Gyldenløvefeiden

I 1660-årene sto det i Norge i fredstid seks territorielle regimenter, hvert på åtte kompanier. I 1663 ble det også opprettet et rytterregiment, hvorav fem kompanier sto sønnafjells og tre nordafjells. En tredel av infanteriet hadde fortsatt piker, lange spyd på opptil fem og en halv meter, mens resten hadde musketter og pallasker (korder). I strid stilte de opp i åtte geledd med pikene i midten. Formålet med pikene var å gi skytterne beskyttelse mens de ladet om, men innføringen av bajonetten førte til at disse gikk ut av bruk etter Gyldenløvefeiden. Ryttersoldatene stilte gjerne opp i tre geledd og var utstyrt med karabiner, pistoler og rytterpallask.

Til sammen utgjorde Hæren i fredstid om lag 10 000 utskrevne bondesoldater som hadde plikt til å eksersere hver søndag etter kirketid og delta på samlinger. I tillegg het det fra 1661 at det skulle verves 1500 mann. I 1666 ble legden redusert til to fullgårder, noe som økte utskrivingsbelastningen på bondestanden. Kystsamfunnene var fritatt fra denne legdsordningen, men måtte til gjengjeld stille mannskap til Marinen. Denne vokste i løpet av siste halvdel av 1600-tallet, og bare i 1666–1667 måtte 7000 stille til tjeneste, men utskrivingen fikk ikke ordnede former før i 1680.

Geografi og bosetningsmønster gjorde at en invasjon ble ansett som sannsynlig bare i Trøndelag og Sørøst-Norge. I siste halvdel av 1600-tallet ble en rekke festninger med stjernemønster anlagt her. Trondheim fikk derfor Kristiansten, og på Østlandet ble Fredriksten (Halden), Akershus og Fredrikstad de viktigste festningsverkene. I tillegg kom en rekke mindre skanseverk langs grensen. Vardø, Bergen og Kristiansand hadde også sine festninger, men en invasjon på den forrevne kysten ble regnet som lite sannsynlig. Festningene var bemannet med vervede mannskap. Gyldenløve satte i gang et omfattende byggearbeid på skanseverkene, bygde opp forsyningstjenesten og hadde reist en defensjonsflåte på 17 skip da krigen brøt ut. Knapt noen gang før eller senere var beredskapen foran en kommende krig større i Norge. Gyldenløve opprettet også to nye regimenter og økte antall kompanier i Hæren fra 48 til 67.

Gyldenløve ledet en landsetting av 800 mann ved Marstrand 2. juli 1677. Styrken ble gradvis forsterket til 1600 mann. I tillegg til hovedfestningen Karlsten lå det tre blokkhus og to skanser inne i selve byen. Ytterligere to skanser dekket innseilingen til havnen. Disse to ble beskutt i seks dager og til slutt stormet 13. juli, men nordmennene klarte bare å ta den ene skansen. Den andre ble pulverisert av skipsartilleriet. 19. juli falt selve byen som ble forsvart av 400 soldater og 800 bevæpnede borgere. Med den falt også store mengder proviant, kanoner og ammunisjon i nordmennenes hender, og Karlsten var fullstendig omringet. Festningen hadde egentlig en besetning på 800 mann, men var på grunn av sykdom redusert til 200.

24. juli begynte bombardementet, dels med erobrede kanoner. Etter å ha forårsaket stor skade på murene ble svenskene tilbudt leide til Eda skanse, men uten våpen og faner. Kommandanten lot seg til slutt overbevise, og de norske troppene kunne ta Karlsten i besittelse. Svenskene etterlot seg over 100 kanoner. De norske tapene ved Marstrand kom opp i 300 døde og sårede.

Året 1677 skulle se enda en stor norsk seier. 28. august sto Løvenhjelm ovenfor en svensk styrke på 8000 mann i full slagorden i nærheten av Uddevalla. Løvenhjelm gjorde først en flankemanøver for å gjøre seg mindre sårbar. Intensjonen var å vente på at Gyldenløve skulle komme med forsterkninger, men trolig på grunn av feilaktig etterretningsinformasjon trodde svenskene under rikskansler Magnus Gabriel De la Gardie at de var under angrep av en overlegen styrke. De flyktet i full uorden inn gjennom Uddevalla by. Et kraftig regnvær gjorde det nesten umulig å bruke kruttvåpen, men nordmennene gikk på med korder, stikkvåpen og bare never. Svenskene ble trengt sammen ved Kuröd bro, der flere ble skjøvet ut i elven og druknet. Til sammen ble 1500 svensker drept i slaget. På tross av de norske seirene forble Göteborg og Båhus festning på svenske hender.

Sommeren 1677 gikk 2000 norske soldater under general Reinholdt von Hoven inn i Jämtland. Ettersom jämtene fortsatt følte tilhørighet til Norge, var det ingen som varslet lensherre Carl Sparre om innfallet, og svenskene ble fullstendig tatt på sengen. Slagene ved Oviken kirke og Mörsil skanse ble avgjort ved at jämtlandske soldater skiftet side. Under kampene var i tillegg snapphaner aktive i Jämtland. Dette var folk som tilhørte snapphanene, en motstandsbevegelse mot svensk overherredømme, ellers mest kjent fra Skåne. Men rykter om at franske skip var på vei mot Trondheim, fikk kongen til å gi ordre om at von Hoven måtte trekke seg tilbake, og utpå høsten var svenskene igjen herrer i lenet.

I 1678 angrep danskene Skåne med langt mindre styrke enn tidligere. Strategien var heller ikke lenger gjenerobring, men å hindre at svenskene kunne bygge seg opp og angripe Danmark. Herjingene førte til at skåningene mistet troen på Danmarks sak. Dermed ble Bohuslän nå hovedfronten. Danske styrker under generalene Erich Giese og Hannibal Degenfeld skulle sammen med Gyldenløve igjen prøve å ta Göteborg og Båhus festning. Det ble skutt store mengder kanonkuler av grovt kaliber mot murene. Meldinger om at en stor svensk styrke var på vei fikk de dansk-norske styrkene til å trekke seg tilbake før de kunne erobre festningene. Gyldenløve la deretter igjen garnisoner på Karlsten og Uddevalla og gikk i vinterkvarter i Østfold.

Nordafjells hadde en svensk styrke krysset grensen over til Tydal og ankommet Røros 15. juli. Til tross for at borgerne tilbød brannskatt, ble byen svidd av. Svenskene tok også med seg alt kobberet de kunne finne.

Vinteren 1678–1679 falt det store mengder snø i grensetraktene, og svenskene sendte hjem flere avdelinger fordi man var sikre på at nordmennene ikke ville angripe. Gyldenløve grep derfor sjansen. En styrke herjet Dalaland og Värmland og tok Morast skanse. I Bohuslän ble Hisingen herjet. Det ble også gitt ordre om innfall i Jämtland, men her skal snøen ha vært en halv pikelengde (cirka 2,75 meter), og angrepet ble avblåst.

I mars 1679 kom svenskene på offensiven. De gikk inn i Bohuslän med en styrke på 8000 mann, hvorav 3000 beleiret Uddevalla. Svenskene forsøkte å storme byen, som ble forsvart av 300 mann. De ble drevet tilbake, støttet av en norsk unnsettelsesstyrke som hadde ankommet sjøveien. Svenskene gikk også inn i Trøndelag med 2000–3000 mann. De marsjerte ned Gauldalen, men 1. august ble den svenske styrken stanset ved Engan skanse i Ålen av 1200 nordmenn under oberst Georg Christian von Schultz (1632–1715). Svenskene trakk seg tilbake, og på veien ble Røros svidd av nok en gang.