derfor også ses som en reaksjon mot Vestens politiske ambisjoner, så vel som imperialistiske historie i Midtøsten.

Mens ISIS/ISIL i utgangspunktet inngikk i nettverket al-Qaida, endret dette seg under krigen i Syria 2014. Der kom det til en splittelse, mest på grunn av ulike strategier, så vel som forskjellig syn på ISILs praksis knyttet blant annet til drap på andre muslimer.

Samtidig som al-Qaida og IS har mye av det samme utgangspunktet, politisk, religiøst og strategisk, er det også store forskjeller. Én er at IS, i motsetning til al-Qaida, bygde opp en mer tradisjonell militær styrke og tok kontroll over landområder gjennom større militære operasjoner, og ikke har avgrenset seg til bruk av terroraksjoner. En annen er at IS har gått lenger enn al-Qaida i å bruke vold, også mot andre muslimer og overfor sivile, inklusive seksualisert vold mot kvinner og barn. Enda mer vesentlig er skrittet IS tok i retning av å etablere en stat, og å opprette et kalifat. Derved har IS også framstått som en annen type militær motstander, som både har utfordret eksisterende stater i regionen gjennom militær framrykking, og samtidig har truet Vesten med terrorangrep.

Etter å ha inngått i al-Qaida, brøt nettverkets leder Ayman al-Zawahiri med ISIL/IS i 2014, og erklærte gruppen krig. Mot slutten av 2015 ble det meldt om at de to grupperingene ville koordinere sine virksomheter etter at den flernasjonale militære intervensjonen særlig i Syria var trappet opp.

Forløperen til IS, Den islamske staten i Irak (ISI), etablerte først et militært fotfeste i sunni-dominerte, arabiske deler av det sentrale og nordvestlige Irak. Det senere ISIL og IS brukte dette fotfestet som et utgangspunkt for å gå inn i krigen i Syria, for å etablere et baseområde og styrke sin militære stilling der. Tidlig i 2014 iverksatte IS en større offensiv fra Syria og inn i Irak, for å ta kontroll over store landområder nord i landet – og i praksis fjerne størstedelen av grensen mellom de to landene. Høsten 2015 opplevde IS enkelte militære tilbakeslag, særlig i Irak, men også i Syria, og området under gruppens kontroll ble redusert. I Syria mistet IS kontroll over grensebyen Kobane; i Irak blant annet Tikrit og Ramadi.

Framveksten til ISIL/IS i Irak skyldes i hovedsak at gruppen fylte et vakuum etter at den sunni-ledede motstandsfronten mot det sjia-dominerte irakiske regimet ble svekket i 2010–2011. Når IS rykket så raskt fram i Nord-Irak sommeren 2014, var det muliggjort blant annet av at mange sunni-ledere, og tidligere medlemmer av det sunni-ledete regimet til Saddam Hussein, så IS som et mulig middel i kampen mot den nye sjia-ledelsen i Bagdad.

Utviklingen i Irak etter at USA trakk sine styrker ut av landet i 2010–2011, med et nytt oppsving for den islamistiske motstanden som følge, var vesentlig for framgangen til IS. Før dette hadde ISIS/ISIL vært på defensiven. Utviklingen i regionen, med Den arabiske våren i 2011 og krigen i Syria fra 2011/12, bidro til en radikalisering som økte støtten til ISIL/IS, og framfor alt: bidro til rekrutteringen av jihadister, hvorav en stor del kom fra Nord-Afrika.

Høsten 2014 ble et tynt befolket område i Libanon, ved grensen til Syria, kontrollert av ISIL og Jabhat al-Nusra (Nusrafronten), erklært som en islamistisk stat.

ISIL utnyttet i 2012 mulighetene den syriske krigen ga til å etablere seg i Syria. Landet ble gradvis fragmentert, og en rekke militsgrupper vokste fram, også flere jihadistgrupper. ISIL samarbeidet fra 2012 særlig med Jabhat al-Nusra (JAN); tilsluttet al-Qaida. Samarbeidet endte i april 2013, da JAN nektet å underlegge seg ISILs kommando. Senere støtte de to gruppene sammen militært. ISIL/IS kjempet også mot andre deler av den syriske opposisjonen. Al-Qaidas ledelse brøt i februar 2014 forbindelsene med ISIL på grunn av teologisk og politisk uenighet. Blant annet ble ISILs metoder av al-Qaida ansett for å være for voldelige.

IS fortsatte i 2014–2015 å befeste sin militære stilling i Syria, med en form for hovedstad i byen Raqqa. Gruppen tok kontroll særlig over områder øst i Syria, mot grensen til Irak. Dette medførte at store deler av den syrisk-irakiske grensen kom under IS-kontroll. Mindre deler av den syrisk-tyrkiske grensen var kontrollert av IS; denne ble i tiltagende grad kontrollert av kurdisk milits. De hardeste kampene i Syria sto i en grenseby mot Tyrkia; Kobane (Ayn al-Arab) tidlig i 2015. Etter å ha blitt inntatt av IS ble den gjenerobret av kurdiske styrker, støttet av flybombing særlig fra USA. I 2015 tok IS også kontroll over den historiske byen Palmyra, hvor gruppen ødela romerske ruiner. I 2016 ble IS drevet ut av Palmyra, for deretter å ta den tilbake for en tid. Syriske styrker innledet våren 2017 en kampanje for å frigjøre Raqqa, som så ble frigjort i oktober samme år.

I 2016–2017 ble IS presset på defensiven i Syria, og området under gruppens kontroll ble redusert. Russlands deltakelse i krigen i Syria bidro til å styrke de syriske regjeringsstyrkene og svekke IS. Den  militære kampanjen, Operation Inherent Resolve (OIR), som Russland ikke gikk inn i, bidro også til å svekke IS. USAs militærhjelp, med våpen og luftstøtte, til kurdisk milits, People's Protection Units (YPG) og Syrian Democratic Forces (SDF) bidro også. De kurdiske gruppene vokste fram som betydningsfulle motstander av IS i Syria. I oktober–desember 2017 ble IS i praksis militært slått både i Irak og Syria, selv om mindre grupper krigere holdt ut i isolerte områder, i grensetraktene.

ISIL inntok i 2014 store deler av Nord-Irak, etter en offensiv iverksatt fra sine baseområder i Syria. Først ble deler av Anbar-provinsen i vest, med Fallujah og Ramadi, inntatt. Derfra gikk gruppen i juni 2014 til en offensiv østover, hvor Iraks nest største by, Mosul, ble inntatt 10. juni. Deretter overtok gruppen kontrollen over blant annet Baiji og Tikrit, før framrykkingen fortsatte mot Kurdistan.

Særlig innmarsjen i Mosul ble en vekker for omverdenen. Den viste gruppens militære effektivitet, og hvor ineffektive – og uvillige – de irakiske regjeringsstyrkene var. Den fremste motstanden mot IS på bakken har vært ført av kurdisk gerilja, Peshmerga. Den militære framgangen har også sammenheng med at IS/ISIL har støtte fra sunni-grupperinger og enkeltpersoner som motsatte seg det sjia-dominerte styret til Iraks daværende statsminister Nouri al-Maliki. Dette bidro til at regjeringsstyrkenes motstand var begrenset.

Fra august–september 2014 førte militære motangrep særlig fra USA, og deretter flere land, samt kurdiske styrker, til at IS ble drevet tilbake fra enkelte byer gruppen hadde inntatt, så vel som den strategisk viktige demningen ved Mosuldammen. I november 2015 frigjorde kurdiske styrker byen Sinjar i en symbolsk viktig seier. Deretter, i desember, tok irakiske styrker tilbake byen Ramadi, etter først å ha gjenerobret Tikrit.

IS tapte allerede i 2015 kontroll over betydelige områder i Irak, og kom på defensiven. Like fullt hadde IS kontroll over store deler av Nord-Irak, og dette, sammen med støtten fra sunnigrupper, opprettholdt frykten for IS-angrep også i hovedstaden Bagdad. Angrepene mot IS, både fra irakiske regjeringsstyrker og den flernasjonale koalisjonen bak OIR bidro i 2016–2017 til å drive IS enda mer på offensiven i Irak. Til dette hørte en lenge planlagt offensiv for å frigjøre Mosul; gjennomført vinteren og våren 2017. Irakiske myndigheter erklærte Mosul for frigjort i juni 2017, men kamper fortsatte til oktober, da IS var nedkjempet.

IS styrket fra 2014–2015 sin tilstedeværelse i Libya, samtidig som motstanden mot gruppen økte i Syria og Irak. IS utnyttet det maktvakuum som oppsto etter borgerkrigen i Libya i 2011. Libya er ikke i kjerneområdet for IS, men viktig for rekruttering av soldater og som base for operasjoner – både mot Europa og nabolandene Algerie, Egypt og Tunisia. Det er i Europa frykt for at opptrapping av konflikten i Libya vil føre til økt migrasjon fra Nord-Afrika til Europa, med økt risiko for at jihadister kan infiltrere under dekke av å være flyktninger. Libya har også mulig økonomisk verdi for IS, som har mistet kontroll over – og inntekter fra – illegal oljeutvinning i Syria.

Oppbyggingen av tilstedeværelse i Libya førte til at det tidlig i 2016 ble antatt at IS hadde 5000–6000 soldater i landet. Frykten for at IS skulle gjør Libya til et nytt operasjonsområde førte ved årsskiftet 2015/2016 til at det ble spekulert i en ny internasjonal, militær intervensjon i landet, i likhet med den som førte til regimeskiftet i 2012 (Operation Unified Protector, OUP). Fra 2015 er det utført flyangrep mot IS-mål i Libya, og Frankrike, Storbritannia og USA skal ha hatt spesialsoldater i landet. De skal ha drevet trening av libyske styrker, og vært engasjert i kamp mot islamister knyttet til IS.

Også i Libya er IS drevet ut av områder gruppen først kontrollerte. IS anses som en trussel også i Egypt, og både i 2016 og 2017 gjennomførte Egypt flybombing av IS-mål i Libya.

Den islamske stat har i større grad enn andre jihadistgrupper og de fleste terroristorganisasjoner utviklet evne til organisert, planmessig militær virksomhet. Samtidig er mye av dens virksomhet – og strategi – preget av terror; av voldsbruk og kriminalitet, inklusive overgrep som er brudd på menneskerettighetene og antas å være krigsforbrytelser, og forbrytelser mot menneskeheten. Også derfor er IS, politisk og juridisk, ansett som en terroristorganisasjon.

IS ble kjent for til dels ekstrem voldsbruk rettet mot militære motstandere og sivile – både enkeltpersoner og grupper, inklusive hele folkegrupper. Gruppen bidro selv til å gjøre voldsbruken kjent gjennom sin utstrakte, flerspråklige propaganda. Volden ble i utstrakt grad rettet mot kvinner og barn.

IS brukte vold for å skape underkastelse og frykt. Gruppen søkte å forsvare sin voldspraksis ved å vise til Koranen, noe som ble teologisk og politisk avvist av andre muslimer. Voldsutøvelsen skjedde både gjennom militær kamp og under terroraksjoner, og i undertrykking av sivilbefolkningen i kontrollerte områder.

Med grunnlag i en fortolkning av islam beslektet kjent som salafisme, regner IS andre – både de som tilhører andre religioner enn islam og annerledes tenkende muslimer – som vantro. Disse anses derfor som legitime mål for angrep og undertrykking. Til disse hører alawitter, sjiaer, jesidier, jøder og kristne, som derfor ble utsatt for overgrep. Særlig jesidiene i Nord-Irak ble angrepet i et omfang som antok karakter av folkemord.

Amnesty International har karakterisert gruppens etniske rensing som å være av historiske proporsjoner. Mest kjent er overgrepene i Irak. Disse omfatter henrettelser, enten ved skyting eller halshogging, av både tilfangetatte soldater og sivile, herunder jesidiene. Overgrep mot kvinner, inklusive mindreårige jenter, var omfattende. Et særlig tilfelle er bortføring av kvinner og barn fra jesidi-minoriteten i Irak. Jenter og kvinner herfra er holdt som sexslaver, og dels solgt, dels gitt til IS-soldater.

ISIL/IS konsentrerte sin militære innsats om Levanten, først og fremst Irak og Syria. Samtidig gjorde gruppen det klart at den vil rette terrorangrep også mot vestlige mål – i Midtøsten eller i Vesten. Dette kom tidlig til syne ved henrettelsen av den amerikanske journalisten James Foley i august 2014. Terrorangrep mot vestlige mål er antatt å skulle virke vel så mye en advarsel mot å blande seg inn, og å skape frykt for ytterligere represalier, som et forsøk på å ramme Vesten direkte – slik al-Qaida hadde som strategi. Senere ble andre vestlige gisler fra flere land henrettet. Kidnappinger er gjennomført også som kriminelle handlinger for å få løsepenger.

IS-terroren rammet først og fremst personer og samfunn i Irak og Syria, men også Nord-Afrika. Særlig i Tunisia og Egypt (Sinai) har grupper tilknyttet IS utørt flere terroraksjoner.

IS og dens forløpere er også knyttet til flere tidligere – planlagte eller iverksatte – terroraksjoner. Her inngår selvmordsangrepet i Stockholm i 2010 og angrepet på det jødiske museet i Brussel i 2014. Terroralarmen i Norge i juli 2014 er også tilskrevet en planlagt operasjon fra IS/ISIL mot ukjente norske mål.

Særlig i 2015 trappet IS opp sine terroraksjoner mot vestlige mål. Den påtok seg ansvaret for en selvmordsaksjon som krevde over 100 liv i Ankara oktober 2015; deretter for et angrep med 44 drepte i Beirut i november – før angrepene i Paris to dager etter, med 130 drepte. Både i 2016 og 2017 ble IS knyttet til terroraksjoner i Europa, inklusive i Nice, Brussel, Paris og Berlin i 2016, og i Manchester og London i 2017. Også gjerningsmannen bak en terroraksjon i Stockholm i 2017 er knyttet til gruppen. IS har gjennomført flere aksjoner i Nord-Afrika og Midtøsten, blant annet i Libya og Tunisia, samt i Jemen og Saudi-Arabia. IS er også antatt å stå bak eksplosjonen som førte til at et russisk passasjerfly styrtet over Sinai, Egypt i oktober 2015.

IS var lenge en lite kjent organisasjon, og kunnskapen om hvordan den lukkede gruppen er organisert og ledet, har vært begrenset. Dette gjelder også dens øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. Etter hvert avtegnet det seg et bilde av en gruppe som på mange måter var godt organisert, med betydelige inntektskilder.

IS hadde en sterk, sentral organisasjon under al-Baghdadi. Gruppen ble i tiltagende grad organisert for å styre landområder og befolkning – som i en stat. Den sentrale ledelse besto av flere råd for prioriterte funksjoner. Områder under IS-kontroll ble ledet av guvernører.

Som følge av militære erobringer og kriminell aktivitet skaffet IS seg et økonomisk grunnlag, og propagandaen bidro til å skaffe soldater og utvikle en militær struktur. Med erobrede landområder, flere inntektskilder og sivil ledelse, skaffet IS seg et fotfeste med elementer av en statsdannelse. Gruppen bygde opp administrative funksjoner i de kontrollerte områdene, inklusive til å innkreve skatter og yte tjenester. Det ble drevet både religiøs og sosial virksomhet, ikke ulikt Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina.

Provinshovedstad Raqqa i Syria var regnet som en slags hovedstad i den selverklærte staten.

I likhet med al-Qaida har IS utgjort et internasjonalt terrornettverk. Forskjellen er at IS opprettet en sterk sentral styringsstruktur, og tok kontroll over større landområder. Likheten består blant annet i at også IS består av celler direkte underlagt den sentrale organisasjonen, samtidig som terrorgrupper fra flere land har sluttet seg til ved å sverge lojalitet til kalifatet og Baghdadi. Det er kjent at disse er blitt instruert til å følge sentrale retningslinjer på en rekke områder, både religiøse og sekulære. IS har også, i likhet med al-Qaida, tiltrukket seg frivillige soldater, jihadister, fra en rekke land. Disse fremmedkrigerne sverger også troskap til organisasjonen.

I 2015 hadde jihadistgrupper i minst 13 land sluttet seg til IS, inklusive i Algerie, Libya og Tunisia i Nord-Afrika, så vel som i Sahel, blant annet gjennom Boko Haram; videre i Jemen og Saudi-ArabiaDen arabiske halvøy. Islamistgruppen Ansar Bayt al-Maqdis i Egypt, som har stått for flere terrorhandlinger i Sinai, sluttet seg til IS i 2014. IS vant også tilslutning i Sentral-Asia og Sør-Asia, spesielt i India og Pakistan, samt i Afghanistan. I Afghanistan kom det i 2015–2016 til rivalisering mellom IS og Taliban.

I det østlige Libya tok en IS-tilsluttet milits kontroll over flere områder. Høsten 2014 sluttet gruppen Islamic Youth Shura Council (IYSC) seg til IS, hvorpå Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan ble erklært å tilhøre kalifatet. IS-grupper i Libya har tatt kontroll over Sirte, hjembyen til den tidligere statssjefen Muammar al-Gaddafi.

IS etablerte en sentralisert ledelse rundt gruppens øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. I den øverste ledelse inngikk en nestleder hver for Irak og Syria.

IS-ledelsen hadde både militære og sivile funksjoner. IS organiserte seg med sentrale råd og departementer, samt en regional styringsstruktur. Toppledelsen støttet seg på et øverste råd, et kabinett, og et eget shuraråd med ansvar for religiøse spørsmål. I både Irak og Syria ble det utpekt tolv guvernører.

I toppledelsen inngikk flere medlemmer som tilhørte maktstrukturen i Irak under Baath-regimet til Saddam Hussein.

ISIL/IS bedrev en aktiv rekruttering for å tiltrekke seg jihadister fra flere deler av verden. Gruppens leder, Baghdadi, oppfordret alle muslimer til å utføre hijrah – utvandring – til den islamske staten, som religiøs plikt. Ved siden av å rekruttere soldater søkte IS etter kvinner som kunne være ledsagere for krigerne.

Frivillige fra mange land sluttet seg til IS. På det meste, ved årsskiftet 2015–2016, ble anslått at mer enn 30 000 utenlandske statsborgere, fra over 80 land, hadde vervet seg til tjeneste. De fleste kom fra arabiske land i Nord-Afrika og Midtøsten. Store kontingenter skal ha kommet særlig fra Tunisia, Libya og Saudi-Arabia, men også fra Jordan. En annen tallrik gruppe kom fra Tsjetsjenia. Rekrutter ble trent i IS-kontrollerte områder i Irak og Syria, så vel som i Libya.

Fremmedkrigere vervet seg også ra Norge. Norsk etterretning opplyste i august 2014 at om lag 50–60 norske statsborgere til da hadde sluttet seg til bevegelsen. Tallet er senere oppjustert til over hundre. Minst et titall av disse skal ha blitt drept i kamp, både i Irak og Syria. Det er også meldt om norske statsborgere som har vervet seg til kamp mot IS i kurdiske styrker – Peshmerga.

IS ble regnet som den terroristorganisasjon med størst inntekter og flest ressurser, inklusive erobring av militært materiell fra motstanderne. Dette inkluderte amerikansk materiell tiltenkt den syriske opposisjonen. Gruppens finansielle fundament er inntekter fra illegalt salg av olje, men inntektene kom fra en rekke kilder.

Erobring av oljefelt i Syria, og deretter i Irak, la mye av grunnlaget for ekspansjonen, og ble hovedmål i den militære kampanjen mot IS. Mye av inntektene kom fra kriminell aktivitet, inklusive illegalt salg av antikviteter, og skatter pålagt lokalbefolkningen, så vel som utpressing. Gruppen ble også kjent for sin økonomiske styring, og for å være drevet som et forretningsimperium. Det ble etablert systemer for avlønning og belønning av soldatene. Organisasjonen skal ha mottatt økonomiske midler særlig fra privatpersoner i Golfstatene.

Den islamske stats utstrakte bruk av vold førte til økt mobilisering mot gruppen, også militært. Irakiske regjeringsstyrker viste i utgangspunktet liten evne eller vilje til å slåss mot ISIL/IS, og i Irak kom motstanden vesentlig fra den kurdiske Peshmerga-militsen.  I 2017 var irakiske regjeringsstyrker på offensiven mot IS, spesielt i gjenerobringen av Mosul. Fra 2015 kjempet den syriske regjeringen i noen grad mot IS, men motstanden i Syria har vært dominert av kurdiske grupper.

Militære styrker fra en rekke land, ledet an av USA, har fra august 2014 angrepet IS, først i Irak, så i Syria. Under NATOs toppmøte i Wales i september 2014 oppfordret president Barack Obama ni land til å stille styrkebidrag – gjennom en koalisjon av villige. Obama godkjente etter NATO-møtet amerikanske angrep mot IS også på syrisk territorium, og sa at USA i prinsippet ville bekjempe gruppen alle steder der den befant seg.

Etter at USA innledet luftkampen mot IS i Irak sluttet flere land seg til. Særlig Frankrike og Storbritannia stilte tidlig med større bidrag til det som ble kjent som Operation Inherent Resolve (OIR); først for innsats i Irak, senere også i Syria. Koalisjonen talte mot slutten av 2015 vel 60 land. Ikke alle har bidratt militært; noen bare politisk, økonomisk eller humanitært. President Obama fastslo at USA ikke ville engasjere seg i en ny bakkekrig i Irak, men både USA og andre land sendte militære rådgivere og instruktører til Irak, blant dem Norge. USA bidro senere med bakkestyrker også i Syria. Ved årsskiftet 2018–2019 kunngjorde presdient Donald Trump at de amerikanske soldatene skulle trekkes ut av Syria.

Frankrike sluttet seg til luftkampen mot IS i september 2014, og trappet opp innsatsen etter terrorangrepene i Paris november 2015. Frankrike tok til orde for en opptrapping allerede etter angrepet på magasinet Charlie Hebdo i januar 2015. Storbritannia sluttet seg til flybombingen av Syria i desember 2015. Samtidig besluttet Tyskland å bidra militært med én fregatt og flere fly, men ikke bombing.

En rekke land i regionen deltar i kampen mot IS. Særlig etter at USA, 22. september 2014, startet bombing av IS-mål også i Syria, sluttet flere arabiske stater seg til angrepene: Bahrain, De forente arabiske emirater, Jordan og Saudi-Arabia, med støtte fra Qatar. Disse var ikke først rettet mot IS, men dette endret seg høsten 2015.

I desember 2015 lanserte Saudi-Arabia en militær allianse rettet mot IS, med 34 muslimske land. Blant disse var stormakter som Egypt, Pakistan og Syria, mens Irak og Iran ikke inngikk.

Fra oktober 2015 ble den flernasjonale militære kampen mot IS styrket ved at Russland engasjerte seg i krigen i Syria, rettet delvis mot IS, men også mot andre motstandere av regimet.

Tyrkia var lenge nølende til å delta direkte i kampen mot IS, men sluttet seg til koalisjonen – og åpnet for å delta med bakkestyrker, etter at IS tidlig i oktober 2014 beleiret grensebyen Kobane. Tyrkia er beskyldt for å bidra til styrkingen av IS ved å holde deler av grensen mellom Tyrkia og Syria åpen. Syriske motstandsgrupper har mottatt våpen gjennom Tyrkia; våpen som dels havnet hos IS. Dette var også den vanligste veien for jihadister å ta seg inn i Syria for å slutte seg til IS. Tyrkia er beskyldt for å støtte IS også ved å trene soldater og yte medisinsk bistand til sårede krigere, dertil indirekte ved å kjøpe olje fra gruppen.

Tyrkiske fly deltok for første gang i bombing av IS-mål i Syria juli 2015. Da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte Tyrkia i oktober 2014 ble tanken om en sikkerhetssone i Syria, ved Tyrkias grense, drøftet – inklusive opprettelse av en flyforbudssone. Dette ble ikke realisert, og er i ettertid framholdt som en av feilene i kampen mot IS.

Det er kjent at Iran bombet IS-mål i Irak, uten å være del av koalisjonen. Irak gjennomførte sine første luftangrep mot IS – i Irak – i september 2015. Libanon har deltatt indirekte i krigen i Syria, og i kampen mot IS, ved at militsgruppen Hizbollah har sendt soldater til støtte for regimet til Bashar al-Assad. Hizbollah har også sendt soldater for å støtte den kurdiske militsen i Irak.

Etter at IS henrettet en jordansk pilot i februar 2015, satte Jordan i gang en omfattende bombing av gruppen. Etter at IS henrettet egyptiske statsborgere i Libya samme måned, iverksatte Egypt flybombing av IS-mål i landet.

Norge deltar fra mai 2015 med militære bidrag i kampen mot IS i Irak, innenfor rammen av den USA-ledede koalisjonen som står bak den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR). I desember samme år mottok Norge en forespørsel fra USA om å delta også militært til innsatsen mot terroristgruppen i Syria. Norge deltok før dette i observatørkorpset United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS).

Norge, sammen med Danmark, vedtok i august 2014 å stille militær transportkapasitet til disposisjon for operasjonen i Irak. Den norske regjering besluttet 15. august å tilby et Hercules transportfly for frakt av humanitær hjelp, men å avstå fra direkte militær bistand. Et C130J Hercules fra Luftforsvaret ble 1. september klargjort for å bidra til en luftbro i regi av FN, for å frakte nødhjelp til Nord-Irak. Dette gjennomførte én flyvning og ble deretter trukket ut da sivile fly ble foretrukket.

Regjeringen kunngjorde 18. september 2014 å bidra også militært. I første omgang stilte Norge med fem stabsoffiserer til koalisjonen. Deretter, 30. oktober 2014, besluttet regjeringen å tilby koalisjonen inntil 120 soldater for kapasitetsbygging – for å trene irakiske og kurdiske styrker i kampen mot IS i Irak. Disse ble satt inn medio 2015. Regjeringen understreket at en anmodning om assistanse fra Iraks regjering ga deltakelsen i kampen mot IS i Irak et folkerettslig grunnlag, men at et slikt ikke fantes for inngripen i Syria. Den norske innsatsen skulle derfor avgrenses til Irak.

Rundt 100 norske soldater, blant annet fra Telemark bataljon (TMBN), ble i våren 2015 sendt til Irak for å bistå i opplæring av lokale styrker som bekjemper IS. Høsten 2015 ble Norge anmodet av USA om å forsterke deltakelsen i den militære kampen mot IS. I 2016 sendte Norge spesialsoldater til Jordan for å bidra til trening av syriske opprørsgrupper som kjemper mot IS. De norske soldatene ble da gitt anledning til å følge de syriske gruppene inn i Syria. Media meldte våren 2017 at norske soldater hadde gått inn i Syria fra Irak.

FNs sikkerhetsråd vedtok 15. august 2014 sanksjoner mot enkelte IS-ledere og mot organisasjoner som støtter gruppen, inklusive en våpenembargo. I november 2015, etter terrorangrepene i Paris, vedtok Sikkerhetsrådet sin resolusjon nr. 2249. Denne oppfordrer landene som deltar i kampen mot IS, ved bruk alle nødvendige midler, til å koordinere sin innsats for å forhindre nye terroraksjoner, samt å frata IS kontroll over landområder i Syria og Irak.

Den flernasjonale militære kampen illustrerer den innflytelse IS på kort tid maktet å få, ikke bare i Midtøsten, men også i Europa. Gruppen bidro til å forsterke destabiliseringen av både Irak og Syria – og dermed hele kjerneområdet i Midtøsten. Til dette hører en styrket rolle for kurderne, som har blitt en alliert for vestlige stater i kampen mot IS, både i Irak og Syria.

Framgangen til IS i Syria endret utviklingen i krigen der, hvor president Bashar al-Assad styrket sin stilling i frykt for at landet skulle bli overtatt av radikale jihadister. Oppdemmingen mot IS var en av årsakene til den midlertidige tilnærmingen mellom USA og Iran i 2015. Framgangen til, og kampen mot, IS har videre forsterket motsetningene mellom sunnier og sjiaer.

  • Filiu, Jean-Pierre (2015): From Deep State to Islamic State: The Arab Counter-Revolution and its Jihadi Legacy. Hurst.
  • McCants, Will (2015): The ISIS Apocalypse: The History, Strategy, and Doomsday Vision of the Islamic State. St. Martin's Press.
  • Cockburn, Patrick (2015): The Rise of the Islamic State: ISIS and the New Sunni Revolution. Verso.
  • Stern, Jessica og J. M. Berger (2015): ISIS. The State of Terror. William Collins.
  • Weiss, Michael og Hassan Hassan. (2015): ISIS. Inside the Army of Terror. Regan Arts.
  • Napoleoni, Loretta (2014): The Islamist Phoenix. Seven Stories Press.
  • Charles River Editors (2014): The Islamic State of Iraq and Syria. The History of ISIS/ISIL.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. februar 2016 skrev Tor Jakob Moe

Hei, jeg lurer på hvilke spesielle utfordringer IS møter på og hvordan er styresettet i landene Irak og Syria etter at IS har sine baser i disse landene.

8. februar 2016 skrev Dag Leraand

Hei: Styresett i Irak og Syria er omtalt i de respektive landartiklene i leksikonet. Det er ikke endret som følge av IS, selv om det har kommet under press, særlig i Irak. Der er motstanden mot det sjia-dominerte styret hardere presset av sunni-majoriteten i det nordlige Irak som følge av IS' framrykking, blant annet med støtte i sunni-befolkningen. I Syria er regimet presset fra mange hold, hvor IS er bare én av mange grupper som har gått til kamp.
Spørsmålet om hvilke spesielle utfordringer IS møter er litt uklart. Men i hovedsak består den av den militære kampen ført av en internasjonal koalisjon, og manglende legitimitet blant befolkningen i de områdene den har tatt kontroll over.
Dag Leraand

10. april 2016 skrev Andreas Berger

God kveld.
Først, takk for en grundig artikkel.

1)
Jeg lurer litt på hva man definerer IS/ISIS/ISIL som. I artikkelen står det at de er en "i utgangspunktet irkaiks jihadistgruppe". Forøvrig i artikkelen pekes det på noen moenter hvor IS skiller seg fra andre "terrororganisasjoner", for eksempel på å hevde kontroll over landområder og bruk av effektiv propaganda, for ikke å snakke om at de gjennomfører "statsfunksjoner" som å tilby utdanning, kreve skatter, mm.

Med bakgrunn i dette undrer jeg om vi i det hele tatt kan kalle IS en terrororganisasjon? Og hvis ikke, hva er de? Hvordan definerer vi terroristorganisasjon? Dette kunne jeg tenke meg en dskusjon/avklaring på. Og hvis man mener at IS er en terroristorganisasjon, hvor mye skal IS skille seg fra "tradisjonelle" terroristorganisasjoner før vi må vurdere å kalle det noe annet?

2)
Jeg ser at det vises til utvalgt litteratur på slutten, for det meste bøker. Jeg synes artikkelen i seg selv er god, men kunne veldig gjerne ønske en referanseliste slik at det er mulig å referere direkte til primærkilder i stedet for artikkelen her. Jeg skriver oppgaver på engelsk, og da er det lite nyttig å referere til en norsk artikkel i leksikon. Har du tilgang til kildemateriale/liste som artikkelen bygger på? Litteraturen som nevnes er mest bøker, opptil flere år gamle, og jeg lurer på om du har tips til oppdatert litteratu (Journal articles mm) om emnet, som underbygger artikkelen?

På forhånd takk for hjelpen.

Mvh.
Andreas Berger

11. april 2016 svarte Dag Leraand

Takk for innspillet!
Pkt 1: Det er vel vanskelig å definere IS som noe annet enn en terroristorganisasjon, all den tid den i så utstrakt grad bruker terror som middel – både i sitt kjerneområde og utenfor dette. Samtidig er den en jihadistgruppe så lenge den forfekter sin form for kamp for et islamsk styresett. Bruk av propaganda er ikke noe nytt for denne terroristgruppen; andre har så visst gjort det samme, men i mindre omfang, og mindre sofistikert. At den så selv kaller seg en stat betyr knapt at den er det; ei heller at den utøver visse myndighetsfunksjoner. Der den mest skiller seg ut fra andre terrorist-/jihadist-grupper er omfanget på, og den etter hvert forholdsvis avanserte organiseringen av, den militære virksomheten, som har gjort det mulig erobre og holde landområder.
Pkt 2: SNL publiserer kvalitetssikrede artikler som i seg selv skal kunne oppgis som kilde. Derfor angis ikke direkte kildehenvisninger. Særlig for tema som har avstedkommet store mengder artikler blir det fort vanskelig å velge ut noen få, men jeg skal se om det kan inkluderes noen slike. Nja, bøkene som er oppgitt er jo ikke veldig gamle, og verdien av selv de første som ble skrevet om IS er at de går inn i bakgrunnen for og tilblivelsen til gruppen. Det er etter hvert kommet flere bøker enn de vi har inkludert. Vi må gjøre et balansert utvalg som like mye utgjør en anbefaling som rene kilder. Å finne akademiske artikler om IS, etter hvert som de nå blir publisert, skulle ikke være vanskelig.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.