Den islamske stat (IS)

IS er en irakisk jidahistisk organisasjon med mål om å etablere et islamsk kalifat i Midtøsten. 
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Foto fra en video lagt ut på en militant nettside lørdag 5. juli 2014, som skal vise grunnlegger og leder av Den islamske stat Abu Bakr al-Baghdadi under en preken i en moské i Irak. Baghdadi ble drept i et USA-ledet militært angrep i Nordøst-Syria i oktober 2019.

Abu Bakr al-Baghdadi
Av /Ap, Scanpix.

Den islamske stat (IS) er i utgangspunktet en irakisk jihadistgruppe som har kjempet for en egen islamsk statsdannelse i Levanten. Gruppen ble etablert i 2013, med røtter tilbake til motstandskampen mot den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003. IS hadde gjennom tidligere ledere en tilknytning til al-Qaida, som gruppen deretter ble en rival til.

Faktaboks

også kjent som:

Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant; ISIL). Den islamske stat i Irak og al-Sham (Islamic State of Iraq and al-Sham; ISIS). Arabisk الدولة الإسلامية, ad-Dawlah al-ʾIslāmiyyah.

IS hadde i 2013–2015 betydelig militær framgang, og tok kontroll over store landområder i Irak og Syria. Deretter ble gruppen drevet på defensiven, og langt på vei nedkjempet militært høsten 2017. IS hadde ennå i 2018 kontroll over et lite område øst i Syria. Tidlig i 2019 ble dette ytterligere redusert, og den siste byen under IS-kontroll, Baghouz ved Eufrat, ble frigjort 23. mars. Selv om gruppen ble nedkjempet i sitt kjerneområde finnes IS både der og i andre land, ikke minst i Afghanistan og Afrika. Det er uklart i hvilken grad grupper som brukes IS-navnet er knyttet til den opprinnelige strukturen i Levanten; trolig har de sverget troskap og bruker navnet nærmest som en merkevare – blant annet for å skape frykt.

IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi ble drept i et militært angrep ledet av amerikanske spesialstyrker i Syria i oktober 2019. Han ble etterfulgt av Mohammed Abdul Rahman al-Mawli.

Introduksjon

Den islamske stat har, navnet til tross, aldri vært noen stat, men en militant gruppe som erklærte at et nytt kalifat for den islamske verden var opprettet. Kalifatet fikk liten oppslutning, religiøst og politisk, og ble fordømt av muslimske lærde og ledere. IS innførte en administrasjon i områdene den kontrollerte, med funksjoner som minnet om en stat. Både gruppen og den selvoppnevnte staten manglet legitimitet, og hadde liten oppslutning i områdene den tok kontroll over. IS styrte i betydelig grad gjennom vold og frykt.

IS er en terrorgruppe, og av flere land ansett som en terroristorganisasjon. Den skilte seg lenge fra andre slike grupper med sin militære strategi med å erobre og forsvare landområder, kombinert med terrorhandlinger. IS har iverksatt flere terroraksjoner også i Europa og Nord-Afrika. Disse har særlig hatt til hensikt å skape frykt, i tråd med klassisk terrorisme. Gjennom terroraksjoner mot vestlige mål og ustrakt terror og vold mot sivile i de IS-kontrollerte områdene ble gruppen kjent for sin brutalitet.

IS har også gjort seg bemerket gjennom strategisk bruk av propaganda, ikke minst i sosiale medier. Dette bidro lenge til rekrutteringen av frivillige soldater og andre støttespillere fra store deler av verden. Det er antatt at IS rekrutterte trolig inntil 50 000 fremmedkrigere.

IS opererte militært opprinnelig i Irak og Syria, og fikk i 2014–2015 her kontroll over et område på størrelse med Storbritannia, og et innbyggertall på rundt ti millioner. De første større tilbakeslagene kom i andre halvdel av 2015, da irakiske myndigheter drev IS på retrett i deler av landet. Dette var mulig etter en langvarig flernasjonal militær operasjon; først i Irak, så i Syria. De militære tilbakeslagene var særlig store i 2015–2016, og fortsatte i 2016–2017. Vinteren 2017 iverksatte irakiske styrker et omfattende militært angrep for å frigjøre Mosul. I Syria startet angrep for å frigjøre gruppens såkalte hovedstad Raqqa høsten 2016, fulgt av en offensiv i 2017, ledet av Syrian Democratic Forces (SDF). IS ble drevet ut av Raqqa i oktober 2017. Deretter ble alle andre IS-kontrollerte byer frigjort .

I 2015–2017 ble det utført flere terroraksjoner i europeiske storbyer, særlig i Frankrike og Storbritannia. I alt er over 30 terroraksjoner i vestlige land siden 2014 knyttet til IS, enten direkte eller til tilsluttede grupper eller sympatisører.

Gruppens militære framgang, internasjonal spredning og fare for terroraksjoner også utenfor Midtøsten førte i 2015 til at den flernasjonale militære kampen mot IS ble intensivert. Fra august 2014 er en multinasjonal militær styrke, ledet av USA og kjent som Operation Inherent Resolve (OIR), satt inn mot IS og andre jihadistgrupper. Norge er blant deltakerlandene.

Høsten 2015 sluttet Russland seg militært til kampen mot IS i Syria. Regionale stormakter, først og fremst Iran og Tyrkia – samt noe mer tilbaketrukket Saudi-Arabia – har også vært engasjert i konflikten.

Virksomheten til IS er fordømt både av stater og organisasjonerr. Sikkerhetsrådet i FN har vedtatt flere resolusjoner som fordømmer IS og gir støtte til kampen mot gruppen. Til disse hører resolusjon nr. 2249 fra 2015. Denne oppfordrer alle land, ved bruk av alle nødvendige midler, til å koordinere sin innsats for å forhindre nye terroraksjoner og å frata IS kontroll over landområder i Syria og Irak.

Navn

IS var inntil juni 2014 kjent under et annet navn, brukt i to versjoner: Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant; ISIL) og Den islamske stat i Irak og al-Sham (Islamic State of Iraq and al-Sham; ISIS). De to gamle og det nye navnet er brukt mye om hverandre. I Midtøsten, og i noen grad internasjonalt, brukes oftest Den islamske stat i Irak og al-Sham på arabisk (al-Dawla al-Islamiya fi al-Iraq wa al-Sham), med den forkortede betegnelsen Daesh.

Navneskiftet til Den islamske stat (IS) sammenfalt med at gruppen utropte det nye kalifatet i 2014. Et kalifat innebærer etter tradisjonen en grenseoverskridende, religiøst fundert myndighet, og har dype røtter i islamsk historie. De gamle, klassiske kalifat hadde hovedsete i Bagdad og Damaskus, altsåi i kjerneområdet for den staten ISIL/IS ønsket å etablere.

Ideologi

IS forfekter en tradisjonstro form for islamisme. Gruppen har stått for et styre- og levesett i tråd med en konservativ – og i mangt ekstrem – fortolkning av islamsk lovgivning (sharia). IS bygger på, men deler ikke helt, den wahhabittiske retning innen sunni-delen av islam, som stammer fra Saudi-Arabia. Denne formen for puritansk islamisme er også kjent som salafisme.

Gjennom å forfekte en bokstavtro fortolkning av Koranen framsto IS som en religiøst sett svært konservativ organisasjon. Samtidig, med systematisk bruk av nye kommunikasjonsmidler, ble den opplevd som moderne og offensiv. Den føyer seg også inn i en anti-imperialistisk og anti-vestlig politisk tradisjon i Midtøsten. Denne har vært preget av motstand mot de historisk og kulturelt sett kunstige grensetrekninger og statsdannelser som stormaktene skapte etter første verdenskrig, som følge av den såkalte Sykes-Picot-avtalen. Disse grensene er blitt forsvart av Vesten, både fra Europa og USA – inklusive opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig. Disse er utfordret av IS.

IS' svært ytterliggående fortolkning av en konservativ retning innen sunnittisk islam er møtt med utstrakt motstand fra andre sunnier, både politisk og teologisk. IS' islamforståelse og praktisering av sharia, så vel som gruppens egne religiøse retningslinjer og politiske praksis, har bidratt til en tilspissing av den grunnleggende konflikten mellom sunnier og sjiaer.

IS anser alle andre enn de som etter organisasjonens syn er rettroende, som vantro eller kjettere. Disse skal derfor bekjempes; også muslimer, både sjiaer og andre sunnier. Derved har IS gått lenger enn de aller fleste andre ytterliggående sunnier, inklusive al-Qaida. IS bekjemper også, som følge av sin fortolkning av Koranen, andre religiøse grupper, blant dem kristne, samt minoriteter med utspring i islam.

Jihad

IS ser seg selv som del av den globale jihadistiske kampen mot Vesten. Dette har likevel kommet i annen rekke, etter kampen for et kalifat. Særlig fra 2015 utvidet IS sin aksjonsradius, og rammet i større utstrekning vestlige mål – også i Vesten. Tidligere fant aksjonene mot vestlige mål sted i Midtøsten. De ble særlig rettet mot enkeltpersoner, hvorav flere ble henrettet. Høsten 2015 ble et norsk gissel henrettet etter å ha blitt kidnappet i Syria.

I en offentliggjort tale fra IS' øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi, i 2015 uttalte han at gruppen ikke hadde glemt Palestina, og Israel ble nevnt som et framtidig mål. For IS har dette like fullt vært underordnet hovedmålet om en ny, overnasjonal islamsk stat.

IS framstiller seg som en religiøs gruppering, og søker belegg for sine handlinger i Koranen. IS utnytter mer elementer i islamsk lovgivning og tradisjon til å forfekte sin egen ideologi enn å fremme et eget teologisk læresett.

Kalifat

Kalifatet ble utropt samtidig med at gruppen tok navnet Den islamske stat, 29. juni 2014. IS' leder Abu Bakr al-Baghdadi ble samtidig kalif (kalif Ibrahim).

Mål

IS har i første rekke hatt som mål å ta militær kontroll over Levanten, med Syria som kjerneområde; for der å etablere en statsdannelse og utbre sitt kalifat. Herfra, gjennom den autoritet et kalifat har i islamsk tradisjon, forsøkte IS å skape et nytt sentrum for ledelse av den muslimske verden, og som maktsentrum i verden for øvrig.

Ved å ville skape en ny statsdannelse, og å fjerne dagens grenser i Midtøsten, gikk IS til angrep på fundamentet for den statsstruktur som ble etablert etter første verdenskrig, gjennom den såkalte Sykes-Picot-avtalen.

Historisk utvikling

Gruppen som ble til IS oppsto i den sunni-dominerte motstandsbevegelsen som vokste fram i Irak etter den USA-ledede invasjonen i 2003. Denne igjen hadde i noen grad røtter hos den jihadistiske bevegelse som vokste fram særlig rundt al-Qaida. IS har opptrådt under forskjellige navn og har samarbeidet med ulike grupper.

Tilknytning til al-Qaida

IS har dels utspring i en del av det globale terrornettverket al-Qaida. Da den jordanske islamisten Abu Musab al-Zarqawi sluttet seg formelt til al-Qaida i 2004, knyttet han gruppen han ledet, Jama'at al-Tawhid wal-Jihad (JTJ), til nettverket. Zarqawi skal først ha avvist å slutte seg til al-Qaida, men dets grunnlegger Osama bin Laden skal høsten 2001 ha invitert ham til, og gitt økonomisk støtte for, å etablere militære treningsleirer i Herat, Afghanistan. Den senere motsetning mellom al-Qaida og ISIL/IS kom til syne allerede da: Bin Laden var opptatt av å angripe i Vesten; Zarqawi var mer fokusert på mål i nærområdet – særlig Israel og Jordan.

JTJ, som besto av flere grupper, hadde røtter i den islamistiske motstanden mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan, fra 1979. Denne ble, som en del av en verdensomspennende hellig krig (jihad), videreført i Irak etter den USA-ledede invasjonen der i 2003. Zarqawi dro til irakisk Kurdistan for å delta i motstanden mot okkupasjonen av Irak, og slåss for opprettelsen av en islamsk stat der.

Da JTJ i 2004 sluttet seg til al-Qaida ble Zarqawi utpekt som emir – og som leder for terrornettverkets avdeling i Irak. Gruppens navn ble da endret til Qa’idat al-Jihad fi Bilad al-Rafidayn, mest kjent som al-Qaida i Irak (al-Qaeda in Iraq, AQI).

Etter ordre fra al-Qaida sentralt slo AQI og fem andre irakiske sunni-grupper seg i 2006 sammen under en felles ledelse, som Majlis Shura al-Mujahidin (Mujahedin Shura Council, MSC). Dette var mest en overbygning som bidro til at AQI framsto som mer irakisk, for å styrke sin lokale posisjon. Deretter ble AQI kjernen i den sammenslutning av sunni-opprørsgrupper som fra 2006 framsto som Den islamske staten i Irak (Islamic State of Iraq, ISI). Gruppens kjerneområde var den irakiske Anbar-provinsen.

Zarqawi ble drept i 2006, og en egypter – Abu Ayyub al-Masri – tok over ledelsen av AQI. Han fikk flere grupperinger med i AQI, som han så omdannet til ISI – med Abu Omar al-Baghdadi som leder. Hans faktiske eksistens har vært omstridt, men han skal ha blitt drept i 2010, for å bli etterfulgt av Abu Bakr al-Baghdadi, som i sin tur ble drept i en amerikansk militær aksjon i Syria 26. oktober 2019. Senere ble Mohammed Abdul Rahman al-Mawli utropt til ny leder for IS.

I 2013 tok ISI navnet Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant, ISIL) for å markere en utvidelse av aktiviteten til å inkludere Syria, og en ambisjon om å gjøre seg gjeldende i hele Levanten. I 2014 erklærte gruppen det nye kalifatet opprettet, innenfor en ny statsdannelse: Den islamske stat (Islamic State, IS).

Framveksten til al-Qaida og IS har derfor mye til felles. Mens røttene til al-Qaida gjerne søkes i kampen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, finnes mye av bakgrunnen for framveksten av ISIL/IS i den amerikanske okkupasjonen av Irak under den tredje Golfkrigen – og dermed også i den globale krigen mot terror som USAs president George W. Bush erklærte høsten 2001. Denne var først rettet mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, for deretter å bli utvidet til Irak. Framveksten av IS må derfor også ses som en reaksjon mot Vestens politiske ambisjoner, så vel som imperialistiske historie i Midtøsten.

Brudd med al-Qaida

Mens ISIS/ISIL i utgangspunktet inngikk i nettverket al-Qaida, endret dette seg under krigen i Syria i 2014. Der kom det til en splittelse, mest på grunn av ulike strategier, så vel som forskjellig syn på ISILs praksis knyttet blant annet til drap på andre muslimer.

Samtidig som al-Qaida og IS har mye av det samme utgangspunktet, politisk, religiøst og strategisk, er det også store forskjeller. Én er at IS, i motsetning til al-Qaida, bygde opp en mer tradisjonell militær styrke og tok kontroll over landområder gjennom militære operasjoner, og ikke har avgrenset seg til bruk av terroraksjoner. En annen er at IS har gått lenger enn al-Qaida i å bruke vold, også mot andre muslimer og overfor sivile, inklusive seksualisert vold mot kvinner og barn. Enda mer vesentlig er skrittet IS tok i retning av å etablere en stat, og å opprette et kalifat.

Al-Qaidas leder Ayman al-Zawahiri brøt med ISIL/IS i 2014, og erklærte gruppen krig.

Militær virksomhet

Forløperen til IS, Den islamske staten i Irak (ISI), etablerte først et militært fotfeste i sunni-dominerte, arabiske deler av det sentrale og nordvestlige Irak. Det senere ISIL og IS brukte dette fotfestet som et utgangspunkt for å gå inn i krigen i Syria, for å etablere et baseområde der. Tidlig i 2014 iverksatte IS en større offensiv fra Syria og inn i Irak, for å ta kontroll over landområder nord i landet – og i praksis fjerne størstedelen av grensen mellom de to landene.

Framveksten til ISIL/IS i Irak skyldes i hovedsak at gruppen fylte et vakuum etter at den sunni-ledede motstandsfronten mot det sjia-dominerte irakiske regimet ble svekket i 2010–2011. Når IS rykket så raskt fram i Nord-Irak sommeren 2014, var det muliggjort blant annet av at mange sunni-ledere, og tidligere medlemmer av det sunni-ledete regimet til Saddam Hussein, så IS som et mulig middel i kampen mot den nye sjia-ledelsen i Bagdad.

Utviklingen i Irak etter at USA trakk sine styrker ut av landet i 2010–2011, med et nytt oppsving for den islamistiske motstanden, var vesentlig for framgangen til IS. Før dette hadde ISIS/ISIL vært på defensiven. Utviklingen i regionen, med Den arabiske våren i 2011 og krigen i Syria fra 2011/12, bidro til en radikalisering som økte støtten til ISIL/IS, og framfor alt: bidro til rekrutteringen av jihadister.

Syria

ISIL utnyttet i 2012 mulighetene den syriske krigen ga til å etablere seg i Syria. En rekke militsgrupper vokste fram, også flere jihadistgrupper. ISIL samarbeidet fra 2012 særlig med Jabhat al-Nusra (JAN). Samarbeidet endte i april 2013, da JAN nektet å underlegge seg ISILs kommando. Senere støtte de to gruppene sammen militært. ISIL/IS kjempet også mot andre deler av den syriske opposisjonen.

IS fortsatte i 2014–2015 å befeste sin militære stilling i Syria, med en form for hovedstad i byen Raqqa. Gruppen tok kontroll særlig over områder øst i Syria, mot grensen til Irak. Store deler av den syrisk-irakiske grensen kom da under IS-kontroll. Mindre deler av den syrisk-tyrkiske grensen var også kontrollert av IS. De hardeste kampene i Syria sto i grensebyen Kobane (Ayn al-Arab) tidlig i 2015. Etter å ha blitt inntatt av IS ble den gjenerobret av kurdiske styrker, støttet av flybombing særlig fra USA. I 2015 tok IS også kontroll over den historiske byen Palmyra, hvor gruppen ødela romerske ruiner. I 2016 ble IS drevet ut av Palmyra, for deretter å ta den tilbake for en tid. Syriske styrker innledet våren 2017 en kampanje for å frigjøre Raqqa, og inntok byen i oktober samme år.

I 2016–2017 ble IS presset på defensiven i Syria, og området under gruppens kontroll ble redusert. Russlands deltakelse i krigen i Syria bidro til å styrke de syriske regjeringsstyrkene og svekke IS. Den militære kampanjen, Operation Inherent Resolve (OIR) bidro også til å svekke IS. USAs militærhjelp, med våpen og luftstøtte, til kurdisk milits, People's Protection Units (YPG) og Syrian Democratic Forces (SDF) bidro også. De kurdiske gruppene vokste fram som betydningsfulle motstander av IS i Syria.

I oktober–desember 2017 ble IS i praksis militært slått både i Irak og Syria. Den siste byen IS holdt i Syria, Baghouz, ble inntatt av SDF-styrker 23. mars 2019.

Irak

ISIL inntok i 2014 store deler av Nord-Irak, etter en offensiv iverksatt fra Syria. Først ble deler av Anbar-provinsen i vest, med Fallujah og Ramadi, inntatt. Derfra gikk gruppen i juni 2014 til en offensiv østover, hvor Iraks nest største by, Mosul, ble inntatt 10. juni. Deretter overtok gruppen kontrollen over blant annet Baiji og Tikrit, før framrykkingen fortsatte mot Kurdistan.

Særlig innmarsjen i Mosul ble en internasjonal vekker, som viste IS' militære effektivitet, og hvor ineffektive – og uvillige – de irakiske regjeringsstyrkene var. Den fremste motstanden mot IS på bakken ble ført av kurdisk gerilja, Peshmerga. Den militære framgangen hadde også sammenheng med at IS/ISIL ble støttet fra sunni-grupperinger og enkeltpersoner som motsatte seg det sjia-dominerte styret til Iraks statsminister Nouri al-Maliki.

Fra august–september 2014 førte militære motangrep fra flere land, samt kurdiske styrker, til at IS ble drevet tilbake fra flere byer så vel som den strategisk viktige demningen ved Mosuldammen. I november 2015 frigjorde kurdiske styrker byen Sinjar i en symbolsk viktig seier. Deretter, i desember, tok irakiske styrker tilbake byen Ramadi, etter først å ha gjenerobret Tikrit.

IS tapte allerede i 2015 kontroll over betydelige områder i Irak, og kom på defensiven. Like fullt hadde IS kontroll over store deler av Nord-Irak, og dette, sammen med støtten fra sunnigrupper, opprettholdt frykten for IS-angrep også i hovedstaden Bagdad. I 2016–2017 ble IS drevet enda mer på defensiven i Irak. En offensiv for å frigjøre Mosul i første halvår 2017 førte til at irakiske myndigheter erklærte Mosul for frigjort i juni 2017, men kamper fortsatte til oktober, da IS var nedkjempet.

Internasjonalt

IS utviklet seg fra midten av 2010-tallet til et internasjonalt nettverk, ved at en rekke terroristgrupper i flere land erklærte sin lojaitet til organisasjon, sluttet seg til nettverket og kjempet – i sine respektive området – under IS-flagget.

Fra 2014–2015 styrket IS sin tilstedeværelse i Libya ved å utnytte det maktvakuum som oppsto etter krigen i 2011. Også i Libya er IS drevet ut av områder gruppen først kontrollerte. IS anses som en trussel også i Egypt, som både i 2016 og 2017 gjennomførte Egypt flybombing av IS-mål i Libya.

Statsoppløsningen i Libya har bidratt til destabiliseringen i Sahel-beltet i Afrika, der jihadistgrupper har styrket sin stilling i flere land, inklusive ikke minst Mali og Niger. Flere av disse er tilsluttet Islamic State West Africa Province (ISWAP), som vinteren 2020 ble oppført på FNs sanskjonsliste. Det er to fraksjoner i Vest-Afrika; i tillegg til ISWAP har nigerianske Boko Haram sluttet seg til IS. Andre grupper har sluttet seg til et tilsvarende nettverk i Sentral-Afrika. Også i Øst-Afrika har grupper sverget lojalitet til IS, framfor alt i Somalia.

Ved siden av Afrika har IS, utenfor Midtøsten, har flest tilsluttede grupper i Asia, inklusive Afghanistan, Filippinene, Indonesia og Afghanistan.

Terrorisme

Den islamske stat utviklet i større grad enn de fleste terroristorganisasjoner evne til organisert, planmessig militær virksomhet. Samtidig er mye av virksomheten – og strategien – preget av terror; av voldsbruk og kriminalitet, inklusive overgrep som er brudd på menneskerettighetene, og som antas å være krigsforbrytelser, og forbrytelser mot menneskeheten. Også derfor er IS, politisk og juridisk, ansett som en terroristorganisasjon.

Voldsbruk

IS ble kjent for til dels ekstrem voldsbruk rettet mot militære motstandere og sivile – både enkeltpersoner og grupper, inklusive hele folkegrupper. Gruppen bidro selv til å gjøre voldsbruken kjent gjennom sin utstrakte, flerspråklige propaganda. Volden ble i utstrakt grad rettet også mot kvinner og barn.

IS brukte vold for å skape underkastelse og frykt. Gruppen søkte å forsvare sin voldspraksis ved å vise til Koranen, noe som ble teologisk og politisk avvist av andre muslimer. Voldsutøvelsen skjedde både gjennom militær kamp og under terroraksjoner, og i undertrykking av sivilbefolkningen i kontrollerte områder.

Med grunnlag i sin fortolkning av islam ser IS på annerledes tenkende og troende – både de som tilhører andre religioner enn islam og muslimer – som vantro. Disse er derfor ansett som legitime mål for angrep og undertrykking. Til disse hører alawitter, sjiaer, jesidier, jøder og kristne, som derfor ble utsatt for overgrep. Særlig jesidiene i Nord-Irak ble angrepet i et omfang som antok karakter av folkemord.

Mest kjent er overgrepene i Irak. Disse omfatter henrettelser, enten ved skyting eller halshogging, av både tilfangetatte soldater og sivile, herunder jesidiene. Overgrep mot kvinner, inklusive mindreårige jenter, var omfattende.

Terroraksjoner

ISIL/IS konsentrerte sin militære innsats om Levanten, først og fremst Irak og Syria. Samtidig gjorde gruppen det klart at den vil rette terrorangrep også mot vestlige mål – i Midtøsten eller i Vesten.

IS og dens forløpere er knyttet til flere tidligere – planlagte eller iverksatte – terroraksjoner. Her inngår selvmordsangrepet i Stockholm i 2010 og angrepet på det jødiske museet i Brussel i 2014. Terroralarmen i Norge i juli 2014 er også tilskrevet en planlagt operasjon fra IS/ISIL mot ukjente norske mål.

Særlig i 2015 trappet IS opp sine terroraksjoner mot vestlige mål. Den påtok seg ansvaret for en selvmordsaksjon som krevde over 100 liv i Ankara oktober 2015; deretter for et angrep med 44 drepte i Beirut i november – før angrepene i Paris to dager etter, med 130 drepte. IS er knyttet til terroraksjoner i Nice, Brussel, Paris og Berlin i 2016; i Manchester og London i 2017. IS har gjennomført flere aksjoner i Nord-Afrika og Midtøsten, blant annet i Libya og Tunisia, samt i Jemen og Saudi-Arabia. IS er også antatt å stå bak eksplosjonen som førte til at et russisk passasjerfly styrtet over Sinai, Egypt i oktober 2015.

Organisasjon

IS var lenge en lite kjent organisasjon, og kunnskapen om hvordan den lukkede gruppen er organisert og ledet, har vært begrenset. Dette gjaldt IS' øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. Det avtegnet seg et bilde av en gruppe som på mange måter var godt organisert, med betydelige inntektskilder.

IS hadde en sterk, sentral organisasjon under al-Baghdadi. Gruppen ble i tiltagende grad organisert for å styre landområder og befolkning – som i en stat. Den sentrale ledelse besto av flere råd for prioriterte funksjoner. Områder under IS-kontroll ble ledet av guvernører.

Som følge av militære erobringer og kriminell aktivitet skaffet IS seg et økonomisk grunnlag; propagandaen til å skaffe soldater og utvikle en militær struktur. Med erobrede landområder, flere inntektskilder og sivil ledelse, skaffet IS seg et fotfeste med elementer av en statsdannelse. Gruppen bygde opp administrative funksjoner i de kontrollerte områdene, inklusive til å innkreve skatter og yte tjenester. Det ble drevet både religiøs og sosial virksomhet, ikke ulikt Hizbollah i Libanon og Hamas i Palestina.

Provinshovedstad Raqqa i Syria var regnet som en slags hovedstad i den selverklærte staten.

Ledelse

IS etablerte en sentralisert ledelse rundt lederen Abu Bakr al-Baghdadi. I den øverste ledelse inngikk en nestleder hver for Irak og Syria.

IS-ledelsen hadde både militære og sivile funksjoner. IS organiserte seg med sentrale råd og departementer, samt en regional styringsstruktur. Toppledelsen støttet seg på et øverste råd, et kabinett, og et eget shuraråd med ansvar for religiøse spørsmål. I både Irak og Syria ble det utpekt tolv guvernører.

I toppledelsen inngikk flere medlemmer som tilhørte maktstrukturen i Irak under Baath-regimet til Saddam Hussein.

Rekruttering

ISIL/IS bedrev en aktiv rekruttering for å tiltrekke seg jihadister fra store deler av verden; de fleste fra arabiske land i Nord-Afrika og Midtøsten. Store kontingenter skal ha kommet særlig fra Tunisia, Libya og Saudi-Arabia, men også fra Jordan. En annen tallrik gruppe kom fra Tsjetsjenia. Rekrutter ble trent i IS-kontrollerte områder i Irak og Syria, så vel som i Libya.

Fremmedkrigere vervet seg også fra Norge; ifølge norsk etterretning over hundre. Minst et titall av disse skal ha blitt drept i kamp, både i Irak og Syria. Det er også meldt om norske statsborgere som har vervet seg til kamp mot IS i kurdiske styrker – Peshmerga.

Økonomi

IS ble regnet som den terroristorganisasjonen med størst inntekter og flest ressurser, inklusive erobring av militært materiell fra motstanderne. Dette inkluderte amerikansk materiell tiltenkt den syriske opposisjonen. Gruppens finansielle fundament var inntekter fra illegalt salg av olje, men inntektene kom fra en rekke kilder.

Erobring av oljefelt i Syria, deretter i Irak, la mye av grunnlaget for ekspansjonen, og ble hovedmål i den militære kampanjen mot IS. Mye av inntektene kom fra kriminell aktivitet, inklusive illegalt salg av antikviteter, så vel som skattlegging og utpressing. Gruppen ble kjent for å være drevet som et forretningsimperium. Det ble etablert systemer for avlønning og belønning av soldatene. Organisasjonen skal ha mottatt økonomiske midler særlig fra privatpersoner i Golfstatene.

Militære operasjoner mot IS

Den islamske stats utstrakte bruk av vold førte til økt mobilisering mot gruppen, også militært. Irakiske regjeringsstyrker viste i utgangspunktet liten evne eller vilje til å slåss mot ISIL/IS, og i Irak kom motstanden vesentlig fra den kurdiske Peshmerga-militsen. I 2017 var irakiske regjeringsstyrker på offensiven mot IS, spesielt i gjenerobringen av Mosul. Fra 2015 kjempet den syriske regjeringen i noen grad mot IS, men motstanden der har vært dominert av kurdiske grupper.

USA-ledet koalisjon

Militære styrker fra en rekke land, ledet an av USA, angrep fra august 2014 IS, først i Irak, så i Syria. Under NATOs toppmøte i september 2014 oppfordret USAs president Barack Obama til en koalisjon av villige. I tillegg til USA stilte særlig Frankrike og Storbritannia tidlig med større bidrag til det som ble kjent som Operation Inherent Resolve (OIR). Koalisjonen er satt inn mot IS og andre jihadist-grupper både i Irak og Syria. Norge er en av bidragsyterne til OIR.

Regionale aktører

En rekke land i regionen deltar i kampen mot IS. Særlig etter at USA i september 2014 startet bombing av IS-mål også i Syria, sluttet flere arabiske stater seg til: Bahrain, De forente arabiske emirater, Jordan og Saudi-Arabia, med støtte fra Qatar.

Fra oktober 2015 ble den flernasjonale militære kampen mot IS styrket ved at Russland engasjerte seg i krigen i Syria, rettet delvis mot IS, men også mot andre motstandere av regimet.

Tyrkia var lenge nølende til å delta direkte i kampen mot IS, men sluttet seg til koalisjonen – og åpnet for å delta med bakkestyrker, etter at IS i oktober 2014 beleiret grensebyen Kobane. Tyrkia ble beskyldt for å styrke IS ved å holde deler av grensen mellom Tyrkia og Syria åpen, og ved å trene soldater og yte medisinsk bistand til sårede krigere, dertil indirekte ved å kjøpe olje fra gruppen.

Tyrkiske fly deltok for første gang i bombing av IS-mål i Syria juli 2015. Da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte Tyrkia i oktober 2014 ble tanken om en sikkerhetssone i Syria, ved Tyrkias grense, drøftet – inklusive opprettelse av en flyforbudssone. Dette ble ikke realisert, og er i ettertid framholdt som en av feilene i kampen mot IS.

Det er kjent at Iran bombet IS-mål i Irak, uten å være del av koalisjonen. Irak gjennomførte sine første luftangrep mot IS – i Irak – i september 2015. Libanon har deltatt indirekte i krigen i Syria, og i kampen mot IS, ved at militsgruppen Hizbollah har sendt soldater til støtte for regimet til Bashar al-Assad. Hizbollah har også sendt soldater for å støtte den kurdiske militsen i Irak.

Etter at IS henrettet en jordansk pilot i februar 2015, satte Jordan i gang en omfattende bombing av gruppen. Etter at IS henrettet egyptiske statsborgere i Libya samme måned, iverksatte Egypt flybombing av IS-mål i landet.

Norges rolle

Norge deltar fra mai 2015 med militære bidrag i kampen mot IS i Irak, innenfor rammen av den USA-ledede koalisjonen som står bak den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR). I desember samme år mottok Norge en forespørsel fra USA om å delta også militært til innsatsen mot terroristgruppen i Syria. Norge deltok før dette i observatørkorpset United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS).

Norge, sammen med Danmark, vedtok i august 2014 å stille militær transportkapasitet til disposisjon for operasjonen i Irak. Den norske regjering besluttet 15. august å tilby et Hercules transportfly for frakt av humanitær hjelp, men å avstå fra direkte militær bistand. Et C130J Hercules fra Luftforsvaret ble 1. september klargjort for å bidra til en luftbro i regi av FN, for å frakte nødhjelp til Nord-Irak. Dette gjennomførte én flyvning og ble deretter trukket ut da sivile fly ble foretrukket.

Regjeringen kunngjorde 18. september 2014 å bidra også militært. I første omgang stilte Norge med fem stabsoffiserer til koalisjonen. Deretter, 30. oktober 2014, besluttet regjeringen å tilby koalisjonen inntil 120 soldater for kapasitetsbygging – for å trene irakiske og kurdiske styrker i kampen mot IS i Irak. Disse ble satt inn medio 2015. Regjeringen understreket at en anmodning om assistanse fra Iraks regjering ga deltakelsen i kampen mot IS i Irak et folkerettslig grunnlag, men at et slikt ikke fantes for inngripen i Syria. Den norske innsatsen skulle derfor avgrenses til Irak.

Rundt 100 norske soldater, blant annet fra Telemark bataljon (TMBN), ble våren 2015 sendt til Irak for å bistå i opplæring av lokale styrker som bekjemper IS. Høsten 2015 ble Norge anmodet av USA om å forsterke deltakelsen i den militære kampen mot IS. I 2016 sendte Norge spesialsoldater til Jordan for å bidra til trening av syriske opprørsgrupper som kjemper mot IS. De norske soldatene ble da gitt anledning til å følge de syriske gruppene inn i Syria. Media meldte våren 2017 at norske soldater hadde gått inn i Syria fra Irak. Norge har bidratt med militær støtte til irakiske styrker, et bidrag som i 2019 ble besluttet videreført ut 2020.

Internasjonale sanksjoner

FNs sikkerhetsråd vedtok 15. august 2014 sanksjoner mot enkelte IS-ledere og mot organisasjoner som støtter gruppen, inklusive en våpenembargo. I november 2015, etter terrorangrepene i Paris, vedtok Sikkerhetsrådet sin resolusjon nr. 2249. Denne oppfordrer landene som deltar i kampen mot IS, ved bruk alle nødvendige midler, til å koordinere sin innsats for å forhindre nye terroraksjoner, samt å frata IS kontroll over landområder i Syria og Irak.

Litteratur

  • Filiu, Jean-Pierre (2015): From Deep State to Islamic State: The Arab Counter-Revolution and its Jihadi Legacy. Hurst.
  • McCants, Will (2015): The ISIS Apocalypse: The History, Strategy, and Doomsday Vision of the Islamic State. St. Martin's Press.
  • Cockburn, Patrick (2015): The Rise of the Islamic State: ISIS and the New Sunni Revolution. Verso.
  • Stern, Jessica og J. M. Berger (2015): ISIS. The State of Terror. William Collins.
  • Weiss, Michael og Hassan Hassan. (2015): ISIS. Inside the Army of Terror. Regan Arts.
  • Napoleoni, Loretta (2014): The Islamist Phoenix. Seven Stories Press.
  • Charles River Editors (2014): The Islamic State of Iraq and Syria. The History of ISIS/ISIL.

Les mer i Store norske leksikon:

Kommentarer (4)

skrev Tor Jakob Moe

Hei, jeg lurer på hvilke spesielle utfordringer IS møter på og hvordan er styresettet i landene Irak og Syria etter at IS har sine baser i disse landene.

skrev Dag Leraand

Hei: Styresett i Irak og Syria er omtalt i de respektive landartiklene i leksikonet. Det er ikke endret som følge av IS, selv om det har kommet under press, særlig i Irak. Der er motstanden mot det sjia-dominerte styret hardere presset av sunni-majoriteten i det nordlige Irak som følge av IS' framrykking, blant annet med støtte i sunni-befolkningen. I Syria er regimet presset fra mange hold, hvor IS er bare én av mange grupper som har gått til kamp. Spørsmålet om hvilke spesielle utfordringer IS møter er litt uklart. Men i hovedsak består den av den militære kampen ført av en internasjonal koalisjon, og manglende legitimitet blant befolkningen i de områdene den har tatt kontroll over. Dag Leraand

skrev Andreas Berger

God kveld. Først, takk for en grundig artikkel. 1) Jeg lurer litt på hva man definerer IS/ISIS/ISIL som. I artikkelen står det at de er en "i utgangspunktet irkaiks jihadistgruppe". Forøvrig i artikkelen pekes det på noen moenter hvor IS skiller seg fra andre "terrororganisasjoner", for eksempel på å hevde kontroll over landområder og bruk av effektiv propaganda, for ikke å snakke om at de gjennomfører "statsfunksjoner" som å tilby utdanning, kreve skatter, mm. Med bakgrunn i dette undrer jeg om vi i det hele tatt kan kalle IS en terrororganisasjon? Og hvis ikke, hva er de? Hvordan definerer vi terroristorganisasjon? Dette kunne jeg tenke meg en dskusjon/avklaring på. Og hvis man mener at IS er en terroristorganisasjon, hvor mye skal IS skille seg fra "tradisjonelle" terroristorganisasjoner før vi må vurdere å kalle det noe annet? 2) Jeg ser at det vises til utvalgt litteratur på slutten, for det meste bøker. Jeg synes artikkelen i seg selv er god, men kunne veldig gjerne ønske en referanseliste slik at det er mulig å referere direkte til primærkilder i stedet for artikkelen her. Jeg skriver oppgaver på engelsk, og da er det lite nyttig å referere til en norsk artikkel i leksikon. Har du tilgang til kildemateriale/liste som artikkelen bygger på? Litteraturen som nevnes er mest bøker, opptil flere år gamle, og jeg lurer på om du har tips til oppdatert litteratu (Journal articles mm) om emnet, som underbygger artikkelen? På forhånd takk for hjelpen. Mvh. Andreas Berger

svarte Dag Leraand

Takk for innspillet! Pkt 1: Det er vel vanskelig å definere IS som noe annet enn en terroristorganisasjon, all den tid den i så utstrakt grad bruker terror som middel – både i sitt kjerneområde og utenfor dette. Samtidig er den en jihadistgruppe så lenge den forfekter sin form for kamp for et islamsk styresett. Bruk av propaganda er ikke noe nytt for denne terroristgruppen; andre har så visst gjort det samme, men i mindre omfang, og mindre sofistikert. At den så selv kaller seg en stat betyr knapt at den er det; ei heller at den utøver visse myndighetsfunksjoner. Der den mest skiller seg ut fra andre terrorist-/jihadist-grupper er omfanget på, og den etter hvert forholdsvis avanserte organiseringen av, den militære virksomheten, som har gjort det mulig erobre og holde landområder. Pkt 2: SNL publiserer kvalitetssikrede artikler som i seg selv skal kunne oppgis som kilde. Derfor angis ikke direkte kildehenvisninger. Særlig for tema som har avstedkommet store mengder artikler blir det fort vanskelig å velge ut noen få, men jeg skal se om det kan inkluderes noen slike. Nja, bøkene som er oppgitt er jo ikke veldig gamle, og verdien av selv de første som ble skrevet om IS er at de går inn i bakgrunnen for og tilblivelsen til gruppen. Det er etter hvert kommet flere bøker enn de vi har inkludert. Vi må gjøre et balansert utvalg som like mye utgjør en anbefaling som rene kilder. Å finne akademiske artikler om IS, etter hvert som de nå blir publisert, skulle ikke være vanskelig.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg