Forsvarets stilling under unionen med Sverige var preget av at Norge nå var i union med sin historisk fremste fiende. Landforsvaret ble nedprioritert og sjøforsvaret forsøkt styrket, men først og fremst med svenske interesser i tankene. Det ble en stadig dragkamp mellom svenske ønsker om et fellesforsvar av unionen, og norske ønsker om et nasjonalt forsvar av Norge.

Frykten for russisk aggresjon økte, særlig under Krimkrigen. Dette skulle få konsekvenser for norsk sikkerhetspolitisk tenkning helt opp til vår tid. Mens de fleste landene rundt Norge og Sverige var i krig i denne perioden, unngikk Norge de store tapene på slagmarken som landet hadde opplevd i det foregående hundreåret. Samtidig fikk forsvaret merke en teknologisk revolusjon, både når det gjaldt våpen og fremdrift.

10. april 1814 kalte Christian Frederik inn 112 valgte representanter til riksforsamling på Eidsvoll. Fra hæren og flåten møtte 33 representanter. Historikeren Jens Arup Seip hevdet at Christian Frederik kalte inn så mange militære for å sikre seg støtte fra forsvarsmakten til sitt forsøk på å unngå å gå inn i union med Sverige, noe han visste var et brudd på Kieltraktaten. Maleriet Eidsvold 1814: I midten står Christian Magnus Falsen. Til høyre for ham sitter Wilhelm F. K. Christie.

av Oscar Wergeland. Falt i det fri (Public domain)

Grunnloven av 17. mai 1814 hadde slått fast at det selvstendige Norge skulle ha en krigsmakt. Forsvarets øverstkommanderende skulle være Kongen, men han hadde ikke myndighet til å overlate norske styrker i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke. Han kunne heller ikke slippe utenlandske styrker inn i Norge, annet enn som hjelpetropper i en forsvarskrig, og i så fall bare med Stortingets samtykke. Kongen hadde rett til å sammenkalle tropper, begynne krig og slutte fred. Militære kommandosaker skulle saksbehandles for Kongen utenfor statsråd. Men ingen hadde rett til å adlyde en ordre dersom hensikten var å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet.

Forsvaret kunne heller ikke benyttes mot statens egne borgere annet enn der det var fastlagt ved lov, eller ved opprør mot den alminnelige lov og orden, men da først etter at de lovparagrafer som forbyr opprør var blitt opplest for opprørerne høyt og tydelig tre ganger. Endelig fastslo 17. mai-grunnloven at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt, uten hensyn til fødsel eller formue.

Utformingen av en konkret vernepliktsordning ble imidlertid utsatt til første ordinære storting etter innstilling fra en komité nedsatt på Eidsvoll, og som sørget for at det gamle systemet, hvor det stort sett var bondesønnene som avtjente verneplikt, ble videreført.

17. mai-grunnloven fastslo at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt. Bildet viser 17. mai-grunnlovens side 33, med flere av Eidsvoll-mennenes segl og underskrifter.

17. mai-grunnloven, s. 33 av Stortingsarkivet. Falt i det fri (Public domain)

Verken Karl Johan eller de svenske forhandlerne var uten videre negativt innstilt til den liberale norske grunnloven. Karl Johan hadde jo en fortid som revolusjonssoldat i Frankrike. De svenske forhandlerne hadde stått i spissen for å oppheve det svenske eneveldet i 1809 og innføring av et konstitusjonelt kongedømme med likhetstrekk til den norske grunnloven. De norske og svenske forhandlerne hadde dessuten felles interesse av å unngå alle tilløp til folkeoppløp og revolusjon i en urolig politisk situasjon.

Grunnloven av 4. november ble derfor en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar.

Unionen mellom Norge og Sverige var dermed også en militær allianse der begge land var forpliktet til å komme det andre til unnsetning om det ble angrepet. Norge beholdt sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene. Selv om kontrollen med utenrikspolitikken var i svenske hender, kunne norske myndigheter derfor påvirke det vi i dag ville kalle unionens sikkerhetspolitikk.

Et svensk krav under forhandlingene hadde vært at Grunnloven skulle åpne for gjensidig borgerrett for nordmenn og svensker. Bare dommerembeter og prestekall i Norge skulle forbeholdes nordmenn. Det ville i så fall ha ført til et felles norsk-svensk offiserskorps, slik det hadde vært i Danmark-Norge og slik det var i Russland-Finland, men nordmennene sa nei. De fikk også gjennomslag for at forbudet mot å overlate krigsmakten i fremmede hender uten Stortingets samtykke og at fremmede krigsmenn ikke kunne dras inn i riket uten Stortingets samtykke, skulle presiseres i forholdet til svenskene. Begrunnelsen var erfaringene fra dansketiden som hadde skapt frykt for at flere tusen nordmenn kunne komme til å bli slaktet i utlandet mot nasjonens ønske.

Den norske hæren hadde fra 1742 vært organisert i to forbandlinjen og landvernet. Kompromisset ble at landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Marinen var delt i orlogsflåten, med sjøgående fartøyer, og skjærgårdsflotiljen, med små rokanonbåter. Skjærgårdsflotiljen kunne, med Stortingets godkjennelse, stilles til disposisjon for forsvar av unionen.

Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av Kongen i såkalt «angrepskrig» og var slik den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk. Men selv orlogsflåten var avhengig av Stortingets godvilje, ettersom det var Stortinget som kontrollerte budsjettet og dermed også størrelsen på og driften av flåten.

I de første 15 årene av unionen var stattholderembetet besatt av svenske aristokrater bosatt i Christiania. De hadde mye makt og brukte makten til å forme det norske forsvaret etter Sveriges behov. Hæren ble halvert, blant annet ble de fleste festningene nedlagt, mens marinen fikk et omfattende nybyggingsprogram, i tråd med svenske behov og prioriteringer på 1820-tallet.

Totalt sett skjedde imidlertid en kraftig nedrustning. Nedrustningen i Norge var i tråd med utviklingen i Europa for øvrig. Etter Napoleonskrigenes slutt og som et resultat av Wienerkongressens «stormaktskonsert», var vurderingen at behovet for store militære styrker stort sett var bortfalt. I Norge var nedrustningen også en konsekvens av at landet nå var alliert med den tidligere erkefienden. Trusselen var bortfalt.

Det fantes noen unntak fra den allmenne nedleggingen av festninger. Fredriksten festning ble spart. Også Vardøhus ble opprettholdt. Naboskapet med Russland gjorde en nedleggelse her umulig. Fredriksholm fortFlekkerøy ble også bevart til forsvar av innløpet til en av Norges viktigste havner. Det samme ble festningen i Drøbaksundet, «nøkkelen til Christiania fra sjøsiden».

Hæren besto i 1814 av 33 000 mann fordelt på 23 000 i linjen og drøyt 9000 i landvernet. Med vernepliktsloven av 1816 ble linjen redusert til 12 000 mann og landvernet ble nedlagt. Med hærordningen av 1817 fikk hæren en geografisk inndeling i fem brigader:

  1. Akershusiske brigade med seks korps, hvorav ett vervet (1. akershusiske gevorbne musketerkorps) og for øvrig med korps fra Smålenene, til Romerike, Hedmark, Gudbrandsdalen og Østerdalen.
  2. Akershusiske brigade med fem korps, hvorav «det norske gevorbne jegerkorps» og fire nasjonale musketerkorps med rekrutteringsområde vest for hovedstaden.
  3. Trondhjemske brigade med fire korps.
  4. Bergenhusiske brigade.
  5. Kristiansandske brigade, hver med mellom fire og seks korps, etter 1866 benevnt bataljoner.

Ved unionstidens begynnelse besto hele Norges orlogsflåte av sju brigger med en besetning på 600–700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. I tillegg lå en brigg på beddingen som ble sjøsatt i 1815 og fikk navnet Fredriksværn. Offiserskorpset talte 34 offiserer og 124 månedsløytnanter. Offiserene ble gående ledige de første årene etter krigen i 1814, månedsløytnantene ble dimittert. De sju briggene var siste rest av fellesflåten. I henhold til Kieltraktaten skulle de vært returnert til Danmark. Nå utgjorde de ryggraden i den nye norske marinen.

I 1816 oppnevnte svenskekongen en flåtekomité som skulle utrede det framtidige behovet for flåtestyrker i lys av den geopolitiske situasjonen etter Napoleonskrigene. Komiteen konkluderte med at de to rikene måtte ha en sterk marine fordi de var omgitt av hav både i øst og vest. Dobbeltmonarkiets flåte måtte kunne avbalansere den russiske Østersjøflåten.

Stattholderen i Norge, Hans Henrik von Essen, hadde allerede høsten 1814 gitt ordre om å utrede nedleggelse av marinebasen Fredriksvern i Stavern fordi den hadde for liten opplagskapasitet, og finne en erstatning for basen et annet sted. Han satte også ned en norsk flåtekomité, som i sin innstilling i 1816 foreslo at den norske marine skulle bestå av åtte linjeskip, og ytterligere tolv så snart konjunkturene tillot det.

I 1818 vedtok Kongen at den nye basen skulle legges til Hortenstangen (Karljohansvern), uten at saken var blitt forelagt Stortinget. Samtidig ble byggeprogrammet for marinen sendt Stortinget for budsjettmessig oppfølging. I tillegg til de 20 linjeskipene skulle marinen i framtiden ha 16 fregatter, 32 brigger og en skjærgårdsflåte på 36 kanonsjalupper og 10 bombesjalupper. Stortinget nektet å bevilge penger til så vel den nye flåtebasen som til flåteprogrammet. Landets økonomiske situasjon tillot heller ikke en så stor investering. Ti år senere, i 1828, omarbeidet Marinedepartementet flåteplanen fra 1818 og reduserte den til fire linjeskip. Heller ikke disse ble bygd.

I 1836 vedtok Stortinget en ny flåteplan etter innstilling fra marinekommisjonen av 1833. Planen omfattet et byggeprogram over 15 år av fire fregatter, seks korvetter og brigger, 20 skonnerter, åtte dampskip og 170 kanonbåter. Stortinget hadde med dét bestemt at det norske sjøvernet skulle være et kystforsvar som var beregnet på operasjoner langs norskekysten, opp til og med Finnmark, og ikke på sjømilitære felttog i Østersjøen. Særlig fregattene var ansett som spesielt egnet til fiskerioppsyn på Finnmarkskysten.

Flåteplanen av 1836 var slik sett et offisielt norsk farvel til en unionssentrert og svenskdominert militærstrategi. I motsetning til de tidligere flåteplanene, ble denne til en viss grad gjennomført. Ved femtenårsperiodens utløp var det bygget fire fregatter, fem korvetter og fem dampskip, men ikke flere enn fire skonnerter og rundt 120 kanonbåter.

I 1836 vedtok Stortinget også at landvernet skulle gjenopprettes. Den bakenforliggende årsaken var behovet for en nasjonal forsvarsstyrke som var unndratt kongens kontroll. Hensikten var å beskytte landet, og Stortinget mot kongen og Sverige. Dette gjorde Karl Johan så irritert at han besluttet å oppløse Stortinget. Men det skjedde ikke før det var blitt vedtatt å opprette et landvern på 8000 mann med egne bataljons- og divisjonssjefer.

I 1836 ble det nedsatt en sentralkommisjon med oppdrag å utarbeide en forsvarsplan for Norge. Sentralkommisjonen tok utgangspunkt i det politisk korrekte standpunkt at «de forente riker måtte betraktes som én militærstat», og gjennomførte en omfattende militærgeografisk analyse av hele landet som konkluderte med at Skandinavia, rent militærgeografisk, er delt i to.

De svenske og norske nordområdene er delt av en fjellkjede fra Senja til Røros. Sør for Røros skiller de store vassdragene som renner ut i Kattegat og Skagerrak de to rikenes sentrale strøk. Det sønnafjelske forsvarsavsnitt er strukturert som en trekant hvis hjørner er Røros, Fredrikshald (Halden) og Kristiansand. Alle vassdrag i denne trekanten, med unntak av Femunden, har sitt utløp i Skagerrak. Dermed hadde Sentralkommisjonen på en elegant måte, uten å utfordre den offisielle unionsforsvarstilnærmingen, påpekt at Norge hadde egne nasjonale forsvarsbehov og måtte betraktes som et eget forsvarssystem, også på Østlandet.

Sentralkommisjonen kunne derfor også uten videre slutte seg til flåteplanen av 1836. Inngangsveiene til hovedstaden måtte sperres av en rekke fort og støttepunkter i konvekse linjer. Glommavassdraget var som naturhindring landets sentrale taktisk-operative område, som det var avgjørende viktig å forsvare både av hensyn til forsvaret av hovedstaden, og for å hindre at en fiende kunne falle de svenske armeer i ryggen ved en landgangsoperasjon fra vest.

Innenfor Glommalinjen trakk Sentralkommisjonen opp en sperrelinje mellom Akershus, Drøbaksundet/Drammensfjorden og Horten. Her foreslo den å sperre fjorden mellom Drøbak og Svelvik med et forsvarsverk. Tanken om befestninger ved fjordens smaleste punkt var ikke ny. Kaholmen hadde vært befestet med kanoner, jordvoller og palisader under Napoleonskrigene.

Sentralkommisjonens innstilling ble vedtatt av Stortinget i 1840. Den ble landets første og formativt samlende forsvarsplan. Alle festningskommisjonene som utover på 1800-tallet ble nedsatt med cirka 20 års mellomrom, hadde Sentralkommisjonens innstilling som utgangspunkt. Det eneste av kommisjonens utallige forslag som ble iverksatt, var bygging av en festning i Drøbaksundet som ble vedtatt i 1846. Flagget ble heist over den nye festningen da første byggetrinn på Søndre Kaholmen var fullført i 1848. I 1853 var hovedfortet ferdig. I august 1855 ble festningen beæret med besøk av kong Oscar 2, som ga den navnet Oscarsborg. Festningens ellevte og siste strandbatteri kom på plass i 1859.

Historikeren Roald Berg viser hvordan forsvaret, i løpet av unionens første 30 år, var blitt en integrert del av samfunnet til forsvar både mot indre og ytre fiender. Offiserskorpset var blitt norsk fordi det var blitt et profesjonelt apparat for maktutøvelse, både innad og utad, for staten Norge. Forsvaret var også blitt norsk fordi offiserene, med den kompetansen de hadde tilegnet seg på de militære skolene, ble sentrale aktører i nasjonsbyggingen. Det gjaldt både i utbyggingen av kommunikasjon til lands og til sjøs, med veier, jernbane, dampskip og telegraf, men også som medlemmer av landets intellektuelle elite i arbeidet med å skape en felles nasjonal identitet.

Det norske forsvarets eneste operative erfaring utenfor landets grenser under unionstiden med Sverige var som våpenhvilevakt under de dansk-tyske krigene. På hjemmebane ble hovedoppgaven å forsvare den indre ro og orden mot sosial uro.

Mellom 1816 og 1818 og igjen i 1831 og 1832 gjennomførte marinen tokt til Finnmark, Norges første spede forsøk på fiskerioppsyn. Høsten 1817 var den nye norske sjøkrigsskolen blitt etablert i Stavern. Fra 1818 ble det hver sommer gjennomført kadettokt. Havnene som ble besøkt kunne variere fra Arkhangelsk i Russland i nord til Tanger i Marokko i sør.

I 1841 krysset norske kadetter Atlanterhavet for første gang, da korvetten Ørnen besøkte Brasil. Fram til 1845 sendte Sverige og Norge av og til krigsfartøyer til Middelhavet for å beskytte skandinaviske handelsskip mot pirater. De første årene var det kun svenske skip som deltok, men med flere norske offiserer om bord. Briggen Fredriksværns 14 måneder lange tokt til Middelhavet i 1821–1822, som del av en svensk eskadre, var første gang et norsk krigsfartøy deltok.

Den slesvigske krig, fra 1848 til 1850, utløste beredskapstiltak i Norge. Festninger og sjøbatterier ble satt opp, og fregatten Freja, korvetten Nordstjernen og briggen Fredriksværn ble utrustet og bemannet. Forsvaret var også forberedt på at deler av felthæren kunne bli mobilisert. I midten av juni ble 3500 mann og 290 hester med full feltutrustning sendt sjøveien til Malmö og Karlskrona. Fra marinen deltok 12 kanonbåter og et innleid hospitalskip, sammen med hjuldamperne Nordcap og Constitutionen, som tauet kanonbåtene. Dette var siste gang den norske marinen utrustet og deployerte rofartøyer. Kongen ville sende soldatene videre til Fyn, men ble stoppet av et diplomatisk framstøt fra Russland.

26. august ble det våpenhvile uten at en eneste norsk soldat var blitt sendt i krigen. En svensk-norsk eskadre på ti fregatter og korvetter opererte i Øresund og fra tid til annen også i farvannene utenfor krigssonen. Fra Norge deltok Freja, Nordstjernen og Fredriksværn. Året etter rykket tyske tropper inn i Jylland.

En ny våpenhvile kom i stand i juli. Demarkasjonslinjen løp omtrent der hvor grensen mellom Danmark og Tyskland går i dag. Den del av Slesvig som lå sør for demarkasjonslinjen skulle besettes av prøyssiske soldater. Området nord for linjen skulle besettes av dansker, sammen med 2000 nøytrale soldater.

Danmark ba kong Oscar om å skaffe til veie de nøytrale soldatene, og 13. august 1849 ble det inngått avtale om at et norsk-svensk armékorps på 4000 soldater skulle påta seg oppdraget, hvorav de norske skulle bidra med rundt 1200 mann. Korpset skulle ikke under noen omstendigheter delta i kamp mellom Danmark og Preussen, men bidra til å sørge for ro og orden blant sivilbefolkningen.

Da Danmark og Tyskland sluttet fred 2. juli 1850, kunne de norske soldatene etter et felttog på ti måneder reise hjem. Sammenliknet med tidligere tiders erfaringer var tapstallene lave. Bare tre norske soldater døde på grunn av sykdom.

Under krisen i 1849 opererte fregatten Freja, korvetten Ellida og skonnerten Sleipner i danske farvann. Året etter deltok de tre korvettene Nordstjernen, Ørnen og Ellida en tid som del av en svensk-norsk eskadre under kommando av viseadmiral prins Oscar, den senere kong Oscar 2.

I 1853, under Krimkrigen (1853–1856), sluttet Nordstjernen og Sleipner seg til en svensk eskadre som anløp Karlskrona og Stockholm, og året etter opererte fregattene Desideria og Freja, dampkorvetten Nidaros og seilkorvetten Nordstjernen i Østersjøen som del av en svensk-norsk baltisk skvadron.

Under den dansk-tyske krig i 1864 gjennomførte Sverige og Norge en stor felles beredskapsøvelse med deltakelse av åtte svenske og åtte norske krigsskip. Det norske bidraget besto utelukkende av dampdrevne fartøyer: dampfregattene St. Olaf og Kong Sverre, dampkorvetten Nidaros og de fire dampkanonbåtene Rjukan, Sarpen, Lougen og Glommen. De sistnevnte formet, sammen med to svenske kanonbåter, skvadronens «lette divisjon», nok en gang under kommando av prins Oscar.

Da Krimkrigen brøt ut i 1853 med Russlands angrep på Donau-fyrstedømmene, for å gjøre Svartehavet til et russisk innhav og skaffe seg fri adgang til Middelhavet, og Storbritannias og Frankrikes krigserklæring mot Russland året etter, erklærte Sverige-Norge og Danmark seg nøytrale. Kongehuset ville gjerne inn i krigen på britisk side for å gjenerobre Finland. Men under dekke av nøytraliteten steg verdien av svensk eksport i årene mellom 1853 og 1855 til nesten det dobbelte. Næringslivet var sterkt imot krig. Også forsvaret var imot, både i Norge og Sverige. Verken det svenske eller det norske forsvaret var i krigsklar stand og i Norge var holdningen at landets krigsmakt verken kunne eller skulle brukes i angrepskrig.

Kong Oscar fikk dermed ikke den krigen han ønsket. Derimot fikk han novembertraktaten av 1855, hvor Storbritannia og Frankrike forpliktet seg til å støtte kongen av Norge og Sverige med tilstrekkelige militære styrker mot russisk aggresjon, mot at Kongen forpliktet seg til ikke å avstå territorium eller territorielle rettigheter til Russland, eller la Russland få besette noe av sitt territorium. Foranledningen var forestillinger om russiske planer om ekspansjon vestover langs norskekysten, spesielt i Finnmark, for å sikre seg isfrie havner med adgang til Atlanterhavet.

Historikeren Roald Berg påpeker hvordan novembertraktaten, ved å institusjonalisere kombinasjonen av russisk «trussel» og vestlig «garanti», ble forløperen både til valget av den britiske prinsesse Maud til norsk dronning i 1905 og tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949. Novembertraktaten konstituerte med det rammen for norsk forsvars- og utenrikspolitikk i over 100 år etter Krimkrigen – ja langt på vei helt til slutten av Den kalde krigen, mener Berg.

Kronprins Oscar, senere kong Oscar 1, valgte en mer vestvendt utenrikspolitikk med Novembertraktaten i 1855. Maleri av Joseph Karl Stieler.

Kronprins Oscar av Joseph Karl Stieler. Falt i det fri (Public domain)

Siste halvdel av 1800-tallet var preget av en revolusjonerende teknologisk utvikling, først og fremst på sjøkrigsmateriellets område. Men også innenfor hæren skjedde en betydelig teknologisk utvikling. Til sjøs ble seilskuter av tre med munnladningskanoner i bredside etter hvert avløst av dampdrevne stålfartøyer med riflede bakladningskanoner i roterende tårn og hvor kanonenes rekkevidde økte fra noen hundre til flere tusen meter, samtidig som skuddtakt og treffsikkerhet økte. Utvikling av torpedoen og undervannsbåten, sammen med innføring av trådløs telegrafi, bidro også til grunnleggende endringer i krigføringen til sjøs.

I hæren var den viktigste nyvinningen oppfinnelsen av tennhetten på begynnelsen av 1800-tallet. Munnladningsgevær med flintlås ble erstattet av mye mer hurtigskytende og pålitelige bakladningsgevær med perkusjonslås, som etter hvert la grunnlaget for utvikling av såkalte repetergevær. Mot slutten av århundret ble maskingeværet utviklet, men dette kom ikke i bruk i den norske hæren før rundt første verdenskrig.

Også feltartilleriet undergikk en utvikling med lettere, mer hurtigskytende og treffsikre kanoner. Fra midt på 1860-tallet kom de første feltartillerikanonene med riflet løp, men de var fortsatt forladere. En bakladningskanon kom først på plass i hæren i 1887. Men helt fram til ut på 1890-tallet manglet kanonene et system for å fange opp rekylen. Ved hvert skudd ble hele kanonen kastet bakover og måtte bringes fram igjen i skuddstilling med håndkraft. Feltkanonene måtte også trekkes av hester helt fram til forbrenningsmotoren kom i alminnelig bruk etter første verdenskrig.

I Armédepartementet ble det arbeidet for å videreføre konsekvensen av stortingsvedtaket fra 1836 om å gjenopprette landvernet, ved å reversere den unionstilpassede hærordningen av 1817 som hadde halvert hæren. I 1846 foreslo det å øke oppsetningene fra rundt 21 000 mann (12 000 i linjen og 9000 i landvernet) til vel 48 000 (12 000 i linjen, 12 600 i «reserven» og 23 650 i landvernet). Statsråd for det nyopprettede Indredepartementet og regjeringens mektigste mann, Frederik Stang, sa nei. Initiativet for å utarbeide et selvstendig forsvarskonsept for Norge var stanset.

Det ble likevel nedsatt en vernepliktskommisjon som avga sin innstilling i 1850. Den tok til orde for en liten, men øvet, hær og var et brudd med den vernepliktsbaserte hæren som grunnlovsfedrene hadde fastsatt. Resultatet ble et forslag til vernepliktslov nærmest etter engelsk forbilde, en vervet linjearmé støttet av en milits eller nasjonalgarde. Lovforslaget ble avvist av Stortinget som i stedet vedtok allmenn verneplikt, en lov regjeringen nektet å sanksjonere.

Også til sjøs fikk unionsforsvarstanken en renessanse på denne tiden. I 1855 ble det opprettet en marinekommisjon for å se på moderniseringen av marinen, som i årevis hadde gått for lut og kaldt vann. Mandatet var å anordne forsvaret med hensyn til unionens felles interesser og ikke slik at hvert land ble betraktet for seg.

Kommisjonens mandat var et brudd med marinekommisjonen av 1836 som hadde fastsatt at den norske marinen skulle være en skjærgårdsmarine tilpasset rene norske behov og krav. Fregattene som var foreslått i 1836-kommisjonens innstilling skulle brukes langs kysten til og med Finnmark. De havgående fartøyene som kommisjonen av 1855 foreslo skulle derimot brukes til konvoiering av handelsflåten.

Nybyggingsprogrammet, som blant annet omfattet 12 dampkanonbåter, skulle være et bidrag til det felles forsvaret av unionen, og kanonbåtene måtte ha små dampmaskiner, fordi store dampmaskiner ville gjøre at de stakk for dypt til å kunne overføres til Østersjøen via Göta kanal. Hovedoppgaven for den havgående del av orlogsflåten var å forsvare handelen til sjøs.

I den unionelle forsvarskommisjon av 1856, hvor kronprins Karl, senere kong Karl 15, var formann, ble dette stadfestet enda tydeligere. Norges krigsmakt skulle en gang for alle tilpasses de svenske behov som opprinnelig lå til grunn for unionen. Økningen i forsvarsbevilgningene og bestrebelsene på å få etablert et felles unionsforsvar på 1850-tallet må ses i sammenheng med novembertraktaten og frykten for Russland.

Medlemmene av marinekommisjonen var for øvrig splittet i synet på den nye dampteknologien. En fløy var motstandere av å innføre damp fordi det ville gjøre Norge avhengig av å importere kull, og dermed gjøre landet mer sårbart for økonomisk krigføring. En annen fløy ønsket å skifte ut alle seilskip med dampfartøyer straks. Mellom disse ytterfløyene sto en moderat gruppe som gikk inn for en forsiktig og gradvis fornyelse. Og slik ble det.

På 1850- og 1860-tallet ble det bygget flere havgående seilskip med damp hjelpemaskin, to dampfregatter, tre dampkorvetter og en dampskonnert, som alle mer eller mindre var blitt innhentet av den teknologiske utviklingen og var utdatert idet de ble sjøsatt. På 1860-tallet ble det også bygget fire dampkanonbåter med seil, men der dampmaskinen var hovedframdriftsmiddel. I 1866 kom bygging av moderne monitorer i gang. I løpet av de neste ti år kom fire slike i tjeneste. Sammen med den første moderne kanonbåten, Sleipner fra 1877, markerte de overgangen til det moderne panserskipet.

I 1870 hadde marineminister Ole Jacob Broch opprettet marinens torpedovesen, et initiativ som gjorde Norge til en pionernasjon på mine- og torpedoområdet. Og allerede i 1873 fikk marinen levert verdens første torpedobåt, Rap, fra Thornycroft i England.

I 1876 ble det innført alminnelig verneplikt i Norge. Impulsen til innføringen kom fra inntrykkene etter Preussens vernepliktsbaserte armeers suksess på slagmarken mot Danmark i 1864 og mot Østerrike i 1866. Norge var ikke alene, men inngikk i en bred trend i Europa. De nordtyske statene hadde innført verneplikt i 1867, Østerrike og Bayern hadde innført verneplikt i 1868, Danmark i 1869 og Frankrike i 1872. Den utløsende faktor for Norge ble Preussens seier over Frankrike, og Tysklands samling i 1871.

I 1877 vedtok Stortinget marineminister Jakob Lerche Johansens kystforsvarsplan. Det var en anskaffelsesplan for marinen som representerte en definitiv retur til kystforsvarsprofilen fra 1836, og et endelig farvel til den unionelle innretningen av forsvaret. Planen anbefalte for det første at det ikke ble bygget flere monitorer. Utviklingen hadde allerede løpt fra disse fartøyene som var blitt redusert fra relativt sterke kampfartøyer til flytende kystbatterier.

For det andre slo planen fast at rokanonbåtene omsider hadde utspilt sin rolle og måtte erstattes av tre klasser dampdrevne kanonbåter, én til kamp utaskjærs, én til fjordforsvar og én til havneforsvar. Og det skulle bygges mange av dem: minst 12 kanonbåter av 1. klasse, 24 av 2. klasse og 46 av 3. klasse.

Lerche Johansen hadde i realiteten begynt å iverksette planen sin allerede før den var vedtatt. Samme år som Stortinget fattet sitt vedtak lå den første kanonbåten av 1. klasse, Sleipner, ved kai i Horten. Bare to år senere var to nye kanonbåter av 2. klasse gått av stabelen. Planen skulle vært gjennomført i løpet av 15 år. Det sprakk. I løpet av 13 år ble det bygd 11 kanonbåter, langt færre enn planlagt.

Årsaken var finanskrisen mellom 1878 og 1880 og bortfall av bevilgninger som følge av den konstitusjonelle krisen mellom 1880 og 1884 i forbindelse med innføring av parlamentarismen. Med Lerche Johansens kystforsvarsplan var likevel grunnlaget lagt for opprustningen av marinen på 1890-tallet og fram mot unionsoppløsningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.