Oscar 2 som tronarving sammen med hustruen og de fire sønnene. Foto fra 1866.
Fri. fri
Oscar 2. var konge av Sverige i perioden 1872–1907 og Norge fra 1872 til unionsoppløsningen i 1905. Han var sønn av Oscar 1. og Josefine, og bar som prins tittelen hertug av Östergötland.
Hans eldre bror Gustav døde i 1852, og da eldstebroren, Karl 4 (15), mistet sin eneste legitime sønn, Carl Oscar, i 1854, ble Oscar kronprins. Han var fra 1857 gift med Sofie av Nassau og hadde fire sønner: Gustav (5), Oscar, Carl og Eugen.
Oscar fikk en grundig utdanning og drev blant annet universitetsstudier i Uppsala innenfor humanistiske fag. Han utfoldet også et mangesidig forfatterskap under navnet Oscar Fredrik hvor han skrev historiske, militære og musikkhistoriske avhandlinger, samt gjorde seg kjent som lyriker (mest kjent er diktsyklusen Ur svenska flottans minnen fra 1858).
Kong Oscar II åpner riksdagen i Sverige 1905 av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)
Som konge fulgte Oscar 2. den utenrikspolitiske linjen der han holdt unionsrikene utenfor alle europeiske storkonflikter, og ville ikke slutte seg til noen stormaktsgruppering. De nære båndene til Frankrike ble løsnet, og fra midten av 1870-årene gikk Oscar inn for en utenrikspolitisk nyorientering mot det nye tyske rike, som han anså som den sikreste garantien mot russiske ekspansjonsforsøk.
Det var aldri tale om en allianse med Tyskland, men Oscar stod i nærmest fortløpende kontakt med den tyske regjering, samtidig som han opprettholdt gode forbindelser med Storbritannia.
Oscars regjeringstid ble den vanskeligste perioden i unionen mellom Norge og Sverige, med alvorlige politiske motsetninger (blant annet statsrådssaken, vetostriden og konsulatsaken). Den økonomiske og sosiale utviklingen i Norge hadde gjort det til et folkekrav å løsne på unionsbåndene. Kongen var ikke uvillig til å etterkomme de norske ønskene, men han ville ikke kapitulere overfor norske krav. Hans vilje til å få stridsspørsmålene løst gjennom forhandlinger ble til en viss grad hindret av den svenske regjerings motstand og av hans egen frykt for at en svekket union også ville bety en svekket personlig kongemakt. Han oppfattet unionsoppløsningen i 1905 som et personlig nederlag.
Hans memoarer, Mina minnen, utgitt i tre bind i årene 1960–62, bidrar til en mer nyansert forståelse av hans innenriks-, unions- og utenrikspolitikk.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.