Styrkene på sovjetisk side var ansett for å være langt overlegne noe forsvar Norge alene ville være i stand til å etablere. Det norske forsvarskonseptet var derfor basert på tidlig alliert hjelp i form av både bakkestyrker, fly- og marinestyrker.
I løpet av den kalde krigen ble forsvaret av Norge styrket gjennom forhåndslagring av store mengder alliert materiell, utbygging av NATO-infrastrukturanlegg og øremerking av allierte styrker. På det mest omfattende på 1980-tallet kunne, i henhold til allierte planer, over 700 allierte jagerfly, hvorav 200 opererte fra hangarskip utenfor kysten, bli satt inn i forsvaret av Norge. Over 50 000 allierte soldater, inkludert 35 000 amerikanske og 5000 nederlandske og britiske marinesoldater, hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ.
De viktigste allierte bakke- og amfibiestyrkene som var øremerket, eller hadde Norge som et høyt prioritert innsatsalternativ, var:
- Canadian Air-Sea-Transported Brigade, CAST Brigade, som hadde Nord-Norge som innsatsalternativ fra 1967 til 1988;
- U.S. 9th Infantry division, en amerikansk infanteridivisjon som var stasjonert i Tacoma, Washington på USAs vestkyst og som skulle transporteres på kjøl gjennom Panamakanalen til Europa hvor den hadde Sør-Norge, Lista-området, som ett av innsatsalternativene;
- Norwegian Air Landed Marine Expeditionary Brigade, NALMEB, en amerikansk marineinfanteribrigade som fra 1982 hadde sitt tunge materiell forhåndslagret i Trøndelag, og som i tilfelle krig ville bli flydd inn til Trøndelag og deretter transportert opp til Nord-Norge på kjøl;
- UK/Nl Amphibious Brigade som fra 1960-tallet hadde Tromsø som prioritert innsatsområde.
I tillegg til bakkestyrkene var på det meste opp til 19 kampflyskvadroner øremerket for innsats i Norge og det ble anlagt en lang rekke militære flyplasser for å kunne ta imot alle flyene, fra Rygge, Torp og Gardermoen i sør, Kjevik, Lista, Sola og Flesland i vest, Ørland og Værnes i Trøndelag og Bodø, Evenes, Andøya, Bardufoss og Banak i Nord-Norge. Mot slutten av den kalde krigen var det også konkrete planer om å etablere en militær flystasjon i Brønnøysund. De viktigste flyforsterkningene var amerikanske jagerfly som fra 1974 hadde forhåndslagret materiell på en rekke flyplasser i Sør- og Nord-Norge i henhold til den såkalte COB-avtalen. På det meste, i 1986, besto COB-programmet i Norge av 170 kampfly fordelt på ni flyplasser. Fra 1978 hadde NATOs flybårne kontroll og varslingssystem, AWACS, Ørlandet hovedflystasjon som framskutt støttepunkt.
NATO hadde ingen øremerkede maritime forsterkninger. Men Atlanterhavskommandoens, SACLANTs, slagflåte opererte i havområdene utenfor norskekysten. Den omfattet både hangarskip som var aktuelle for innsetting i Norskehavet og amerikanske og britiske amfibiestyrker som kunne settes inn i Norge. Om tre amerikanske hangarskip opererte utenfor kysten av Nord-Norge, ville det kunne bidra til å doble antall jagerfly og tredoble antall jagerbombefly som var tilgjengelig i området.
For å understøtte Atlanterhavsflåtens operasjoner i norske og tilstøtende farvann ble allerede i 1960 Invictus-avtalen med USA om å etablere forhåndslagre i Norge inngått. Avtalen omfattet et stort drivstofflager i Namsen i Trøndelag samt logistikkstøtte til maritime fly på Værnes, Ørlandet, Bodø og Andøya. I tillegg kom to mobile sykehus hver med kapasitet til 500 pasienter lagret i Trøndelag og i Ofoten.
Frykten for begrensede angrep på kort varsel gjorde at NATO etablerte styrker med rask reaksjonsevne som hurtig kunne settes inn på NATOs flanker i Norge eller i Tyrkia ved en mindre lokal krise. Allied Command Europe (ACE) Mobile Force, AMF, i Norge gjerne kalt «NATOs brannkorps», ble etablert i 1960, med et bakkeelement, AMF (L) og et luftelement AMF (A). Styrken, tilsvarende en brigade, hadde ingen stor stridsevne i seg selv, men skulle være et symbol på medlemslandenes evne og vilje til å stå sammen i krise og krig. Ved innsats i Norge ville AMF (L) bestå av avdelinger fra USA, Storbritannia, Canada, Italia, Belgia og Luxembourg, og fra slutten av 1970-tallet også fra Tyskland.
1967 ble marinestyrken Standing Naval Force Atlantic, STANAVFORLANT, etablert for samme formål, som en stående styrke av seks til åtte fregatter fra NATO-medlemsland med kyst mot Atlanterhavet. Norge deltok med én fregatt hvert år fra 1968. I 1973 opprettet NATO også en stående minemottiltaksstyrke av minesveipere og minejaktfartøyer, for operasjoner i Den engelske kanal, Nordsjøen og i danske farvann, hvor Norge med ujevne mellomrom deltok med én minesveiper eller ett minejaktfartøy.
Som en konsekvens av Norges atom- og basepolitikk ble alliert øvingsvirksomhet et spesielt viktig bidrag til å gjøre NATOs sikkerhetsgaranti troverdig. Nordkommandoen på Kolsås og de to PSCene COMNON og COMSONOR utarbeidet operative planer som regulerte innsats av allierte styrker side om side med de norske. Planene ble øvet regelmessig i store NATO-øvelser og øremerkede allierte styrker drev rutinemessig trening i Norge. Da øvings- og treningsvirksomheten var på sitt høyeste på 1980-tallet kunne alliert militær tilstedeværelse i Norge i løpet av ett år komme opp i rundt 30 000 soldater og flybesetninger, mange hundre militære fly og flere titalls militære fartøyer.
For å ha kontroll på alliert trenings- og øvingsvirksomhet innførte norske myndigheter begrensninger på antall allierte soldater og fly som kunne befinne seg på norsk jord til enhver tid, og forbud mot enheter og avdelinger som normalt ville være utrustet med atomvåpen eller var sertifisert for bruk av av slike våpen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.