Otto Ruge

Faktaboks

Otto Ruge
født:
9. januar 1882, Kristiania (Oslo)
død:
15. august 1961, Oslo
Otto Ruge. Foto fra 1930-tallet.

Otto Ruge

Av /NTB Scanpix ※.

Otto Ruge var en norsk hæroffiser av generalløytnants grad, som ved invasjonen av Norge i april 1940 ble utnevnt til kommanderende general, dernest som forsvarssjef. Ruge ledet den militære motstanden mot de tyske invasjonsstyrkene til kapitulasjonen 10. juni 1940, hvorpå han gikk i tysk krigsfangenskap, først i Norge, deretter i Tyskland – til andre verdenskrigs slutt i mai 1945.

Ruge var en markant militær leder som var med på å forme det norske forsvaret i mellomkrigstida, og som under krigen for mange ble et symbol på kampen mot okkupasjonen. I de kritiske ukene i april til juni 1940 var han som militær leder og rådgiver tett på kongen, kronprinsen og regjeringen, med betydelig innflytelse over de vurderingene som ble gjort og valgene som ble tatt. Etter krigen ble han for en kort periode forsvarssjef, men valgte å gå av etter uenighet med den nye politiske ledelsen.

Utdanning og karriere

Ruge gikk på Kristiania katedralskole, og tok examen artium som privatist (1899), hvorpå han tok Krigsskolen (1902) og ble offiser. Deretter gikk han Den militære høyskole (1905) og generalstabseksamen (1915).

Han hadde en rekke stillinger ved feltavdelinger og sentrale staber, blant annet som kompanisjef i 1. Akershusiske brigade og bataljonsjef ved Rogaland infanteriregiment, samt som stabssjef ved 1. og 3. brigade. Ruge var anerkjent som en dyktig pedagog, og tjenestegjorde som instruktør ved Infanteriets skyteskole i årene 1922–1930, og underviste i strategi og krigshistorie ved Den militære høyskole i 1929–1933.

Ruge tjenestegjorde i mange år i Generalstaben, og var dens sjef i 1933–1938. I 1938–1940 var han generalinspektør for Infanteriet.

Ruge ble oberst i 1933 og generalmajor i 1940. 15. juli 1945 ble han forfremmet til generalløytnant, som da var den høyeste graden i Forsvaret, og beskikket som forsvarssjef. Etter kort tid søkte han om avskjed, og fratrådte som forsvarssjef 1. januar 1946. Årsaken var uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge om strategiske retningsvalg for gjenoppbyggingen av Forsvaret etter krigen.

Utforming av Forsvaret

Ruge var i mellomkrigstida toneangivende i debatten om utformingen og oppbyggingen av det norske forsvaret, både i det offentlige ordskiftet og som stabsoffiser. Han var således sekretær for militærkomiteen som i 1933 la fram den nye forsvarsordningen, og hadde som sådan betydelig innflytelse over den nye ordningen som medførte store endringer av Forsvarets struktur. Ruge deltok også i arbeidet med Forsvarskommisjonen av 1920 og forsvarsordningen av 1927; så vel som i arbeidet med luftforsvarsutredningen i 1937.

I sin tilnærming til utformingen av en moderne norsk forsvarsstruktur tok Ruge utgangspunkt i analyser at den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon i Europa, og Norges strategiske stilling. Det siste innebar etter hans vurdering at stormaktene hadde interesse av kontroll med norskekysten, noe som gjorde Norge militært utsatt. Da Ruge som sjef for Generalstaben i 1937 planla fellesøvelse for Hæren og Marinen, la han en mulig tysk invasjon til grunn.

Ut fra strategiske vurderinger og økonomiske begrensninger la Ruge opp til å redusere Hæren til fordel for en styrking av Sjøforsvaret, og til en oppbygging av et luftforsvar. Ruges oppfatning var at det ikke hadde noen hensikt å presentere et forsvarsopplegg for politiske myndigheter som disse ikke ønsket – og ikke var villige til å finansiere. Her, og allerede gjennom den fagmilitære debatten på 1920-tallet, skilte Ruge seg fra den andre av de to store hærførere under kampen mot invasjonsstyrkene våren 1940, generalmajor Carl Gustav Fleischer. Fleischer mente at den potensielle trusselen må være dimensjonerende for hvilket forsvar landet må ha, og avviste Ruges tilnærming. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig var Ruge tilhenger av et sterkt nasjonal nøytralitetsvern, som Fleischer ledet i nord

Innsats under andre verdenskrig

Ved det tyske angrepet i 1940 ble Ruge fra 10. april kommanderende general, hvoretter han 18. mai ble sjef for det nyopprettede Forsvarets overkommando, og forsvarssjef. Han var på vei tilbake til Oslo fra Stockholm 9. april, og fulgte så etter kongen og regjeringen til Hamar og Elverum, via Terningmoen.

Ruge tok til orde for å yte militær motstand mot invasjonsstyrkene. Da kong Haakon avviste det tyske kravet om norsk overgivelse ble kommanderende general Kristian Laake bedt om å søke avskjed. Han ble så, 10. april, etterfulgt av Ruge, som 18. mai ble utnevnt som forsvarssjef og sjef for Forsvarets overkommando.

Forsvarssjef Ruge meddelte Forsvarets avdelinger at det tyske angrepet skulle slås tilbake med alle midler, og utstedte et taktisk direktiv for oppholdende strid. Han ledet selv den norske motstanden under felttoget i Sør-Norge. Ruge var selv til stede ved fronten, blant annet under trefningene ved Midtskogen og Nybergsund. Ruge var – som militær rådgiver i kraft av forsvarssjef – hele tiden tett på konge og regjering; sto i tett kontakt med styrkene som kjempet i østlandsområdet, så vel som de allierte britiske styrker som ble satt inn i Sør-Norge. Ruge var imidlertid skuffet over den britiske støtten, som militært sett viste seg lite verdt.

I Nord-Norge ble de norske styrkene ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer. Etter at kampene i Sør-Norge måtte oppgis i mai 1940, evakuerte Ruge, sammen med kongen, kronprinsen og regjeringsmedlemmer til Troms. 5. mai etablerte han Hærens overkommando i Målselv, der også kongen og kronprinsen tok tilhold.

Ved Norges kapitulasjon 10. juni 1940, valgte Ruge å bli igjen i Norge, og gå i tysk krigsfangenskap, mens kongen og regjeringen dro i eksil i Storbritannia. Ruge nektet å gi sitt æresord på at han ikke på ny ville bære våpen mot okkupanten.

Fem års krigsfangenskap

Ruge satt som tysk krigsfange under hele krigen. Generalen var oppsatt på å bli anerkjent som krigsfange, og å fastholde det fortsatt rådde krigstilstand mellom Norge og Tyskland.

Etter først å ha blitt internert på Müller hotell i Trondheim, ble han overført til Grini utenfor Oslo, der han satt som eneste fange. 9. oktober 1940 besluttet Adolf Hitler personlig at Ruge skulle overføres til Tyskland. 15. oktober ble Ruge fløyet til Dresden, hvorfra han ble transportert til Köningstein festning. I det som offisielt ble betegnet som Offizierslager (Offlager) IVR, ble han sittende sammen med franske og polske offiserer til desember 1943. Da ble han forflyttet til i Polen; først til Thorn-leiren (Stalag XXA) i dagens Torún; så i juli 1944 til Schildberg (offlag XXIC) ved dagens Ostrzeszów. Her var det også andre norske fanger, og Ruge ble valgt til tillitsmann for disse.

Som følge av de sovjetiske styrkenes framrykking vinteren 1944–1945, ble Ruge og de andre norske fangene evakuert fra Polen, og transportert til Luckenwalde-leiren utenfor Berlin. Her ble Ruge valgt til alliert leirsjef, i påvente av at leiren skulle bli frigjort, hvilket den ble da sovjetiske styrker inntok den 22. april 1945.

Ruge ble så bragt til hovedkvarteret til den sovjetiske feltmarskalk Ivan Konjev, og derfra til Moskva. Her forhandlet han fram en avtale som medførte at de norske fangene kunne hentes hjem fra den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland via Danmark, og ikke over Murmansk, som først var besluttet. Selv kom Ruge hjem til Oslo 3. juni, fra Moskva via Stockholm, og kunne delta i forberedelsene til å motta kong Haakon 7. juni.

Avskjed etter krigen

Otto Ruge ble gjeninnsatt som forsvarssjef med generalløytnants rang 15. juli. Han var også forespurt om å bli ny forsvarsminister. Tiden som forsvarssjef etter krigen ble kort, idet Ruge tok avskjed allerede 1. januar 1946. Det framkom snart at motsetninger mellom ham som forsvarssjef og Jens Christian Hauge som ny forsvarsminister var årsaken til avskjeden.

Ruge engasjerte seg i samfunnsdebatten etter krigen, herunder i spørsmålet om oppgjøret med de som hadde støttet okkupasjonsmakten. Ruge tilhørte den såkalte silkefronten, som mente at man i landssvikoppgjøret ikke burde være for harde overfor dem som ikke direkte hadde begått landsforræderi. Som uttrykk for takknemlighet overfor Sovjetunionens ofre og deltakelse på alliert side under krigen, var Ruge blant grunnleggerne av Sambandet Norge-Sovjetunionen i 1945.

Etter fratreden som forsvarssjef i 1946, stilte Forsvaret en æresbolig til disposisjon ved Høytorp fort i Mysen, der han levde til sin død i 1961. Her vervet han seg også som frivillig i Heimevernet, med korporals grad, og deltok i øvelser.

Rune skrev flere militære avhandlinger, og redigerte Krigens dagbok; annen verdenskrig i tekst og billeder (3 bind, 1946–1948).

Flere statuer av general Ruge er reist etter krigen; mest framtredende på Akershus festning, og flere gater er oppkalt etter ham.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kristiansen, Tom (2019). Otto Ruge. Hærføreren. Aschehoug forlag, Oslo.
  • Ruge, Otto (1989). Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Aschehoug forlag, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg