Otto Ruge

Faktaboks

Otto Ruge
Født
9. januar 1882, Kristiania (Oslo)
Død
15. august 1961
Otto Ruge. Foto fra 1930-tallet.

Otto Ruge

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Otto Ruge var en norsk hæroffiser av generals grad, som ved invasjonen av Norge i april 1940 ble utnevnt til kommanderende general, dernst som forsvarssjef. General Ruge ledet den militære motstanden mot de tyske invasjonsstyrkene i Sør-Norge, deretter de norske styrkene fra Nord-Norge, fram til kapitulasjonen 2. mai 1940, hvorpå han gikk i tysk krigsfangeskap, til krigens slutt i mai 1945.

Utdanning og karriere

Ruge gikk på Kristiania katedralskole, og tok examen artium som privatist (1899), hvorpå han tok Krigsskolen (1902) og ble offiser, så Den militære høyskole (1905); deretter generalstabseksamen (1915).

Han hadde bekledde en rekke stillinger ved så ved feltavdelinger som sentrale staber, blant annet som kompanisjef i 1. Akershusiske brigade og bataljonsjef ved Rogaland infanteriregiment, samt som stabssjef ved 1. og 3. brigade. Ruge tjenestegjorde i mange år i Generalstaben, og var dens sjef i 1933–1938. I 1938–1940 var han generalinspektør for Infanteriet.

Han hadde også flere stillinger som lærer ved ulike avdelinger og institusjoner, blant annet i strategi og krigshistorie ved Den militære høyskole (1929–33).

Ruge ble oberst i 1933 og generalmajor i 1940. I 1945 ble han forfremmet til generalløytnant, og 16. juli på ny beskikket som forsvarssjef. Etter kort tid søkte han, 1. januar 1946, avskjed, som følge av uenighet med forsvarsminister Jens Christian Hauge om strategiske retningsvalg for gjenoppbyggingen av Forsvaret etter krigen.

Utforming av Forsvaret

Ruge var i mellomkrigstida toneangivende i debatten om utformingen og oppbyggingen av det norske forsvaret, både i det offentlige ordskiftet og som stabsoffiser. Han var således sekretær for militærkomiteen som i 1933 la fram den nye forsvarsordningen, som medførte store endringer av Forsvarets struktur, et arbeid han utøvde betydelig innflytelse på. Ruge deltok også i arbeidet med Forsvarskommisjonen av 1920 og med forsvarsordningen av 1927; og i 1937 luftforsvarsutredningen.

I sin tilnærming til utformingen av en moderne norsk forsvarsstruktur i mellomkrigstida tok Ruge utgangspunkt i analyser at den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon i Europa, og Norges strategiske stilling. Det siste innebar etter hans vurdering at stormaktene hadde interesse av kontroll med norskekysten, noe som gjorde Norge militært utsatt.

Ut fra strategiske vurderinger og økonomiske begrensninger la Ruge opp til å redusere Hæren til fordel for en styrking av Sjøforsvaret, og til en oppbygging av et luftforsvar. Ruges oppfatning var at det ikke hadde hensikt å presentere et forsvarsopplegg for politiske myndigheter, som disse ikke ønsket – og ville finansiere. Her, og allerede gjennom den fagmilitære debatten på 1920-tallet, skilte Ruge seg fra den andre av de to store hærførere under kampen mot invasjonsstyrkene våren 1940: Generalmajor Carl Gustav Fleischer. Han mente at den potensielle trussel må være dimensjonerende for hvilket forsvar landet måtte ha, og avviste Ruges tilnærming. Denne diskusjonen, med de samme tilnærmingene, fant på ny sted på 2010-tallet.

Innsats under krigen

Ved det tyske angrepet i 1940 ble Ruge fra 10. april kommanderende general, hvoretter han 18. mai ble sjef for det nyopprettede Forsvarets overkommando, og forsvarssjef. Han fulgte kongen og regjeringen til Hamar og Elverum 9. april, og tok der til orde for å yte militær motstand mot invasjonsstyrkene. Da kong Haakon avviste det tyske kravet om norsk overgivelse, ble kommanderende general Kristian Laake bedt om å søke avskjed, og ble så, 10. april, etterfulgt av Otto Ruge.

Ruge utarbeidet et taktisk direktiv for oppholdende strid, og ledet selv den norske motstanden under felttoget i Sør-Norge; fra 18. mai som forsvarssjef og sjef for Forsvarets overkommando. I Nord-Norge ble de norske styrkene ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer, som Ruge hadde hatt mange fagmilitær diskusjoner med før krigen. Etter at kampene i Sør-Norge måtte oppgis i mai 1940, evakuerte Ruge, sammen med konge, kronprins og regjeringsmedlemmer til Troms. Han valgte å bli igjen i Norge da disse gikk i eksil i Storbritannia. Da Ruge nektet å gi sitt æresord på at han ikke på ny ville bære våpen mot okkupanten etter kapitulasjonen 10. juni 1940, valgte han samtidig tysk krigsfangenskap. Ruge satt så tysk krigsfange under hele krigen; først på Köningstein festning i Tyskland; fra 1943 til leire i Polen, og så igjen i Tyskland.

Avskjed etter krigen

Generalløytnant Ruge vendte tilbake til Norge 3. juni. Han gjeninntrådte som forsvarssjef 16. juli, men tok avskjed allerede 1. januar 1946. Han skrev flere militære avhandlinger, og redigerte Krigens dagbok; annen verdenskrig i tekst og billeder (3. bind., 1946–1948).

Flere statuer av general Ruge er reist etter krigen; mest framtredende på Akershus festning, og gater er oppkalt etter ham.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg