Etter andre verdenskrig håpet mange på en fredelig verden regulert gjennom det nyetablerte FN. Men innen få år var det tydelig at forholdet mellom vestlige demokratier ledet av USA og kommunistiske land ledet av Sovjetunionen ville føre verden inn i en ny sikkerhetspolitisk spenningsperiode: Den kalde krigen.

Norge forlot nøytralitetspolitikken, og ble medlem av Atlanterhavspakten og NATO, noe som siden har definert norsk forsvarspolitikk. Dette førte til en kombinasjon av kraftig opprusting og tilpassing til våre allierte. Men Norge satte egne begrensninger på integreringen i NATO gjennom å avvise allierte baser og atomvåpen på norsk jord.

Det forsvaret som kom hjem etter fem år i eksil var et ganske annet enn det som dro ut i 1940. Forsvarets personell brakte med seg omfattende stridserfaring og kompetanse i det å operere sammen med allierte. Men materiellet de brakte med seg hjem sto ikke i stil. Forsvaret lå i realiteten med brukket rygg, og det var heller ikke grunn til å tro at det var militærvesenet som ville ha første prioritet når landet skulle gjenreises etter krigen. De første etterkrigsårene var preget av demobilisering og opprydning etter fem år okkupasjon.

I samlingsregjeringen som ble utnevnt sommeren 1945, fortsatte Oscar Torp som forsvarsminister, mens generalløytnant Otto Ruge gjeninntok sin gamle stilling fra 1940 som forsvarssjef. Som nestkommanderende fikk han oberst Halvor Hansson, som i likhet Ruge var kommet tilbake fra tysk fangenskap. Begge de to ledende offiserene fra London, generalmajor Wilhelm von Tangen Hansteen og hans nestkommanderende, oberst Bjørn Christoffersen, ble stilt til disposisjon. I november 1945 overtok Jens Christian Hauge som forsvarsminister i Einar Gerhardsens rene arbeiderpartiregjering. Forsvarets øverste ledelse utgjorde dermed et brudd med det norske vestvendte forsvaret som var blitt etablert i Storbritannia under krigen.

Det nære samarbeidet med britene fra krigstiden ble likevel videreført de første etterkrigsårene. Det fantes ingen formelle avtaler om militær hjelp i krig, men på det praktiske plan var bindingene mellom det britiske og det norske forsvaret mange. Norge kjøpte britisk militært materiell og norsk personell fikk opplæring i Storbritannia.

Den første tiden etter fredsslutningen var det norske trusselbildet dominert av frykten for tyske revansjisme. Men allerede i november 1945 hadde Sovjetunionen inntatt plassen som den eneste stormakt som kunne true Norge. I motsetning til i mellomkrigstiden fantes det heller ikke lenger noen tro på at Norge kunne bli stående utenfor en ny storkrig. Til det var Norges strategiske betydning for stormaktene for stor.

Størst innflytelse på trusselbildet og forsvarsforberedelsene hadde erfaringene fra 9. april og felttoget våren 1940. Det var spesielt frykten for et plutselig og uvarslet strategisk angrep, som ville lamme regjering og forsvarsledelse allerede i den innledende fasen, som dominerte. Det var bred enighet om at etterkrigsforsvaret måtte dekke hele landet.

Erfaringen fra motstandsbevegelsen under krigen gjorde at det også ble etablert en strengt hemmelig beredskap med henblikk på militær virksomhet på okkupert område, såkalt «Stay behind».

En annen erfaring fra 9. april tilsa at det var nødvendig allerede i utgangspunktet å fjerne enhver tvil om at ethvert angrep skulle møtes med militær motstand. Dette ble gjenstand for et eget «Direktiv for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge», gjerne omtalt som «Plakaten på veggen», fastsatt ved Kongelig resolusjon av 10. juni 1949.

Krigen hadde vist at introduksjonen av fly og fallskjermtropper hadde gjort det mulig på kort varsel å sette inn angrep langt bak fronten. Det beste motmiddelet mot slike angrep var lokalforsvar, et heimevern, som kunne holde angriperen stangen inntil regulære stridskrefter kunne bli satt inn. Allerede under eksilperioden i London var det blitt klart for de som arbeidet med planene for gjenreisingen av Forsvaret etter krigen, at et veltrent heimevern måtte bli en av grunnpilarene i et framtidig norsk forsvar.

Etter frigjøringen sto rundt 40 000 bevæpnede Milorgsoldater i landet. Mange av dem manglet tillit til at politikerne ville ha evne og vilje til å bygge opp et godt nok forsvar, og gikk inn for at Milorg måtte fortsette i en eller annen form etter krigen. For å forhindre at det på denne måten oppsto en privat forsvarsorganisasjon på siden av det offisielle forsvaret, var det nødvendig å kanalisere patriotismen og forsvarsviljen og videreføre kameratskapet i Milorg inn i det regulære forsvaret. Til dette var et heimevern en utmerket løsning. I desember 1945 vedtok Stortinget å opprette Heimevernet. Innen utgangen av 1948 var det registrert over 90 000 HV-soldater.

En siste planforutsetning var erkjennelsen av at et norsk forsvar i tilfelle krig, alltid ville ha behov for militær assistanse utenfra, og at slik assistanse måtte være forberedt i fredstid. Dette var den kanskje viktigste årsaken til at Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten i 1949.

Det norske etterkrigsforsvaret var fra første stund basert på verneplikt og mobilisering. Spesielt Hæren var, både av økonomiske og politiske grunner, vernepliktsbasert. Stående styrker i fredstid besto av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. I Luftforsvaret var derimot alle flygerne, og etterhvert også de fleste bakkemannskapene, profesjonelle. Også i Marinen var en stor del av personellet yrkestilsatt.

Forsvarsminister Hauge ønsket å plassere årsklassene 1940-1944 inn i Heimevernet uten rekruttskole. Rekruttutdanningen skulle starte med årsklasse 1946 og førstegangstjenesten skulle vare i ett år. Hauge ønsket en gradvis oppbygging av godt utdannede soldater til en mobiliseringsstyrke. Det innebar at mobiliseringsoppsetningene i flere år ville være svært tynne, og at Norge imens ville være uten reell kuppberedskap. Men Hauge anså at faren for snarlig krig var svært liten. Han tvilte dessuten på om tre måneders rekruttskole ville gi noen særlig stridsevne, og de samfunnsmessige konsekvensene av å kalle inn de tre krigsårsårsklassene var for store. Disse var nå voksne menn i sin beste alder som trengtes til gjenreisningen.

Da London-regjeringen mot slutten av krigen ba om britisk våpenhjelp var tilbudet knyttet til en forpliktelse fra norsk side til å la norske styrker ta del i okkupasjonen av Tyskland etter krigen. Det gikk nordmennene med på. Da Hauge overtok som forsvarsminister i november 1945 forserte han arbeidet med å få satt opp en norsk okkupasjonsstyrke til Tyskland, og brukte det norske bidraget til å skaffe Norge forsvarsmateriell til gunstige betingelser. Men Hauge hadde også et sikkerhetspolitisk motiv. Han ønsket å videreføre alliansepolitikken fra krigens dager. Den norske brigaden ble plassert i britisk okkupasjonssone og inngikk administrativt som del av de britiske styrkene. Det militære samarbeidet med britene fikk dermed et institusjonelt preg. Tysklandsbrigaden inngikk også i Hauges plan for å modernisere den norske hæren.

General Ruge var sterkt kritisk til deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland. Det innebar at hovedtyngden av den norske hæren ville bli stående i utlandet i flere år framover. Ruge ville prioritere nasjonalt beredskap framfor alliert samarbeid. Det ble som forsvarsministeren ville. I desember 1945, en måned etter at Hauge hadde tiltrådt som forsvarsminister, søkte Ruge avskjed som forsvarssjef.

Sommeren 1946 avskaffet Hauge forsvarsjefstillingen og avviklet Forsvarets overkommando. Han beholdt en forsvarsstab som et koordinerende organ mellom forsvarsgrenene, og etablerte en sentral sjefsnemnd hvor sjefen for forsvarsstaben og forsvarsgrensjefene møttes for å etablere felles syn på sentrale saker.

I september 1946 la Hauge fram en treårsplan for gjenreisingen av Forsvaret. På sikkerhetspolitisk nivå la treårsplanen til grunn at Norge hadde en viktig strategisk beliggenhet mellom Øst og Vest, men ville ikke makte å stå imot et militært angrep fra en stormakt på egen hånd. Forsvaret måtte kunne holde ut til Norge fikk effektiv alliert hjelp. Et mål med gjenreisingen var derfor et forsvar som var i stand til å samarbeide med framtidige allierte.

De første årene etter krigen førte den norske regjeringen en utenrikspolitikk basert på alliansefrihet kombinert med kollektiv sikkerhet gjennom FN. Da trusselen fra Sovjetunionen ble tydeligere, og et nordisk forsvarsforbund strandet, ble NATO-alliansen Norges sikkerhetspolitiske bærebjelke.

Fra 1946 og utover i 1947 ble det gradvis klarere at alliansen fra krigens dager var i ferd med å bli avløst av to blokker som sto mot hverandre. Første halvår 1948 var preget av økt internasjonal spenning. I februar overtok kommunistene makten i Tsjekkoslovakia ved et kupp. Det ble klart at Sovjetunionen ønsket en militærpakt med Finland og at også Norge kunne komme under press for å inngå en liknende avtale. Sommeren 1948 innledet Sovjetunionen blokade av Berlin.

Disse begivenhetene førte til at regjeringen forlot den alliansefrie politikken og søkte etter et nytt sikkerhetspolitisk ankerfeste. Valget sto mellom et nordisk forsvarsforbund med Sverige og Danmark, eller alliansetilknytning vestover. I januar 1949 ble det klart at forhandlingene om et nordisk forsvarsforbund hadde strandet, og 4. april 1949 sluttet Norge og Danmark seg til Atlanterhavspakten. Den sentrale bestemmelsen i pakten var artikkel 5, hvor det heter at et væpnet angrep på én eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep på dem alle.

Idet forhandlingene om et nordisk forsvarsforbund var i ferd med å strande, mottok norske myndigheter en note fra Sovjetunionen med spørsmål om de ville anlegge fremmede fly- og flåtebaser i landet dersom Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten. Det norske svaret kom i form av Baseerklæringen, som kom til å bli det første av et sett med såkalte selvpålagte begrensninger på norsk alliansepolitikk. De to andre var atompolitikken og begrensningene på allierte øvelser i Norge.

Etter at Koreakrigen brøt ut sommeren 1950 vedtok medlemslandene at Atlanterhavspakten skulle bygges ut til en tett integrert allianseorganisasjon med et felles kommandosystem. Sovjetunionen hadde ikke rustet ned etter annen verdenskrig i samme grad som de vestallierte. Alliansen iverksatte tiltak for å samordne medlemslandenes forsvarsplanlegging og for å standardisere våpensystemer og installasjoner, og etablerte et fellesfinansiert infrastrukturprogram for utbygging av hovedkvarter, drivstoff- og ammunisjonslagre, sambandssystemer, flybaser og så videre i medlemslandene. Alliansen gikk fra å være en pakt til å bli en organisasjon – The North Atlantic Treaty organisationNATO. I 1951 ble NATOs Nordkommando, AFNORTH, etablert i Norge, underlagt NATOs europakommando, ACE, og dens sjef SACEUR. I 1952 vedtok NATO planer om omfattende opprusting.

NATOs første strategiske konsept fra 1950 knesatte to viktige doktriner: en om kollektivt avbalanserte styrker og en annen om avskrekking med atomvåpen. Doktrinen om kollektivt avbalanserte styrker innebar at forsvarsstrukturen i de enkelte medlemsland skulle bygges ut sik at alliansen samlet sett oppnådde en hensiktsmessig balanse mellom sjø- luft- og bakkestyrker. NATO utarbeidet styrkemål som anga ønsket størrelse og sammensetning for medlemslandenes styrker. De allierte retningslinjene la sterke føringer på utbyggingen av det norske forsvaret. Norske myndigheter viste stor vilje og evne til å tilpasse utbyggingen av Forsvaret til alliansens felles mål og behov.

Doktrinen om avskrekking med atomvåpen innebar at alliansens medlemsland heretter var dekket av amerikanske atomvåpen. Da det viste seg at det ikke var politisk mulig å oppfylle NATOs konvensjonelle styrkemål, valgte alliansen i stedet å øke sin avhengighet av atomvåpen. Høsten 1954 vedtok NATO doktrinen om massiv gjengjeldelse. Enhver militær aggresjon skulle heretter besvares med et omfattende angrep med atomvåpen mot mål i hele den kommunistiske verden, samtidig som taktiske atomvåpen ville bli tatt i bruk på slagmarken. NATOs militære kommandoer ble tildelt atomvåpen, og utarbeidet detaljerte planer for bruken av dem. I 1957 ble det bestemt at atomvåpen skulle integreres i de enkelte europeiske medlemslands styrker, og oppbevares desentralisert i lagre ved de enkelte enhetene. Men våpnene skulle forbli under amerikansk kontroll, og kunne bare tas i bruk etter å ha vært frigitt av USAs president.

Norske myndigheter støttet i utgangspunktet NATOs atomstrategi fordi den ville øke avskrekkingeffekten og gjøre sikkerhetsgarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5 mer troverdig. På norsk side var det samtidig en bekymring for at NATO ikke hadde tilstrekkelig konvensjonell kapasitet til å håndtere mindre kriser og begrensede angrep for å forebygge at atomvåpen måtte settes inn på et tidlig stadium i en konflikt. For norske myndigheter framsto Nord-Norge og særlig Finnmark som et mulig mål for sovjetisk aggresjon. Bekymringen ble til skepsis da NATO vedtok å utplassere atomvåpen i de europeiske NATO-landene. På NATOs toppmøte i Paris i desember 1957 erklærte statsminister Einar Gerhardsen at Norge ikke ville lagre atomladninger på norsk jord i fredstid. Gerhardsens erklæring ble stående som en nasjonal selvpålagt begrensning og kom til å danne kjernen i norsk atompolitikk under den kalde krigen.

Koreakrigen utløste en av de største opprustningperiodene i Norge i fredstid. Forsvarsbudsjettet for budsjettåret 1949-1950, som hadde vært på 322 millioner kroner, ble i løpet av de neste fem årene nesten tredoblet og hadde i 1955 stabilisert seg på rundt 900 millioner kroner. I tillegg til bevilgningene over statsbudsjettet kom store tilskudd fra USA i form av våpenhjelp og gjennom NATOs infrastrukturfond. Mellom 1951 og 1956 ble det brukt rundt 8,4 milliarder kroner til forsvarsformål i Norge. Bare litt over halvparten, rundt 4,3 milliarder, var bevilget over norske budsjetter, resten kom fra USA og NATO. Fra og med 1957 og fram til den kalde krigens slutt i 1991 hadde forsvarsbudsjettet en gjennomsnittlig årlig vekst på tre prosent. Forsvarsbudsjettet utgjorde i samme tidsrom i overkant av tre prosent av bruttonasjonalprodukt, BNP. Fram til 1969, da inntektene fra oljen begynte å gjøre seg gjeldende, utgjorde forsvarsbudsjettet rundt 15 prosent av statsbudsjettet. Den sterke veksten i forsvarsbevilgningene var i samsvar med allierte tilrådinger. For en småstat som Norge ble det ansett som nødvendig å følge alliansens retningslinjer, som et bidrag til at sikkerhetsgarantien i artikkel 5 skulle bli mest mulig troverdig.

Som i den første etterkrigstiden var det erfaringene fra det tyske angrepet 9. april 1940 som preget forsvarsplanleggingen og fikk avgjørende betydning for utformingen av Forsvaret. Målsettingen var å etablere et mobiliseringsbasert landsdekkende landmilitært forsvar, støttet av marine- og flystyrker, og hvor Heimevernets hovedoppgave var å beskytte mobiliseringslagre og depoter. Hæren måtte være i stand til å møte et kuppartet strategisk overfall som kunne komme på en rekke steder samtidig. De første årene etter krigen var det forsvaret av Sør-Norge som hadde prioritet. Men fra tidlig på 1950-tallet og for resten av den kalde krigen var Nord-Norge ansett som den mest utsatte landsdelen. Mens Sør-Norge var skjermet i øst og sør av det sterke svenske forsvaret og av NATOs styrker i Danmark og Tyskland, kunne sovjetiske styrker marsjere direkte inn i Nord-Norge over grensen i Finnmark, eller inn i Nord-Troms gjennom Finland, som var knyttet til Sovjetunionen gjennom en avtale om vennskap, samarbeid og bistand, den såkalte VSB-pakten.

Kjernen i det nye forsvaret skulle være Hæren. Som ledd i gjenoppbyggingen av Forsvaret etter Norges inntreden i NATO i 1949 ble det vedtatt å etablere seks mobiliseringsbrigader. I 1951 kom ytterligere to mobiliseringsbrigader på plass, og da Tysklandsbrigaden returnerte til Norge i 1953, ble den sendt direkte opp til indre Troms hvor den dannet grunnlag for etablering av 6. divisjon og en stående brigade, Brigaden i Nord-Norge, Brig-N. Deretter økte antall mobiliseringsbrigader jevnt og trutt inntil 1986, da Hæren besto av 12 mobiliseringsbrigader og én stående brigade, i tillegg til et stort antall uavhengige infanteribataljoner, feltartilleribataljoner og lokalvernkompanier.

Etter at Nord-Norge fikk første prioritet i forsvaret av Norge, ble det utarbeidet planer for rask overføring av nasjonale forsterkninger fra Sør-Norge, og det ble forhåndslagret tungt materiell for en sørnorsk infanteribataljon i indre Troms. Hovedforsvarslinjen, hvor de sovjetiske styrkene skulle stanses og oppholdes inntil allierte forsterkninger kunne ankomme, var den såkalte Lyngen-linjen, området Signaldalen, Otertind og Storfjorden. Det var ikke ansett at Finnmark ville la seg forsvare. Planen var å evakuere sivilbefolkningen og føre oppholdende strid kombinert med den brente jords taktikk mens man trakk seg tilbake til Lyngen-linjen.

Sjøforsvarets viktigste oppgave i tilfelle krig var støtte til Hæren. Sjøinvasjonsforsvaret, som besto av kystartilleri, missiltorpedobåter, MTBer og undervannsbåter, skulle hindre at Hæren ble utmanøvrert av styrker som ble ført fram over sjøen, slik som 9. april 1940. I Nord-Norge var alle de store fjordene som leder inn i Hærens nøkkelområde i Indre Troms, fra Lyngenfjorden i nord, til Ofotfjorden i sør, forsvart av kystartilleri i form av kanon- og torpedobatterier og forhåndsutlagte kontrollerbare minefelt. I Sør Norge var innseilingen til de største byene – Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og byene langs Oslofjorden – forsvart av kystartilleri. Eskortefartøyer og minemottiltaksstyrker skulle sikre skipsleden langs kysten mellom Sør- og Nord-Norge for framføring av forsterkninger og forsyninger til Hæren. Det var anskaffet et stort antall sjøminer og lagt detaljerte planer for minefelt langs kysten for å sperre fiendtlig fartøystrafikk og beskytte egen.

Luftforsvaret bidro både med transportstøtte, rekognosering, elektronisk krigføring og angrep på sjømål. Kampflyvåpenets viktigste oppgave i tilfelle krig var de første årene å støtte alliansens planlagte kjernefysiske luftoffensiv mot øst som ledd i strategien om massiv gjengjeldelse. Norske jagerbombefly skulle angripe fiendtlige luftkontroll- og varslingsradarer med konvensjonelle våpen for å bane vei for allierte atomangrep, mens rekognoseringsjagere skulle samle inn etterretning før og etter atomangrep. Fra siste halvdel av 1960-tallet, med NATOs overgang til fleksibel respons-strategien og økt vekt på konvensjonell bakkekrig, ble Luftforsvarets hovedoppgave direkte støtte til Hærens operasjoner. Fra 1960 og fram til 1991 opererte Luftforsvaret et bakkebasert luftforsvarssystem, Nike, til forsvar av Oslo. FFIs kampflyanalyse fra 1975 i tilknytning til anskaffelsen av jagerflyet F-16, konkluderte med at kampflyvåpenets viktigste bidrag tilfelle i krig ville være luftforsvar, å etablere luftoverlegenhet i luftrommet over Hærens og Marinens enheter for å sikre at de kunne manøvrere uten å bli angrepet fra lufta. Fra tidlig på 1980-tallet, da de første F-16 flyene kom i operativ tjeneste, og for resten av den kalde krigen, forble dette kampflyvåpenets hovedoppgave.

I 1970 ble Forsvarets overkommando med den sentrale militære ledelse etablert som en enhetskommando for alle forsvarsgrenene, under ledelse av en forsvarssjef. Samtidig ble Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) etablert som operative enhetskommandoer på landsdelsnivå under hver sin øverstkommanderende, ØK.

I fredstid var de to ØKene underlagt forsvarssjefen. I krise og krig, etter at kommandooverføring av norske styrker til NATO hadde funnet sted, var de underlagt sjefen for NATOs nordkommando på Kolsås med betegnelsene Commander North-Norway, COMNON, og Commander South-Norway, COMSONOR. FKN og FKS var med det regionale hovedkvarterer, såkalte Principle Subordinate Commands, PSCer, i NATOs kommandokjede. Formålet med denne ordningen var at både norske og allierte enheter og avdelinger som var satt inn i forsvaret av Norge skulle være underlagt samme kommandomyndighet, og at operasjoner på norsk område, til sjøs, til lands og i lufta, skulle ledes av en norsk offiser i NATOs kommandokjede.

Forsvarstiltakene under den kalde krigen var mye mer omfattende enn i noen annen periode i moderne norsk historie. På det meste disponerte Forsvaret nesten en halv million mann. Regner vi med totalforsvaret, er det anslått at mellom 20 og 30 prosent av befolkningen var mer eller mindre direkte engasjert i forsvaret av Norge.

Forsvaret drev også fire rene fredstidsaktiviteter på vegne av Justisdepartementet. Kystvakt, redningstjeneste, grensevakttjeneste på grensen mot Russland, og støtte til Politiet i terrorbekjempelse.

Fram til opprettelsen av Kystvakten i 1977, som del av Sjøforsvaret, ble det sjømilitære fiskerioppsynet utført av Marinen. I 1984 fikk Kystvakten en egen base i Sortland i Vesterålen.

Den helikopterbaserte sjøredningstjenesten drevet av Luftforsvarets 330 skvadron ble opprettet i 1973, med 12 Sea King helikoptre spredt på fem baser.

Fra 1959 har oppsynet med grensen mot Sovjetunionen, og etter 1991, Russland, blitt utført av grensevaktstyrken ved Garnisonen i Sør-Varanger.

I 1981 ble det opprettet en spesialstyrke, Forsvarets spesialkommando, FSK, på 38 befal og vervede mannskaper fra Hærens jegerskole og Marinejegerlaget ved FKN og Vestlandet sjøforsvarsdistrikt, som skulle bistå Politiet med terrorbekjempelse, særlig mot oljeinstallasjonene på kontinentalsokkelen.

Styrkene på sovjetisk side var ansett for å være langt overlegne noe forsvar Norge alene ville være istand til å etablere. Det norske forsvarskonseptet var derfor basert på tidlig alliert hjelp i form av både bakkestyrker, fly- og marinestyrker.

I løpet av den kalde krigen ble forsvaret av Norge styrket gjennom forhåndslagring av store mengder alliert materiell, utbygging av NATO-infrastrukturanlegg og øremerking av allierte styrker. På det mest omfattende på 1980-tallet kunne, i henhold til allierte planer, over 700 allierte jagerfly, hvorav 200 opererte fra hangarskip utenfor kysten, bli satt inn i forsvaret av Norge. Over 50 000 allierte soldater, inkludert 35 000 amerikanske og 5000 nederlandske og britiske marinesoldater, hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ.

De viktigste allierte bakke- og amfibiestyrkene som var øremerket, eller hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ, var:

  • Canadian Air-Sea-Transported Brigade, CAST Brigade, som hadde Nord-Norge som innsatsalternativ fra 1967 til 1988;
  • U.S. 9th Infantry divison, en amerikansk infanteridivisjon som var stasjonert i Tacoma, Washington på USAs vestkyst og som skulle transporteres på kjøl gjennom Panamakanalen til Europa hvor den hadde Sør-Norge, Lista-området, som ett av innsatsalternativene;
  • Norwegian Air Lifted Marine Expeditionary Brigade, NAL MEB, en amerikansk marineinfanteribrigade som fra 1982 hadde sitt tunge materiell forhåndslagret i Trøndelag, og som i tilfelle krig ville bli flydd inn til Trøndelag og deretter transportert opp til Nord-Norge på kjøl;
  • UK/Nl Amphibious Brigade som fra 1960-tallet hadde Tromsø som prioritert innsatsområde.

I tillegg til bakkestyrkene var på det meste opp til 19 kampflyskvadroner øremerket for innsats i Norge og det ble anlagt en lang rekke militære flyplasser for å kunne ta imot alle flyene, fra Rygge, Torp og Gardermoen i sør, Kjevik, Lista, Sola og Flesland i vest, Ørland og Værnes i Trøndelag og Bodø, Evenes, Andøya, Bardufoss og Banak i Nord-Norge. Mot slutten av den kalde krigen var det også konkrete planer om å etablere en militær flystasjon i Brønnøysund. De viktigste flyforsterkningene var amerikanske jagerfly som fra 1974 hadde forhåndslagret materiell på en rekke flyplasser i Sør- og Nord-Norge i henhold til den såkalte COB-avtalen. På det meste, i 1986, besto COB-programmet i Norge av 170 kampfly fordelt på ni flyplasser. Fra 1978 hadde NATOs flybårne kontroll og varslingssystem, AWACS, Ørlandet hovedflystasjon som framskutt støttepunkt.

NATO hadde ingen øremerkede maritime forsterkninger. Men Atlanterhavskommandoens, SACLANTs, slagflåte opererte i havområdene utenfor norskekysten. Den omfattet både hangarskip som var aktuelle for innsetting i Norskehavet og amerikanske og britiske amfibiestyrker som kunne settes inn i Norge. Om tre amerikanske hangarskip opererte utenfor kysten av Nord-Norge, ville det kunne bidra til å doble antall jagerfly og tredoble antall jagerbombefly som var tilgjengelig i området.

For å understøtte Atlanterhavsflåtens operasjoner i norske og tilstøtende farvann ble allerede i 1960 Invictus-avtalen med USA om å etablere forhåndslagre i Norge inngått. Avtalen omfattet et stort drivstofflager i Namsen i Trøndelag samt logistikkstøtte til maritime fly på Værnes, Ørlandet, Bodø og Andøya. I tillegg kom to mobile sykehus hver med kapasitet til 500 pasienter lagret i Trøndelag og i Ofoten.

Frykten for begrensede angrep på kort varsel gjorde at NATO etablerte styrker med rask reaksjonsevne som hurtig kunne settes inn på NATOs flanker i Norge eller i Tyrkia ved en mindre lokal krise. Allied Command Europe (ACE) Mobile Force, AMF, i Norge gjerne kalt «NATOs brannkorps», ble etablert i 1960, med et bakkeelement, AMF (L) og et luftelement AMF (A). Styrken, tilsvarende en brigade, hadde ingen stor stridsevne i seg selv, men skulle være et symbol på medlemslandenes evne og vilje til å stå sammen i krise og krig. Ved innsats i Norge ville AMF (L) bestå av avdelinger fra USA, Storbritannia, Canada, Italia, Belgia og Luxembourg, og fra slutten av 1970-tallet også fra Tyskland.

1967 ble marinestyrken Standing Naval Force Atlantic, STANAVFORLANT, etablert for samme formål, som en stående styrke av seks til åtte fregatter fra NATO-medlemsland med kyst mot Atlanterhavet. Norge deltok med en fregatt hvert år fra 1968. I 1973 opprettet NATO også en stående minemottiltaksstyrke av minesveipere og minejaktfartøyer, for operasjoner i Den engelske kanal, Nordsjøen og i danske farvann, hvor Norge med ujevne mellomrom deltok med med en minesveiper eller et minejaktfartøy.

Som en konsekvens av Norges atom- og basepolitikk ble alliert øvingsvirksomhet et spesielt viktig bidrag til å gjøre NATOs sikkerhetsgaranti troverdig. Nordkommandoen på Kolsås og de to PSCene COMNON og COMSONOR utarbeidet operative planer som regulerte innsats av allierte styrker side om side med de norske. Planene ble øvet regelmessig i store NATO-øvelser og øremerkede allierte styrker drev rutinemessig trening i Norge. Da øvings- og treningsvirksomheten var på sitt høyeste på 1980-tallet kunne alliert militær tilstedeværelse i Norge i løpet av ett år komme opp i rundt 30 000 soldater og flybesetninger, mange hundre militære fly og flere titalls militære fartøyer.

For å ha kontroll på alliert trenings- og øvingsvirksomhet innførte norske myndigheter begrensninger på antall allierte soldater og fly som kunne befinne seg på norsk jord til enhver tid, og forbud mot enheter og avdelinger som normalt ville være utrustet med atomvåpen eller var sertifisert for bruk av av slike våpen.

Basepolitikken og atompolitikken og de selvpålagte øvingsbegrensningene illustrerer en tvetydighet i Norges forhold til NATO-alliansen som vedvarte under hele den kalde krigen, og som historikeren Rolf Tamnes beskriver gjennom begrepsparet integrasjon og avskjerming. Han vil med det vise hvordan norske myndigheter balanserte tiltak som integrerte Norge i NATOs fellesforsvar med tiltak som begrenset hvor langt denne integreringen fikk gå. Hensikten var både å sikre troverdig avskrekking i fredstid og styrke forsvarsevnen i krig, og samtidig sikre politisk lavspenning overfor Sovjetunionen.

Avskrekking av Sovjetunionen, i den forstand at Moskva måtte bringes til å tro at et angrep på Norge ville utløse krig med USA, skulle balanseres med beroligelse. Moskva måtte ikke få anledning til å frykte at norsk territorium ble benyttet til å forberede et angrep østover, slik det hadde skjedd da Tyskland innledet operasjoner mot Murmansk fra norsk og finsk territorium som ledd i Hitlers angrep på Sovjetunionen i juni 1941, Operasjon Barbarossa.

Forsvaret har deltatt i en lang rekke operasjoner utenfor landets grenser i samarbeid med allierte enheter og avdelinger etter andre verdenskrig, som med en samlebetegnelse gjerne omtales som internasjonale operasjoner. Under den kalde krigen var hovedvekten på fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Siden 1949 og fram til årtusenskiftet hadde mer enn 40 000 norske kvinner og menn vært i FN-tjeneste. Etter den kalde krigen var hovedvekten på skarpe fredsopprettende operasjoner i regi av NATO, EU, eller i koalisjoner av villige under amerikansk ledelse.

I januar 1947 sendte Norge en okkupasjonsstyrke til Tyskland, Tysklandsbrigaden. Det første året ble styrken forlagt til Harz i det sørøstlige hjørnet av den britiske okkupasjonssonen, underlagt britenes 5. divisjon. Fra 1948 og fram til styrken returnerte til Norge i 1953, var styrken forlagt i Schleswig-Holstein, mot grensen til Danmark. Flyttingen kom istand på norsk initiativ for at brigaden skulle være nærmere hjemlandet, slik at den lettere kunne trekkes hjem i en krisesituasjon. Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 og etableringen av NATO, inngikk brigaden i en felles britisk-dansk-norsk dekningsstyrke, South Jutland Covering Force, og utgjorde et framskutt forsvar av Sør-Norge. Jo lenger Schleswig-Holstein og Jylland kunne holdes, jo mer tid ville det være til å forberede forsvaret av Sør-Norge. Styrken ble trukket ut i 1953 og sendt til Nord-Norge, dels fordi Tyskland var i ferd med å bygge opp egne militære styrker, dels fordi den norske trusselvurderingen nå tilsa at det var Nord-Norge og ikke Sør-Norge som var Norges mest utsatte landsdel. I løpet av Tysklandsbrigadens seks år tjenestegjorde rundt 50 000 norske soldater i okkupasjonen av Tyskland.

Norske styrker deltok i flere større FN-operasjoner under den kalde krigen: Til sammen rundt 600 personer deltok i NORMASH i Korea fra 1950 til 1954; til sammen over 10 000 soldater tjenestegjorde i UNEF I i Egypt/Gaza fra 1956 til 1957; til sammen rundt 1 200 soldater tjenestegjorde i ONUC i Kongo fra 1960 til 1964; totalt over 21 000 soldater tjenestegjorde i UNIFIL i Libanon fra 1978 til 1999.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.