brigade

Soldater ved Brigade Nord står oppstilt under sjefsskifte i Hæren i 2019. Siden starten på 2000-tallet er Brigade Nord den eneste gjenværende brigaden i Norge.
Av /Forsvaret.

Brigade er et landmilitært ledelses- og organisasjonsnivå, et landmilitært system, så vel som en hæravdeling. En brigade teller 3 000–5 000 soldater.

Faktaboks

uttale:
brigˈade
etymologi:
av fransk fra italiensk, ‘strid’

Brigaden kjennetegnes normalt ved at den er sammensatt av elementer fra flere våpenarter, og kan derfor langt på vei operere selvstendig. En brigade er oftest satt opp med flere (tre til seks) manøverbataljoner eller regiment. Den vil oftest bestå av egne støttefunksjoner, eller den får slik støtte fra en høyere enhet, normalt en divisjon.

En brigade, slik den er satt opp i Hæren i Norge, er et integrert samvirkesystem på taktisk nivå, også omtalt som «et system av systemer». Den er sammensatt og utrustet med komplementære enkeltsystemer. Med sine sammensatte egenskaper, og gjennom synkronisert innsats som skaper synergi, skal den gi den ønskede, samlede effekt for å påvirke en motstander. Disse systemene, eksempelvis en mekanisert bataljon, kan dels operere som selvstendige kampavdelinger, eller de kan inngå som en samvirkende enhet i brigadeforbandet. Land med større militære styrker kan ha spesialiserte brigader, eksempelvis en panserbrigade eller artilleribrigade.

Organisering

Brigadens kjerne er manøveravdelingene (kampavdelingene). En brigade som er satt opp med egne støttefunksjoner blir gjerne kalt en selvstendig brigade, og skal i hovedsak kunne operere en tid uten støtte utenfra, eksempelvis med logistikk eller artilleri. Dette i motsetning til en uselvstendig brigade hvor manøveravdelingene er avhengige av ulike former for støtte fra en høyere enhet. På høyere nivå inngår brigaden normalt i en divisjon.

En selvstendig brigade består gjerne av tre manøverbataljoner med støttefunksjoner. De siste består normalt av etterretning, artilleri, oppklaring, luftvern, ingeniør, samband, sanitet og logistikk, samt militærpoliti. Disse er oftest organisert som bataljoner, selv om de ikke er av bataljons størrelse.

En brigade har vært, og blir fortsatt, satt opp på forskjellige måter med varierende styrkestørrelse. En tradisjonell brigade i nyere tid – som i det norske mobiliseringsforsvaret, og i tråd med NATOs standard – besto gjerne av drøyt 5000 soldater; en moderne brigade kan være på rundt halvparten. Også norske feltbrigader i mellomkrigstiden var på cirka 5000 mann.

Brigaden kan bestå av og lede et bredt spekter av landmilitære kapasiteter over tid. Innenfor en hærstruktur er brigaden laveste nivå hvor hele bredden av militære landstridskrefter inngår. Derfor er brigaden, blant annet i norsk forsvarsdebatt – både som ledelsesnivå og organisasjonsstruktur, så vel som stridssystem – ofte framholdt som den minste enhet et forsvar må ha for å kunne ha en hær med sammensatt kampkraft. Dette er også tatt til følge av Stortinget i gjentatte langtidsplaner for utviklingen av Forsvaret.

En brigade blir normalt ledet av en oberst eller brigader. I Norge var brigadene i mobiliseringsforsvaret kommandert av en oberst. Den eneste nåværende brigaden i Hæren, Brigade Nord, ledes av en brigader.

Historikk

I Norge var brigaden som operativ enhet før 1916 den kombinerte brigade. Den tilsvarte nærmest en divisjon, og ble kommandert av en generalmajor. Fra 1916 ble betegnelsen divisjon innført.

I mellomkrigstiden ble det innført et system der fredsavdelingene satte opp bataljoner av infanteri og artilleri, og kompanier av de andre våpen- og troppeartene. Disse ble satt sammen til operative enheter bestående av tre infanteribataljoner, én artilleribataljon, hjulrytterkompani, sambandskompani og hjelpeinstitusjoner – under navnet brigade. Ved forsvarsordningen av 1953 ble betegnelsen erstattet med kombinert regiment. I 1983 fikk alle operative enheter på dette nivå igjen betegnelsen brigader. De ble kalt 'Brigade nr.' X, hvor nummeret samsvarte med nummeret på infanteriregimentet som satte opp størstedelen av brigadens infanterioppsetninger.

Etter hærordningen av 1933 ble det etablert seks divisjoner, hver med en kombinert brigade (feltbrigade). Under krigen ble Hæren i eksil organisert rundt en (redusert) brigade i Skottland, kjent som Skottlandbrigaden. Etter krigen var norsk deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland – med Tysklandsbrigadene – viktig i gjenoppbyggingen av Hæren. Denne dannet deretter, fra 1953, grunnlaget for det operative tyngdepunktet for den norske hæren i nord som under Den kalde krigen var Brigaden i Nord-Norge. Organiseringen ble derved først inspirert av det britiske systemet med regimenter, deretter også av det amerikanske, og etter hvert standarder innenfor NATO.

Ved Norges inntreden i NATO i 1949 omfattet gjenoppbyggingen av Hæren blant annet at hver distriktskommando skulle kunne sette opp en feltbrigade på tre til fire infanteribataljoner; til sammen seks brigader. Disse ble organisert (satt opp) med en brigadestab med tilhørende kommandoledd, manøveravdelinger, støtteavdelinger, forsyningsavdelinger og sanitetsavdelinger. I 1951 ble ytterligere to brigader klare som del av mobiliseringsstrukturen. I tillegg kom to stående brigader; 11. brigade i Sør-Norge og 12. brigade i Nord-Norge. I 1953 vedtok Stortinget å etablere elleve kombinerte regimenter (som operative enheter), de stående brigadene inkludert. I 1986 nådde Hæren sitt høyeste antall operative brigader, til sammen 13. Disse var i varierende utstrekning tilstrekkelig utrustet, og det var heller ikke budsjettdekning for modernisering av alle.

Gjennom 1980- og 1990-årene pågikk en politisk og faglig diskusjon om å redusere antall brigader, noe Hærens ledere advarte mot, særlig av hensyn til beredskapen i Sør-Norge. Hæren holdt ennå på slutten av 1990-tallet fast på et mål om seks brigader, hvorav tre underlagt 6. divisjon. Flere studier så på ulike modeller, blant annet Forsvarsstudie 1985, med forslag om seks brigader. De store kostnadene forbundet med en nødvendig materiellmessig oppgradering av brigadene veide tungt i retning av reduksjon. Den planlagte hærstrukturen fra 1994 inkluderte sju brigader.

Den kalde krigens opphør endret forutsetningene for Forsvarets struktur og førte til store endringer, særlig for Hæren. Disse førte til nedlegging av en rekke avdelinger, inklusive de gamle mobiliseringsbrigadene. Den siste av disse som ble øvd var Brigade 12, under øvelse Battle Griffin i 1999. Sju brigader ble lagt ned i 1995; ytterligere tre i 2003. Én (Brigade 6) ble for en tid opprettholdt som en mobiliseringsbrigade i Nord-Norge.

Etter de omfattende endringene på 1990-tallet og inn på 2000-tallet består den norske hæren av bare én brigade; den mekaniserte infanteribrigaden Brigade Nord, med hovedkvarter i Troms og med enheter i Østerdalen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg