Norges forsvar fra 1814 til 1880

Verken Karl Johan eller de svenske forhandlerne var uten videre negativt innstilt til den liberale norske grunnloven. Karl Johan hadde jo en fortid som revolusjonssoldat i Frankrike. De svenske forhandlerne hadde stått i spissen for å oppheve det svenske eneveldet i 1809 og innføring av et konstitusjonelt kongedømme med likhetstrekk til den norske grunnloven. De norske og svenske forhandlerne hadde dessuten felles interesse av å unngå alle tilløp til folkeoppløp og revolusjon i en urolig politisk situasjon.

Grunnloven av 4. november ble derfor en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar.

Unionen mellom Norge og Sverige var dermed også en militær allianse der begge land var forpliktet til å komme det andre til unnsetning om det ble angrepet. Norge beholdt sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene. Selv om kontrollen med utenrikspolitikken var i svenske hender, kunne norske myndigheter derfor påvirke det vi i dag ville kalle unionens sikkerhetspolitikk.

Et svensk krav under forhandlingene hadde vært at Grunnloven skulle åpne for gjensidig borgerrett for nordmenn og svensker. Bare dommerembeter og prestekall i Norge skulle forbeholdes nordmenn. Det ville i så fall ha ført til et felles norsk-svensk offiserskorps, slik det hadde vært i Danmark-Norge og slik det var i Russland-Finland, men nordmennene sa nei. De fikk også gjennomslag for at forbudet mot å overlate krigsmakten i fremmede hender uten Stortingets samtykke og at fremmede krigsmenn ikke kunne dras inn i riket uten Stortingets samtykke, skulle presiseres i forholdet til svenskene. Begrunnelsen var erfaringene fra dansketiden som hadde skapt frykt for at flere tusen nordmenn kunne komme til å bli slaktet i utlandet mot nasjonens ønske.

Den norske hæren hadde fra 1742 vært organisert i to forband – linjen og landvernet. Kompromisset ble at landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Marinen var delt i orlogsflåten, med sjøgående fartøyer, og skjærgårdsflotiljen, med små rokanonbåter. Skjærgårdsflotiljen kunne, med Stortingets godkjennelse, stilles til disposisjon for forsvar av unionen.

Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av Kongen i såkalt «angrepskrig» og var slik den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk. Men selv orlogsflåten var avhengig av Stortingets godvilje, ettersom det var Stortinget som kontrollerte budsjettet og dermed også størrelsen på og driften av flåten.

Hæren besto i 1814 av 33 000 mann fordelt på 23 000 i linjen og drøyt 9000 i landvernet. Med vernepliktsloven av 1816 ble linjen redusert til 12 000 mann og landvernet ble nedlagt. Med hærordningen av 1817 fikk hæren en geografisk inndeling i fem brigader:

1. Akershusiske brigade med seks korps, hvorav ett vervet (1. akershusiske gevorbne musketerkorps) og for øvrig med korps fra Smålenene, til Romerike, Hedmark, Gudbrandsdalen og Østerdalen.
2. Akershusiske brigade med fem korps, hvorav «det norske gevorbne jegerkorps» og fire nasjonale musketerkorps med rekrutteringsområde vest for hovedstaden.
3. Trondhjemske brigade med fire korps.
4. Bergenhusiske brigade.
5. Kristiansandske brigade, hver med mellom fire og seks korps, etter 1866 benevnt bataljoner.

Ved unionstidens begynnelse besto hele Norges orlogsflåte av sju brigger med en besetning på 600–700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. I tillegg lå en brigg på beddingen som ble sjøsatt i 1815 og fikk navnet Fredriksværn. Offiserskorpset talte 34 offiserer og 124 månedsløytnanter. Offiserene ble gående ledige de første årene etter krigen i 1814, månedsløytnantene ble dimittert. De sju briggene var siste rest av fellesflåten. I henhold til Kieltraktaten skulle de vært returnert til Danmark. Nå utgjorde de ryggraden i den nye norske marinen.

I 1816 oppnevnte svenskekongen en flåtekomité som skulle utrede det framtidige behovet for flåtestyrker i lys av den geopolitiske situasjonen etter Napoleonskrigene. Komiteen konkluderte med at de to rikene måtte ha en sterk marine fordi de var omgitt av hav både i øst og vest. Dobbeltmonarkiets flåte måtte kunne avbalansere den russiske Østersjøflåten.

Stattholderen i Norge, Hans Henrik von Essen, hadde allerede høsten 1814 gitt ordre om å utrede nedleggelse av marinebasen Fredriksvern i Stavern fordi den hadde for liten opplagskapasitet, og finne en erstatning for basen et annet sted. Han satte også ned en norsk flåtekomité, som i sin innstilling i 1816 foreslo at den norske marine skulle bestå av åtte linjeskip, og ytterligere tolv så snart konjunkturene tillot det.

I 1818 vedtok Kongen at den nye basen skulle legges til Hortenstangen (Karljohansvern), uten at saken var blitt forelagt Stortinget. Samtidig ble byggeprogrammet for marinen sendt Stortinget for budsjettmessig oppfølging. I tillegg til de 20 linjeskipene skulle marinen i framtiden ha 16 fregatter, 32 brigger og en skjærgårdsflåte på 36 kanonsjalupper og 10 bombesjalupper. Stortinget nektet å bevilge penger til så vel den nye flåtebasen som til flåteprogrammet. Landets økonomiske situasjon tillot heller ikke en så stor investering. Ti år senere, i 1828, omarbeidet Marinedepartementet flåteplanen fra 1818 og reduserte den til fire linjeskip. Heller ikke disse ble bygd.

I 1836 vedtok Stortinget en ny flåteplan etter innstilling fra marinekommisjonen av 1833. Planen omfattet et byggeprogram over 15 år av fire fregatter, seks korvetter og brigger, 20 skonnerter, åtte dampskip og 170 kanonbåter. Stortinget hadde med dét bestemt at det norske sjøvernet skulle være et kystforsvar som var beregnet på operasjoner langs norskekysten, opp til og med Finnmark, og ikke på sjømilitære felttog i Østersjøen. Særlig fregattene var ansett som spesielt egnet til fiskerioppsyn på Finnmarkskysten.

Flåteplanen av 1836 var slik sett et offisielt norsk farvel til en unionssentrert og svenskdominert militærstrategi. I motsetning til de tidligere flåteplanene, ble denne til en viss grad gjennomført. Ved femtenårsperiodens utløp var det bygget fire fregatter, fem korvetter og fem dampskip, men ikke flere enn fire skonnerter og rundt 120 kanonbåter.

I 1836 vedtok Stortinget også at landvernet skulle gjenopprettes. Den bakenforliggende årsaken var behovet for en nasjonal forsvarsstyrke som var unndratt kongens kontroll. Hensikten var å beskytte landet, og Stortinget mot kongen og Sverige. Dette gjorde Karl Johan så irritert at han besluttet å oppløse Stortinget. Men det skjedde ikke før det var blitt vedtatt å opprette et landvern på 8000 mann med egne bataljons- og divisjonssjefer.

I 1836 ble det nedsatt en sentralkommisjon med oppdrag å utarbeide en forsvarsplan for Norge. Sentralkommisjonen tok utgangspunkt i det politisk korrekte standpunkt at «de forente riker måtte betraktes som én militærstat», og gjennomførte en omfattende militærgeografisk analyse av hele landet som konkluderte med at Skandinavia, rent militærgeografisk, er delt i to.

De svenske og norske nordområdene er delt av en fjellkjede fra Senja til Røros. Sør for Røros skiller de store vassdragene som renner ut i Kattegat og Skagerrak de to rikenes sentrale strøk. Det sønnafjelske forsvarsavsnitt er strukturert som en trekant hvis hjørner er Røros, Fredrikshald (Halden) og Kristiansand. Alle vassdrag i denne trekanten, med unntak av Femunden, har sitt utløp i Skagerrak. Dermed hadde Sentralkommisjonen på en elegant måte, uten å utfordre den offisielle unionsforsvarstilnærmingen, påpekt at Norge hadde egne nasjonale forsvarsbehov og måtte betraktes som et eget forsvarssystem, også på Østlandet.

Sentralkommisjonen kunne derfor også uten videre slutte seg til flåteplanen av 1836. Inngangsveiene til hovedstaden måtte sperres av en rekke fort og støttepunkter i konvekse linjer. Glommavassdraget var som naturhindring landets sentrale taktisk-operative område, som det var avgjørende viktig å forsvare både av hensyn til forsvaret av hovedstaden, og for å hindre at en fiende kunne falle de svenske armeer i ryggen ved en landgangsoperasjon fra vest.

Innenfor Glommalinjen trakk Sentralkommisjonen opp en sperrelinje mellom Akershus, Drøbaksundet/Drammensfjorden og Horten. Her foreslo den å sperre fjorden mellom Drøbak og Svelvik med et forsvarsverk. Tanken om befestninger ved fjordens smaleste punkt var ikke ny. Kaholmen hadde vært befestet med kanoner, jordvoller og palisader under Napoleonskrigene.

Sentralkommisjonens innstilling ble vedtatt av Stortinget i 1840. Den ble landets første og formativt samlende forsvarsplan. Alle festningskommisjonene som utover på 1800-tallet ble nedsatt med cirka 20 års mellomrom, hadde Sentralkommisjonens innstilling som utgangspunkt. Det eneste av kommisjonens utallige forslag som ble iverksatt, var bygging av en festning i Drøbaksundet som ble vedtatt i 1846. Flagget ble heist over den nye festningen da første byggetrinn på Søndre Kaholmen var fullført i 1848. I 1853 var hovedfortet ferdig. I august 1855 ble festningen beæret med besøk av kong Oscar 1, som ga den navnet Oscarsborg. Festningens ellevte og siste strandbatteri kom på plass i 1859.

Historikeren Roald Berg viser hvordan forsvaret, i løpet av unionens første 30 år, var blitt en integrert del av samfunnet til forsvar både mot indre og ytre fiender. Offiserskorpset var blitt norsk fordi det var blitt et profesjonelt apparat for maktutøvelse, både innad og utad, for staten Norge. Forsvaret var også blitt norsk fordi offiserene, med den kompetansen de hadde tilegnet seg på de militære skolene, ble sentrale aktører i nasjonsbyggingen. Det gjaldt både i utbyggingen av kommunikasjon til lands og til sjøs, med veier, jernbane, dampskip og telegraf, men også som medlemmer av landets intellektuelle elite i arbeidet med å skape en felles nasjonal identitet.

Den slesvigske krig, fra 1848 til 1850, utløste beredskapstiltak i Norge. Festninger og sjøbatterier ble satt opp, og fregatten Freja, korvetten Nordstjernen og briggen Fredriksværn ble utrustet og bemannet. Forsvaret var også forberedt på at deler av felthæren kunne bli mobilisert. I midten av juni ble 3500 mann og 290 hester med full feltutrustning sendt sjøveien til Malmö og Karlskrona. Fra marinen deltok 12 kanonbåter og et innleid hospitalskip, sammen med hjuldamperne Nordcap og Constitutionen, som tauet kanonbåtene. Dette var siste gang den norske marinen utrustet og deployerte rofartøyer. Kongen ville sende soldatene videre til Fyn, men ble stoppet av et diplomatisk framstøt fra Russland.

26. august ble det våpenhvile uten at en eneste norsk soldat var blitt sendt i krigen. En svensk-norsk eskadre på ti fregatter og korvetter opererte i Øresund og fra tid til annen også i farvannene utenfor krigssonen. Fra Norge deltok Freja, Nordstjernen og Fredriksværn. Året etter rykket tyske tropper inn i Jylland.

En ny våpenhvile kom i stand i juli. Demarkasjonslinjen løp omtrent der hvor grensen mellom Danmark og Tyskland går i dag. Den del av Slesvig som lå sør for demarkasjonslinjen skulle besettes av prøyssiske soldater. Området nord for linjen skulle besettes av dansker, sammen med 2000 nøytrale soldater.

Danmark ba kong Oscar om å skaffe til veie de nøytrale soldatene, og 13. august 1849 ble det inngått avtale om at et norsk-svensk armékorps på 4000 soldater skulle påta seg oppdraget, hvorav de norske skulle bidra med rundt 1200 mann. Korpset skulle ikke under noen omstendigheter delta i kamp mellom Danmark og Preussen, men bidra til å sørge for ro og orden blant sivilbefolkningen.

Da Danmark og Tyskland sluttet fred 2. juli 1850, kunne de norske soldatene etter et felttog på ti måneder reise hjem. Sammenliknet med tidligere tiders erfaringer var tapstallene lave. Bare tre norske soldater døde på grunn av sykdom.

Under krisen i 1849 opererte fregatten Freja, korvetten Ellida og skonnerten Sleipner i danske farvann. Året etter deltok de tre korvettene Nordstjernen, Ørnen og Ellida en tid som del av en svensk-norsk eskadre under kommando av viseadmiral prins Oscar, den senere kong Oscar 2.

I 1853, under Krimkrigen (1853–1856), sluttet Nordstjernen og Sleipner seg til en svensk eskadre som anløp Karlskrona og Stockholm, og året etter opererte fregattene Desideria og Freja, dampkorvetten Nidaros og seilkorvetten Nordstjernen i Østersjøen som del av en svensk-norsk baltisk skvadron.

Under den dansk-tyske krig i 1864 gjennomførte Sverige og Norge en stor felles beredskapsøvelse med deltakelse av åtte svenske og åtte norske krigsskip. Det norske bidraget besto utelukkende av dampdrevne fartøyer: dampfregattene St. Olaf og Kong Sverre, dampkorvetten Nidaros og de fire dampkanonbåtene Rjukan, Sarpen, Lougen og Glommen. De sistnevnte formet, sammen med to svenske kanonbåter, skvadronens «lette divisjon», nok en gang under kommando av prins Oscar.

Medlemmene av marinekommisjonen var for øvrig splittet i synet på den nye dampteknologien. En fløy var motstandere av å innføre damp fordi det ville gjøre Norge avhengig av å importere kull, og dermed gjøre landet mer sårbart for økonomisk krigføring. En annen fløy ønsket å skifte ut alle seilskip med dampfartøyer straks. Mellom disse ytterfløyene sto en moderat gruppe som gikk inn for en forsiktig og gradvis fornyelse. Og slik ble det.

På 1850- og 1860-tallet ble det bygget flere havgående seilskip med damp hjelpemaskin, to dampfregatter, tre dampkorvetter og en dampskonnert, som alle mer eller mindre var blitt innhentet av den teknologiske utviklingen og var utdatert idet de ble sjøsatt. På 1860-tallet ble det også bygget fire dampkanonbåter med seil, men der dampmaskinen var hovedframdriftsmiddel. I 1866 kom bygging av moderne monitorer i gang. I løpet av de neste ti år kom fire slike i tjeneste. Sammen med den første moderne kanonbåten, Sleipner fra 1877, markerte de overgangen til det moderne panserskipet.

I 1870 hadde marineminister Ole Jacob Broch opprettet marinens torpedovesen, et initiativ som gjorde Norge til en pionernasjon på mine- og torpedoområdet. Og allerede i 1873 fikk marinen levert verdens første torpedobåt, Rap, fra Thornycroft i England.

I 1876 ble det innført alminnelig verneplikt i Norge. Impulsen til innføringen kom fra inntrykkene etter Preussens vernepliktsbaserte armeers suksess på slagmarken mot Danmark i 1864 og mot Østerrike i 1866. Norge var ikke alene, men inngikk i en bred trend i Europa. De nordtyske statene hadde innført verneplikt i 1867, Østerrike og Bayern hadde innført verneplikt i 1868, Danmark i 1869 og Frankrike i 1872. Den utløsende faktor for Norge ble Preussens seier over Frankrike, og Tysklands samling i 1871.

I 1877 vedtok Stortinget marineminister Jakob Lerche Johansens kystforsvarsplan. Det var en anskaffelsesplan for marinen som representerte en definitiv retur til kystforsvarsprofilen fra 1836, og et endelig farvel til den unionelle innretningen av forsvaret. Planen anbefalte for det første at det ikke ble bygget flere monitorer. Utviklingen hadde allerede løpt fra disse fartøyene som var blitt redusert fra relativt sterke kampfartøyer til flytende kystbatterier.

For det andre slo planen fast at rokanonbåtene omsider hadde utspilt sin rolle og måtte erstattes av tre klasser dampdrevne kanonbåter, én til kamp utaskjærs, én til fjordforsvar og én til havneforsvar. Og det skulle bygges mange av dem: minst 12 kanonbåter av 1. klasse, 24 av 2. klasse og 46 av 3. klasse.

Lerche Johansen hadde i realiteten begynt å iverksette planen sin allerede før den var vedtatt. Samme år som Stortinget fattet sitt vedtak lå den første kanonbåten av 1. klasse, Sleipner, ved kai i Horten. Bare to år senere var to nye kanonbåter av 2. klasse gått av stabelen. Planen skulle vært gjennomført i løpet av 15 år. Det sprakk. I løpet av 13 år ble det bygd 11 kanonbåter, langt færre enn planlagt.

Årsaken var finanskrisen mellom 1878 og 1880 og bortfall av bevilgninger som følge av den konstitusjonelle krisen mellom 1880 og 1884 i forbindelse med innføring av parlamentarismen. Med Lerche Johansens kystforsvarsplan var likevel grunnlaget lagt for opprustningen av marinen på 1890-tallet og fram mot unionsoppløsningen.

• For tiden etter 1880, se Norges forsvar fra 1880 til 1905.