Gyldenløvefeiden

Ulrik Frederik Gyldenløve under erobringen av Marstrand og festningen Karlsten i 1677. Hans felttog i de norsk-svenske grensetraktene er et av de mest seierrike norske felttog noensinne. Detalj fra gobelin vevet av den flamske kunstneren Berent van der Eichen, Rosenborg Slot, København.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Gyldenløvefeiden er navnet på de svensk-norske grensetrefningene under den skånske krig i perioden 1675–1679, og er et av de mest seierrike norske felttog noensinne. Navnet kommer av den norske stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve, som ledet den norske hærens angrep på Sverige. Tanken var at disse operasjonene skulle støtte et planlagt dansk angrep på Skåne. Danmark-Norge hadde mistet både Skåne og Båhuslen etter Krabbekrigen (1658) og Bjelkefeiden (1660), og formålet med den skånske krig og Gyldenløvefeiden var å gjenerobre de tapte områdene.

I juni 1676 gikk Gyldenløve sammen med cirka 4000 mann inn i Båhuslen, erobret Uddevalla og inntok deretter Vänersborg. Store deler av Västergötland ble brannskattet av norske patruljer. Et forsøk på å innta Göteborg mislyktes, likeså et angrep på Båhus festning.

I juli–august 1677 klarte de norske styrkene å besette hele Båhuslen, men ikke den viktige Båhus festning. En beleiring sommeren 1678 førte heller ikke til noe resultat. Sterke svenske motangrep ved Uddevalla sommeren 1679 ble slått tilbake. Den norske hæren hadde vært nær ved å gjenerobre de tapte områdene, men freden i Lund i september 1679 førte til at de norske styrkene måtte trekke seg tilbake, og grensene ble som før.

Bakgrunn

Gyldenløvefeiden har navn etter den norske stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve, som ledet den norske hærens angrep på Sverige. Portrett av Ulrik Frederik Gyldenløve, malt av den tyske maleren Wolfgang Heimbach, 1700-tallet. Tilhører portrettsamlingen på Fredriksborg slott i Danmark.

For militærvesenet betydde innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660 at kongen sikret seg full kontroll over statens væpnede styrker samtidig som hans makt hvilte på dette monopolet. Danmark-Norge var ved siden av Sverige en av Europas mest militariserte stater, og med eneveldet ble norske avdelinger stående under våpen også i fredstid. Militærvesenet ble satt under fast profesjonell administrasjon gjennom Krigs- og Admiralitetskollegiene. De norske regimentene fikk en fagmilitær ledelse, men stattholderen hadde fortsatt en viss militær myndighet, og da kongens uekte sønn Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704) tiltrådte embetet, ble han etter hvert også kommanderende general i Norge.

Utbygging av militærvesenet

I 1660-årene sto det i Norge i fredstid seks territorielle regimenter, hvert på åtte kompanier. I 1663 ble det også opprettet et rytterregiment, hvorav fem kompanier sto sønnafjells og tre nordafjells. En tredel av infanteriet hadde fortsatt piker, lange spyd på opptil fem og en halv meter, mens resten hadde musketter og pallasker (korder). I strid stilte de opp i åtte geledd med pikene i midten. Formålet med pikene var å gi skytterne beskyttelse mens de ladet om, men innføringen av bajonetten førte til at disse gikk ut av bruk etter Gyldenløvefeiden. Ryttersoldatene stilte gjerne opp i tre geledd og var utstyrt med karabiner, pistoler og rytterpallask.

Til sammen utgjorde Hæren i fredstid om lag 10 000 utskrevne bondesoldater som hadde plikt til å eksersere hver søndag etter kirketid og delta på samlinger. I tillegg het det fra 1661 at det skulle verves 1500 mann. I 1666 ble legden redusert til to fullgårder, noe som økte utskrivingsbelastningen på bondestanden. Kystsamfunnene var fritatt fra denne legdsordningen, men måtte til gjengjeld stille mannskap til Marinen. Denne vokste i løpet av siste halvdel av 1600-tallet, og bare i 1666–1667 måtte 7000 stille til tjeneste, men utskrivingen fikk ikke ordnede former før i 1680.

Forsterkning av festninger

Under Gyldenløvefeiden forsøkte de norske styrkene å erobre tilbake det tidligere norske området Båhuslen, og festningen Båhus. Nordmennene besatte Båhuslen, men klarte ikke å innta Båhus.
Av .

Geografi og bosetningsmønster gjorde at en invasjon ble ansett som sannsynlig bare i Trøndelag og Sørøst-Norge. I siste halvdel av 1600-tallet ble en rekke festninger med stjernemønster anlagt her. Trondheim fikk derfor Kristiansten, og på Østlandet ble Fredriksten (Halden), Akershus og Fredrikstad de viktigste festningsverkene. I tillegg kom en rekke mindre skanseverk langs grensen. Vardø, Bergen og Kristiansand hadde også sine festninger, men en invasjon på den forrevne kysten ble regnet som lite sannsynlig. Festningene var bemannet med vervede mannskap. Gyldenløve satte i gang et omfattende byggearbeid på skanseverkene, bygde opp forsyningstjenesten og hadde reist en defensjonsflåte på 17 skip da krigen brøt ut. Knapt noen gang før eller senere var beredskapen foran en kommende krig større i Norge. Gyldenløve opprettet også to nye regimenter og økte antall kompanier i Hæren fra 48 til 67.

Årsaker og foranledninger

I slaget ved Fehrbellin i 1675 seiret Fredrik Vilhelm av Brandenburg over svenskene under Carl Gustaf Wrangel.
Av /British Library HMNTS 9366.g.10..
Det ble gjort et mislykket forsøk på å ta Eda skans sommeren 1675.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Gyldenløvefeiden i 1675–1679 er også kjent som den skånske krig. Den bakenforliggende årsaken var Danmark-Norges ønske om å revansjere tapene fra de foregående krigene, og befolkningen i de tapte lenene følte fortsatt tilhørighet til det dansk-norske riket. Foranledningen til krigsutbruddet var Frankrikes angrep på Nederland i 1672. Danmark-Norge gikk i allianse med Nederland, mens Sverige var i allianse med Frankrike. Men København nølte, og intrigene og diplomatiet gikk sin kronglete gang. Dobbeltmonarkiet hadde rustet kraftig opp etter Bjelkefeiden, og forsvarsmakten hadde stor anseelse og prestisje, mens militærvesenet hadde forfalt tilsvarende i Sverige. Da svenskene led nederlag ved Fehrbellin i Tyskland 12. august 1675, ble fristelsen for stor. Danskene gikk inn i Mecklenburg og Pommern, som så mange ganger tidligere hadde vært springbrett for svenske angrep mot Jylland.

Krigshandlingene

1. juli 1677 påførte den dansknorske flåten svenskene et knusende nederlag i slaget ved Køge Bugt. Slaget i Køge Bugt 1677 slik marinemaleren Anton Melbye så det.
Av /Statens Museum for Kunst.

Sommeren 1675 gikk de første innkallingene ut i Trøndelag og Bergenhus. Regimentene her skulle settes opp og marsjere sørover, noe som tok tid. Den norske hæren manglet våpen og ammunisjon, og måtte skaffe dette fra Nederland. I oktober trengte en svensk styrke på 1000 mann inn i Smålenene, men trakk seg snart ut igjen. Norske tropper forfulgte inntrengerne inn i Bohuslän, men det lyktes ikke å tvinge dem til slag. Det ble i tillegg gjort et mislykket forsøk på å ta Eda skans, og en flotilje med skjærgårdsbåter gjorde flere strandhogg langs kysten av Bohuslän. Kampene begynte for alvor først med danskenes landsetting på Gotland 29. april 1676. Startskuddet for det norske felttoget gikk 8. juni 1676, da Gyldenløve gikk med hæren inn i Bohuslän og etter kort tid tok Uddevalla og Vänersborg i Västergötland. Samme måned vant den dansk-norske flåten en seier ved Öland, og danske soldater gikk inn i Skåne.

Gyldenløve fikk ordre om å gå mot Göteborg, men da han ikke fikk den flåtestøtten han regnet med, satte han kursen for Båhus. Nordmennene ventet å kunne få forbindelse med 3000 dansker som rykket nordover fra Skåne, men disse led et knusende nederlag ved Halmstad. Situasjonen ble nå prekær. 3000 av de 7000 norske soldatene som sto i Bohuslän, var syke, og en større svensk styrke var rapportert å nærme seg. Gyldenløve beordret derfor styrkene tilbake til Norge. Samtidig hadde danskekongen Christian 5. tatt personlig kommando over troppene i Skåne. Her sto Nordens hittil blodigste slag gjennom tidene, da dansker og svensker støtte sammen i Lund 4. desember 1676. Av 12 300 dansker som deltok, ble 6500 drept. Av 8000 svensker måtte 3000 bøte med livet. Selv om svenskene vant, var tapet av soldater så stort at Karl 11. ikke klarte å utnytte seieren. Svenskene gjorde innfall i Trøndelag i 1676. I mars brannskattet de bygdene Norli og Sørli nær Snåsa. De rykket også fram i retning Meråker, men ble jaget av lokale bønder.

I 1677 gikk danske tropper igjen inn i Skåne, men de led nederlag ved Malmö og Landskrona. Krigslykken var derimot større for den dansk-norske flåten som påførte svenskene et knusende nederlag i slaget ved Køge Bugt. Gyldenløve hadde brukt vinteren til å forsterke den norske hæren og stilte 15 000 mann i felt i tillegg til 2000 på festningene og i skjærgårdsflåten. Hovedstyrken under generalmajor Hans Løvenhjelm gikk inn i Bohuslän over land og tok raskt Uddevalla.

Marstrand

I juli 1677 kunne norske tropper ta Karlsten festning ved Marstrand i besittelse.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Gyldenløve ledet en landsetting av 800 mann ved Marstrand 2. juli 1677. Styrken ble gradvis forsterket til 1600 mann. I tillegg til hovedfestningen Karlsten lå det tre blokkhus og to skanser inne i selve byen. Ytterligere to skanser dekket innseilingen til havnen. Disse to ble beskutt i seks dager og til slutt stormet 13. juli, men nordmennene klarte bare å ta den ene skansen. Den andre ble pulverisert av skipsartilleriet. 19. juli falt selve byen som ble forsvart av 400 soldater og 800 bevæpnede borgere. Med den falt også store mengder proviant, kanoner og ammunisjon i nordmennenes hender, og Karlsten var fullstendig omringet. Festningen hadde egentlig en besetning på 800 mann, men var på grunn av sykdom redusert til 200.

24. juli begynte bombardementet, dels med erobrede kanoner. Etter å ha forårsaket stor skade på murene ble svenskene tilbudt leide til Eda skanse, men uten våpen og faner. Kommandanten lot seg til slutt overbevise, og de norske troppene kunne ta Karlsten i besittelse. Svenskene etterlot seg over 100 kanoner. De norske tapene ved Marstrand kom opp i 300 døde og sårede.

Uddevalla

Året 1677 skulle se enda en stor norsk seier. 28. august sto Løvenhjelm ovenfor en svensk styrke på 8000 mann i full slagorden i nærheten av Uddevalla. Løvenhjelm gjorde først en flankemanøver for å gjøre seg mindre sårbar. Intensjonen var å vente på at Gyldenløve skulle komme med forsterkninger, men trolig på grunn av feilaktig etterretningsinformasjon trodde svenskene under rikskansler Magnus Gabriel De la Gardie at de var under angrep av en overlegen styrke. De flyktet i full uorden inn gjennom Uddevalla by. Et kraftig regnvær gjorde det nesten umulig å bruke kruttvåpen, men nordmennene gikk på med korder, stikkvåpen og bare never. Svenskene ble trengt sammen ved Kuröd bro, der flere ble skjøvet ut i elven og druknet. Til sammen ble 1500 svensker drept i slaget. På tross av de norske seirene forble Göteborg og Båhus festning på svenske hender.

Jämtland

Sommeren 1677 gikk 2000 norske soldater under general Reinholdt von Hoven inn i Jämtland. Ettersom jämtene fortsatt følte tilhørighet til Norge, var det ingen som varslet lensherre Carl Sparre om innfallet, og svenskene ble fullstendig tatt på sengen. Slagene ved Oviken kirke og Mörsil skanse ble avgjort ved at jämtlandske soldater skiftet side. Under kampene var i tillegg snapphaner aktive i Jämtland. Dette var folk som tilhørte snapphanene, en motstandsbevegelse mot svensk overherredømme, ellers mest kjent fra Skåne. Men rykter om at franske skip var på vei mot Trondheim, fikk kongen til å gi ordre om at von Hoven måtte trekke seg tilbake, og utpå høsten var svenskene igjen herrer i lenet.

Båhus

I 1678 angrep danskene Skåne med langt mindre styrke enn tidligere. Strategien var heller ikke lenger gjenerobring, men å hindre at svenskene kunne bygge seg opp og angripe Danmark. Herjingene førte til at skåningene mistet troen på Danmarks sak. Dermed ble Bohuslän nå hovedfronten. Danske styrker under generalene Erich Giese og Hannibal Degenfeld skulle sammen med Gyldenløve igjen prøve å ta Göteborg og Båhus festning. Det ble skutt store mengder kanonkuler av grovt kaliber mot murene. Meldinger om at en stor svensk styrke var på vei fikk de dansk-norske styrkene til å trekke seg tilbake før de kunne erobre festningene. Gyldenløve la deretter igjen garnisoner på Karlsten og Uddevalla og gikk i vinterkvarter i Østfold.

Nordafjells

Nordafjells hadde en svensk styrke krysset grensen over til Tydal og ankommet Røros 15. juli. Til tross for at borgerne tilbød brannskatt, ble byen svidd av. Svenskene tok også med seg alt kobberet de kunne finne.

Vinteren 1678–1679 falt det store mengder snø i grensetraktene, og svenskene sendte hjem flere avdelinger fordi man var sikre på at nordmennene ikke ville angripe. Gyldenløve grep derfor sjansen. En styrke herjet Dalaland og Värmland og tok Morast skanse. I Bohuslän ble Hisingen herjet. Det ble også gitt ordre om innfall i Jämtland, men her skal snøen ha vært en halv pikelengde (cirka 2,75 meter), og angrepet ble avblåst.

I mars 1679 kom svenskene på offensiven. De gikk inn i Bohuslän med en styrke på 8000 mann, hvorav 3000 beleiret Uddevalla. Svenskene forsøkte å storme byen, som ble forsvart av 300 mann. De ble drevet tilbake, støttet av en norsk unnsettelsesstyrke som hadde ankommet sjøveien. Svenskene gikk også inn i Trøndelag med 2000–3000 mann. De marsjerte ned Gauldalen, men 1. august ble den svenske styrken stanset ved Engan skanse i Ålen av 1200 nordmenn under oberst Georg Christian von Schultz (1632–1715). Svenskene trakk seg tilbake, og på veien ble Røros svidd av nok en gang.

Fredsavtalen

Ved freden i Nijmegen avsluttet Frankrike krigen med Nederland, og solkongen Ludvig 14. kunne nå tvinge gjennom en fredsslutning også i Norden. 23. august 1679 ble freden i Fontainebleau mellom Frankrike og Danmark-Norge undertegnet. Danmark-Norge fikk ikke beholde et eneste av de gjenerobrede områdene. Selv om freden var til svenskenes fordel, tok de ille opp at den ble trædd nedover hodet på dem av Frankrike. Det kom derfor til en tilnærming mellom Danmark-Norge og Sverige, og 26.–27. september ble det sluttet en fredsavtale og en forbundstraktat som ble beseglet med ekteskap mellom Karl 11. og Christian 5.s søster Ulrikke Eleonore.

Følger

Den norske legdshæren hadde bevist sin dyktighet i felten. Verken før eller siden klarte den å utføre så omfattende offensive operasjoner over så lang tid, ikke minst takket være Gyldenløves dyktighet som feltherre og administrator. Innsatsen hadde stor betydning for Norges stilling innen unionen med Danmark, men kostnadene som ble påført befolkningen, var enorme. Selve krigsødeleggelsene var små, men store deler av landets menn var blitt kalt ut i krigstjeneste ettersom legdene stadig måtte erstatte tapte soldater. Dette hadde gått utover produksjonen i jordbruket, og i tillegg kom de mange særskattene som ble skrevet ut i krigstid.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg